Da Stortinget i 1947 vedtok at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. Men det var først i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.
Allerede i 1890 ble dagen markert første gang som en demonstrasjonsdag for arbeidernes rettigheter, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om dette to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært dugnadsprosjekter og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe hvordan dagen senere er blitt forstått, oppfattet og markert.
Den første
Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.
Det første eksemplet på gudstjenestelig markering av 1. mai i Den norske kirke i nyere tid ser ut til å ha skjedd i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Dette året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en «fredsgudstjeneste» i sin kirke.
Det vakte reaksjoner.
Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai.
I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut».
Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.
Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet.
Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar.
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet under et møte i Folkets Hus i Oslo noen måneder senere, var soknepresten i Vang en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i forbundsorganget «Krati».
Presten
«P.L. Smith», som han gjerne skrev seg, var fra Dale i Sunnfjord. Han hadde vært prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».
Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham.
Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.
Kristne Arbeidere
Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av.
Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble dette en viktig arena for forbundet.
Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid med bedriftsandakter. Mange steder ble representanter for forbundet bedt om å komme og tale ved disse gudstjenestene, noe man sa ja til så langt man kunne.
Frelsesarmeen
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er likevel Frelsesarmeen.
Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Disse samlingene var gjerne av typen «fest», med bevertning, litt lødig program og ofte også utlodning.
Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden.
Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn i samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering.
Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
Å preke 1. mai
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det.
En annen utfordring var lenge rett og slett å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender.
For en predikant er disse tekstene lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom.
Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller enten Jesu formaning om gjestfrihet eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus.
Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.
Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om flyktninger og asylsøkere?
Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid?
Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?
Dette er problemstillinger der det fremdeles kan være verd å lytte til så vel Jesus som Amos.
Denne teksten er hentet fra min bok «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (Gaveca, 2019).
