lørdag 23. januar 2016

Bibelmisjon i 200 år



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid der «massemedia» er et ord som omfat¬ter så mye at det nesten ikke er råd å definere det, der all slags tekst er tilgjengelige både via trykksak og datateknologi, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var da verken bøker eller tidsskrifter var noe «alle» enten hadde eller kunne skaffe seg. I en kultur der praktisk talt hvert eneste hjem har en bibel eller et ny-testamente ett eller annet sted, er det vanskelig å tenke seg at det har vært tider da Bibelen slett ikke var allemannseie, men kunne være både kostbar å skaffe, og risikabel å eie.


Det er et stort paradoks at til tross for at Bibelen står så sentralt i all kristen tro, har Bibelen gjennom det meste av den kristne kirkes historie vært en lukket og utilgjengelig bok for flertallet av de troende.
I forkynnelsen kan man iblant få inntrykk av at det å slurve med bibellesningen en dag eller to, er den sikreste veien til frafall og fortapelse, men i hundrevis av år hadde flertallet av de troende ingen annen adgang til bibelordet enn det de hørte av prestene, og det de klarte å memorere selv. Likevel var det minst like mye ekte og oppriktig fromhet den gang som nå.
Dette ikke for å antyde at Bibelen har vært uviktig som en del av vårt kulturgrunnlag eller er det for utviklingen av den enkeltes åndelige liv, men mer for å slå fast at bibelordet må ha hatt mange flere veier inn til menneskenes hjerter og tanker enn vi rent umiddelbart forestiller oss.

GRUNNSPRÅK
Gjennom store deler av kirkens historie har Bibelen først og fremst vært tilgjengelig på grunnspråk som hebraisk, gresk og latin.
Martin Luther regnes som far til ideen om Bibelen på folkemålet, men også før reformasjonen var det kristne ledere som talte varmt for at Bibelen skulle være tilgjengelig på det språket folk talte. En av de første var den skotske reformatoren John Wycliffe. Det viktigste, internasjonale kompetansesenteret for bibeloversettelser har da også navn etter ham, og kalles «Wycliffe-instituttet».
Martin Luthers viktigste innsats var å oversette først Det nye testamente, dernest hele Bibelen til tysk. Språkforskere sier gjennom sin bibeloversettelse skapte Luther et moderne tysk skrift - og talespråk.
Det samme blir sagt om den klassiske, engelske oversettelsen: «The King James Bible» fra 1647 når det gjelder det engelske skriftspråket.

MARY JONES
I den grad moderne bibelmisjon har noen «helgen», må det være den walisiske jenta Mary Jones, om hvem det fortelles at hun sparte i årevis for å få råd til å kjøpe sin egen bibel.
Hun var datter av en fattig vever. Bare det å lære seg å lese, var et stort prosjekt for en fattig, walisisk jente i 1790-årene. Men Mary klarte det.
Så våknet drømmen om å eie sin egen bibel. Hun begynte å spare, øre for øre, gikk ærend og tok på seg ekstra jobber. Etter ett år, hadde hun spart en krone. Det var altfor lite til en bibel, og samtidig ble faren hennes syk, så krona gikk med til å kjøpe medisin til ham.
Men hun begynte å spare igjen, og etter flere år trodde hun at nå har hun nok penger.
Men hvor kunne hun få kjøpt en bibel? Presten i hennes egen landsby hadde ingen engelsk bibel selv, men han hadde hørt at presten i Bala, 40 kilometer unna, hadde en. Og Mary la ut på vandring og gikk i to dager før hun kom fram til presten i Bala.
Jo, han hadde en bibel, men den hadde han lovet en annen. Og dessuten hadde Mary fremdeles altfor lite penger.
I ren fortvilelse begynte den unge jenta å gråte.
Hadde alt slitet vært forgjeves? Skulle hun aldri få sin egen bibel likevel?
Presten, som het Charles, ble så grepet av denne sterke lengselen etter å eie en bibel at han ga Mary sin egen.
Så langt historien om Mary Jones - tilsynelatende bare enda en litt rørende historie med en slags god slutt.
Men pastor Charles gjorde mer enn å gi bort en bibel til Mary. På et møte i «Det Religiøse Traktatselskap» i London noe senere, fortalte han denne historien. Det som lå ham på hjertet, var at det måtte da finnes en mulighet for å skaffe de fattige menneskene i Wales bibler.
En baptistpredikant ved navn Hughes tente på ideen: - Hvorfor bare Wales? ropte han. - Hvorfor ikke hele kongeriket? Hvorfor ikke hele verden?

BIBELSELSKAPER
To år senere, i 1804, ble «Det Britiske og Utenlandske Bibelselskap» stiftet, og ytterligere 12 år senere, i 1816, ble Det norske Bibelselskap stiftet i Christiania. Den svensk-norske kongen selv stilte opp som garantist og beskytter for bibelselskapet.
«Hver mann og hvert hjem sin bibel» var den visjonen som samlet stifterne av Det norske Bibelselskap.
Fram til siste verdenskrig var det stort sett engelskmenn og amerikanere som drev bibelmisjon i andre land.
Men i 1946 kom representanter for 17 forskjellige bibelselskap, blant dem det norske, sammen og stiftet «De forente bibelselskaper».
Visjonen for denne sammenslutningen er at «Alle mennesker skal kunne kjøpe en bibel på sitt eget språk, og til en pris de selv kan betale».
I dag er 135 nasjonale selskap med i denne sammenslutningen, og de arbeider i rundt 200 land.

FORBUDT
Det finnes fremdeles land der det er forbudt både å eie en bibel, framstille en bibel eller gi bort en bibel. Det gjelder blant annet i en del muslimske land. Tidligere gjaldt det også i mange kommunistiske land.
Det er fremdeles forbudt å importere bibler til verdens største kommunistland, nemlig Kina, men siden 1988 er det trykket 30 millioner bibler inne i Kina, på et moderne bibeltrykkeri i Nanjing. Dette trykkeriet er blant annet finansiert ved hjelp av norske penger.

VISJONEN

Mer enn 200 år etter at unge Mary Jones gikk i to dager for å kjøpe den bibelen hun hadde ønsket seg i mange år, og spart så flittig til, er det fremdeles mange «Mary» -er som har den samme lengsel som henne.
Drømmen om å eie sin egen bibel er like fjern og utilgjengelig for mange av dem som den var for henne.
Men akkurat som hun fikk en bibel fordi det var en som forsto hvor brennende ønsket hennes var, kan kristne mennesker fra land der vi har både bibler nok og penger nok bidra til at det samme skal skje for våre kristne søsken over hele verden.


mandag 11. januar 2016

Frelsesarmeen og fredsprisen




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fristen for å foreslå kandidater til Nobels Fredspris er 31. januar. Listen over hvem som blir foreslått blir stadig lenger. I 1904 var det 22 forslag, i 2014 hele 278, og lista blir lenger for hvert år. En av dem som er blitt foreslått en rekke ganger, er Frelsesarmeen, men foreløpig uten å nå opp.


Frelsesarmeens grunnlegger ble foreslått til Nobels Fredspris allerede i 1906. Begrunnelsen for forslaget var boka «In Darkest England – and the Way out», som han ga ut i 1890. I denne boka skisserte William Booth langt på vei det som senere ble modellen for det britiske velferdssystemet. Det var den amerikanske kunstmaleren Otto Classen som sendte inn forslaget. Komiteen valgte imidlertid å underkjenne forslaget, siden forslagsstilleren ikke var kvalifisert for å nominere. Prisen gikk ellers til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt det året – neppe nobelkomiteens mest glitrende tildeling.
Senere er Frelsesarmeen blitt foreslått til Nobels Fredspris en rekke ganger, uten at man har lyktes i å nå opp. Ikke minst har norske stortingsrepresentanter levert slike forslag. Da prisen for 1991 skulle deles ut, skal Frelsesarmeens kandidatur stått særlig sterkt. I boka «Fredens sekretær» beskriver tidligere Nobeldirektør Geir Lundestad Frelsesarmeen som en av de «mer tidløse kandidater». Speiderbevegelsen er en annen slik kandidat. Lundestad skriver: «Det er mange som har lurt på hvorfor Frelsesarmeen aldri har fått Nobels fredspris. Organisasjonen har ofte vært foreslått; den har også hyppig vært diskutert. I komiteens drøftinger har jeg aldri hørt et negativt ord om Frelsesarmeen.»
Lundestad skriver videre at det nok har vært en viss usikkerhet i komiteen om Frelsesarmeens arbeid kan kalles «fredsskapende i Nobels forstand», men dette spørsmålstegnet er nok like relevant i forhold til alle de andre humanitære organisasjonene som faktisk har fått prisen i årenes løp. Det samme gjelder mange av de enkeltpersoner som har fått prisen, som den katolske nonnen Mor Teresa (1979) og den katolske presten Georges Pire (1958).

Kriterier
Alfred Nobel satte opp tre kriterier for de som skulle kunne få Nobels Fredspris: To av dem er enkle å forstå: Prisvinneren skal enten ha bidratt til «reduksjon av militærstyrker» eller til «arrangering av fredskongresser». Den tredje åpner for både skjønn og fortolkning: At man har bidratt til «nasjonenes forbrødring». Det store flertall av pristildelinger har på en eller annen måte vært definert inn i den kategorien. Det ville også en eventuell pris til Frelsesarmeen gjøre, og med god margin.
Riktignok skriver Lundestad at noe av det som har skapt usikkerhet om hvorvidt Frelsesarmeen bør få prisen, er «at virksomheten i stor grad foregår i de rike landene». En slik analyse vil neppe holde for en grundigere gransking. Tvert om. Med virksomhet i nærmere 130 land sier det seg selv at svært mange – og stadig flere – av disse ikke vil kunne defineres blant «de rike landene».
Et år ble det tilmed slått fast i media at dette året ville Frelsesarmeen få prisen. I følge Lundestads bok var det det senere TV2-ankeret Stein Kåre Kristiansen som sto bak denne meldingen. Mange festet lit til dette, og trodde dette var informasjon Kristiansen hadde fra sin far, KrF-politikeren Kåre Kristiansen. Han var på det tidspunkt medlem av Den norske nobelkomité.
Lundestad skriver at det året hadde flere representanter for Frelsesarmeen møtt opp da årets prisvinner skulle annonseres. «Jeg hadde lyst til å gå bort til armeens representanter og si de bare kunne gå hjem. De fortjente ikke å bli ydmyket på den måten. Men selvfølgelig sa jeg ingenting», skriver han.

Omsorg
Også utover på 1990-tallet ble Frelsesarmeen foreslått til prisen. Det samme har skjedd på 2000-tallet. Argumentasjonen for Frelsesarmeens kandidatur går gjerne på det humanitære arbeidet man driver, et arbeid som er blitt beskrevet som «omsorg for hele mennesket». Målt i antall timer bruker nok Frelsesarmeens offiserer og andre verden over ansatte langt mer tid på hjelpearbeid, omsorgsarbeid, helsestell og undervisning enn de bruker på sjelesorg og forkynnelse. Dette er i pakt med idealer fra så vel William Booth som Frans av Assisi. Booth sa at det nytter ikke å forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult eller helliggjørelse for en som fryser på føttene. Når den hellige Frans oppfordret til å forkynne, var det med tilføyelsen: «Bruk ord, om nødvendig».
Søndag 31. januar går fristen ut for å foreslå årets prisvinner. Etter flere år med priser til politikere og berømte skikkelser, er kanskje tiden inne for nok en gang å slå fast at «forbrødring mellom folkene» og humanitært arbeid også er en måte å skape fred på?

Publisert i Vårt Land 11. januar 2016

tirsdag 5. januar 2016

Tre refleksjoner rundt «Helligtrekongersdag»


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Helligtrekongersdag» - 6. januar – har gjerne vært regnet som siste dag i julefeiringen. Mange ser da for seg at det har vært to hektiske uker for Den hellige familie, med overnatting i en stall, besøk av både engler, hyrder og vismenn, pluss et besøk i synagogen. Vismennenes besøk topper da liksom disse hektiske ukene. Så la oss se litt på hvem de var, disse gjestene langveisfra, og hva som hadde skjedd fram til de kom.


I - HVEM VAR «DE HELLIGE TRE KONGER»?

Det er blitt sagt at man i tradisjonen har omtalt vismennene som «de hellige tre konger» uten å vite om de var hellige, om de var tre eller om de var konger. Tallet tre har man kommet fram til ut fra antallet gaver de brakte med seg: Gull, røkelse og myrra. Noen har ment at dette var så flotte gaver at det bare var konger som kunne gi dem. At de var «hellige» er noe man har resonnert seg fram til/regnet med ut fra det faktum at de oppsøkte Jesus-barnet for å hylle det.
De er ikke blitt betegnet som «konger» i noen bibeloversettelse, så langt jeg kjenner til. I de norske oversettelsene er de omtalt som «vismenn» (1930) og «vise menn» (1978/85 og 2011). Ordet som brukes i grunnteksten er «mágoi», som var en betegnelse på zoroastiske prester fra det gamle perserriket. Disse prestene var blant annet stjernetydere.
På 200-tallet begynte ideen om at de var kongelige å feste seg, og på 500-tallet var dette regnet som en etablert sannhet. Det var på denne tiden de fikk de navnene mange ennå forbinder med det: Kaspar, Melkior og Baltasar. Senere i middelalderen fikk de også status som helgener, og keiser Fredrik Barbarossa skal ha tatt med seg relikviene deres til Kølnerdomen i 1162.
Det er flere teorier om hva fenomenet «Betlehemsstjernen» kan ha vært. Den mest utbredte er at fenomenet skyldtes en kombinasjon av planetene Saturn og Jupiter som inntreffer omkring hvert 60. år. I år 7 f.Kr. skal dette ha skjedd. Andre teorier er at det var snakk om Halleys komet, som viste seg i år 11 f.Kr., eller at planetene Jupiter og Venus sto i et slikt forhold til hverandre at det kunne framstå som en «ny» stjerne. Dette skjedde i år 2 f.Kr., og det skjedde igjen i 1999.
Med tanke på kong Herodes sin rolle i dette dramaet, er nok «Saturn & Jupiter»-teorien den mest sannsynlige.
Fortellingen om besøket av de vise menn fra øst er særstoff hos Matteus blant evangelistene.

II – NÅR KOM VISMENNENE TIL BETLEHEM?
Hendelsene i og utenfor Betlehem skjedde i løpet av det første døgnet rundt Jesus-barnets fødsel. Da fødselen hadde skjedd, viste en engel seg for gjeterne på markene utenfor byen og fortalte dem hva som hadde skjedd.
Så gikk det åtte dager, og den nyfødte gutten ble omskåret i synagogen i Betlehem, slik Moseloven krevde. Da hadde trolig den lille familien fått et annet husvære enn det som tradisjonelt kalles «en stall». Dette med stallen er noe tradisjonen har kommet fram til. Fødselen kan like gjerne ha skjedd under åpen himmel, eller i en grotte. Det eneste vi vet om dette, er at det var en krybbe der som Maria brukte som seng for den nyfødte. I forbindelse med omskjæringen, fikk barnet også navn. Derfor kalles nyttårsdagen også for «Jesu navnedag».
Den neste begivenheten var at gutten ble båret fram i Templet. Det lå i Jerusalem. Da var Jesus blitt 40 dager gammel. Da hadde Maria vært gjennom den renselstiden etter en fødsel som Moseloven foreskrev, og det ble også båret fram det offeret som Moseloven krevde. Det var ved denne anledningen de to som i Lukas-evangeliet er omtalt som henholdsvis Simeon og Anna Fanuelsdatter fikk se barnet og dets mor, og begge profeterte over barnet.
Deretter dro den lille familien tilbake til Betlehem. Josef må ha tatt opp igjen sitt yrke som tømmermann, og her har familien bodd i minst ett år før de fikk besøk fra det evangelisten Matteus kaller «noen vismenn fra Østen». De hadde først vært i Jerusalem, der de hadde oppsøkt kong Herodes og sagt til ham: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»
Herodes hadde ikke likt dette besøket. Han kjente til profetiene om Messias som skulle komme, og fryktet at han ville skyve ham selv – Herodes – til side.
Matteus angir ingen tidsangivelse for når Herodes fikk dette besøket. Når han skriver «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem», sier ikke det noe om det var kort eller lang tid etter fødselen, eller om det var samtidig.
Reaksjonen hans tilsier at det må ha vært en tid etter at stjernen som de vise mennene hadde navigert etter at de kom til ham. I utgangspunktet gjorde han en avtale med dem at de skulle komme tilbake og fortelle ham hvor barnet var, men når de ikke gjorde dette, fattet Herodes en beslutning som står godt i stil med det man ellers vet om denne slu og blodige kongen: «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene».
Ved å drepe alle gutter under to år må Herodes ha ment at han var innenfor en tidsmargin som tilsvarte vismennenes reise fra sitt hjemland og fram til møtet mellom dem og kongen.

III – VISMENNENE I JULESANGENE

Det er ikke så mange spor etter vismennene fra øst i julesangene, men noen er det.
I «Et barn er født i Betlehem» opptrer de i ett av versene. Slik vi kjenner denne sangen i dag, er den et verk av den danske presten og dikteren Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783 – 1872). Opprinnelig var det en latinsk julesang fra 1400-tallet, «Puer natus in Bethlehem». Grundtvig gjorde sin oversettelse i 1820. Her nevnes vismennene i det femte verset:
«Fra Saba kom de konger tre,
de konger tre.
Gull, røkels’, myrra ofret de.
Halleluja, halleluja!»


I dag synger man «Fra Østen kom de konger tre…».

Det er også Grundtvig som har skrevet «Deilig er den himmel blå». Den skrev han i 1810. Teksten hadde opprinnelig 19 vers, og tittelen var «De hellige tre konger». I 1853 redigerte han den selv ned til de sju versene man kjenner i dag.
Fortellingen om Betlehemsstjernen og de vise menn er det som bærer hele denne julesangen, her skal bare siteres versene 2,3,6 og 7:

«Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
som en liten stjernesol/ som en liten stjernesol.

Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
skulle fødes på vår jord/ skulle fødes på vår jord.

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne
kommer vi til Jesu Krist/ kommer vi til Jesu Krist.

Denne stjerne lys og mild
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
for å lyse for vår fot/ for å lyse for vår fot.


Det siste – og nyeste – eksemplet som skal nevnes her, er «Julekveldsvise» av Alf Prøysen (1914-70). Denne sangen handler først og fremst om Betlehemsstjerna, men sier om de vise mennene:

«Og tel og med tre vise menn - dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ’hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.»


I dette verset legger man merke til at dikteren tar høyde for at vismennene hadde vært underveis en stund før de nådde fram. Men «..ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå».