To norske julesanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hører begge med til julens lydspor for mange av oss.
De er skrevet av hver sin folkekjære, norske dikter. Og selv om ingen av dem forbindes med salmesang, er begge representert i Norsk Salmebok. Denne jula er det henholdsvis 90 og 70 år siden tekstene deres ble publisert første gang.

Det lyser i stille grender
Året var 1931.
Det var en stekende varm sommerdag.
I skyggen av et tre i Klokkargarden i Dale i Sunnfjord satt en ung mann og skrev et juledikt.
Det var en bestilling fra redaktøren av et julehefte. Han som skrev var den 25 år gamle lærerstudenten Jakob Sande. To år før hadde han gitt ut sin første diktsamling. Den het «Svarte næter» og hadde fått mye oppmerksomhet da den kom; både ros og kritikk.

Diktet het «Jolekveld» og hadde fem vers da det kom i juleheftet «Jol i Sunnfjord».
I dag har teksten navn etter den første linja i første vers: «Det lyser i stille grender».
Året etter fikk diktet en melodi av Sandes lærerkollega Lars Stubhaug og i 1934 kom både tekst og melodi på trykk i avisa Gula Tidend.
Da komponisten Lars Søraas d.y. ga ut sin sangbok for skolen i 1948 var det med en melodi Søraas selv hadde laget, og det er denne som har fulgt sangen siden.
Det har ikke holdt andre komponister tilbake fra å lage nye melodier til sangen.
I alt ni forskjellige melodier skal ha blitt satt til Jakob Sandes tekst.
Som årene gikk, ble sangen mer og mer brukt.
I 1985 kom teksten, med Søraas’ melodi, med i Norsk Salmebok.
Da Sissel Kyrkjebø tok den med på sitt julealbum «Glade jul» fra 1987, var posisjonen som «folkeeie» sikret.
Teksten sto ikke i noen av de diktsamlingene som Jakob Sande ga ut mens han levde.
Heller ikke i «Dikt i samling» fra 1964, og som han redigerte selv, er «Jolekveld» med.
Først da Gyldendal Norsk Forlag ga ut en ny og komplett utgave med «Dikt i samling» i 1998, 31 år etter Sandes død, var teksten med. Da hadde den for lengst sunget seg inn folks hjerter og sinn.
Jakob Sande har også en annen tekst i Norske Salmebok: Påskesalmen «Du som låg i natti seine». Den sto første gang i diktsamlingen «Storm frå vest» fra 1931.

Julekveldsvisa
Går vi 20 år fram i tid møter vi en annen lyriker som hadde fått en bestilling på en tekst til jul.
Det var Alf Prøysen, kjent både for plateinnspillinger, bøker, dikt og radioprogram.

I 1951 var han blitt far for andre gang, og samme høst ba hans gode venn og kunstneriske mesén Nils Johan Rud, ham å skrive ei julevise, en tekst som skildret «himmelen i ei gråstue», som han sa.
Husmannssønnen Alf Prøysen visste godt hva ei gråstue var, og som tobarnsfar kunne han identifisere seg med barnets forventning til jul.
Denne tonen slo han an alt fra første linje:
«Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre’.
Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund».

I seks forholdsvis enkle vers flytter han julefortellingen fra Betlehem til Ringsaker, og plasserer stjerne over huset til «Jordmor-Matja».
Hun var bygdas legendariske jordmor som hadde hjulpet to tusen ringsaksokninger til verden; Alf var selv en dem.

Salme eller vise?
Begge tekstene står i Norsk Salmebok.
Jakob Sandes tekst står også i mange andre kristne sang- og salmesamlinger, mens det foreløpig bare er Frelsesarmeens sangbok som også har med «Julekveldsvisa».
Sjangermessig er nok begge mer viser enn salmer, og dette ble da også brukt som argument mot at Prøysens tekst skulle tas med i Norsk Salmebok.
Begge har en rotnorsk forankring i sin formidling av julefortellingen.
Sande kanskje noe tydeligere enn Prøysen, med sin referanse til «Betlehems aude eng».
Sande er også klar på hvem barnet det er snakk om var, mens Prøysen viser til han som laga «ei bru imilla seg og himlen og ei krubbe og ei ku».
Selv om begge de to tekstene er preget av nøkternhet, har de samtidig dette storslåtte over seg som også er en del av julebudskapet.

Faktaboks:
Jakob Sande (1906-67). Norsk lyriker.
Alf Prøysen (1914-70). Sanger, barnetimeonkel og forfatter.

En skolestil i litteraturhistorien

Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»

Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Et alvorlig blikk. Debutboka fra 1966, da hun var 12 år gammel, fikk tittelen «Människan på jorden». Det var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka kom året etter. Den heter «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen.
Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk.
Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø».
Før hun var 18 år hadde hun gitt ut et ti-talls bøker på svensk. Ikke alle ble oversatt til norsk.
Så ble hun taus som forfatter.
Via media fikk man vite at hun hadde giftet seg som 18-åring, blitt mor som 19-åring og skilt som 20-åring. Hun gikk inn i politiet, der hun arbeidet som hestetrener. Hun flyttet til USA, der hun fremdeles bor.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap.
Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner.
De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle.
Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. I dag ville man kanskje kalle det «ny-religiøsitet», med innslag av reinkarnasjon. En overfladisk likhet med Anne Frank, jødepiken som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1945, ble brukt som et slags «bevis» på dette.
Jeg forsøkte å formidle denne skepsisen videre, men ga det opp.
Barbro Karlén ble oppfattet som en kristen mystiker av mange. Hun var blitt et litterært ikon som man ikke skulle røre ved.

Selvbiografi
I 1998 ga hun ut en selvbiografisk bok.
Jeg kom rent tilfeldig over den, skaffet meg den og leste den.
Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
At den norske utgaven av selvbiografien kom ut på et nokså marginalt, lite forlag var kanskje noe av forklaringen?
De første bøkene hennes hadde kommet på Aschehoug Forlag.
Da jeg kontaktet forlaget for å låne et bilde av henne til en artikkel jeg skrev, slet informasjonsavdelingen med å finne et.

Gjensyn
De eksemplarene av bøkene hennes som jeg hadde skaffet meg fulgte med på x antall flyttelass gjennom årene. De står i hyllene fremdeles.
For et par år siden fant jeg fram igjen «I begynnelsen skapte Gud», og oppdaget at jeg faktisk har to eksemplarer av den.
I det eksemplaret jeg har liggende ved siden av pc-en nå, står det at boka er trykket i 10.000 eksemplarer.
Det er et stort opplag for en religiøs bok.
Jeg bladde litt i den og fant fram den teksten som jeg har scannet til dette innlegget.

Det ga meg assosiasjoner til en annen ung, svensk jente med et eksistensielt engasjement: Greta Thunberg.
Retorikken er en annen, men engasjementet er det samme.
Bakgrunnen er også forskjellig: Barbro Karlén kommer fra en «Medel-Svensson»-familie, mens Greta Thunberg kommer fra en familie av kunstnere og akademikere.

13. november 2021
Portrettet er scannet fra omslaget på mitt eksemplar av «I begynnelsen skapte Gud»

«Det jeg skrev, det skrev jeg» - et apropos til det å skrive en bok

I 1998 ga jeg ut romanen «Blikkfatet» på Genesis Forlag.

Tittelen er inspirert av en roman av den tyske forfatteren Hans Fallada: «Den som en gang har spist av blikkfatet». Det er en roman som handler om utfordringen ved å skulle integreres i samfunnet igjen etter å ha sonet en fengselsdom.
Hvorfor brukte jeg akkurat den metaforen som tittel på en roman som – blant annet - handlet om å vokse opp i Frelsesarmeen?
Det spørsmålet svarer jeg ikke på i romanen, og har heller ikke tenkt å svare på det nå, snart 25 år senere. Hans Fallada er ellers mest kjent for romanen «Lille mann, hva nå?»

Novelle
Det første utkastet til denne romanen hadde jeg på trykk som en novelle i bladet «Frelsesoffiseren»; et blad jeg selv var redaktør for den gangen.
Før publiseringen valgte jeg å kjøre en liten prosess i forkant, slik at både «TC» og «CS» (dette er interne Frelsesarmé-koder!) hadde lest den på forhånd.
Den eneste kommentaren jeg fikk, var fra daværende TC som lurte på om jeg ville beholde ordet «jævli» i en replikk.
Det ville jeg.
Det godtok han.
Først 13 år senere hadde jeg romanen klar. «J-replikken» er med der også.
Genesis Forlag ville gi den ut, og slik ble det. Boka fikk ikke så mange anmeldelser, og den i Krigsropet var kanskje den mest spennende. Jeg ramlet over den forleden, og tok en utskrift.
Noen av refleksjonene stusser jeg vil litt over i dag, men det er en spennende omtale.
Jeg har scannet den og den kan ses i dette innlegget.

Om å bruke seg selv
I ettertid har jeg hørt at noen har lurt på om romanen er selvbiografisk.
Det korte svaret er nei, men jeg ser jo, når jeg har hentet den fram igjen, at det er noen av mine egne opplevelser som er blitt med. Hvilke det er skal jeg ikke røpe, bortsett fra denne: Et sted sitter det fortellende «jeg» og blar i Vårt Land. Der finner han en kronikk med tittelen «Er det synd å være sliten?»
Det var vel en form for metatekst. «Er det synd å være sliten?» var tittelen på den første kronikken jeg hadde i Vårt Land, året må ha vært 1986 eller 1987. Jeg/vi sluttet i Frelsesarmeens tjeneste 31. desember 1985. Det var vel ikke først og fremst fordi vi var «slitne», men det var samtidig en del av et større bilde.
Samtidig: I en roman som er skrevet i «jeg»-form, sier det nesten seg selv at man må «låne» litt fra eget liv og egne erfaringer.
I 2012 ga jeg ut en annen roman i «jeg»-form; det samme kan sies om den, men heller ikke den er «selvbiografisk».

Reaksjoner?
«Blikkfatet» solgte relativt godt til å være en norsk roman gitt ut på et kristelig forlag. Så ble jeg i hvert fall fortalt. Men samtidig har jeg ikke vært spesielt opptatt av hvor mye de bøkene jeg har skrevet har solgt. Det har alltid vært slik at jeg har vært mest opptatt av å få boka ut, så fikk salget blir som det ble.
Noen ga meg litt respons på fortellingen. Jeg kan bare huske en som var direkte negativ; den kom fra en som ikke hadde lest den og ikke hadde tenkt å gjøre det. Nok sagt om den reaksjonen.
Jeg vet ikke hvor stort opplaget på boka var, men etter en tid overtok jeg mesteparten av restopplaget på den. Dette har jeg fortsatt stående, så hvis noen er interessert i å kjøpe og lese romanen, er det bare å si fra.
Jeg selger den for 100 kroner, og så kommer porto i tillegg. Det runder jeg også opp/av til en hundrelapp.
Gi beskjed via messenger eller epost, så får du info om vipps eller andre betalingsformer.

Så kan jeg jo runde av med et lite latinsk sitat: «Quod scripsi, scripsi».
Jeg er blitt fortalt at det betyr «Det jeg skrev, det skrev jeg».
Jeg forutsetter at opprinnelsen er kjent for de fleste.

Fra Amos til Lasarus - En preken for 1. mai

Denne teksten baserer seg på manuskriptet til en tale som forfatteren holdt på Frelsesarmeen i Sarpsborg 1. mai 2012

Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som i 1888 tok initiativet til at 1. mai skulle markeres som en kampdag for arbeidernes rettigheter. Året etter tok Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp det samme på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer i ulike land. Én av disse var Kristiania.

I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag.
Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen og dens særpreg.
Fram til da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid.
Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen.
I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.

Gudstjenester
I mange lokalsamfunn er det lange tradisjoner for at programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Forhåpentligvis vil den tradisjonen kunne tas opp igjen når vi kommer til en post-korona tidsalder.
Denne tradisjonen gjør at det er naturlig for meg å gjøre meg noen tanker rundt nettopp dette: Å markere en kampdag med en gudstjeneste.

Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring kan være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det.
En annen utfordring har rett og slett kunnet være det å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte. Man kunne velge mellom to tekster fra Lukas som begge handler om denne «regelen», og om å elske sine fiender.
Som 1. mai-predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende.
De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.
Litt Kardemommelov, liksom.
Det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

«En refser av Guds nåde»
De tekstene som er utgangspunk for det følgende, er av et litt annet slag. De er også hentet fra tekstrekkene for gudstjenester 1. mai.
I evangelieteksten er det Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet som er tema: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13).

Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, som refser de kommersielle kreftene i samfunnet, de som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, slik at de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i vår tid.
Tilleggsteksten man kan velge, er den hvor Jesus forteller liknelsen om den rike mann og Lasarus.
Dette er det som har ført til følgende overskrift for disse tankene: «Fra Amos til Lasarus».

Amos
La oss begynne med profeten Amos – refseren i den gamle pakt – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene.
«Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!»
Slik åpner han sine profetier.
Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen.
Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet generelt og partiledelsen spesielt for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot rekka der sentralstyret i partiet satt og ropte ut: «Herren er trøtt av dere!»
Deretter forlot han møtet.
Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag?
I nær sagt hvilket som helst parti?
Herren skal tordne fra Sion!
Herren er trøtt av dere!

Lasarus
Så har vi den fattige Lasarus i Jesu liknelse – han som ble utnyttet, oversett og glemt.
Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke.
Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt.
Evangeliet er ikke slik.
Jeg leser derfor liknelsen om den rike mann og Lasarus som en liknelse om forvalterskap.
Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar.
Det var der den rike mannen trådte feil.
Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»

Profeten Amos igjen: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»
Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!»
Det er en kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»

Kort vei
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge.
Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet.
Men selvfølgeligheter bør også utfordres og etterprøves.
For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.

Troverdig?
Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?
Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?
Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen oppfordrer til å forvalte?
Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien, det finnes mange.
Det finnes fortellinger om kirken som en opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester.
Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen.
I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus.
På mange måter er det den mest pinlige.

Fremdeles er det mange steder der 1. mai-feiringen blir åpnet med en gudstjeneste.
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er i Frelsesarmeen.
Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter.
Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser.
Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionerne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet.
Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
En sterkere preken for 1. mai kan man vel knapt tenke seg?

Fastetid

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter i første bind av trebindsverket av samme navn. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller.
Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?

40 dager
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Rense sinn og tanker
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik».
En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten.
Når han tok til seg noen dadler, pustet man lettet.

Jesu eksempel
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om da Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang.
Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess.
Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap.
De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det nok slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.
Det handler om motivasjonen.

Lindtveit, fastelavnssøndag 14. februar 2021

Et bilde på veggen

Dette maleriet hang på veggen i mitt/mine barndomshjem i alle år.

De ti årene da vi bodde på Frogner – en stor leilighet med mange rom; blant dem to store stuer – hang det på veggen i den ene av disse, og hang vel på en slags hedersplass.
Jeg har aldri fått helt klarhet i hvordan det endte hos mine foreldre, utover at det var en gave min far hadde fått på et eller annet tidspunkt.
Etter hvert endte det hos meg/oss, sammen med det andre av de to store maleriene vi hadde hjemme.
Da jeg flyttet til Lindtveit i 2013, ble maleriet med på lasset.
Nå henger det i stua ved siden av det som er blitt mitt skriveloft her i det sørlandske.

Det var altså en gave min far hadde fått.
Det kan være det ble fortalt hvem han hadde fått det av og ved hvilken anledning, men det har jeg glemt i så fall.
Jeg vil tro det er et bilde han har fått mens han ennå var alene. Mine foreldre giftet seg i desember 1951.

Signaturen på bildet tolker jeg til å være «S. Langer ‘50», eventuelt er det 51.
Om bildet er en kopi av et annet bilde eller originalt, vet jeg ikke.

Jeg synes det byr på en fortelling, men vet ikke helt hva fortellingen går ut på.
Er det et brev som skrives? Et dikt? En fortelling?
Hun som skriver ser ut til å ha funnet seg et slags gjemmested der hun kan få sitte i fred, i et uthus, kanskje?
På låven?
Et sted der hun kan stjele seg til noen minutters ro og fred, enten til å drømme litt eller skrive ned noen tanker som hun kan dele med andre på et senere tidspunkt?

Det er noe i meg som kjenner seg igjen i det maleriet.

Lindtveit, 9. februar 2021

"Hver morgen ny"

En hilsen til de som bruker andaktsboka "Hver morgen ny":

I og med at dagen i dag, 31. januar, er såmannssøndag, betyr det at for å "holde ruta" må man i år bla forbi tekstene/betraktningene for femte og sjette søndag i åpenbaringstida, og begynne med Såmannssøndagen.

Et annet år kan man få med seg betraktningene for de to søndagene som ikke er med dette året.
Ønsker alle en velsignet vinter!