Re-vitalisering av sentrum?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF

«Endelig skjer det noe! Nå kan jeg begynne å stemme igjen!» Ifølge Finn Gustavsens memoarer var dette den umiddelbare reaksjonen fra den gamle radikaleren og forfatteren Helge Krogh da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.

Litt av den samme følelsen fikk jeg ved meldingen om at Partiet Sentrum var blitt stiftet 28. september 2020. Kjernen i det nye partiet er personer som tidligere har vært aktive i KrF, men noen kommer også fra andre partier.
At advokaten og den tidligere byråden i Oslo, Geir Lippestad, har stilt seg i spissen for partidannelsen var nok en overraskelse for mange.
Jeg har lenge vært kjent med at noen har arbeidet med tanken på å danne et nytt parti.
Jeg har også vært kontaktet med spørsmål om hva jeg mente om den tanken. Da svarte jeg nokså lunket.
Nå som partiet faktisk er dannet, kjenner jeg på noe av det samme som Helge Krogh gjorde for snart 60 år siden: Endelig skjer det noe! Den følelsen har jeg ikke hatt siden jeg fulgte Knut Arild Hareides linjevalgtale via fjernsynet for to år siden.

Risikosport
Å danne nye, politiske partier i Norge har alltid vært en risikosport. Det etableres nye partier foran omtrent hvert eneste valg. For de aller fleste har dette endt i den store sekkeposten «Andre», der det for tiden befinner seg mellom 15 og 20 partier.
Partiet Sentrum tar mål av seg å bli representert på Stortinget etter valget i 2021. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde, uansett hva eksperter og kommentatorer måtte mene.
Den historiske erfaring tilsier likevel at dersom partiet skal komme inn på Stortinget, bør det skje ved dette valget
. Med unntak av Rødt og MDG er den historiske empiri svært tydelig på at partier som ikke kommer på Stortinget første gang de stiller, kommer dit aldri. Et nærliggende eksempel er Partiet De Kristne (PDK).

Parentesen PDK
Når PDK nevnes her, er det fordi enkelte ser ut til å sitte med et inntrykk av Partiet Sentrum bare blir en ny versjon av PDKs historie. De har i valg etter valg klort seg fast i en oppslutning på mellom en kvart og en halv prosent av velgerne.
Slik har partiet bekreftet sin posisjon som en politisk parentes.
Men Partiet Sentrum har oppstått i helt andre miljøer.
De som fronter dette partiet er personer med relativt tung politisk erfaring og kompetanse: En tidligere statssekretær, tidligere fylkesledere, erfarne lokalpolitikere og en tidligere byråd i hovedstaden. Det preges av folk som ønsker å drive med politikk i virkelighetens verden; det kan man ikke akkurat si preger PDK og deres talspersoner.

Sentrum
Noen av de som kritiserer den nye partidannelsen er bekymret for hva som skal skje med det politiske «sentrum». «Hvor mange små partier er det plass til sentrum» er et retorisk spørsmål som allerede har vært fremmet noen gang.
Man må nesten spørre: Hvilket sentrum?
Finnes det i det hele tatt noe «sentrum» igjen i norsk politikk etter at både Venstre og KrF har begått det man må kunne kalle politisk harakiri ved å gå inn i en regjering med Frp?
En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.
Når KrF-lederen hevder at hans parti er med og drar regjeringens politikk inn mot sentrum, er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Det får en til å minnes den «historiske sjansen» til å endre abortloven som han oversolgte så grovt under linjevalgdebatten som endte så tragisk.


Sendt en rekke aviser 30. september 2020

«Oase» etter 40 år - rapport fra en tilskuer

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Den kristne bevegelsen/fellesskapet «Oase» hadde planlagt å markere at det i år er 40 år siden dette fellesskapet ble etablert. Da tar man utgangspunkt i det første sommerstevnet i «Oase» sin regi. Dette ble holdt i Kristiansand i 1980, men som det heter på hjemmesida www.oase.no: «Mange regner det første «Helligåndsseminaret» i Storsalen i februar 1977 som bevegelsens egentlige begynnelse».

Selv har jeg aldri vært en del av Oase-bevegelsen, og har heller aldri vært til stede verken ved bevegelsens stevner eller møter.
Likevel var det ikke til å unngå at også vi som var aktive i andre kristne sammenhenger fikk med oss at det skjedde ting rundt dette miljøet, og at det var en del debatt både om miljøet som sådan, om forkynnelsen i det og ting som skjedde i samlingene.

«Debatt» er her stort sett et annet ord for «kritikk».
Denne kritikken kunne framstå som nokså smålig til tider.
Som når navnet «Oase» ble retorisk problematisert og man ville ha svar på om det betydde at resten av kristen-Norge befant seg i en ørken.
Mye av den kritikken og mange av de fordommene som «Oase» åpenbart trigget for 40 år siden hørte man også i andre miljøer der det forekom det som mer eller mindre presist ble kalt «karismatisk» forkynnelse eller fenomener. Jeg tror de fleste kristne miljøer, organisasjoner og kirkesamfunn opplevde bølger av det som med et samlebegrep ble kalt «fornyelsen».
Selv var jeg på denne tiden offiser i Frelsesarmeen og var redaktør for et blad som het «Frelsesoffiseren».
Jeg brukte en del spalteplass på dette temaet, både ting jeg sakset fra andre blad, ting som ble sendt inn til bladet og – etter hvert – ting jeg skrev selv, etter at jeg gjorde mine egne erfaringer med «fornyelsen».

Ikke alle satte like stor pris på dette, og ofte satt jeg med en følelse av at motstanden/reservasjonene handlet like mye om ren angst som uenighet/skepsis på teologiske og/eller sjelesørgeriske premisser.
Det var sikkert ikke like klokt alt som kom fra de/vi som representerte «fornyelsen», men det samme må sies minst like mye om de som var skeptiske. Man kunne nok iblant sitte med en følelse av at der noen var veldig opptatt av hva Gud kunne gi og gjøre, var andre mest opptatt av hva han ikke kunne gi og gjøre. Ikke minst var det stor skepsis til «tungetale» og profetiske budskap. Mange mente på ramme alvor at tida for den slags var forbi, alternativt at dette var noe pinsevenner fikk holde på med.

Joda, jeg vet det finnes mennesker med brannskader etter møter med «karismatikken», men jeg vet også at det finnes mennesker med frostskader etter møter med det motsatte.
Jeg hører ikke til noen av kategoriene.
Jeg vil alltid være takknemlig for de «karismatiske» erfaringene jeg gjorde og impulsene jeg mottok på 1980-tallet, og som fremdeles er en viktig del av min teologiske bagasje, både som forkynner og som kristen.

Kanskje kommer jeg til å samle både det jeg har skrevet om disse tingene og supplere det i en utgivelse en gang?
Den vil i så fall hete «Blod og ild – eller røykskyer?».
Tittelen er et ordspill som nok forutsetter en viss fortrolighet med Frelsesarmé-retorikken…

Publisert i papirutgaven av avisa Dagen 3. september 2020

PASCALS VEDDEMÅL – BRUDDSTYKKER AV EN ERKJENNELSE - ET ESSAY

Det er ett av de viktigste, filosofiske verk i vår kulturhistorie, og likevel utgjør den norske utgaven av verket bare en liten bok i pocketformat på 116 små sider. Det kan i seg selv tjene som en beskrivelse av denne mannens liv, gjerne og skjebne som på mange måter var synonymt med filosofi og religiøse tanker gjennom flere hundre år.

Man må si «var», for i våre dagers Norge forbindes navnet hans visst like gjerne med helt andre ting: Et par spisesteder i Oslo og Bergen, og en frisørsalong i Ålgård utenfor Stavanger.
Men i historien vil Blaise Pascal bli stående som en av de virkelig store ånder i fransk og europeisk kulturhistorie.

I
Blaise Pascal levde fra 1623 til 1662. I historien huskes han både fordi han var en banebrytende matematiker og fysiker, og fordi han var filosof. Som matematiker var han minst på høyde med Niels Henrik Abel, som levde nesten 200 år senere. Som 12 åring skal han på egen hånd ha kommet fram til noen av de mest grunnleggende tesene i matematisk teori, som 16 åring skrev han den lærdeste avhandling om kjeglesnittene som er blitt skrevet siden den klassiske oldtid, og som 19 åring konstruerte han en av historiens første regnemaskiner. Det skal ha vært en stor og uhåndterlig sak, og Pascal selv regnet mye raskere uten maskinen enn ved hjelp av den.
Som fysiker lever hans navn videre i noe som kalles «Pascals prinsipp».
Men både som matematiker og fysiker er Pascals navn og verk bare kjent for de innvidde, og for de spesielt interesserte. Som filosof, derimot, angår han mange menneskers hverdag. Det er han som har formulert det resonnementet som han i sin kortform ga denne ordlyden: «Jeg vil heller tro på kristendommens sannhet og ta feil i det, enn ikke å tro at kristendommen er sann, og så ta feil.»
I dagligtale gis resonnementet, som gjerne kalles «Pascals veddemål», i en enda mer komprimert form: «Jeg vil heller tro, og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil.» Denne komprimerte versjonen er selvsagt ikke «gal», saklig sett, men det er viktige sider ved Pascals anliggende som ikke fanges opp av denne versjonen. Det var ikke en hvilken som helst tro Pascal var opptatt av å drøfte, men den kristne tro, slik han kjente den som en from, fransk 1600-talls katolikk.

II
Jeg har et vagt og uklart minne om når jeg skaffet meg boka, og hvorfor. Navnet Blaise Pascal kjente jeg – fra 15-årsalderen hadde jeg mer eller mindre systematisk pløyd meg gjennom verket «Menneskenes liv og historie», det som gjerne kalles «Grimberg». Den gang min far kjøpte det, tidlig på 1960-tallet, utgjorde det 22 bind. Da jeg selv kjøpte det midt på 1980-tallet, hadde det vokst til 33 bind. I det som både da og nå var bind 14 hadde jeg lest om Pascal.
Beretningen om ham må ha festet seg, og et par år senere kom jeg altså over den vesle boka med den ikke helt vellykte gjengivelsen av hans portrett på forsiden, og tittelen «Tanker». Jeg ser boka er trykket i 1970, jeg kjøpte den trolig i 1972 eller noe slikt.
Den var liten og så overkommelig ut, men la ikke det lure deg. Til dags dato har jeg ennå ikke lest hele boka tvers igjennom. Dels bærer den språklig sett fremdeles preg av at første utgave kom i 1915, dels er ikke tankene spesielt enkelt tilgjengelig.
Kanskje kan boka beskrives med en av Pascals egne aforismer: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter.»
Boka heter «Tanker» på norsk, og på fransk «Pensees». Dette er imidlertid en kortversjon av tittelen. Da den kom ut på fransk, sju år etter Pascals død, het boka «Tanker av herr Pascal om religionen og om enkelte andre emner».
«Tanker» bekrefter Blaise Pascals posisjon som en av kirkehistoriens store apologeter.
Apologien – «trosforsvaret» – har lang tradisjon i den kristne kirke.
Apostelen Paulus er på mange måter den første kristne apologet, gjennom sine brev til de ulike kristne menighetene i byer som Roma, Korint og Efesos. Kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, er en annen.
Fra moderne tid er forfatteren C.S. Lewis en kjent apologet, ikke minst gjennom bøkene om Narnia.
Mange leser også J.R.R. Tolkien inn i en slik rolle, med romanene om «Ringenes Herre», og det er også de som leser William Golding og romanen «Fluenes herre» på samme måte. Men der hvor disse bruker fortellingen som apologetisk virkemiddel, bruker Pascal – for så vidt i tråd med Paulus og Augustin – argumentasjonen.


III
«Tanker» er ikke et avsluttet verk fra forfatterens side.
Allerede mens Pascal levde, var det kjent at han arbeidet med et apologetisk verk.
Men da han var død, fant man ingen skisse eller plan for hvordan han hadde tenkt seg dette verket redigert. I stedet fant man 62 pakker med sammenrullede manuskripter. I disse pakkene fant man alt fra forholdsvis omfattende tekster, til små lapper med notater.
Manuskriptet var milevis unna å være ferdig redigert manus, klart til utgivelse. Trolig har Pascal notert ned tankene, ideene og problemstillingene etter hvert som de dukket opp, og regnet med å kunne sy dem sammen senere.
Man skal heller ikke se bort fra at mye av de fragmentene som i dag er med i boka «Tanker», ville blitt forkastet dersom forfatteren selv hadde redigert boka. Prinsippet «Kill your darlings» er kanskje et moderne begrep, men ikke et moderne fenomen.
Av pietet for den avdøde forfatteren, og med en klar oppfatning av at det her forelå mange viktige tanker og refleksjoner som ettertiden burde kjenne, begynte vennene hans å sortere og redigere de mange fragmentene, og i 1670 forelå altså boka.
Litt hjelp hadde forfatteren gitt dem: For 27 av pakkene sine del, hadde han gjort et visst redigeringsarbeid. De var utstyrt med overskrifter, og notatene var ordnet til en viss grad. Men 35 av pakkene var ikke ordnet på noen som helst måte.
Den første utgaven var dessuten sterkt preget av at utgiverne hadde hatt mange hensyn å ta med tanke på hva de ville risikere og ikke risikere ved å publisere Pascals etterlatte verk. Store avsnitt var derfor rett og slett strøket.
Først på 1840-tallet var hele Pascals tekst tilgjengelig, men da i nokså tilfeldig rekkefølge. Først i midten av forrige århundre oppdaget forskerne at det også fantes en nøyaktig avskrift av Pascals opprinnelige manus der alle tekstene var lagt i den rekkefølge forfatteren hadde lagt dem – i den grad han hadde gjort det.

IV
Av all den teksten Pascal etterlot seg, og som danner grunnlaget for boka «Tanker», er det først og fremst én tekst som fremdeles engasjerer folk. Det er den som gjerne kalles «Pascals veddemål», eller «veddemålsargumentet». Denne teksten ligger i en av de 35 pakkene som Pascal ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Det er dessuten den av alle disse tekstene der det er flest overstrykninger og tilføyelser. Det tyder på at dette er en av de tekstene Pascal har arbeidet mest med, samtidig som det er en av de tekstene han åpenbart ikke følte seg ferdig med.
I den norske utgaven av «Tanker» utgjør veddemålsargumentasjonen totalt åtte sider. Overskriften «Du må være med i spillet», med undertittelen «Uendelig mot intet», er det ikke Pascal som har satt. Som nevnt tidligere, fant man denne delen av «Tanker» i én av de 35 pakkene forfatteren ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Sju av sidene er en sammenhengende dialog med en fiktiv samtalepartner, mens den siste siden består av tre nokså korte, avsnitt, nærmest aforismer.
Den ene av disse er den kortversjonen som folk flest kjenner som «Pascals veddemål». Denne aforismen står rett etter at den øvrige argumentasjonen er avsluttet, og kan leses som en oppsummering av hele debatten. Men i så fall er det redaktørens oppsummering, mer enn forfatterens.
Den «lange» versjonen av Pascals veddemål er en dialog om hvor lønnsomt, eller lite lønnsomt, det er å tro på Gud. Det er ikke Pascals mål å bevise at Gud er til – det lar seg ikke bevise, mener han. I stedet vil han utfordre leseren – samtalepartneren – til å treffe et valg, og gjøre det ut fra fornuftsbaserte kriterier. Utgangspunktet er at man uansett må velge, i og med at livet er en kontinuerlig rekke av valg. Selv det å si at man ikke velger, innebærer et valg.
I kortform framstiller han altså dette veddemålet som en «vinn-vinn»-situasjon.

V
Man kan lett bli provosert av å lese den argumentasjonen som vedemålet innebærer, og kanskje enda mer av den konsentrerte oppsummeringen av den. Oppfattet eller brukt på en vrangvillig måte, kan kortversjonen bli et slags «æda-bæda»-postulat.
Men også i den omfattende varianten kan Pascals veddemål lett bli oppfattet som et uttrykk for kynisme, en slags helgardering. Veddemålet kan også beskrives som uttrykk for feighet, et behov for å «sikre seg» mot eventuelle ubehagelige konsekvenser av livet.
Hvordan skal man komme til rette med dette?
For det første: Pascal argumenterer ikke inn i et tomrom. Han har en agenda. Han er en kristen apologet. Han tror på det kristne budskapet, ikke bare som ett av flere mulige svar på livets store spørsmål, men som Svaret i bestemt form entall.
For det andre: Pascal ønsker verken å bevise at Gud finnes – det lar seg ikke bevise, mener han – eller å argumentere noen inn i Guds rike. Det lar seg heller ikke gjøre. Pascals prosjekt er at tilhøreren, leseren, samtalepartneren skal gjøre et valg:
«La oss overveie vinning og tap ved å holde krone mot mynt på at Gud eksisterer. Vi betrakter de to muligheter: Dersom du vinner, vinner du alt; dersom du taper, taper du ingenting. Så vedd på at han eksisterer, og det uten å nøle» (Pascal, her gjengitt etter Per Lønning: «Et veddemål»).

Slik Pascal lar argumentasjonen utvikle seg, er det ikke tanken og intellektet som står i veien for at tilhøreren skal velge troen, men menneskets egen natur. Denne naturen står, ut fra kristen tro og tanke, i opposisjon til Guds vilje som følge av syndefallet, og den behersker mennesket:
«For at vi ikke skal feilbedømme oss selv: Vi er automat like meget som ånd. Hvor få er ikke de ting som er bevist! Bevisene overbeviser bare intellektet, vanen er det som skaper våre sterkeste beviser som blir mest allment trodd (…) Når en bare tror ved overbevisningens styrke og automaten på sin side er tilbøyelig til å tro det motsatte, er det ikke nok» (Pascal, gjengitt etter Per Lønning).

Dette forsterkes ytterligere i en av de tre aforismene som avslutter dette kapitlet:
«Jeg vil gjerne holde opp med den slags for¬nøyelser hvis jeg hadde troen, sier man. Jeg svarer: Du vil snart få troen hvis du holdt opp med den slags fornøyelser. Altså: Du må begynne.
Hvis jeg kunne, ville jeg gi deg troen. Det kan jeg ikke, og derfor kan jeg ikke gjøre prøve på om det du sier er sant. Men du kan godt holde opp med fornøyelsene, og således prøve om det er sant hva jeg sier» (Pascal, her referert etter den norske utgaven av «Tanker»).

Dette siste vil mange kristne ha sterke innvendinger i mot.
Argumentasjonen ligger snublende nær et resonnement som tilsier at bare man velger troen, vil det hellige livet og det man i kristen sammenheng kaller «seier over synd» være noe som kommer av seg selv.
All empiri forteller at slik er det ikke.

VI
«Tanker» er ikke et helhetlig, avsluttet verk, og veddemålsteksten er ikke en helhetlig, avsluttet tekst. Som nevnt ovenfor, er det ingen andre tekster av det Pascal etterlot seg som er så preget av å være underveis som denne, med overstrykninger, rettelser og tilføyelser.
Dette kan ses i en både religiøs og kulturell tradisjon – det å være underveis, forstå bruddvis og stykkevis.
All erkjennelse er egentlig fragmentarisk.
Den er biter av en annen og større erkjennelse.
Apostelen Paulus uttrykte det slik: «For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. (...) Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13, 9-10;12).
Mye litteratur er blitt til på denne fragmentariske måten.
Når Knut Hamsun skrev sine romaner, begynte de alltid som bunker av små lapper på skrivebordet. En replikk, en scene, en idé, en tanke. Etter hvert fant de veien til romanene hans.
Tarjei Vesaas arbeidet på samme måten, men langt mindre systematisk enn Hamsun. Han gjorde gjerne sine notater om morgenen, når han våknet, og det han noterte ned kunne være et løsrevet minne eller en tanke en drøm hadde etterlatt. Derfor hadde han alltid en notisblokk og en penn liggende på nattbordet sitt. Noen av disse lappene ble virkelig til bøker, mens andre ble liggende i ti, 20 og 30 år uten at det skjedde noe med dem.
Slike notater representerer ikke bare bruddstykker av en erkjennelse, men også bruddstykker av en litteratur. Det er kort vei fra lappene til store og små diktere eller filosofer, og det de fleste kjenner som graffiti.
Ett av de eldste, kulturhistoriske vitnesbyrd om graffiti finner vi i Daniels bok i Det gamle testamente. Her fortelles det om kong Belsasar som holdt et stort gjestebud, men midt under festen kom en hånd til syne som skrev noe på veggen. Den eneste som klarte å tyde skriften på veggen, var profeten Daniel, som kunne fortelle at dette var Guds dom over kongen: Dine dager er talte, ditt rike skal bli delt. Du er blitt veid og er funnet for lett. Minst to ordspråk eller metaforer har funnet veien til dagligtalen fra denne beretningen: Skriften på veggen, og «veid og funnet for lett».
Også i Vesaas sitt forfatterskap finner man et eksempel der graffiti blir en nøkkel til forståelse av handlingen. Romanen «Bleikeplassen» handler om einstøingen Johan Tander, venneløs, sær og ikke så lite av en tikkende bombe. Problemet hans er at ingen bryr seg om ham. Men rett før han skal begå en forbrytelse, leser han bokstavelig talt «skriften på veggen». Der står det «Johan Tander har ingen brydd seg om». Men nettopp det at noen har skrevet dette, vier også at det er noen som bryr seg. Og denne erkjennelsen blir redningen for Johan Tander.
Det kan altså føres en tråd fra Pascals veddemål og fram til Johan Tander: På samme måte som det å si at man ikke velger, er å treffe et valg, er det å si at man ikke bryr seg om et menneske, en måte å bry seg om det mennesket på.

VII
Ingen vil noen gang få vite hvordan verket «Tanker» ville sett ut dersom Pascal selv hadde fått leve så lenge at han fikk fullført det.
Man vet heller ikke om han ville kommet til å fullføre det.
Ett av litteraturens stadig tilbakevendende dilemma er nettopp dette: Hva gjør man med en forfatters etterlatte, upubliserte verk?
Journalisten Johan Halmrast (1866-1912) huskes for én eneste tekst: Salmen «Å, salige stund uten like». Den synges hver påske og har sørget for at forfatteren ikke kommer til å bli glemt så lenge det finnes kristne mennesker som feirer påske. De mer enn 30 romanene han skrev, er derimot glemt. Det samme er de tusenvis av dikt og vers han skrev. Da han døde, fant man to sekker med ferdige, upubliserte manuskripter på hybelen hans. De ble brent ulest.
På den andre enden av skalaen har man amerikaneren Ernest Hemingway (1899 – 1961). Nobelprisvinner – litterær trendsetter. Han etterlot seg også mengder med upubliserte manuskripter. Derfor dukker det fremdeles opp «nye» verk av ham fra tid til annen.
Ikke alle er sikre på at hans ettermæle er tjent med det.
Det var kanskje en grunn til at han ikke lot dem publisere mens han levde?
Skrev Pascal ned sine refleksjoner med tanke på publisering eller for sin egen skyld?
Helt sikkert vil vi aldri få vite det, men de forsøkene han hadde gjort på å systematisere og redigere tyder i hvert fall på at tanken om publisering ikke var helt fremmed.
Eller?

Epilog:
«Hva er det Pascal har bevist? Ikke mer og ikke mindre enn dette: De overveielser et menneske uten videre legger til grunn for alle sine handlingsvalg for øvrig, tilsier uten forbehold at de bør vedde for, ikke mot Gud. I og med den andres innrømmelse blir beviset faktisk bevis for én ting til: Det er ikke tanken som sperrer mennesket ute fra gudstroen. Var det utelukkende et spørsmål om resonnement, ville samtalepartneren nå være vel i havn. Han ville vært det i ethvert annet valgspørsmål! Det er altså ikke intellektet som avgjør tro og vantro, men de lyster og impulser som jeg lar kontrollere min praktiske livsførsel. Pascals veddemål fører altså ikke til gudserkjennelse, bare til selverkjennelse»
(Per Lønning: Et veddemål. Universitetsforlaget 1980, side 55).


Litteratur:
Pascal, Blaise: TANKER (ved Ivar Welle, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970)
Lønning, Per: ET VEDDEMÅL. Pascals berømte argument for gudstroen – og 300 års motforestillinger (Universitetsforlaget, 1980)
Grimberg, Carl: LUDVIG 14. (bind 14 i «Menneskenes liv og historie», Den norske bokklubben 1987).

Husker du «Time Manager»?

I et forsøk på å komme ut av det skrivesperre-modus som erfaringsvis gjerne oppstår når tidkrevende prosjekter er fullført, har jeg ryddet («ryddet») i skuffer og skap, bokser og mapper. I dag dukket denne boksen opp.

Tidlig på 1980-tallet gikk en slags «time manager»-vekkelse over både kristenliv, organisasjonsliv og næringsliv. «Alle» gikk rundt med noen små, svarte ringpermaktige små bøker som til forveksling kunne minne om en bibel.

Jeg kom også inn i denne vekkelsen, om enn via en omvei.
En kollega av meg hadde falt ut av nåden, for å bruke en kristelig formulering, var gått lei av hele konseptet og ga meg både permen og boksen med «rerfill»-materiale.
Jeg har ikke brukt opp det materialet ennå, og i dag dukket det altså opp. Dette til tross for at det i hvert fall er 30 år siden også jeg droppet «Time Manager»-menigheten – som jeg egentlig aldri var skikkelig medlem av.

Ideen bak konseptet var god, den.
I den bibel-lignende permen hadde man selvfølgelig en almanakk, men også avdelinger for dagsplaner, ukeplaner, månedsplaner og årsplaner.
Det var også god plass til ark med notater.
Ikke minst det siste var nyttig – jeg hadde alltid et lite utvalg andaktsmanuskripter liggende her; som frelsesoffiser kunne det være nyttig oftere enn man gjerne tenkte.
Var man med i en og annen komité, kunne man samle notater man gjorde under komiteens møter i den samme permen.
Systemet hadde også et utvalg merketusjer som man kunne bruke på de forskjellige planene og notatene, farge valgt ut fra vurdering av betydning.
For noen gikk det vel dette siste litt over styr – jeg har sett både dagsplaner og ukeplaner som var så fargerike at man fikk assosiasjoner til en unge med et malerskrin.

Det ble arrangert kurs i hvordan man skulle bruke dette verktøyet. Blant annet skulle man definere «nøkkelområder» for sin virksomhet.
Jeg fulgte et slikt kurs, men fant fort min egen variant av bruksmåte. Til jeg droppet jeg hele konseptet. Permen av plast begynte etter hvert å gå opp i limingen; nye arbeidsforhold gjorde at behovet for en time manager ikke lenger var like stort.
Det var nesten så man savnet den gamle tre-trinns-inndelingen: Haster – Haster Veldig – Haster Ikke Lenger.
I dag sverger jeg stort sett til den gode, gamle almanakken, som min fagforening raust utstyrer meg med hvert år. Og jeg kommer alltid i mål med mine prosjekter innen tidsfristen.

Men kladdepapiret har jeg tatt vare på.
Etter å ha vært et observerende, skrivende, noterende menneske i 60 år har jeg lært at kladdepapir får man aldri nok av.
Takket være et liv i organisasjonsarbeid har jeg fremdeles et lager av den slags, men siden møtene og konferansene blir færre, minker det også på kladdepapiret.
Sånn sett var den nesten fulle boksen med Time Manager-materiale en gave, om ikke fra oven, så fra fortiden.

Lindtveit 16. juli 2020
Nils-Petter Enstad

PS. Er det noen som bruker dette systemet lenger? DS

Om andaktsbøker

«Guds nåde er hver morgen ny og døgnet rundt den varer».

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne.
Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk.
Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill». Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster.
Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker blir fremdeles både skrevet og utgitt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik. Den heter «Livsglede», med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Han syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I våre hyller her hjemme står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg/vi for egen del ikke er spesielt flittige brukere av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
Denne høsten kommer jeg da ut med «min egen» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».

«Hver morgen ny»
Boka har fått tittelen «Hver morgen ny»; en tittel hentet fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka er skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster. Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn. Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til. Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.

Hverdagslige refleksjoner
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget.
Man klarer ikke å produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
Ellers kan jeg jo nevne at en av de to første bokutgivelsene mine var faktisk en andaktsbok, eller i hvert fall et andaktshefte.
Det het «Påske rundt korset» og besto av betraktninger over de såkalte «Jesu sju ord på korset».

Forlag
Når det gjelder denne boka, var det Blinke Forlag som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok.
Jeg håper betraktningene vil være til oppmuntring også for de som leser dem – til oppmuntring, til glede og til velsignelse.

Arendal, juni 2020
Nils-Petter Enstad

«Gamle prosjekter»

Etter å ha fullført tre boksprosjekter og et par andre mindre prosjekter i løpet av første halvår, befinner jeg meg nok en gang i den typen limbo som oppstår i kjølvannet av slike prosesser.

Det gir meg litt tid til å «lystlese» og det gir meg tid til å bare surfe rundt på gamle ideer.
I grunnen har jeg lyst til å gi meg i kast med noe skjønnlitterært nå.
Kanskje er det på tide?
Av et sted mellom 40 og 50 utgitte titler er det bare tre som er rent skjønnlitterære.

Jeg har skrevet en «humorbok»; det vet jeg blir betraktet som en litt hybrid sjanger.
«Hærrens lette tropper» er godkjent som sakprosa av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening; kanskje fordi den ikke bare er en ren gjenfortelling av muntre historier, men fordi historiene er satt inn i en kontekst?
Andre humorbok-forfattere har fått beskjed om at utgivelsen deres defineres som skjønnlitteratur.

Essays regnes også som en hybrid-sjanger.
Jeg har gitt ut noen essays, og i løpet av året kommer en essay-samling.

I denne limbofasen har jeg kommet over en mappe på mitt område som heter «Gamle prosjekter».
Den er fylt opp av utkast og bruddstykker av skjønnlitterære tekster.
I utgangspunktet var de nok tenkt brukt i romaner, men de har kanskje mer av novellene i seg.
De eldste tekstene er mer enn 20 år gamle; mange av dem har ikke vært tatt fram siden jeg jobbet med dem første gang. Mange av dem er nok enda eldre, men det var på den tida, 1999, at jeg tastet dem inn fra håndskrevne kladder

Ett av prosjektene i den mappa vil nok måtte defineres som sakprosa.
Det har tittelen «Mine øyne har sett din frelse», og er ting jeg noterte i tida før, rundt og etter at faren min døde i februar 1994.
En del av notatene ble brukt i en artikkel som het «Sørger ikke som de som ikke har håp». Mange takket meg senere for den artikkelen.
Jeg ser at det siste jeg har notert på den fila, er dette: «Den ferdige artikkelen sto i Krigsropet høsten 1994 – boka jeg trodde jeg skulle skrive ble aldri fullført».

Det ligger vel en del slik bøker også i andre mapper på pc-en.

Jack London skal ha skrevet en gang: «Jeg gjør ferdig en fortelling og leser gjennom den. Er jeg fornøyd med den, sender jeg den fra meg. Er jeg ikke fornøyd, sender jeg den fra meg.»

Så kynisk ønsker jeg ikke å være.
Jeg har liggende mange tekster som er ferdige, men som jeg ikke er fornøyd med.
De skal få ligge.
Men det er nok enda flere som aldri er blitt ferdige.
Så kan jeg håpe at de kanskje blir det en dag.

Lindtveit, 2. juni 2020
Nils-Petter Enstad

«MF-forfatter»?

I løpet av fem år har lærere og ansatte ved mitt gamle studiested og min gamle arbeidsplass, Det teologiske Menighetsfakultet, gitt ut 110 bøker. Det er 22 bøker pr. år.

Jeg har ikke sett at andre læresteder har publisert en liknende statistikk for sin del, men mener å huske fra min MF-tid at det var regnet som en begivenhet når en MF-lærer ga ut ny bok.
Da stilte redaksjonssekretæren i «Lys og liv» (som meldingsbladet het) opp med kamera og blokk og laget et intervju. I farten husker jeg at jeg gjorde slike intervjuer med Hans Kvalbein, Torleiv Austad, Brynjar Haraldsø, Tore Kopperud, Jan Olav Henriksen, Magne Sæbø og Ivar Asheim.
Trolig var det noen flere også, men likevel ikke mer enn et par i året.

«Dobbelt-debut»

Med fare for å framstå som litt spurv i tranedans: Jeg ga ut mine første bøker mens jeg var ansatt ved MF. Det var tilmed en «dobbelt-debut».
Våren 1990 var det 100 år siden salmeteksten «Å, salige stund uten like» ble publisert første gang, og den historien fortalte jeg i et nokså enkelt hefte. Samtidig skrev jeg noen andakter basert på Jesu sju ord på korset, og sendte begge deler til Ansgar Forlag.
Og fikk begge antatt.

Siden begge var «påske-relatert» kom de også ut samtidig: «…så fikk du den levende møte» og «Påske rundt korset». Begge ble pent mottatt i pressen også.

Respons
Det samme må jeg kunne si om responsen på MF – disse professorene og førstelektorene (det var tittelen de brukte) som stort sett skrev vitenskapelige bøker ga gode tilbakemeldinger på det som dels var et rent journalistisk arbeid, dels en enkel oppbyggelsesbok.
Heftet om påskesalmen fikk etter hvert status som et slags kildeskrift for det som senere er blitt skrevet om både Halmrast, som skrev salmen, og selve salmen.
Med sine 32 sider var det vel også det mest omfattende som var skrevet om denne salmen fram til da.
Mer enn 25 år senere skrev jeg en ny og mer omfattende bok om den samme salmen: «Jeg som er ringest blant ringe».

Tredje bok

Jeg ga også ut en tredje bok mens jeg var ansatt på MF. Den kom året etter og heter «I ferdiglagte gjerninger». Den handler om de årene da mine foreldre var misjonærer for Frelsesarmeen i Indonesia.
Siden er det blitt mange bøker.
Det ser ut til å bli et par – kanskje tre – også dette året.

«Mission (nesten) completed»

Så har jeg satt et slags punktum for enda et prosjekt.

Nåja – punktum og punktum.
I den bransjen jeg har gjort til min de ti siste årene er det knapt noe som heter «punktum». Skriving er en dynamisk prosess. Hele veien fram til eventuell ferdig bok finner du som forfatter ting du vil rette opp, endre på, føye til, stryke…
Og når boka foreligger, oppdager du det du skal ha sett før.
Det får bare våge seg.
Nå har jeg satt et slags punktum.
Det er det mest omfattende bokprosjektet jeg har gjort til nå. Bare i manus, 13 pkt. skrift og enkelt linjeavstand, er det på nesten 200 sider. Hva blir det i ferdig bok?

Det er en andaktsbok.
Jeg har skrevet én andaktsbok før i mitt liv. Det var en av de to første bøkene jeg ga ut. Året var 1990 – det er 30 år siden i år. Da ga Ansgar Forlag ut to hefter til påske. Det ene var om salmen «Å, salige stund uten like», det andre et andaktshefte for den stille uke.
Denne andaktsboka er for et helt år, eller rettere: Et helt kirkeår.

Jeg har gitt manuskriptet tittelen «Hver morgen ny» - noen vil kanskje kjenne igjen det som en linje fra en av Bernhard Fjærestrands sanger: «Guds nåde er hver morgen nå og døgnet rundt den varer».
Ideen om å la andaktene følge kirkeåret og ikke kalenderåret var noe min forlegger (en av dem) og jeg snakket oss fram til. Jeg har tatt utgangspunkt i en av prekentekstene for hver enkelt søndag (innrømmer at jeg har surfet litt mellom tekstrekkene), og for ukedagene har jeg brukt korte, hverdagslige refleksjoner (innrømmelse 2: Der har jeg brukt av miniandaktene som jeg har skrevet for Kristelig Pressekontor gjennom mange år).

Det ser ut til å ha vært i 2013 jeg begynte å levere miniandakter til KPK.
Senere ble jeg også bedt om å skrive søndagsbetraktninger. De miniandaktene alene kunne nok fylt ei bok med betraktninger for et helt år, men slik ble det ikke. En annen idé jeg har hatt, er å lage andaktshefter for kortere perioder – «Fra St.Hans til olsok» var en idé; for desember måned har vært en annen.

Jeg har ellers ikke noe sterkt forhold til andaktsbøker for min egen oppbyggelses skyld, selv om Greta og jeg har nokså mange slike i våre bokhyller. Det skrives jo mye andaktsbøker år om annet – det er nesten som i Prøysens vise: «Det er så vemodig mange viser – og je har laga ei vise tel…»

Så oppdager jeg, mens jeg skriver, at det er én søndagsbetraktning jeg ikke har fått skrevet ennå. I manus står en klammeparentes med beskjeden «Tekst må skrives».
Det er for 20. søndag i trinitatis, om noen føler seg minnet om å bidra….

Lindtveit, 6. mai 2020 – i koronaens tidsalder
Nils-Petter Enstad

Forfatterdrømmen

En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.

Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det. I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på. Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil.



Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.

Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført. Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien.
Selv disponerte jeg over et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn». Andre deler av manuskriptet bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner. En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim. I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.

Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært avansert.

Det samme kan vel sies om kommunikasjons-teknologien.
Da jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon ble bladet trykket hos Aktietrykkeriet. De hadde bud som tok noen runder rundt i byen til de ulike kundene et par ganger om dagen. Noen av budene var pratsomme; andre veldig tause.
En av dem kalte vi internt for «Ånden som går».
Hadde vi ting som det hastet å få av gårde, gikk vi med konvolutten til nærmeste drosjeholdeplass og overlot den til drosjesjåføren. «Du får oppgjør i resepsjonen».
Det må ha vært en ikke helt ubetydelig inntektskilde for drosjenæringen, disse oppdragene.

Så kom telefaxen.
Da kunne man sende både tekst og tegninger via telefonlinjer.
Noen prøvde å sende fotografier også; det var aldri vellykket.
Min arbeidsgiver utstyrte meg en gang med et slikt apparat. Det var både moro og nyttig så lenge det varte, men så var faxen passé.
Min fax endte i et østeuropeisk land og skulle være en del av et demokratibyggingsprosjekt, om jeg husker rett.

Nå går alt på «data» - manuskripter og illustrasjoner. Jeg sitter på mitt sørlandske, ikke spesielt sentralt plasserte loftskontor, med skanner, printer og nettilgang og trykker på noen knapper, enten det er blad jeg redigerer eller en bok jeg skriver.

Bøker, ja!
Drømmen om å være forfatter oppsto veldig tidlig. Jeg vil tro i åtte-ni-årsalderen.
Jeg hadde mine første tekster på trykk i 13-14-årsalderen. Det var små meningsytringer om dette og hint som jeg sendte til ukeblader og aviser.
Klasseavis og skoleavis hørte selvsagt med til ens tenårings-CV.
Som 19 år gammel frelsesarmé-kadett fikk jeg min første «ordentlige» journalistjobb, som assistent ved Krigsropets redaksjon.

Men selv om «journalist og forfatter» er et ordpar som ofte nevnes i samme åndedrag, lå siste del av ordparet ennå noen år fram i tid.
Hvor mange år er kanskje et definisjonsspørsmål.
«Debuten» er et nøkkelbegrep når man snakker om forfattere.
Man debuterer som kjent bare en gang i livet, uansett hva det er snakk om.
Så var hva min «debut» som forfatter?
I 1983 ble jeg bedt om å skrive/redigere et hefte om Frelsesarmeens Speiderkorps i forbindelse med at de var 60 år.
Heftet ble greit nok, selv om det ble laget på hovedkvarterets hustrykkeri, men noen «bok» var det jo ikke.
Det samme må kunne sies om det forholdsvis enkle heftet som ble laget til 75-årsjubileet til Sandvika korps i 1985. Her sto jeg oppført som leder i redaksjonskomiteen; det kan vel avsløres at det var jeg som skrev hvert ord.

Så jeg lander på at «debuten» var det som skjedde fem år senere, da jeg til påske i 1990 kom med ikke mindre enn to titler samtidig. Det ene var et andaktshefte, basert på Jesu sju ord på korset, og det andre en historisk sak om Johan Halmrast og hans salmetekst «Å, salige stund uten like».
Begge kom ut på Ansgar Forlag.
I 1990 var jeg 37 år, og det var en gammel drøm som da fikk en slags oppfyllelse.
Året etter kom jeg med en bok til; denne gang på det som da het Nye Luther Forlag.

Siden den gang er det blitt mange bøker.
Den første tida kunne det gå år mellom hver utgivelse, men fra 2010 «løsnet» det.
Fra da har det vært utgivelser hvert år, og gjerne flere i løpet av året.
Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men barndomsdrømmen må vel kunne sies å ha gått i oppfyllelse.

Men ennå er det lenge til jeg er der islandske Halldór Laxness sa at han var kommet etter å ha gitt ut mange bøker: Han hadde ikke mer på hjertet.
Jeg tror jeg har det ennå.

Lindtveit 25. april 2020
NPE

Bildet er fra 1995, da jeg ga ut min første roman: «Dager som kom og gikk». Det var en journalist fra Krigsropet, Anne Sekkelsten, mener jeg hun het, som gjorde intervjuet, som ble veldig bra. Bildet er vel også greit nok.

Hjemmekontor og hjemmekultur

Etter å ha vært heltids frilansforfatter og -skribent i snart ti år har jeg vendt meg til å ha hjemmekontor.

I korte, hektiske perioder har jeg nok leid meg et kontor, men stort sett blir bøker og artikler produsert på et sørlandsk loftsrom med en katt som selskap på dagtid og en yrkesaktiv ektefelle. Nå har hun også blitt pålagt å ha hjemmekontor, og vi sitter i hver vår etasje. Men vi møtes til alle måltider og etter arbeidstid.

Det er stadig flere som har det som oss, og man må trolig helt tilbake til krigsårene for å finne en situasjon som – om enn med store moderasjoner – kan sammenliknes med dagens.
Joda, den gang fantes det flere kulturtilbud man kunne benytte, og kirker og menigheter var tilgjengelige, men mange hadde mye innetid. Om man ikke hadde hjemmekontor, fikk man mange muligheter til det man kan kalle hjemmekultur.
En del av dette er i ferd med å blomstre opp igjen.
Brettspill selger som aldri før. Det samme gjør puslespill. Det er også mer spørsmål etter bøker, forteller min lokale bokhandler. Det kan virke som om hjemmekulturen er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Fra krigsårene fortelles det også om hvordan interessen for å legge kabal økte.
Bøker om ulike kabaler – det skal visst være flere slike enn mange har vært klar over – solgte unna og nye kabaler ble laget. Det var den gang kabaler fremdeles krevde en kortstokk.

Selv merker jeg ikke den store forskjellen.
Det måtte være det med hustruens nærvær, da. Vi spiser alle måltider sammen; tidligere har det stort sett vært til middag og kvelds vi gjorde det.
Husandakten holdes ved frokostbordet, ikke middagsbordet, som har vært det vanlige i de snart sju årene vi har hatt samme adresse.
Så skilles våre veier.
NAV går ned i kjelleren; kulturen opp på loftet.

Årets prioriterte prosjekt – boka om Elevine Heede – er sendt til forlaget, og med den vanlige, lille skrivesperren som alltid oppstår etter et fullført prosjekt, har jeg funnet fram et annet. Det er mer et redigeringsprosjekt enn et skriveprosjekt.
Etter å ha levert miniandakter og søndagsbetraktninger til Kristelig Pressekontor, har et forlag sagt seg interessert i at jeg samler dem til en andaktsbok som følger et kirkeår og ikke et kalenderår.
Selv har jeg egentlig ikke noe forhold til andaktsbøker, selv om jeg/vi faktisk har en hel del av dem i bokhyllene. Men jeg vet at for mange er det å sette seg ned med ei andaktsbok en viktig del av dagens program. Tradisjonen med andaktsbøker kan det sikkert skrives mye om. Den går tilbake til de gamle «postillene» - Luther, Pontoppidan og Rosenius skrev alle slike samlinger.
Rammen på de andaktene jeg jobber med er 900 tegn for de korte hverdagsandaktene og 1700 tegn for søndagstekstene.
Jeg tror de nevnte postille-forfatterne skrev i vesentlig større format.

Lindtveit, 24. april 2020
Nils-Petter Enstad

En framtid for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Selv om KrF av og til og snuser på fire-tallet, ser det ut til oppslutningen har stabilisert seg der det trolig blir liggende i overskuelig framtid: Mellom to- og tre-tallet.

For oss som husker valgene i 1997 og 2001, som begge førte til en KrF-ledet regjering, er det tragisk å se disse tallene. Trolig startet nedturen med Kjell Magne Bondeviks andre regjering i 2001.
Entusiasmen for denne regjeringen var vesentlig mindre enn den hadde vært for «Sentrumsregjeringen» fire år før.
Valget i 2003 bekreftet da også dette, og oppslutningen ble halvert i forhold til to år tidligere.

Nødskrik
De neste valgene ga resultater på fire- og fem-tallet, og med stadig synkende tendens.
I 2017 klarte KrF sperregrensen med et nødskrik. Men dette nødskriket ga samtidig en vippeposisjon som potensielt kunne være svært innflytelsesrik.
Daværende partileder Knut Arild Hareide var da også innstilt på å bruke denne. Det viste han i mars 2018 da Sylvi Listhaug måtte gå som justis- og beredskapsminister etter en grov ytring på Facebook.
Hadde ikke hun fått silkesnoren fra statsministeren, ville KrF sikret flertall for mistillit mot Listhaug, noe som ville ført til regjeringens avgang.
Noen måneder senere lanserte Hareide forslaget om at KrF burde søke regjeringssamarbeid mot venstre. For første gang på mange år kunne man merke tilløp til begeistring både i partiet og blant potensielle velgere. Mange meldte seg inn; gallupen steg.

Grisete prosess
I partiet var meningene delte, men ingen forutså den grisete prosessen som Hareides nestledere nå initierte.
I oppkjøringen til det ekstraordinære landsmøtet ble delegasjonene fra enkelte lag direkte kuppet av den «blå» siden, og nestleder Ropstad kjørte knallhardt ut med noe både han og de fleste andre måtte vite var en bløff: At det nå forelå «en historisk sjanse» til å endre abortloven, basert på noe som i ettertid framstår som litt uforpliktende pludring mellom Ropstad og statsminister Solberg.
Alle vet hva det endte med: En kosmetisk endring uten praktisk betydning og som lever på lånt tid.

Nøytralisert
I disse dager er det ett år siden KrF ble nøytralisert som politisk maktfaktor i bytte mot tre statsrådsposter.
Så effektiv er denne nøytraliseringen at den statsråden som nesten skapte regjeringskrise i mars 2018, ikke bare er tilbake i regjeringen, men har fått et av regjeringens viktigste departementer.
Tydeligere kan man ikke vise hvor ubetydelig KrF er blitt. Innad i partiet har en rekke medarbeidere sluttet og mange nåværende og tidligere tillitsvalgte har meldt seg ut. Partiets nye generalsekretær mener at KrF må godta at Frp får noen politiske seire i regjeringen. Han burde kanskje heller utfordret Frp til å godta at KrF får noen slike seire, uten at man fra Frp-styrte departementer skal dels trenere, dels sabotere disse seirene?
Ropstad selv, som nå er partileder, har tidligere sagt at en viss avskalling er verd gevinsten med å være i regjering, selv om han også, i det som framstår som både den 13. og 14. time, medgir at sårene i partiet går dypere enn han var forberedt på.

Ny ledelse
KrF har landsmøte i valgåret 2021.
Men allerede nå bør partiet ta en debatt om man er tjent med dagens ledelse. Med målingene de siste månedene vil KrF få maksimum to, til nød tre stortingsrepresentanter i 2021.
Nå har små stortingsgrupper avgjort regjeringens skjebne før, og tilmed vært med i regjering, men å satse på det vil skje igjen, er ikke bare å gamble, men å spille russisk rulett med bare ett tomt kammer.

Tilføyelse:
Denne kronikken ble publisert på Verdidebatt mandag 20. januar - samme dag som Frp bestemte seg for å gå ut av Solberg-regjeringen. Det kunne man ikke vite da artikkelen ble skrevet.
De foreløpige signalene fra regjeringen er at den vil fortsette med de tre gjenværende partiene, og regjere på basis av Granavold-erklæringen.
Frp har på sin side erklært at den er ikke de forpliktet på lenger - om de da noen gang var det.
Å regjere på grunnlag av en erklæring et parti utenfor regjeringen har vært med på å utforme, og som de dertil ikke kjenner seg forpliktet på, er nokså unikt i den politiske historie. Det minner mest av alt om det som ble kalt "finlandisering" i Den kalde krigens dager.
Alt dette bekrefter vel bare at Solberg-regjeringen ikke bare lever på lånt tid, men at den knapt nok kan sies å leve i det hele tatt.
21. januar 2020

Bildet viser et glimt fra valgvaka i 1997 - artikkelforfatteren ses midt på bildet, i lys jakke og vendt mot fotografen

Påskuddet

Det har lenge vært tydelig at sterke krefter innen Frp har vært på jakt etter et påskudd til å trekke partiet ut av Solberg-regjeringen.

Den viktigste talspersonen for dette har vært Christian Tybring Gjedde; stortingsrepresentanten fra Oslo som i desember jublet over sitt første politiske gjennomslag: Menyen på Stortingets juletrefest var blitt endret fra kalkun- og kyllingpølse til pølser med svinekjøtt.
Det er i møtet med slike ytringer at man innser klokskapen i de visdomsordene som tillegges den gamle rikskansleren Otto von Bismarck: «Den som vet hvordan pølser og politikk lages, vil aldri få en god natts søvn mer i livet».

Nå kan det virke som om Frp har funnet det påskuddet de trenger.
Det er – betegnende nok – en sak der resten av regjeringen har bestemt seg for å vise et snev av humanitet og lar en kvinne med et dødssykt barn komme tilbake til Norge.

At Frp tok dissens i en slik sak i regjeringen er sært nok.
Nå truer de med å gå ut av regjeringen.
Det er et klokt valg fra Frps side om de bryter ut på denne saken.
Få, om noen, andre saker er egnet il å demonstrere partiets «sanne ansikt» bedre enn denne.
Det er en sak der partiet oser av ren ondskap.
At en ung mor med to barn, hvorav det ene er alvorlig sykt, skulle representere en sikkerhetstrussel mot Norge, er en argumentasjon så tåpelig at man nesten fristes til å tro de som målbærer det faktisk mener det. Vi har tross alt å gjøre med et parti der klimafornektelse og lurvete rasisme er blant de sikreste kjennetegnene på hva partiet og dets politikere står for.

I skrivende stund har Frp fremdeles ikke konkludert.
De ha lagt fra en «kravliste» over «motytelser».
«Begeret er fullt» er den innøvde klisjeen som fungerer som et mantra for partiets talspersoner.
Metaforen er interessant – et fingerbøl kan vel også kalles «et beger».

Statsminister Erna Solberg har i snart sju år møtt alle Frps rølpestunt med det samme, fårete smilet, og den samme, hjelpeløse kommentaren: «Jeg ville ikke valgt de ordene».
Denne gangen bør hun vise det snevet av lederskap som ligger i at man avviser kravet om motytelser.
Hele det politiske liv i Norge vil tjene på om Frp går tilbake til den rollen partiet alltid har behersket mest: Som et bøllete populistparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter