Språket Jesus talte

Det er nok helst en anekdote, men den er av det slaget som ikke bør sjekkes i hjel: Det var kommet en ny bibeloversettelse og en eldre, from kristen kvinne ble spurt om hun ikke skulle skaffe seg den. – Nei, svarte hun. – Jeg vil ha den på det språket Jesus talte, jeg.

Historien dukker opp i tanken min hver gang det bebudes at en ny oversettelse av Bibelen er på trappene.

Første bibel
Da jeg fikk min første bibel for snart 60 år siden var det fremdeles utgaven fra 1930 som gjaldt, selv om vi også hadde den såkalte «ungdomsoversettelsen» fra 1959.
Senere kom det nye utgaver av Bibelen: I 1978, med justeringer i 1985, og så i 2011. I tillegg er det kommet flere private utgaver; utgivelser som ofte har vært markedsført som mer «bibeltro» enn Bibelselskapets utgaver.
Hver gang får man de samme debattene.
Ofte handler det om at man savner de gamle formuleringene eller reagerer på de nye. Som når «får» erstattes med «sau» eller «kjød» med «kjøtt».

Formuleringer
Både som skribent og predikant har jeg stor sans for både gamle og nye formuleringer i bibelspråket.
Og noen ganger synes jeg det nok poetiske bør kunne utkonkurrere det praktiske.
Men ikke alltid.
I «bibelhylla» mi har jeg de fleste (alle?) utgavene som er kommet på norsk i løpet av de siste 50-60 årene, i tillegg til flere på engelsk og på dansk, svensk eller islandsk, siden dette er språk jeg har et visst forhold til.

Ny versjon
Det arbeides for tiden med enda en ny versjon av Bibelen på norsk, og debatten om den er alt i gang.
Oversetterne skal ha holdt kortene forholdsvis tett til brystet – det skal man ha forståelse for.
Noen av innleggene er slik at man nesten må spørre seg om man tror det var norsk apostlene og evangelistene skrev sine tekster på.
Ingen vil nok si at de tror det, men de argumenterer ofte som om de gjør det.
De gamle formuleringene kan nok mane til ettertanke, men de nye kan skape begeistring.
Som han sa, en ung prest som hadde fått en ny oversettelse av Det nye testamente i gave: - Er det noe som heter bibelbegeistring?
Selv var han så begeistret at han spanderte den nye NT-utgaven på hele menighetsrådet sitt.

Allemannseie
Konseptet med Bibelen som allemannseie er historisk sett nokså nytt. En bibel var en kostbar bok. Først midt på 1800-tallet kan man snakke om bibelspredning av et visst volum har i Norge.
Mange mener at King James’ bibel fra 1647 langt på vei la grunnlaget for den engelske litteratur.
Men også på engelsk har det kommet flere bibelutgaver.
En av dem kom i 1885.
Blant dem som ønsket den velkommen, var Frelsesarmeens grunnlegger William Booth.
Var det opp til ham, skulle ikke bibelbudskapet formidles «i det stive språket en brukte for 300 år siden», men i det språket dagens mennesker bruker. Han ville han en bibel som snakket «slik Bill og Tom snakker».
-Men, la han til: - Den beste oversettelsen av Bibelen er den man kan lese ut av det livet kristne mennesker lever hver eneste dag. I det lange løp er dette den eneste oversettelsen som betyr noe, skrev han.
Kanskje det er dette som kan kalles «språket Jesus talte»?

Til bildet:
Et lite utvalg av de utgaver av Bibelen/Det nye testamente som artikkelforfatteren hadde for noen år siden - i dag har han nok flere (Foto: Nils-Petter Enstad)

Tanker om andaktsbøker

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne. Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk. Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill».
Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster. Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker produseres fortsatt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik («Livsglede»), med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Hans syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I mine hyller står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg for min egen del ikke er noen spesielt flittig bruker av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
En av mine første bokutgivelser var en slik andaktsbok. Den heter «Påske rundt korset» og ble gitt ut av Ansgar Forlag i 1990.
Tretti år senere, i 2020, ga jeg ut en «skikkelig» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».
I «pandemitiden», i 2022, kom jeg med en mindre sak, «Bedre med bønner», enkle hverdagsbetraktninger (om bønn) for fastetiden.

«Hver morgen ny»
Boka fra 2020 fikk tittelen «Hver morgen ny».
Den hentet jeg fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka ble skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster.
Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn.
Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til.
Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget. Man kan ikke – og bør ikke! - produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
I tillegg til de korte betraktningene har jeg også i flere år skrevet søndagsbetraktninger for KPK, med utgangspunkt i kirkeårets tekstrekker. Alle søndagsbetraktningene i denne boka er skrevet for KPK og tar utgangspunkt i teksten for den aktuelle søndag fra én av disse tekstrekkene.

Bok
Det var daværende forlagssjef i Blinke Forlag, Ellen Marie Wisløff, som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok. Hun ble alvorlig syk mens boka var i prosess, og det var hennes sønn som fullførte arbeidet fra forlagets side.
Jeg har fått flere hyggelige tilbakemeldinger på boka etter at den kom ut i 2020.
P7 Kristen Riksradio har brukt den i sine morgensendinger, og en pensjonert prest fortalte meg at han brukte «Hver morgen ny» til sin egen morgenandakt – tekstene var akkurat passe lange, mente han.
Bildet jeg illustrerer dette blogginnlegget med er det som lokalavisa «Frolendingen» tok da boka kom – i bildeteksten ble boka beskrevet som «denne flotte andaktsboka» - sånt varmer både et forfatterhjerte og et andaktsholderhjerte.

Lindtveit, 5. nov. 2022