tirsdag 16. juni 2020

Om andaktsbøker


«Guds nåde er hver morgen ny og døgnet rundt den varer».

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne.
Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk.
Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill». Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster.
Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker blir fremdeles både skrevet og utgitt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik. Den heter «Livsglede», med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Han syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I våre hyller her hjemme står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg/vi for egen del ikke er spesielt flittige brukere av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
Denne høsten kommer jeg da ut med «min egen» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».

«Hver morgen ny»
Boka har fått tittelen «Hver morgen ny»; en tittel hentet fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka er skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster. Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn. Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til. Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.

Hverdagslige refleksjoner
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget.
Man klarer ikke å produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
Ellers kan jeg jo nevne at en av de to første bokutgivelsene mine var faktisk en andaktsbok, eller i hvert fall et andaktshefte.
Det het «Påske rundt korset» og besto av betraktninger over de såkalte «Jesu sju ord på korset».

Forlag
Når det gjelder denne boka, var det Blinke Forlag som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok.
Jeg håper betraktningene vil være til oppmuntring også for de som leser dem – til oppmuntring, til glede og til velsignelse.

Arendal, juni 2020
Nils-Petter Enstad

tirsdag 2. juni 2020

«Gamle prosjekter»



Etter å ha fullført tre boksprosjekter og et par andre mindre prosjekter i løpet av første halvår, befinner jeg meg nok en gang i den typen limbo som oppstår i kjølvannet av slike prosesser.

Det gir meg litt tid til å «lystlese» og det gir meg tid til å bare surfe rundt på gamle ideer.
I grunnen har jeg lyst til å gi meg i kast med noe skjønnlitterært nå.
Kanskje er det på tide?
Av et sted mellom 40 og 50 utgitte titler er det bare tre som er rent skjønnlitterære.

Jeg har skrevet en «humorbok»; det vet jeg blir betraktet som en litt hybrid sjanger.
«Hærrens lette tropper» er godkjent som sakprosa av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening; kanskje fordi den ikke bare er en ren gjenfortelling av muntre historier, men fordi historiene er satt inn i en kontekst?
Andre humorbok-forfattere har fått beskjed om at utgivelsen deres defineres som skjønnlitteratur.

Essays regnes også som en hybrid-sjanger.
Jeg har gitt ut noen essays, og i løpet av året kommer en essay-samling.

I denne limbofasen har jeg kommet over en mappe på mitt område som heter «Gamle prosjekter».
Den er fylt opp av utkast og bruddstykker av skjønnlitterære tekster.
I utgangspunktet var de nok tenkt brukt i romaner, men de har kanskje mer av novellene i seg.
De eldste tekstene er mer enn 20 år gamle; mange av dem har ikke vært tatt fram siden jeg jobbet med dem første gang. Mange av dem er nok enda eldre, men det var på den tida, 1999, at jeg tastet dem inn fra håndskrevne kladder

Ett av prosjektene i den mappa vil nok måtte defineres som sakprosa.
Det har tittelen «Mine øyne har sett din frelse», og er ting jeg noterte i tida før, rundt og etter at faren min døde i februar 1994.
En del av notatene ble brukt i en artikkel som het «Sørger ikke som de som ikke har håp». Mange takket meg senere for den artikkelen.
Jeg ser at det siste jeg har notert på den fila, er dette: «Den ferdige artikkelen sto i Krigsropet høsten 1994 – boka jeg trodde jeg skulle skrive ble aldri fullført».

Det ligger vel en del slik bøker også i andre mapper på pc-en.

Jack London skal ha skrevet en gang: «Jeg gjør ferdig en fortelling og leser gjennom den. Er jeg fornøyd med den, sender jeg den fra meg. Er jeg ikke fornøyd, sender jeg den fra meg.»

Så kynisk ønsker jeg ikke å være.
Jeg har liggende mange tekster som er ferdige, men som jeg ikke er fornøyd med.
De skal få ligge.
Men det er nok enda flere som aldri er blitt ferdige.
Så kan jeg håpe at de kanskje blir det en dag.

Lindtveit, 2. juni 2020
Nils-Petter Enstad