Jeg sitter her og fører en liten sjangerdebatt med meg selv.
I kveld har jeg ansvaret for et arrangement på Frelsesarmeen i Arendal. Temaet er olsok, og jeg skal ha et innlegg om «Når ble Norge et kristent land?»
Slike innlegg kan ha flere former og flere betegnelser.
Det kan kalles en forelesning, men i mitt hode er en forelesning
a) noe som varer i ca 45 minutter og
b) noe som holder en relativt høy, faglig standard. Tilnærmet vitenskapelig.
Den faglige standarden på det jeg har forberedt, er jeg ikke bekymret for.
Dette er stoff jeg har arbeidet med i mange år og skrevet både en bok og en rekke kronikker om. Disse har stått i riksdekkende aviser som Aftenposten og Dagbladet, i tillegg til en rekke regions- og lokalaviser.
Men vitenskapelig?
I akademia bruker man også ordet «paper» (uttales som på engelsk) om faglig stoff som ikke er helt ferdig, gjennomarbeidet ennå.
En annen betegnelse som kan brukes, er «foredrag». Det er liksom hakket under forelesning, og trolig også «paper». Men det er et ord som virker litt traust og sidrumpet. Man kommer ikke til Frelsesarmeen for å høre et foredrag.
Så jeg landet på «kåseri» - litt mindre forpliktende, litt løsere i snippen.
Når det gjelder den oppbyggelige delen, har jeg forberedt en andakt og ikke en preken.
Prekener holder jeg forholdsvis ofte.
Da tar jeg gjerne utgangspunkt i søndagens tekst, og arbeider med den, både teologisk og med tanke på formidling/overføring.
Andakten er – nåvel: litt løsere i snippen.
Kanskje litt kåserende.
Men like forpliktende for andaktsholderen når det gjelder å gi teksten man tar utgangspunkt en tolkning som man kan stå for, og som holder mål.
Det var vel så langt jeg kom i denne sjangerdebatten med meg selv i dag.
24. juli 2019
