Juleheftene i våre hjerter

Av Nils-Petter Enstad

«Ingen jul uten et julehefte» er nok et utsagn mange vil kunne nikke bekreftende til. Tradisjonen med julehefter går da også mer enn 200 år tilbake i tid, selv om det er «likt og ulikt» som har gått inn i denne kategorien, og gjør det fremdeles.

En trykksak med tittelen «Julegave eller en liden samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere» regnes som det første, norske juleheftet. Det kom ut i Drammen i 1817.
I 1845 ble «Julegaven for barnlige Sind» utgitt. Det regnes som det første juleheftet for barn.

Litterære julehefter
Omkring 1880 kom de første utgavene av det som kan kalles «de litterære juleheftene».
Eldst av disse var «Juleroser» som kom hvert år fra 1881 til 1936 og deretter igjen i årene 1941-44.
Fra 2015 kommer dette heftet ut igjen, nå med artisten Herborg Kråkevik som redaktør.
Et litterært julehefte som hadde kulturhistorisk betydning er «Kimer, I klokker» som det katolske forlaget St. Olav ga ut i 40 år, fra 1923 til 1964.
Forfatteren Sigrid Undset var en årviss bidragsyter til dette så lenge hun levde.
«Mors julehefte» var også en årviss publikasjon, fra 1921 og i 70 år framover. Siste utgave kom i 1992. Det var avholdsorganisasjonen «Det Hvite Bånd» som ga ut det.
Like lenge kom ikke heftet «Hellig jul». Det var et samarbeid mellom Vårt Land Forlag og Egmont. Første utgave kom i 2017 og femte og siste kom i 2021

Kristelige julehefter
En stor gruppe julehefter er de kristelige.
I utgangspunktet skal det vel godt gjøres å lage et julehefte på norsk der det kristne julebudskapet er helt fraværende, men i denne kategorien er dette budskapet det vesentligste, formidlet gjennom betraktninger, dikt, fortellinger og reportasjer.
Både kirkesamfunn og diakonale og/eller evangeliserende organisasjoner har lang tradisjon for å lage sine egne julehefter.
«Krigsropet» kom med sitt første nummer i mai 1888, samme år som Frelsesarmeen kom til Norge, og det første juleheftet kom i 1893. Senere har Krigsropets julehefte vært en årviss utgivelse med trofaste selgere på gatehjørner og ved julegrytene.
Et annet julehefte med lange tradisjoner er «Fiskerens venn», som gis ut av Den Indre Sjømannsmisjon.
«Indre sjø» som organisasjonen blir kalt i blant, ble stiftet i 1881 og i 1888 begynte man å gi ut månedsbladet «Fiskerens venn». I 1976 ble navnet «Trygg havn».
I 1931 kom juleheftet «Fiskerens venn» ut første gang. Det gis fremdeles ut med det navnet, og har kommet hvert år siden 1931. Unntaket var 1944 da papirrasjonering gjorde at det ikke ble noe julehefte.
Andre kristne julehefter med lange tradisjoner er «Hjemmets venn», «Livets gang», «Julestjernen» og «Evangelisten» - for å nevne noen. Disse ble gitt ut av Baptistsamfunnet, pinsebevegelsen og Frikirken, mens det siste var et uavhengig blad.
Også Blå Kors og andre diakonale organisasjoner ga ut julehefter et antall år.

Barneblad
Flere av de kristne organisasjonene ga ut julehefter av sitt barneblad.
Her kan nevnes «Den unge soldat», «Blåveisen», «Kom og se», «Barnerøsten», «Ungdomsglede» og «Barneglede».
Barnebladet «Magne» kunne kanskje også vært nevnt her, selv om dette ikke var et spesifikt kristent blad, ungdomsorgan for avholdsbevegelsen som det var.

Tegneserier
Julehefter som tegneserier har også lang tradisjon.
Et av de eldste er det vi kjenner som «Knoll og Tott».
En norsk tegneserie som gjerne gis ut som hefte ved juletider er «Vangsgutane».
«Nils og Blåmann» er en annen klassiker i denne sjangeren.
Det kan sies og skrives mye om juleheftenes kulturhistoriske betydning.
Et poeng som skal tas med til slutt: Det var i et julehefte at teksten til salmen «Det lyser i stille grender» sto på trykk første gang.
Heftet het «Jol i Sunnfjord» og året var 1931.
Det var den 25 år gamle Jakob Sande som skrev den – det skal han ha gjort den varmeste solskinnsdagen den sommeren.

Kilde: Brenne, Tom: Norske julehefter (Oslo, 2009)

Publisert av Kristelig Pressekontor, desember 2022
Illustrasjon: Forsiden på juleheftet til Frelsesarmeens barneblad «Den unge soldat» fra 1925

Språket Jesus talte

Det er nok helst en anekdote, men den er av det slaget som ikke bør sjekkes i hjel: Det var kommet en ny bibeloversettelse og en eldre, from kristen kvinne ble spurt om hun ikke skulle skaffe seg den. – Nei, svarte hun. – Jeg vil ha den på det språket Jesus talte, jeg.

Historien dukker opp i tanken min hver gang det bebudes at en ny oversettelse av Bibelen er på trappene.

Første bibel
Da jeg fikk min første bibel for snart 60 år siden var det fremdeles utgaven fra 1930 som gjaldt, selv om vi også hadde den såkalte «ungdomsoversettelsen» fra 1959.
Senere kom det nye utgaver av Bibelen: I 1978, med justeringer i 1985, og så i 2011. I tillegg er det kommet flere private utgaver; utgivelser som ofte har vært markedsført som mer «bibeltro» enn Bibelselskapets utgaver.
Hver gang får man de samme debattene.
Ofte handler det om at man savner de gamle formuleringene eller reagerer på de nye. Som når «får» erstattes med «sau» eller «kjød» med «kjøtt».

Formuleringer
Både som skribent og predikant har jeg stor sans for både gamle og nye formuleringer i bibelspråket.
Og noen ganger synes jeg det nok poetiske bør kunne utkonkurrere det praktiske.
Men ikke alltid.
I «bibelhylla» mi har jeg de fleste (alle?) utgavene som er kommet på norsk i løpet av de siste 50-60 årene, i tillegg til flere på engelsk og på dansk, svensk eller islandsk, siden dette er språk jeg har et visst forhold til.

Ny versjon
Det arbeides for tiden med enda en ny versjon av Bibelen på norsk, og debatten om den er alt i gang.
Oversetterne skal ha holdt kortene forholdsvis tett til brystet – det skal man ha forståelse for.
Noen av innleggene er slik at man nesten må spørre seg om man tror det var norsk apostlene og evangelistene skrev sine tekster på.
Ingen vil nok si at de tror det, men de argumenterer ofte som om de gjør det.
De gamle formuleringene kan nok mane til ettertanke, men de nye kan skape begeistring.
Som han sa, en ung prest som hadde fått en ny oversettelse av Det nye testamente i gave: - Er det noe som heter bibelbegeistring?
Selv var han så begeistret at han spanderte den nye NT-utgaven på hele menighetsrådet sitt.

Allemannseie
Konseptet med Bibelen som allemannseie er historisk sett nokså nytt. En bibel var en kostbar bok. Først midt på 1800-tallet kan man snakke om bibelspredning av et visst volum har i Norge.
Mange mener at King James’ bibel fra 1647 langt på vei la grunnlaget for den engelske litteratur.
Men også på engelsk har det kommet flere bibelutgaver.
En av dem kom i 1885.
Blant dem som ønsket den velkommen, var Frelsesarmeens grunnlegger William Booth.
Var det opp til ham, skulle ikke bibelbudskapet formidles «i det stive språket en brukte for 300 år siden», men i det språket dagens mennesker bruker. Han ville han en bibel som snakket «slik Bill og Tom snakker».
-Men, la han til: - Den beste oversettelsen av Bibelen er den man kan lese ut av det livet kristne mennesker lever hver eneste dag. I det lange løp er dette den eneste oversettelsen som betyr noe, skrev han.
Kanskje det er dette som kan kalles «språket Jesus talte»?

Til bildet:
Et lite utvalg av de utgaver av Bibelen/Det nye testamente som artikkelforfatteren hadde for noen år siden - i dag har han nok flere (Foto: Nils-Petter Enstad)

Tanker om andaktsbøker

Det å starte dagen med «en stille stund» har lange tradisjoner blant norsk kristne. Noen bruker god tid på dette, for andre er det snakk om noen øyeblikk. Noen etablerer en hel liten liturgi rundt den personlige andakten, for andre er det snakk om et sukk i forbifarten.

«Postill»
Noen bruker Bibelen som sin andaktsbok, andre bruker salmeboka og noen igjen – og det ser ut til å være ganske mange – ulike andaktsbøker. Disse har lange tradisjoner.
De eldste formene for andaktsbøker ble gjerne kalt «postill» eller «huspostill».
Selve ordet «postill» kommer fra det latinske «post illa verba textus» - «etter disse tekstens ord» - og ble gjerne brukt om anvisningene til presten i middelalderens prekensamlinger og etter hvert om en samling av prekener over kirkeårets tekster. Etter reformasjonen, og etter hvert som lesekunsten ble mer utbredt, økte også både produksjonen av slike bøker, og bruken av dem.
Andaktsbøker produseres fortsatt.
I 2002 ga presten og forfatteren Karsten Isachsen ut en slik («Livsglede»), med undertittelen «En huspostill».
Begrunnelsen hans for å hente fram det litt gammelmodige ordet fortjener å bli husket: Hans syntes det var et koselig ord, sa han – «mye koseligere enn halspastill».

Mange andaktsbøker
I mine hyller står det et sted mellom 25 og 30 ulike andaktsbøker, til tross for at jeg for min egen del ikke er noen spesielt flittig bruker av andaktsbøker.
De fleste av disse har tekster for hver dag i året, men noen «dekker» bare deler av året, eksempelvis fastetiden eller påsketiden.
En av mine første bokutgivelser var en slik andaktsbok. Den heter «Påske rundt korset» og ble gitt ut av Ansgar Forlag i 1990.
Tretti år senere, i 2020, ga jeg ut en «skikkelig» andaktsbok.
Den følger ikke kalenderåret, men kirkeåret. Det vil si at betraktningene for de ulike søndagene tar utgangspunkt i det som er prekenteksten i en av de tre tekstrekkene som brukes i Den norske kirke, mens betraktningene for ukedagene ikke følger noen slik «plan».
I «pandemitiden», i 2022, kom jeg med en mindre sak, «Bedre med bønner», enkle hverdagsbetraktninger (om bønn) for fastetiden.

«Hver morgen ny»
Boka fra 2020 fikk tittelen «Hver morgen ny».
Den hentet jeg fra frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrands tekst «Guds nåde er hver morgen ny».
De aller fleste tekstene i boka ble skrevet for nyhetsbyrået «Kristelig Pressekontor» (KPK) som daglig sender ut «Dagens andakt» til sine abonnenter.
Det er mange år siden jeg ble bedt av den daværende redaktøren for KPK om å levere slike tekster.
Jeg sto fritt med tanke på innhold, men måtte holde meg innen et format på maksimum 900 tegn.
Da jeg fikk utfordringen tenkte jeg at en åtte-ti slike betraktninger måtte jeg vel kunne få til.
Det er blitt mange flere, og jeg kjenner det faktisk som en glede når jeg hører bemerkninger eller gjør observasjoner som gjør at jeg tenker: Dette kan det bli en miniandakt av.
Formatet gjør at refleksjonene må være av det hverdagslige slaget. Man kan ikke – og bør ikke! - produsere mye teologi på 900 tegn. Men for enkle vitnesbyrd, refleksjoner og observasjoner er dette et godt format.
Som bestefar til åtte, og dessuten med mange års erfaring både som søndagsskolelærer og speiderleder, føler jeg at jeg har en viss skattkiste å ta av når det gjelder både gode replikker og underfundige kommentarer som kan utvikles til en refleksjon.
Etter å ha kombinert forkynnervirksomhet med journalistikk i snart 50 år har man også fått med seg noen observasjoner.
I tillegg til de korte betraktningene har jeg også i flere år skrevet søndagsbetraktninger for KPK, med utgangspunkt i kirkeårets tekstrekker. Alle søndagsbetraktningene i denne boka er skrevet for KPK og tar utgangspunkt i teksten for den aktuelle søndag fra én av disse tekstrekkene.

Bok
Det var daværende forlagssjef i Blinke Forlag, Ellen Marie Wisløff, som oppmuntret meg til å samle disse tekstene med tanke på en andaktsbok. Hun ble alvorlig syk mens boka var i prosess, og det var hennes sønn som fullførte arbeidet fra forlagets side.
Jeg har fått flere hyggelige tilbakemeldinger på boka etter at den kom ut i 2020.
P7 Kristen Riksradio har brukt den i sine morgensendinger, og en pensjonert prest fortalte meg at han brukte «Hver morgen ny» til sin egen morgenandakt – tekstene var akkurat passe lange, mente han.
Bildet jeg illustrerer dette blogginnlegget med er det som lokalavisa «Frolendingen» tok da boka kom – i bildeteksten ble boka beskrevet som «denne flotte andaktsboka» - sånt varmer både et forfatterhjerte og et andaktsholderhjerte.

Lindtveit, 5. nov. 2022

«The Carnival is over» - sangeren Judith Durham er død

Den australske sangeren Judith Durham er død, 79 år gammel.

Judith Durham var i flere tiår det ledende og mest synlige medlemmet av gruppa «The Seekers».
På 1960-tallet hadde de en lang rekke suksesser, med sanger som «I`ll never find another you» og «Georgy Girl».
I en periode der det var «piggtrådmusikk» som dominerte, var denne gruppa med to gitarer, en kontrabass og en kvinnelig solist noe man la merke til.
Den største suksessen deres, og kjennemerket både på gruppa og solisten, var nok sangen «When the Carnival is over», som de laget tallrike versjoner av.
Sangen ble skrevet på 1960-tallet av Tom Springfield, som også skrev flere av de andre salgs-suksessene til gruppa. Melodien er hentet fra en russisk folkevise fra slutten av 1800-tallet, nemlig «Stenka Rasin». Tom Springfield døde i juli 2022, bare et par uker før hun som hadde gitt stemme til den mest kjente sangen hans også gikk bort. Det skjedde fredag 5. august.

Gospel
Judith Durham hadde også mange gospelsanger på sitt repertoar.
Noen av disse var «Morning has broken», "On our way to Heaven», «Mary`s Boy Child», «Just a closer walk with Thee» og «Take my Hand, Presious Lord».
I 2000 skulle «The Seekers» ha sunget ved åpningsseremonien til de olympiske leker i Sydney, men kort før pådro solisten seg en alvorlig ryggskade. I stedet deltok gruppa ved avslutningsseremonien til de paraolympiske lekene samme år, der Judith Durham, sittende i rullestol, framførte «When the Carnival is over», sammen med resten av «The Seekers».

Nils-Petter Enstad

Langvarige regentperioder

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da den britiske dronningen Elizabeth II døde i september 2022, var det gått 70 år og seks måneder siden hun overtok tronen etter sin far, kong George VI. Det er en av historiens aller lengste regjeringsperioder.

Den eneste som har vært monark i et europeisk land lenger enn henne, er den franske kongen Louis XIV.
Da han døde i 1715, 77 år gammel, hadde han vært konge i Frankrike i 72 år og 110 dager. Han var bare fem år da hans far, Louis XIII, døde.
«Solkongen» selv overlot også tronen til en fem-åring, nemlig sin sønnesønns sønn, Louis XV; han som huskes for utsagnet «Etter oss kommer syndfloden».
Både guttens far og hans farfar døde før oldefaren.
Også Louis XV kunne notere seg for en lang regjeringstid, med nær 59 år som fransk konge.

Victoria

Tippoldemoren til dronning Elizabeth var dronning Victoria.
Hun var dronning over Storbritannia og etter hvert keiserinne av India i til sammen 63 år og sju måneder.
Hun tiltrådte som 18-åring i 1837 og døde i en alder av nærmere 82 år, i 1901.
Hennes bestefar, George III, var britisk konge i 60 år, fra han overtok etter sin far i 1760 og til han døde i 1820.
Han ble etterfulgt av først én sønn (George IV) og så en annen sønn (William IV) før datteren av en tredje sønn kom på tronen.
Med henne ble respekten for kongehuset og kongedømmet omsider gjenopprettet, etter to regimer preget av skandaler og en økende forakt for kongedømmet.


…og hennes slekt
Kong George III hadde 15 barn med sin dronning, og 13 av disse levde opp til voksen alder.
George III var unik på flere måter i den engelske kongerekken. Han var den første kongen på mange hundre år (og lenge etterpå!) som ikke hadde elskerinner.
Kongens barn var imidlertid langt mer vidløftige på dette området.
Både sønner og døtre hadde dels utenomekteskapelige forhold, dels giftet de seg med personer som kongen ikke kunne godta, blant annet fordi de var katolikker.
De produserte mange barn, men ingen av dem kunne arve tronen.
Hadde det ikke vært for at Edward, hertugen av Kent, og hans gemalinne nærmest i den 13. time hadde fått en datter i et ekteskap som kongen kunne godta, ville slekten Hannover dødd ut med denne generasjonen.Edward selv døde før Victoria var ett år gammel.
Slekten Hannover hadde kommet på den britiske tronen etter slekten Stuart.
Den første av de britiske Stuart-kongene het James.
I England ble han James I, men i Skottland, som var hans opprinnelige rike, var han James VI.
Han var skotsk konge i nær 58 år; han var knapt året da han ble utropt til konge etter sin mor, Maria Stuart.

Andre land i Europa
En samtidig av dronning Victoria, og som regjerte lenger enn henne, var keiser Franz Joseph I av Østerrike, senere Østerrike-Ungarn. Han kom på tronen som 18-åring i revolusjonsåret 1848 og regjerte i 67 år, til 1916.

En som også bør tas med her, er den hollandske dronningen Wilhelmina.
Hun ble dronning da hennes far døde i 1890; da var hun ti år gammel. Da hun abdiserte i 1948 hadde hun vært dronning i 58 år.
Hadde hun blitt sittende på tronen til hun døde i 1962, ville hun også kunne notert seg for 72 år som regjerende monark.
Fyrst Rainer III av Monaco var monark i sitt lilleputtrike i 55 år, fram til 2005.

Danmark-Norge
En som var konge i 60 år (på noen dager nær), var dansk-norske Christian IV.
Han ble konge i 1588 og regjerte til han døde i 1648.
Han var den av de dansk-norske kongene som interesserte seg mest for Norge, og besøkte landet svært ofte. Han ga navn til både Kristiania og Kristiansand, mens Kristiansund er oppkalt etter kong Kristian VI.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 ble en 32 år gammel dansk prins, Carl, utropt som norsk konge.
Han tok navnet Haakon VII og var konge fram til sin død i 1957, 52 år senere.

«Europas svigerfar»
En slektning av Haakon, den danske prins Vilhelm, ble utropt til konge av Hellas i 1863. Da var han bare 17 år.

Hans far, den senere kong Christian IX, gikk også under betegnelsen «Europas svigerfar» fordi mange fra hans store barneflokk ble plassert på ulike europeiske troner: En ble dronning av England, en annen keiserinne i Russland og altså en konge i Hellas. Den prins Carl som ble norsk konge i 1905 var hans barnebarn.

Det greske kongedømmet var blitt opprettet i 1832 som en del av den nyordningen i Europa som skjedde i de første tiårene av 1800-tallet, dels som en følge av napoleonskrigene, dels som en vingeklipping av det osmanske riket; i dag bedre kjent som Tyrkia.
En tysk prins (dem var det mange av; denne var fra Bayern!) ble konge under navnet Otto I.


Han var bare 17 år da han ble konge, men med årene viste han mer og mer diktatoriske tendenser og etter 30 år var grekerne lei ham. Da var det duket for en ny 17-åring, nemlig den danske prinsen, som tok navnet Georg I.
Han satt på tronen i 50 år, men i 1913 ble han myrdet på åpen gate i Tessaloniki, 67 år gammel.

Regjeringsperioder
Hvor mange som har hatt tittel som konge, dronning eller fyrste over ulike land i historiens løp har neppe noen oversikt over.
Her har vi konsentrert oss om europeiske land og ikke gått lenger tilbake enn det 16. århundre.
Med unntak av Monaco har vi også sett på land av en viss størrelse.
I tillegg til disse regentperiodene på fra 50 år og oppover, har det vært tallrike fyrster som har sittet 20-30 på sine troner, og noen vesentlig kortere enn det.
Den korteste regjeringstiden – her bør man kanskje sette anførselstegn – tildeler vi tsar Mikael II av Russland.
Da tsar Nicolai II abdiserte 15. mars 1917 var det til fordel for sin bror Mikael.
Dagen etter abdiserte også han, etter å ha tilbrakt hele sin regjeringstid i dekning i en leilighet i St. Petersburg.

Illustrasjonene viser, ovenfra og ned:
Fotografi av dronning Elizabeth II, maleri av dronning Victoria, mynt med dronning Wilhelmina og maleri av kong Christian IX.

Byens største bygning – 100 år siden Frelsesarmeen gjestehjem i Ísafjörður ble åpnet

Sommeren 1922 ble Frelsesarmeens gjesthjem i den islandske byen Ísafjörður innvidd og tatt i bruk.

Ísafjörður, eller «Isafjord» som man gjerne sa på norsk, var den gang en stor by etter islandske forhold. I dag ville man kanskje kalle den «mellomstor»; vi snakker om et land som har færre innbyggere enn eksempelvis Oslo. Ikke desto mindre har jeg hørt Ísafjörður bli referert til som «et fiskevær» i norske medier. Et «fiskevær» i norsk sammenheng er jo gjerne en øy; i den grad man kan snakke om fastland i islandsk sammenhenger, er Ísafjörður en fastlandsby.

«Sjelehjelparmeen»
Frelsesarmeen kom til Island i 1895 og hadde sine første møter i Reykjavik i mai det året.
De to første offiserene var danske adjutant Christian Eriksen og hans dansk-islandske løytnant Þórsteinn Davíðsson.
I første omgang ble bevegelsen kalt «Sálahjálparherinn», trolig et forsøk på å finne et navn der man kunne bruke bokstaven «S» på uniformen, slik man gjorde (og gjør) iblant annet engelskspråklige land.
Men ordet var og ble en kunstig konstruksjon, og snart var betegnelsen «Hjálpræðisherinn» godt innarbeidet.

Fram til 1928 ble Frelsesarmeens virksomhet i Island styrt fra Danmark. Etter den tid hadde det britiske feltet ansvaret for Island.
Det ble åpnet flere korps eller menigheter, blant annet Ísafjörður, Akranes, Akureyri, Siglufjörður, Seydisfjörður og Hafnarfjörður.
Flere norske frelsesoffiserer hadde ordre til Island i disse årene, og de islendingene som ble frelsesoffiserer fikk enten sin utdannelse i Danmark eller i Norge. I 1948 ble arbeidet i Island og på Færøyene ordnet som en egen enhet – en divisjon – som ble ledet fra Norge.

Ísafjörður
I 1895 var Frelsesarmeen i Island først og fremst et Reykjavik-fenomen, men i 1897 ble det åpnet virksomhet i før nevnte Ísafjörður. De første offiserene her var en kaptein N. Andersen (dansk? Het han Niels?) og kadett Kristín Þórsteinsdottir (hans kone?).
Major Svava Gísladóttir (1891 – 1982), som har skrevet sitt navn med ildskrift i Frelsesarmeens historie i Island, var fra Ísafjörður. Hun har selv fortalt at hun ble kjent med armeen som 12-åring, og ble fascinert med det samme. Hun fikk sin offisersutdannelse i Danmark. I 12 år, fram til 1945, var hun divisjonssjef for arbeidet i Island.
I Ísafjörður hadde Frelsesarmeen sine møter på litt ulike steder i byen: Først i lokalet til Godtemplarlosjen, senere i et hjem og fra 1912 i et bedehus som ble kalt Hebron. Dette var lokalet til Brødremenigheten eller Plymouth-brødrene, som lenge var den største frikirkelige bevegelsen både i Island og på Færøyene.

Oddur Ólafsson
I 1915 fikk en ung, islandsk kaptein ved navn Oddur Ólafsson ordre til Isafjord.
Som sine forgjengere drev også han et omfattende barnearbeid, og var også god venn med den lokale presten, som senere ble biskop for Island.
Men Oddur hadde også andre visjoner.
I 1920 ble grunnsteinen lagt til et gjeste- og sjømannshjem i regi av Frelsesarmeen, og i 1922 sto dette ferdig.
Med sine tre etasjer var det byens største bygning. Her var det gjesterom til 35 personer, menigheten fikk sitt lokale i det samme bygget, offiserene fikk sin tjenestebolig her og det ble også plass til et hjem for eldre. I mange år var dette byens eneste hotell.
De lokale myndighetene i byen støttet opp om Frelsesarmeens virksomhet, også økonomisk. Det ble også organisert matutdeling til fattige i regi av Frelsesarmeen.

«Isafjord»
Det er mange norske frelsesoffiserer som har vært stasjonert i «Isafjord», som man stort sett har kalt byen i norske sammenhenger.
Også i de årene da arbeidet ble styrt, dels fra Danmark, dels fra England, ble norske offiserer beordret til «Sagaøya i vest», som også er en formulering som har vært brukt mye. I mange år var beordringene til Isafjord delt opp i henholdsvis leder for menigheten og leder for gjestehjemmet, men etter hvert ble disse oppgavene kombinert, ikke minst fordi det strengt tatt ikke var så mye arbeid knyttet til menigheten at det forsvarte en hel stilling.
Det er også mange norske salvasjonister som ikke var offiserer som arbeidet for Frelsesarmeen i Isafjord. I den forbindelse kan nevnes at én av disse ble innvidd til soldat mens hun var i Isafjord, og at hun senere faktisk ble frelsesoffiser, og er det fremdeles idet dette skrives.
Det var ellers ikke mange frelsessoldater som ble innvidd i Isafjord korps.
En av disse var Jóna Guðmundsdóttir som var soldat i menigheten i mer enn 50 år. Hun ble invalid i ung alder, men fikk et hjem og et arbeid på Frelsesarmeens gjestehjem. Hun døde i 1969, og da denne skribent var leder for arbeidet i Isafjord i perioden 1974-75 ble rommet der hun hadde bodd og arbeidet fremdeles omtalt som «Jóna-herbergið» eller «Jona-rommet», selv om det ble brukt til andre ting.

100 år etter
Når dette skrives, 100 år etter at gjestehjemmet ble innvidd og byens høyeste bygning ble tatt i bruk, har ikke Frelsesarmeen noen virksomhet i Isafjord lenger.
Det er litt vemodig å tenke på, men det er en gammel erkjennelse, referert i selve Bibelen: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen» (Forkynneren 3, 1).

Nils-Petter Enstad

Bildetekst:
Da dette huset ble tatt i bruk i 1922 var det byens høyeste bygning. Offisersleiligheten var i første etasje - de to vinduene til høyre var til gjestehjemmets salong/TV-stue da artikkelforfatteren bodde der; vinduene til venstre var til frelsesoffiserenes stue (Foto: Krigsropet).

Olsok: De glemte kristningskongene

Av Nils-Petter Enstad

Olsok, 29. juli, feires til minne om Olav den hellige og slaget på Stiklestad, men Olav var slett ikke alene blant de norske kongene om å bidra til innføringen av kristendommen i Norge.

Om to år, i 1024, er det tusen år siden det kanskje viktigste, politisk vedtaket i norsk historie, nemlig innføringen av den såkalte «kristenretten» på Mostratinget. Som kirkepolitisk begivenhet var dette vedtaket langt viktigere enn slaget som sto seks år senere. Om lag 30 år før Mostratingets vedtak hadde Olav Tryggvasson fått satt opp det som mange regner som den første kirken på norsk jord. Men forut for både kirkebygging og lovvedtak hadde det gått en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Dominerende tro
Vedtaket på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var blitt kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav Haraldsson hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet.
Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Langt viktigere var den politiske strategien to andre konger hadde fulgt flere tiår før, nemlig Håkon Adalsteinsforstre («den gode»), og hans nevø Harald Eiriksson («Gråfell»).
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner.
Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Han satte straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne strategien var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt. Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Rundt 950 forsøkte derfor Håkon å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget.
Det var et dristig grep.
I Trøndelag sto den norrøne troen ennå meget sterkt. Forsøket førte da heller ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen.
Dette er dypt urettferdig mot ham både som konge og som menneske.
Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem.
Brødrene var alle blitt døpt som unge, sammen med sine foreldre. De var i hvert fall nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men Harald satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene.
Det er ingen tvil om at det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene.
Som politisk strategi var den faktisk langt mer utfordrende enn den kong Håkon hadde valgt.

Aggressiv politikk
Da Harald ble felt, ble Håkon Ladejarl «den sterke mann» i Norge.
Han satt med makten i 20 år og førte en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk, men han klarte ikke å svekke den posisjonen som troen på «Kvite-Krist» hadde fått.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet.
Den prosessen besto først og fremst i en langvarig kristen påvirkning, dels fra personer som kom til Norge og dels fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Om «Bibelverket» og andre kommentarer

Av Nils-Petter Enstad

Som ung frelsesoffiser begynte jeg på et tidspunkt å samle på bøkene i serien «Bibelverket». Utgivelsen av verket strakte seg over om lag 25 år og omfattet om lag 35 bind.

Jeg har nok de fleste av disse bøkene, men ikke alle.
Den eldste jeg har er den Johannes-kommentaren som Olaf Moe og Fredrik Wisløff skrev i fellesskap, og som kom ut i 1969. Det ser ut til jeg har fått den som gave til min 19-årsdag i 1972. Det ligger nemlig et kort i boka med gratulasjon og hilsen til nettopp 19-årsdagen. Da var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.
Jeg ser at boka den gang kostet 32 kroner.
I 1990 kom en ny Johannes-kommentar i det samme verket; den kostet 325 kroner ser jeg det står i boka. Jeg har vel kjøpt den på et tidspunkt. Den var skrevet av Anfinn Skaaheim. Jeg hadde begge framme i dag - derav bildet til denne teksten.

Også kommentaren til Lukas-evangeliet ble «byttet ut».
Den opprinnelige – og den jeg har i hylla – var skrevet av Tormod Vågen, mens den nye ble skrevet av Tormod Engelsviken og Svein Granerud i fellesskap.
At det ble skrevet nye kommentarer til disse evangeliene var «ikke et uttrykk for mistillit til de tre forfatterne som skrev de opprinnelige utgavene, men skyldes at disse bøkene kom på et såpass tidlig tidspunkt at verkets profil som teologisk verk ikke var endelig fastsatt», som daværende forlagssjef i det daværende Nye Luther Forlag, Aage Ringerike, sa på forlagets pressekonferanse høsten 1989. Disse bøkene bar mer preg av å være oppbyggelsesbøker enn fagteologiske verk, sa han ifølge det referatet fra pressekonferansen som jeg skrev for Krigsropet. Så langt jeg har observert, er det en korrekt analyse.

Jeg skrev litt ennå frilans for Krigsropet på den tiden,
samtidig som jeg jobbet med informasjon på MF.
Trolig var referatet i Krigsropet en form for gjenbruk av noe jeg hadde skrevet i MF-bladet «Lys og liv», som jeg var redaksjonssekretær for.
Jeg var ellers en gjenganger på forlagenes pressekonferanser på den tiden.
Det eneste jeg kan si jeg savner etter å ha flyttet til Sørlandet for ti år siden, er muligheten til å gå på forlagenes pressekonferanser.

I «Lys og liv»
hadde jeg forøvrig litt senere et større intervju med professor Hans Kvalbein, som hadde skrevet det som var ment å være avrundingen av «Bibelverket», en to-binds kommentar til Matteus-evangeliet.
Overskriften på intervjuet – «Guds rike er et bakvendtland» - fant vi fram til i fellesskap.

Det hender forholdsvis ofte at jeg finner fram «Bibelverket»
når jeg jobber med bibeltekster, det være seg andakter jeg skriver eller prekener jeg skal holde.
Det er ikke alltid jeg finner noe jeg kan bruke der, men det hender. Og den lille researchen gir også sine gleder.
Dette er ikke bøker man setter seg ned og leser fra a til å; jeg gjør det i hvert fall ikke.

Jeg trodde jeg hadde «Bibelverket» komplett,
men oppdaget i dag at det er en del bibelske skrift jeg ikke har kommentarer på fra denne serien.
Profetene Sefanja og Malaki fra Det gamle testamente har jeg ikke, heller ikke bind 2 av kommentaren til Salmenes bok.
Fra det nye testamentet mangler jeg den nye kommentaren til Lukas-evangeliet, kommentaren til 2 Kor og dessuten Peters-brevene, Johannes-brevene og brevet til Filemon. Kanskje noen av dem aldri ble skrevet?

Det jeg derimot har, er det vesle heftet med kommentarene til Ruts bok.
Rut ble glemt mellom alle profetene og kongene, noe forlagene som sto bak verket, Luther og Lunde, oppdaget i innspurten.
Rut fikk derfor et hefte på 34 sider som står klemt mellom de vesentlig tykkere bøkene om alle de andre bibelske skriftene i «Bibelverket».

I mange år hadde jeg også serien «Hjemmenes bibelkommentar» stående i hylla.
Dette var en serie som Filadelfiaforlaget ga ut på 1960-tallet. Bøkene var oversatt fra engelsk av pinsepredikanten og redaktøren Oddvar Nilsen.
Jeg fikk dem mens jeg gikk på Frelsesarmeens krigsskole av en som sluttet som offiser på den tiden. I den er alle Bibelens bøker kort kommentert i ti forholdsvis små bøker.
Da jeg var ansatt i Ansgar Forlag på 1980-tallet fikk jeg med meg serien «Din daglige studiebibel» av William Barclay og ryddet plass til den også i hylleme. Dette er en kommentar til skriftene i Det nye testamente.
Jeg ga bort begge seriene til biblioteket til Frelsesarmeens offisersskole i forbindelse med en flytting.
Der håper jeg de fortsatt er til nytte for noen.

Skriveloftet, 7. juli 2022

Gerd og jeg - et minneord

Det begynte som et helt vanlig, journalistisk oppdrag.

Jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon, og ble av redaktøren oppfattet som den som var best egnet til en slik oppgave: Å intervjue en forfatter om en roman der Frelsesarmeen hadde en viss plass.
Forfatteren var Gerd Grønvold Saue og romanen het «Hemmeligheten».
Gerd var den første «ordentlige» forfatteren jeg møtte, for ikke å si intervjuet.
Det ble en interessant prat, og jeg fikk en hyggelig tilbakemelding på intervjuet da det hadde stått på trykk.
Intervjuet med Gerd ble en slags «debut» - i løpet av kort tid fikk jeg i oppdrag å intervjue både Odd Eidem og Brett Borgen; også de for Krigsropet. Også det to interessante møter, om enn på litt ulike premisser.

Et års tid senere var jeg på jobbsøkermarkedet
og trengte referanser.
Jeg svelget dypt, tok en sjanse og ringte Gerd. Å skulle gi en referanse basert på ett enkelt møte, kan ha sine utfordringer, men Gerd løste den godt. Jeg fikk i hvert fall jobben.
«Jobben» i dette tilfellet var som nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo.
Og da jeg trengte et intervjuobjekt – kan det ha vært til sendingen 1. mai? – var Gerd den jeg kontaktet.
Hun var da leder i det som ennå het Norges Kristne Arbeideres Forbund, ved siden av å være redaktør for avisa «Brorskap», og dessuten den som tok seg av kontoret.

I 1990 krysset våre veier seg nok en gang.
Jeg følte at jeg hadde litt arbeidskapasitet til overs, så da Norges Kristne Arbeideres Forbund søkte etter redaktør i halv stilling for «Brorskap», meldte jeg meg. I mellomtiden hadde Gerd trappet litt ned, og var nå «bare» redaktør.
Men også det ansvaret ville hun fritas for, og det ble min anledning.
Jeg fikk jobben, og det ble innledningen til et langt og nært forhold både til bladet og forbundet – og til et verdifullt vennskap med Gerd. Selv ønsket Gerd å prioritere eget forfatterskap i 1990-årene, etter at tiåret før var blitt et slags «organisasjonstiår» for henne.
Som redaktør kunne jeg glede meg over Gerds engasjement på mange måter.
Hun ble med i redaksjonsutvalget, hun leverte tekster, dikt, betraktninger og reportasjer.
Hun kom med oppmuntringer da jeg selv begynte å gi ut bøker. Hun anmeldte også flere av dem på en hyggelig, men samtidig profesjonell måte.

Med utgangspunkt i intervjuet for Krigsropet,
kjente jeg Gerd i nærmere 40 år.
Om kvelden 22. juni kom meldingen om at hun hadde sovnet inn; hun ble mer enn 92 år.
Siste gang vi møttes, var til hennes 90-årsdag.
Senere hadde vi kontakt én enkelt gang; hun syntes jeg hadde vært litt unøyaktig da jeg refererte noe hun hadde fortalt.
Slik var hun – raus, men nøye.

Det er med både vemod og takknemlighet
jeg ser tilbake på et langt vennskap og mange gode samtaler.

Nils-Petter Enstad

Om gudstjenester 1. mai

Av Nils-Petter Enstad
Da Stortinget i 1947 vedtok at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. Men det var først i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Allerede i 1890 ble dagen markert første gang som en demonstrasjonsdag for arbeidernes rettigheter, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om dette to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært dugnadsprosjekter og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe hvordan dagen senere er blitt forstått, oppfattet og markert.

Den første
Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.
Det første eksemplet på gudstjenestelig markering av 1. mai i Den norske kirke i nyere tid ser ut til å ha skjedd i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Dette året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en «fredsgudstjeneste» i sin kirke.
Det vakte reaksjoner.
Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai.
I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut».
Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.
Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet.
Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar.
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet under et møte i Folkets Hus i Oslo noen måneder senere, var soknepresten i Vang en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i forbundsorganget «Krati».

Presten
«P.L. Smith», som han gjerne skrev seg, var fra Dale i Sunnfjord. Han hadde vært prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».
Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham.
Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Kristne Arbeidere
Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av.
Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble dette en viktig arena for forbundet.
Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid med bedriftsandakter. Mange steder ble representanter for forbundet bedt om å komme og tale ved disse gudstjenestene, noe man sa ja til så langt man kunne.

Frelsesarmeen
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er likevel Frelsesarmeen.
Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Disse samlingene var gjerne av typen «fest», med bevertning, litt lødig program og ofte også utlodning.
Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden.
Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn i samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering.
Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å preke 1. mai
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det.
En annen utfordring var lenge rett og slett å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender.
For en predikant er disse tekstene lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom.
Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller enten Jesu formaning om gjestfrihet eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus.
Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.
Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om flyktninger og asylsøkere?
Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid?
Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?
Dette er problemstillinger der det fremdeles kan være verd å lytte til så vel Jesus som Amos.

Denne teksten er hentet fra min bok «Rosen og korset. En fortelling om et kristent venstre i Norge» (Gaveca, 2019).

Tanker om Tomas

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

I prekenteksten for den første søndagen etter påske er fokus rettet mot apostelen Tomas. «Tvileren Tomas» kalles han gjerne.

Tomas var en av de 12 som Jesus valgte ut; vi må tro etter nøye vurdering og omtanke.
Han hadde fulgt Jesus i tre år; han som de andre.
Han hadde hørt ham tale; han som de andre.
Han hadde sett ham helbrede syke, vekke opp døde; han som de andre.
Men han hadde også sett ham bli arrestert, forhørt, torturert og korsfestet.
Han hadde sett ham bli begravd. Han som de andre.
Men nå skulle han altså ha stått opp igjen?

I
Det var gått en uke siden påskemorgen.
En uke siden de hadde kommet, den ene etter den andre, Peter, Maria Magdalena, de andre ti – alle kunne de si det samme: «Vi har sett Herren!»
Den eneste som ikke hadde sett ham, var Tomas.
Kunne han ikke bare godta det de alle hadde sett?
Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Jeg synes på mange måter det er et ærlig svar.
Det var noe som stoppet opp for Tomas.
Dette ble for sterkt, for utrolig.
«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Han sa ikke: «Da vil jeg ikke tro».
Da kan jeg ikke – da får jeg det ikke til.

II
Vi snakker ofte om «tvileren Tomas».
Kanskje vi skulle snakke om den fortvilte Tomas?
Kanskje vi skulle snakke om den kjempende Tomas?
Kanskje vi skulle snakke om den lengtende Tomas?

Hva var det som hadde utløst gleden hos Peter og de andre disiplene?
Hva var det som hadde utløst jubelen hos Maria Magdalena?
Hva var det som hadde fått de to Emmaus-vandrerne til å løpe tilbake til Jerusalem, i stedet for å bli i losjiet sitt?
De hadde møtt Herren!
De hadde sett Jesus!
Tomas var ikke noe annerledes enn dem.
Skulle han kunne tro, måtte han møte Jesus.
Det tok Jesus på alvor. Derfor møtte Jesus ham også.

III
Hva vet vi om Tomas?
Vi leser ikke særlig mer om ham i Det nye testamente.
Han nevnes en gang i Apostlenes gjerninger, i første kapittel, i en oppramsing av alle apostlene.
Så blir det stille om ham.
Heller ikke i evangeliene tar han mye plass.
Johannes er den eneste av evangelistene som nevner ham utover det at han var en del av flokken.
I Joh 11, 36 kommer Tomas med en litt resignert kommentar når Jesus sier de skal gå til Jerusalem og hva som skal skje der. Tomas sier til de andre at vi får gå, vi også, og dø sammen med Jesus i Jerusalem.
I kapittel 14 leser vi at Tomas avbrøt Jesu avskjedstale til disiplene med en kommentar: Vi vet ikke hvor du går hen.
Etter det vi kan kalles «Tomas-fortellingen» etter påske, leser vi i kapittel 21 at Tomas var sammen Peter og fire andre disipler under den nattlige fisketuren som var så mislykket, helt til en mann på stranden ba dem kaste ut noten en gang til. Da fikk de fisk, og disiplene forsto hvem som sto på stranden.

IV
I tradisjonen lever imidlertid Tomas videre.
Den forteller at han kom helt til India og grunnla den kristne kirke der.
Denne kirken levde i mange hundre år sitt eget liv, isolert fra den mer og mer vestlige kristenheten.
Tradisjonen forteller også at det var i India at apostelen Tomas led martyrdøden i år 72 etter Jesu fødsel.
Det skal ha skjedd ved at han ble stukket ned bakfra av et spyd eller en lanse.
Han som hadde bedt om å få legge hånden i Jesu side; kjenne i naglegapet med fingeren – han ble selv stukket ned.
Han fikk ikke bare møte den oppstandne – han ga også livet for ham.

Mange kristne som sliter med det å tro «sterkt nok», har Tomas som sitt forbilde.
Det er et klokt valg.
Når Tomas kjempet seg gjennom tvilen, var det ikke ved hjelp av tanker og argumenter.
I stedet fikk han møte Jesus.

Illustrasjon:
Statue av apostelen Tomas på Nidarosdomen. Vinkelhaken han holder i hendene er ment å symbolisere den tenksomme, reflekterte disippelen.

«Gjør det igjen!»

En afrikansk prest kom til Nottingham og besøkte metodistkirken der William Booth var blitt omvendt i sin tid.

Han så seg rundt, og sa til en som sto i nærheten: - Kan man be en bønn her?
- Selvsagt, var svaret. – Dette er en kirke. Her må man gjerne be en bønn!
Afrikaneren falt på kne, løftet hendene og sa: - Herre! Gjør det igjen!

Iblant hører man kristne som ber om «gammeldags vekkelse».
Profeten Habakkuk i Det gamle testamente så lenger: «Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» (3,2)!
Gud gjentar ikke seg selv, men han griper inn og oppreiser de vitner man til enhver tid trenger: En William Booth på 1800-tallet, en Billy Graham på 1900-tallet. En Hans Nielsen Hauge i Norge, andre i andre land.
«Gjør det igjen» ba den afrikanske presten.
«Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» var profetens bønn.

Denne teksten står i boka «Bedre med bønner. Enkle hverdagsbetraktninger i fastetiden» (Gaveca, 2022)

Oppvekstens lydspor: Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Rent fonetisk er det litt «smell» i setningen «Fra Prøysen til Presley». Begge navnene vekker gode minner hos meg. Begge ble en del av oppvekstens «lydspor».

La oss ta Alf Prøysen først.
Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med folkeeventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.

Lag på lag
I Alf Prøysens tekster kan man finne lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I 2014 var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Han tidlige bortgang, bare 56 år, var et stort tap, samtidig som han etterlot seg et formidabelt livsverk.

Hektet på Elvis
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis.
Det var ikke noe sjakktrekk i skolegården på Oslos vestkant midt på 60-tallet. Der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, hadde gospelsanger på repertoaret: Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».

Rock’n’Gospel
Men Elvis var jo ikke regnet som noen countryartist den gang. Han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel, sammen med en annen sørstatsgutt: Johnny Cash.
Da Elvis skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg tror jeg vet litt om halleluja-stemning.
Som Alf Prøysen ble heller ikke Elvis Presley noen gammel mann.
Han var 42 år da han døde en augustdag i 1977.
Han burde kunne vært blant oss ennå; han ville vært i 80-årsalderen.
Men lydsporene er der fremdeles.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad: I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)
Nils-Petter Enstad: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publisert i bl.a. Dagen og Arendals Tidende

«Quod, scripsi scripsi»

Sitatet over denne teksten er, etter hva jeg er blitt fortalt, den latinske versjonen av det litt trassige svaret Pilatus ga jødene da de kritiserte ham for plakaten han hadde slått opp på Jesu kors.

I kirkekunsten er plakaten gjerne markert med fire bokstaver: «I.N.R.I.».
Det er en forkortelse for «Jesus Nazarenus Rex Iudæorum», eller «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». For godt mål sto teksten både på gresk, latin og hebraisk.
- Du kan da ikke skrive det, sa jødene. -Skriv heller «han sa at han var jødenes konge».
Da gikk Pontius i vranglås. – Jeg skrev det jeg skrev, svarte han.

Jeg forstår Pilatus her. Jeg forstår at han ble litt gretten.
Få ting er så irriterende som når noen kommer med semantisk pirk til noe en selv har skrevet. Særlig dersom man faktisk har vært litt bevisst på ordvalget sitt, og så kommer en eller annen besserwisser med et endringsforslag som bare unntaksvis er til det bedre.

Jeg har publisert tekster i mer enn 50 år.
De tekstene omfatter mangt og meget, fra korte meningsytringer, via dikt, noveller, reportasjer, kronikker (som er litt mer omfattende meningsytringer) til etter hvert nærmere 50 bøker.
Alt er selvfølgelig ikke like genialt, enn si strålende.
Det meste er kanskje helt greit, noe er faktisk svært bra (ifølge noen) og noe er både svakt, dårlig og pinlig.
Men er det publisert, så er det publisert.
Da står jeg for det.
«Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Jeg har også forsøkt å ta vare på de tingene jeg har produsert i alle disse årene.
Noe som utklipp, dersom det faktisk har vært publisert, men mye også som manuskripter.
De eldste tingene på etter hvert både gulnet og litt sprøtt papir, men de siste 30-35 årene også digitalt.
Da min foreløpig siste pc med diskettstasjoner brøt sammen, opplevde jeg en slags eksistenskrise.
Jeg satt nemlig med store mengder disketter, både «myke» og «harde», enten med en størrelse på 8 tommer eller på 3,5 tommer.

På disse diskettene hadde jeg mengder med manuskripter, sikkert i opptil mange både dubletter og ulike versjoner, men det tok lang tid – vi snakker om flere år – før jeg fant ut at det var faktisk en måte å få lest dem på.
En prat i terapibassenget på Frolandia bad med en som drev med den slags ga løsningen, og jeg gikk til anskaffelse av en floppyreader. Den tok i hvert fall de «små» diskettene, og selv om mange av dem ikke lot seg lese lenger, klarte jeg å berge en del tekster. Faktisk nokså mange. Forskjellen mellom wp5.1, som de stort sett var lagret i, og word var ikke større enn at det var håndterbart.

Men fortsatt sitter jeg med disse mengdene med disketter. Det som kunne berges, er berget. Det andre må jeg bare erkjenne ikke kan bevares. Hva som eventuelt går tapt ved det verken kan eller vil jeg bruke mer tid på.
Nå har jeg samlet dem og er på jakt etter en måte å bli kvitt dem på.
Er det forsvarlig å ta dem med på fyllingen og dumpe der, eller bør de destrueres på en eller annen måte først?
Jeg kjenner jo på et visst vemod ved tanken på å destruere/kaste dem.
Det er mange timers arbeid som er lagret på dem. «Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Lindtveit 12. mars 2022

En ufullført roman

Mandag 15. august 1988 hadde jeg min første arbeidsdag som informasjonskonsulent ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Jeg var ansatt i 3/5 stilling og arbeidet skulle kombineres med studier, det såkalte "Torsdagsopplegget" der man gikk gjennom grunnfagspensum i kristendomskunnskap i løpet av fire semestre. Kombinasjonen hadde vært utprøvd før av andre.

Jeg ble ønsket velkommen som ny kollega, fikk henvist et midlertidig kontor, men de første dagene var det ikke så mange konkrete arbeidsoppgaver jeg ble tildelt. Imidlertid sto det en skrivemaskin der, og det var rikelig med skrivepapir, så jeg satte et ark i maskinen og begynte å taste.
Bildet viser hva jeg begynte å taste på.

Hvorfor det ble døperen Johannes har jeg ikke noe godt svar på, men han er jo unektelig en av mange fascinerende skikkelser i evangeliene.
I 1988 hadde jeg ennå ikke gitt ut noen bok, om man ser bort fra et hefte om Frelsesarmeens speiderguttforbund (60-årsjubileum i 1984) og Sandvika korps (75-årsjubileum i 1985). Til begge disse sto jeg oppført som "redaktør", men faktum er at jeg hadde skrevet hvert ord i dem begge.
Jeg så kanskje for meg at en roman om Døperen Johannes skulle bli min inntreden i litteraturen, men slik gikk det ikke.
Jeg fortsatte med tastingen en stund; tok det fram og la det vekk; leste og rettet.
Fra årene både som redaksjonssekretær i Krigsropet og året som forlagsredaktør i Ansgar forlag var jeg vant med manuskripter der endringer, tilføyelser og rettelser var gjort med hånd. Noen ganger kunne det bli vel mye av det alt sammen. Olav Kvam, som var min sjef på Krigsropet, ville ikke at vi skulle sende fra oss manus med for mange rettinger av den typen. -Vi skal ikke ha på oss at et manus fra Krigsropet får setteren til å banne, som han sa.

På et tidspunktet ble dette manuset lagt vekk. Da hadde jeg skrevet omlag 20 sider av det.
Jeg har faktisk lett etter det en stund. Jeg visste at jeg hadde tatt vare på det, men husket ikke hvor jeg hadde det. Men i påvente av å komme i gang igjen med noe nytt etter å ha fullført noe annet, har jeg prøvd å gå systematisk gjennom permer, mapper og tidsskriftsbokser for å finne det.

I dag dukket det opp.
Det blir nok ikke prioritert å gjøre noe med denne romanen foreløpig. Jeg har i hvert fall tre andre prosjekter som står foran i køen, men det kan jo være jeg tar dette fram igjen.
Jeg var for øvrig ansatt ved MF i drøyt tre år. Før jeg sluttet ved årsskiftet 1991/92 hadde jeg faktisk fått gitt ut, ikke bare bok, men bøker: To påskerelaterte hefter på Ansgar forlag i 1990, og en om mine foreldres misjonstjeneste i Indonesia i 1991 - den kom på det som da het Nye Luther Forlag.
Det kan vel medgis at i hvert fall deler av disse bøkene ble skrevet i arbeidstida på MF. Tjenesten som informasjonskonsulent vekslet mellom det hektiske og det rolige, og i pakt med luthersk arbeidsetikk gjaldt å bruke tida godt.

Lindtveit, 5. mars 2022

Tilføyelse 30. mars 2022: Ved gjennomlesning i dag, så jeg et par språklige ting jeg ville endre på. Det skjedde ved at jeg gikk inn i den alt publiserte teksten, rettet i den og publiserte den igjen. Ingen skjemmende håndskrift-endringer. Og sånn går verden videre.

Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel. Han som ble tatt inn i apostelgruppen etter at Judas var død het Mattias.

Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Det skjedde ved at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken.
Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi. Og han fortsatte: «For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp» (Apg 1, 20-22).

KANDIDATER
Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Begge hadde tilhørt flokken på 70 som Jesus sendte i forveien for seg under sine vandringer (Luk 10, 1,17), og begge hadde forblitt trofaste mot Jesus, selv om mange andre forlot ham (Joh 6, 66-69).
Begge måtte også ha møtt Jesus etter hans oppstandelse.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias.
«Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26), kan vi lese.
Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30). I Det nye testamente leser en bare at det ble praktisert denne ene gangen.

TAUST
Etter dette blir det taust om Mattias.
Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan. Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
de Haan kaller beretningen i Apg 1, 15 – 26 «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole (Radio Bible Class, eller RBC) som fremdeles er i virksomhet.

LEGENDER
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv. «De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der. Etter å ha prekt evangeliet i hjemlandet i 33 år, hadde han omvendt flere tusen jøder til troen på Jesus. Da ble han innkalt til ypperstepresten Ananias, som forbød ham å preke. Men Mattias begynte å bevise for Det høye Råd at alle profetier var oppfylt i Jesus. Da de ikke kunne svare ham, ble de så rasende at de lot ham steine. En romersk soldat ga ham nådestøtet og hogde av hans hode med en øks.»
Dette skal ha skjedd i år 63.
Samme nettsted forteller at ifølge en annen, gresk tradisjon, skal Mattias ha misjonert i Kappadokia og ved Det kaspiske hav etter sitt virke i Judea.
Det finnes også tradisjoner som forteller at han var misjonær i Etiopia, og at han en gang i Makedonia skal ha helbredet 100 mennesker som var blitt blinde etter å ha drukket gift.
Når det gjelder hans død, går én tradisjon ut på at han ble korsfestet og døde på korset etter å ha blitt stukket med en lanse, slik det skjedde med Jesus, en annen går ut på at han ble steinet og deretter halshogd – dette er henrettelsesmetoder vi kjenner fra beretningene om Stefanus og Paulus.
Lenge skal han ha unngått sine hedenske motstandere ved å gjøre seg usynlig for dem, men til slutt valgte han å gi seg til kjenne, og valgte dermed også martyrdøden. Kjennetegnene på ham i kirkekunsten er en øks og en bokrull. Han har sin egen minnedag 24. februar - "Mattiasmesse".

APPELL
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet høyt på lista over de mest populære guttenavnene i Norge.
I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Mye av innholdet i denne teksten ble publisert første gang i bladet Frelsesoffiseren nr. 3/1980.

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk fotballtrener
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster