Mine påskebøker

I påsken 2025 vil det være 35 år siden jeg ga ut mine første bøker.

Jeg hadde nok redigert/publisert hefter før, hefter der jeg hadde skrevet hvert ord, selv om jeg «bare» var oppført som redaktør.
Men dette var to «ordentlige» bøker, selv om de var tynne, med tanke på omfang; om lag 30 sider hver.
Begge var påske-relatert og kom ut i passelig tid før påske i 1990.

Den første var en andaktsbok for den stille uke. Sju av de ni tekstene i heftet tok utgangspunkt i det som gjerne kalles «Jesu sju ord på korset».
Den første teksten i boka var en palmesøndagstekst, basert på fortellingen om inntoget i Jerusalem, mens den siste var for andre påskedag og tok for seg fortellingen om Emmaus-vandrerne.
Ideen om å ta utgangspunkt i Jesu sju ord på korset hadde jeg fått flere år tidligere, i forbindelse med at vi hadde en gudstjeneste i Frelsesarmeen i Sandvika der sju frelsessoldater ble bedt om å si litt om hvert av disse sju utsagnene.
For andaktsboka var kanskje ideen bedre enn gjennomføringen, selv om både heftet og ideen fikk god respons i de få mediene som omtalte heftet, som fikk tittelen «Påske rundt korset».

Den andre utgivelsen tok utgangspunkt i at det i 1990 var 100 år siden salmen «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang.
Heftet, «…så fikk du den levende møte», fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen og om forfatteren fram til da.

I 2016, mer enn 25 år senere, skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen og mannen bak: «Jeg som er ringest blant ringe».
Og siden historisk skriving er den dynamiske øvelsen det er, og basert på kunnskaper som har tilflydt meg i den senere tid, kunne jeg nok ha forsvart å gi ut enda en bok om den samme salmen; det ville vel blitt en revidert versjon av boka fra 2016.

I 1990 hadde jeg allerede vært et skrivende menneske i nærmere 25 år hvis man skal ta utgangspunkt i når jeg hadde tekster på trykk første gang.
Å gi ut bok var en gammel drøm; nå var den oppfylt gjennom to hefter på 30 sider hver. Selv var jeg blitt 37 år.
Senere er det blitt mange bøker – over 50, om man skal regne med «rubbel og bit».

Den islandske forfatteren Halldór Laxness, Islands eneste nobelprisvinner i litteratur, ga ut sin siste bok da han var 85 år.
Han levde i ti år til, men det kom ikke flere bøker.
Da han ble spurt om dette, skal han ha svart at når man har skrevet mer enn 50 bøker – «og noen av dem nokså tykke, også!» - kommer man til et punkt der man ikke har mer på hjertet.
Jeg tror ikke jeg er der på lenge ennå.

Lindtveit, skjærtorsdag 2024
Nils-Petter Enstad

Bildet øverst i saken sto i lokalavisa Øvre Smaalenene (som den ennå het) i Askim i forbindelse med at bøkene kom ut.

Regjeringsspørsmålet i 2025: Avklaringer uten innhold

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Halvannet år før neste stortingsvalg er avklaringene om hva opposisjonen i Stortinget ser for seg av framtidige regjeringsløsninger i ferd med å strømme inn. Erna Solberg ser ut til å ha til felles med Donald Trump at hun ønsker revansj etter et forsmedelig valgnederlag. Hun har også felles med ham at hun har uavklarte, juridiske saker hengende over seg, men de tar verken hun eller partiet på det alvor som slike saker bør tas på.

Samme Solberg ser også for seg at hun etter valget om halvannet år bør kunne stå i spissen for det som i noen få måneder i forrige periode framsto som en flertallsregjering. Den besto av fire partier som ikke hadde annet til felles enn at de bruker den ideologisk sett meningsløse betegnelsen på seg selv som «borgerlige».
Denne flertallsregjeringen var den tredje av de i alt fire ulike regimene som Solberg ledet i løpet av åtte år.

KrF
KrF-leder Olaug Bollestad har for lengst gjort det klart at hun sluker dette konseptet med søkke og snøre, og har også slått fast at Erna Solberg er hennes statsministerkandidat.
Om hun også er partiets statsministerkandidat, gjenstår vel å se?
Den gang jeg var aktiv i det partiet var det gjennom vedtak i landsmøtet man avgjorde slike ting.

Frp
Nå har også FrP meldt seg på, i hvert fall sånn halvveis.
De vil gjerne danne regjering med Høyre, men vil komme tilbake til hvem som skal være statsminister.
Underforstått: Den jobben kan Sylvi Listhaug godt tenke seg selv.
Viktigere er det imidlertid at skal det bli noe av en slik regjering, skal ingen andre inviteres med.
Ikke Venstre og i hvert fall ikke KrF.
Sylvi Listhaug ønsker seg med andre ord tilbake til årene da statsråder fra Frp gikk ut og inn av Solberg-regjeringen i et halsbrekkende tempo og gjorde de utroligste tabber, mens statsministeren møtte enhver situasjon med et flegma som mest av alt minnet om handlingslammelse, og med stort sett den samme kommentaren: -Jeg ville ikke brukt de ordene.

Erfaringer
Frp har nemlig så dårlige erfaringer når det gjelder samarbeid med KrF, ifølge Listhaug.
Overraskende nok ser det ikke ut til at KrF har den samme opplevelsen av å samarbeide med Frp.
«Dette finner vi ut av», er partileder Bollestads søvndyssende respons, mens Erna Solbergs reaksjon er at hun er glad for at de fire opposisjonspartiene er enige om at landet bør få en ny regjering etter valget.
Det kan godt være de er enige om det, men den enigheten ville nok hatt vesentlig større troverdighet dersom de samme partiene også var enige om hvem som skal danne denne regjeringen.
Det blir ikke fire partiene fra Solberg III, som satt sammen i et snaut år fra januar 2019 til januar 2020.
Om ikke annet, er det blitt ettertrykkelig avklart denne helgen.

Sendt diverse aviser lørdag 9. mars 2024