Under oppryddig i arkivbokser og hyller dukket et sanghefte fra en speiderleir i Frelsesarmeen opp. Funnet trigger en del minner og tanker. Jeg har faktisk brukt mye tid av mitt liv i speiderarbeidet, sånn totalt sett.
Som gutt var jeg i noen år først ulvunge og så speider i 81. Oslo KFUM.
Så var det mange år der jeg ikke hadde noen tilknytning til den typen barne- og ungdomsarbeid; det ble mer søndagsskole og juniorarbeid jeg drev med, dels som deltaker, dels som medarbeider/leder.
Som korpsleder i Frelsesarmeen lå det i stillingen at man skulle være kapellan for speidergruppa i menigheten.
Vi var bare ved ett korps der dette var aktuelt, nemlig Sandvika.
I
Da vi flyttet til Askim i 1985 ble vi det man kan kalle «en speiderfamilie».
Vi voksne tok begge på oss lederverv; gruppeleder, lagleder, troppsleder (tre verv på to personer; det betyr at en av oss hadde to oppgaver; gruppeledervervet hadde vi litt på omgang, om jeg husker rett.
I mange år var én uke på leir en fast del av sommerens program: Kretsleir, korpsleir, gruppeleir og landsleir.
To FA-jamboreer fikk vi også med oss, en i England og en i Nederland.
II
Mine bidrag til speidervirksomheten ble etter hvert mer og mer av administrativ, kanskje også ideologisk art.
Sjarmen med å sove i telt ble jeg fort ferdig med.
I flere år skrev jeg forslag til nominasjoner av den internasjonale speiderbevegelsen til Nobels Fredspris for stortingsrepresentanter; de er nemlig alle kvalifisert til å nominere.
Jeg skrev også kronikker om betydningen av speiderarbeidet i flere aviser og blader.
En av dem het «Speiderloven – ansvarlighet satt i system».
III
Jeg var flere ganger delegat både på korpsting og kretsting.
På de første ble jeg nok oppfattet som litt møteplager, med kommentarer og forslag til det meste.
På kretstingene ble jeg flere ganger bedt om å være dirigent.
Noen år i politikken hadde lært meg litt om effektiv møteledelse.
IV
I 1992 hadde Frelsesarmeens Speidere korpsleder på Evenstad i Stor-Elvdal kommune.
Leiren hadde mottoet «Sammen på sporet».
Det var i forbindelse med den leiren at denne sangen ble skrevet.
Jeg kan ikke huske om jeg ble bedt om å skrive en leirsang, eller om jeg bare fikk ideen.
Det ble laget et sanghefte fra leiren, og «Sporsangen» står som den siste av sangene i dettet heftet.
Jeg tror kanskje den ble sunget én gang under leiren, på en ledersamling.
V
Det var kanskje året etter at Norges Speiderforbund etterlyste noen nye speidersanger.
Jeg sendte inn denne teksten, syntes vel den var for god til bare å bli lagt bort.
Den ble publisert i speiderforbundets lederblad, og jeg ble premiert/honorert med en speiderøks.
Sangen ble til i en periode der den kristne forankringen i speiderbevegelsen i Norge fremdeles sto sterkt.
Det preger det siste verset i sangen.
«Kristen trening» var en viktig del av speiderprogrammet, og jeg husker at på det siste korpstinget der jeg deltok (2009? 2010?), hadde jeg et innlegg der jeg sa at det var denne delen av programmet som hadde gjort at jeg i det hele tatt engasjerte meg i speiderarbeid.
Det var kanskje første gang jeg satte ord på akkurat det, men det stemte.
VI
Jeg har to ganger skrevet/redigert utgivelser om Frelsesarmeens speiderarbeid.
Den første ble gitt ut i 1983 og var en markering av det var gått 60 år siden man startet. Det var utstyrsmessig en forholdsvis enkel sak, trykket på hovedkvarterets ofset-maskin.
Tittelen på heftet kom ikke fram på omslaget, som vel egentlig var en plakat som ble sendt til de korpsene som hadde speiderarbeid. Fra min hånd heter heftet "...åpen for Gud og hans ord" - jfr. det jeg nevner ovenfor om kristen trening.
Den andre utgivelsen kom i 1998 og markerte at det hadde vært speiderarbeid i regi av Frelsesarmeen i 75 år.
Der hadde utgiveren brukt profesjonelle folk både med tanke på layout og trykk, og heftet/boka fikk mye skryt for at det var en lekker trykksak.
Så har tida gått. Sist høst deltok jeg på markeringen av at Frelsesarmeen har drevet med speiderarbeid i 100 år.
Gobb-gobb!
