Et 50-årsminne: Da valgets taper avløste valgets vinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Det er sjelden at en norsk regjering har så mange bekjennende kristne medlemmer som i dag.» Slik oppsummerte tidsskriftet Fast Grunn regjeringen Korvald i sitt hefte nummer tre for 1973. Redigeringen av heftet ble avsluttet i mai, fire måneder før stortingsvalget samme året.

Regjeringen Korvald satt med makten nokså på dagen ett år.
Da den gikk av 16. oktober 1973 hadde statsministerens parti gjort sitt beste valg i historien fram til da, med 11, 9 prosent av velgerne i ryggen.
Sammen med det nye Sosialistisk Valgforbund (SV), var KrF valgets desiderte vinner.
Likevel var det valgets desiderte taper, Arbeiderpartiet, som dannet ny regjering. Med en oppslutning på 35, 3 prosent gikk partiet tilbake med 11, 2 prosent.
For 50 år siden var 35,3 et elendig valgresultat, sett fra Arbeiderpartiets side.

Unik
Regjeringen Korvald var en unik regjeringsdannelse i norsk etterkrigshistorie fram til da.
At det var en mindretallsregjering var nok sjeldent i etterkrigs-Norge, uten å være unikt.
Men en regjering med en så smal parlamentarisk basis hadde man ikke sett siden 1930-tallet.
Regjeringspartiene hadde 39 av 150 stortingsrepresentanter bak seg. Disse kom fra KrF, Sp og den tredjedelen av Venstre som ikke hadde brutt ut etter EF-avstemningen i 1972.

EF
Det var folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som ennå het EF som førte til at regjeringen ble dannet.
Trygve Bratteli hadde vært statsminister siden våren 1971, da Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Han hadde gjort det uvanlige å stille kabinettspørsmål til velgerne: Ble det nei til regjeringens Europa-prosjekt, ville den gå av.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet bare ett oppdrag: Å skaffe Norge en handelsavtale med EF.
Da den var på plass, var det de som mente at nå burde regjeringen tre tilbake.
Et halvhjertet forsøk på å skape en situasjon med parlamentarisk mistillit falt dødt til jorden, og regjeringen ble sittende fram til valget.

Sentrum
Regjeringen Korvald var den første norske regjeringen som gikk ut fra det politiske sentrum i etterkrigstiden.
Nøyaktig 25 år senere ble det dannet en regjering som var skåret over den samme lesten, med deltakelse fra de tre partiene KrF, Sp og Venstre.
Når det gjelder oppsummeringen tidsskriftet Fast Grunn gjorde om antallet «bekjennende kristne» blant statsrådene, er det litt uklart hva denne analysen var basert på.
Av regjeringens i alt 16 statsråder (det skjedde et skifte i ett av departementene underveis), kom fire fra KrF. Av de i alt sju statsrådene fra Sp, hadde i hvert fall tre en viss kirkelig/misjons-bakgrunn.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (født 1953) har bl.a. gitt ut:
* Sommeren som endret Norge. Om Lyng-regjeringen (2013)
* Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
* Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald (2016)

Publisert i avisa Dagen 4. oktober 2023
--

Aksjehandel og skyggen av Erna

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I kjølvannet av oppmerksomheten rundt alle aksjetransaksjonene Sindre Finne – best kjent som Erna Solbergs ektemann – forsøker både partiet Høyre og Erna Solberg selv nå å bygge opp et narrativ der den tidligere statsministeren framstår som offer og ektemannen som skurk.

Hensikten virker tydelig nok: Det handler om å skape så mye sympati med den tidligere statsministeren at bare det å stille spørsmål om hun bør være kandidat til en ny økt i 2025 framstår som litt utidig og uanstendig.
Men dersom man skreller vekk det man måtte bære på av den slags følelser, står man igjen med faktum: Burde Erna Solberg visst hva ektemannen drev med?
Svaret er ikke bare at «ja, det burde hun», men «ja, det var hennes plikt og ansvar».
Der sviktet hun.
Det har hun i hvert fall delvis innrømmet, selv om innrømmelsen hadde et «men» hengende ved seg. «…men hun hadde ingen grunn» til ikke å stole på ektemannen.

«Burde visst»
Holder man «visste ikke» opp mot «burde ha visst» er det ingen tvil om hva som står sterkest.
Folk er blitt dømt til ubetinget fengsel for saker der de «burde ha visst» hvordan eksempelvis NAV sine regler blir praktisert. Har man fått feil eller uklar informasjon fra NAV-ansatte feies dette vekk med at man har et selvstendig ansvar for å forstå selv innviklede regler korrekt.
Spillereglene når det gjelder aksjehandel for statsråders ektefelle er ikke vanskelig å forstå.
De krever bare at man kan lese innenat.
Å sette seg ut over disse er ikke nødvendigvis kriminelt, selv om det altså er brudd på spillereglene.
Derfor framstår det som en avsporing å knytte resultatet av en eventuell økokrim-etterforskning mot Sindre Finnes opp mot hvorvidt Erna Solberg bør trekke seg som Høyre-leder og statsministerkandidat i 2025.

Trenger tid
Mest sannsynlig vil hun gjøre partiet sitt en tjeneste dersom hun allerede nå gjør det klart at hun vil tre tilbake.
Det er to år til neste valg.
Et parti som har befunnet seg i skyggen av Erna gjennom 20 år trenger den tiden om man vil bygge opp en ny leder og en troverdig statsministerkandidat.

Publisert på Agderpostens nettutgave 22. september 2023 - også sendt andre aviser

Valgets vinner – nok en gang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var avdøde Rolv Wesenlund som ga navn til den grupperingen som i valg etter valg blir den største: Sofademokratene. Omtrent hver fjerde velger gir dette «partiet» sin støtte ved valg etter valg.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 fikk Sofademokratene 38, 8 prosents oppslutning.
I den kommunen der jeg bor og stemmer, var oppslutningen enda høyere: 40 blank.
Oppslutningen er størst i lokalvalg, men også ved stortingsvalgene har Sofademokratene betydelig oppslutning.
Ved stortingsvalget i 2021 lot 27, 8 prosent av de med stemmerett være å bruke denne – det er om lag hver tredje velger.

Lang tradisjon
Allerede ved valgene i 1945, etter fem år med okkupasjon og undertrykkelse, ble Sofademokratene en betydelig, uforløst faktor i norsk politikk.
Ved stortingsvalget i oktober det året fikk denne gruppen oppslutning fra så å si hver fjerde velger. Valgdeltakelsen var på 76, 4 prosent.
Ved kommunevalget to måneder senere var den nede på 65,5.
På 1980-tallet lå oppslutningen om stortingsvalgene på «80-ish», med 1985 som det beste. Da avga 85, 4 prosent av velgerne sin stemme.
Kommunevalget i 1963 er det eneste der oppslutningen har ligget på over 80 prosent (81,0). Det var et dramatisk år i norsk politikk, med King's Bay og to regjeringskriser i løpet av sommeren.
Siden 1987 har valgdeltakelsen i kommunevalgene ligget på 60-tallet hver gang.
Ved fylkestingsvalgene, som ble innført i 1975, har deltakelsen vært enda lavere, med 55,6 i 2003 som det laveste og 71, 3 som det høyeste – det var i 1975.

Fra alle lag
Sofademokratene henter sin oppslutning fra alle samfunnslag og alle aldersgrupper.
Ved tidligere undersøkelser har det vist seg at oppslutningen har vært størst i de yngre årsklassene.
Det er ikke det samme som at en god sofademokrat ikke er opptatt av samfunnet rundt seg. Tvert om, kan det ofte virke som. Det kan vanke både sterke oppfatninger og klare meldinger når sofademokratene ytrer seg om alt som er galt, og kanskje også hvem som er gale, og hva som bør gjøres.
Samtidig unnlater en ekte sofademokrat å møte opp ved de anledningene man har hvert fjerde år til å påvirke det som er valgt ved å velge inn nye ombudspersoner, det være seg på riksplan, lokalplan eller regionalt plan.
Man finner nok hverken det partiet eller den kandidaten man er 100 prosent enig med; det gjør ingen. Løsningen må derfor være å finne det partiet og de kandidatene man er minst uenig med.
Einar Gerhardsen forteller i en av sine bøker om et møte med en velger som kunne fortelle ham at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets politikk. -Det er mer enn jeg er, skal Gerhardsen ha svart.
Så var Einar Gerhardsen da også en klok mann.

Problem eller utfordring?
Den stadig lavere valgdeltakelsen er, om ikke et demokratisk problem, så en demokratisk utfordring.
Noen har nok lekt litt med halvfordøyde refleksjoner om at et valg der hver fjerde velger ikke deltar mangler legitimitet.
Det er selvfølgelig bare tull.
Når det fra valgarrangørenes side legges opp til en bred og demokratisk gjennomføring av et valg, er legitimiteten på plass.
Å delta ved valg er den eneste muligheten man har til å påvirke den videre utviklingen av samfunnet.
Velger man sofademokratenes plattform har man strengt tatt ikke noe mandat til å kritisere den utviklingen man ikke bidro til å påvirke.
Professor Frank Aarebrot sa det slik: Å la være å stemme, er å gi en halv stemme til den og de du liker minst.
Sofademokratene har hatt sin tid.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder for KrF.
Var lokalpolitiker i Askim på 1990-tallet.

Skrevet 14. september 2023 og sendt ulike aviser

Per og Monica: 50 år med gitar og kontrabass

Etter 50 år er håret gråere, men sanggleden har ikke bleknet for ekteparet Monica og Per de Lange. De reiser fortsatt rundt med både kristne og andre sanger på repertoaret.

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Det startet for alvor i mars 1973 da ekteparet dukket opp på det som da var Norges eneste TV-kanal for første gang – i NRK-klassikeren "Lørdagskveld med Erik Bye" i absolutt beste sendetid. Det var alt som skulle til for å få underholdningskongen Arne Bendiksen til å ringe. Han ville ha dem i platestudio. Det unge ekteparet Monica og Per de Lange drev kristent ungdomsarbeid i Bergen og var et helt nytt bekjentskap for norske fjernsynsseere. Med sin framføring av spirituallåten "Wayfaring Stranger" sang de seg inn i folks hjerter – og altså i Bendiksens.

Fjernsynsopptredener
Det er gått 50 år siden de ble kjendiser over natta, men paret holder det fortsatt gående – alltid med gitaren og kontrabassen som reisefølge. Fremdeles synger de gjerne i så vel kristne menigheter som hos andre som innbyr dem.
Repertoaret er bredt og allsidig, fra salmer og kristne sanger til folkeviser og barnesanger.
Året etter at de hadde sunget hos Erik Bye, ble de invitert til Odd Grythes program "På direkten. Her framførte de "Den himmelske lovsang", og for mange ble dette ekteparets signaturmelodi.
Samme år deltok de i programserien "Ferske fjes" i fjernsyn. Det syngende adventistparet ble etter hvert kjent for mange gjennom konserter og plateinnspillinger.

Og det har vært en lang reise.
Engelske Monica Vine og norske Per de Lange møttes på college i England.
Han var der for å studere teologi, hun studerte musikk med piano som hovedinstrument. Begge deltok i en sanggruppe som reiste rundt for å gjøre colleget kjent, og det medførte at særlig to av gruppens medlemmer ble særlig godt kjent – i første omgang med hverandre.
Bryllupet sto 31. mai 1970.
Året etter flyttet de til Norge. I Bergen fikk de venner i Ten Sing-bevegelsen som blomstret på den tiden. Neste stopp var Mandal, deretter Naustdal, Oslo og senere Mjøndalen.

Sabbat og salat
I dag bor paret på Bjorbekk i Arendal hvor Kristelig Pressekontor møter dem.
Per forteller til KPK hvordan responsen var da han i en samtale nevnte at han tilhørte Adventistsamfunnet: – Adventist? Det er vel sånn sabbat og salat, det?
Replikken traff i hvert fall delvis. Adventistsamfunnet har sin helligdag på lørdag, og kostholdet deres er stort sett vegetarisk.
Per de Lange har da også brukt mange år på folkehelsearbeid, kombinert med pastortjeneste.
De nyeste kostholdsanbefalingene fra Folkehelseinstituttet om å spise mindre rødt kjøtt og å avstå fra alkohol, er etter hans hjerte.
Et av hans siste arbeidsforhold var hos fylkeslegen i Agder der han arbeidet med folkehelsespørsmål. Han har også vært faglig redaktør i adventistenes helseorgan "Sunnhetsbladet", og har skrevet boka "Ha det godt – lenger". Han har holdt mange røykestoppkurs i årenes løp og vært sterkt engasjert i avholdsarbeid.
Ekteparet har også vært engasjert i bibelspredning, og i 2016 ble de tildelt Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap. Den fikk de «for sitt 40-årige engasjement for Bibelen gjennom sang og musikk», som det het i begrunnelsen.

Til USA
Per og Monica de Lange er nå midt i 70-åra.
Siden 1973 har de laget syv album med kristne sanger, barnesanger og folkeviser. Siste utgivelse, dobbeltalbumet "Et liv i sang", kom i 2008. En del av karrieren har funnet sted utenlands.
I 1980 flyttet familien på fire fra Norge til USA. Her ble de i fire år, og brukte tida godt.
Monica tok utdannelse som sykepleier. Per tok først en mastergrad og så en doktorgrad i folkehelse, og familien ble forøkt med et femte medlem, ekteparets tredje sønn.
Før de reiste, spilte de inn sin fjerde LP-plate, "Treet".
– Vi skulle nok hatt med litt flere engelske sanger med tanke på et amerikansk publikum, sier de i ettertid. De fikk uansett produsert en plate i USA også, på Sunset Boulevard. Tittelen var "Flowers on my Path".
Da USA-oppholdet var nesten over, leide de en stor stasjonsvogn og begynte hjemreisen ved å kjøre på tvers av USA. Underveis holdt de 20 avtalte konserter i løpet av 30 dager. – Det var strevsomt, men vi fikk sett mye av det store landet, er deres egen oppsummering.

Hjemvendt
Paret flyttet til Bjorbekk i 2002. Det var her Per vokste opp, så han har vendt hjem. De bor i huset hans morfar fikk bygd i 1915. Han var da amtsgartner i Aust-Agder, men startet så sin egen gartnervirksomhet.
På morssiden er Per i slekt med kjente norske personer som tidligere utenriksminister Hallvard Lange og hans far, fredsprisvinneren Christian Lange.
Familienavnet lyder ikke helt norsk og er heller ikke det. Det stammer fra Pers hugenott-forfedre på farssiden. De slo seg ned i Holland på 1600-tallet og tok da de Lange som slektsnavn.
Ved et merkelig sammentreff var morens slektsnavn Lange.
– Så vi kunne vel kalt oss Lange de Lange, men det ville blitt litt langt, sier Per med glimt i øyet.

Byen Betlehem

Vinteren 1995 hadde jeg et tre måneders engasjement i Det Norske Bibelselskap. I engasjementet lå også en tur til de bibelske landene, Egypt, Jordan, Israel og Vestbredden. På Vestbredden ligger Betlehem, julebyen framfor noen.

I en bok som kanskje kan komme ut før jul skriver jeg litt om dette.
I arbeidets løp kom jeg også til å huske på et dikt jeg skrev for omlag 20 år siden.
Det sto i det bladet som den gang ennå het "Brorskap", om jeg husker rett, og jeg klarte faktisk å finne det igjen på pc-en.
Mer røper jeg ikke her og nå.
Blir det bok, skal jeg gi beskjed!

HVA HAR SKJEDD MED ENGLESANGEN?

Hva har skjedd med englesangen?
Den som lød om fred på jord?
Den som lød på gjetermarken
fra et himmelsk lovsangskor?

Der hvor sangen lød fra engler
spiller andre orgel opp.
Toner som sprer død og smerte,
søndersliter Herrens kropp.

Der hvor krybben skjermet barnet
som ble lagt på høy og strå,
finner ingen trygghet lenger,
verken store eller små.

Det er ikke første gangen
mødre gråter, Betlehem.
Hva har skjedd med englesangen?
Fredens fyrste, skynd deg hjem.

Bildet er ikke tatt i Betlehem, men i Jerusalem under det samme besøket.

Olsok: Hvem var Olav Haraldssons merkesmann?

Av Nils-Petter Enstad

«Og det er det store, og det er det glupe: At merket, det står, om mannen, han stupe’». I denne lett moderniserte formen er sluttakkorden i Per Sivles dikt om Tord Foleson blitt stående som et ordtak i norsk sitatkanon, og kanskje også som en oppsummering av slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Per Sivle (1857–1904) skrev diktet om Tord Foleson i 1901.
Siden den gang er det blitt framført ved tallrike olsok-arrangementer og skoleavslutninger, der en gutt, utkledd som viking, har lært diktet utenat. De generasjonene som vokste opp med Thorbjørn Egners lesebøker ble kjent med diktet der. Der sto det på et normalisert nynorsk, men Sivle selv skrev det på sin hjemlige dialekt, på det man kan kalle «vossamål».

Definerte olsok?
Diktet om Tord Foleson har på mange måter definert forståelsen av hva slaget på Stiklestad gjaldt: Om Norge skulle være et kristent land eller ikke. Ifølge denne tolkningen var det først etter slaget at Norge var blitt et kristent land.
Denne oppfatningen har også lagt grunnlaget for en helt annen oppfatning: At kristendommen var noe som ble innført i Norge med vold og makt, med blod og sverd.
Ikke noe av dette stemmer.
Det var både kristne og åsatroende på begge sider av fronten på Stiklestad, og Norge var for lengst definert som et kristent land i 1030.
Politisk skjedde det seks år før, gjennom vedtaket på Mostratinget.
Kulturelt hadde kristningsprosessen allerede foregått i mer enn 100 år.

Historisk person?
Hvem var så denne Tord Foleson som Per Sivle skrev sitt kjente dikt om?
Det framstår som noe mystisk.
Var han i det hele tatt en historisk person?
Og selv om vi godtar at han er en historisk person, må vi erkjenne at man vet praktisk talt ingenting om når han ble født, hvor han var fra eller noe om slekten hans.
Noen hint finnes likevel.
Det faktum at han var kongens merkesmann, kan tyde på at han kom fra en solid slekt.
Merkesmannen hadde den nest høyeste rangen i kongens hird. I kamp hadde merkesmannen ansvaret for kongens banner, og i fredstid var han en sentral rådgiver for kongen.
Utover i middelalderen ble merkesmannen å regne som en del av kongens kabinett eller regjering.
Tord skal ha vært gift med Ålov Einarsdatter.
Han var dermed svigersønn til den mektige høvdingen Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder. Ålov og Tord hadde en datter som het Gudrun.
Ifølge Snorre var Tord også tippoldefar til en som dukket opp i historien 200 år senere: Skule Bårdsson (1189–1240) – Norgeshistoriens eneste hertug og svigerfar til kong Håkon Håkonsson, men også hans største utfordrer.

Snorre
Det er Snorre Sturlason som er kilde til fortellingen om at Tord i dødsøyeblikket kjørte stanga til kongens banner så langt ned i bakken at det ble stående, mens Tord selv seig sammen.
Da hadde han vært en av kong Olavs menn i mange år.
Drøyt ti år før slaget på Stiklestad skal han ha bidratt til å avverge et mordforsøk mot kongen inne i en kirke i Tunsberg på Kristi himmelfartsdag. Allerede her omtales han som kong Olavs «merkesmann».
Dette vervet hadde han altså drøyt ti år senere også, da slaget på Stiklestad sto, ifølge Snorre.
Mange av dem som hadde vært kong Olavs venner og støttespillere ti år tidligere, var på det tidspunktet blitt hans fiender.
Tord Foleson var ikke en av dem.

Tapte, men vant
Tord var bare en av mange som fant døden på slagmarken på Stiklestad denne julidagen for snart tusen år siden, sammen med kongen han hadde tjent så trofast.
Da han forsto at han hadde fått banesåret, gikk Tord så langt fram i kampens tummel som han kunne komme, og der kjørte han stanga til kongsmerket så langt ned i bakken som han kunne.
Så døde han.
Kongshæren tapte nok slaget rent militært, men i historiens lys vant de krigen. Dette selv om både kampen som sådan og det kampen gjaldt, har fått et helt annet innhold i ettertid enn det hadde der og da.
Selv om Olav ifølge Bjørnstjerne Bjørnsson var den som «malte korset med sitt blod» på Norge, var Tord den som sørget for at korsmerket ble stående fast i bakken.
Sluttstrofen i diktet – om mannen og merket – er risset inn på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Tyskland. Dette kan framstå som noe ironisk siden de norske nazistene under krigen forsøkte å bruke den kjente strofen fra Sivles dikt i sin propaganda.
Den kjente strofen står også på sokkelen på Sivle-monumentet i heimbygda Voss.
Tord Folesons navn lever ellers videre både som navn på en ungdomsforening, på en tempelridderlosje i Trøndelag og i et gatenavn i Verdal der Stiklestad ligger.

Publisert på KPK i 2023

«Vesle musling» og andre ungdomsdikt

I sommer ga jeg ut en samling med lyriske tekster – «En salme, en sang og en vise» - som jeg har skrevet i løpet av de siste 25 årene. Det var min egen markering av at jeg er blitt 70 år gammel.

Denne uka har jeg trålet Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte utgaver av «Krigsropet» på jakt etter lyriske tekster fra en tidligere fase i mitt skrivende liv – perioden 1972 – 85, det vil si da jeg var mellom 19 og 32 år gammel.

Høsten 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon for første gang.
Beordringen var nok dels betinget av at redaksjonen trengte en ny medarbeider som hovedsakelig kunne arbeide med oversettelser, dels av at assistenten ved Rjukan korps slet med noen ettervirkninger av en trafikkskade påført to år før.

(Parentes: Den skaden – og følgene av den - ble på mange måter bestemmende for resten av mitt liv. Det har jeg levd godt med; kanskje jeg tilmed vil kalle det en velsignelse? Parentes slutt!)

Høsten 1972 hadde Krigsropet på trykk flere dikt som jeg hadde skrevet.
Det foresvever meg vagt at jeg hadde levert et antall slike tekster til Frelsesarmeens litteratursekretær litt tidligere det året, med et lønnlig håp om at Frelsesarmeens forlag, Salvata, ville gi den ut som en diktsamling.

(Parentes 2: I 1970 hadde jeg også gjort et forsøk på å få gitt ut en diktsamling. Et kristelig forlag – kan det ha vært Lunde? Eller Nomi? – hadde lyst ut en manuskriptkonkurranse. Jeg sendte inn noen dikt – kanskje et 20-tall? Jeg vant ikke, for å si det slik, men det var det heller ingen andre som gjorde. Så vidt jeg husker ble det ikke kåret noen vinnere. Parentes slutt igjen.)

Jeg begynte ved redaksjonen 1. november 1972 og ble der resten av den praksisperioden som inngikk i offisersutdannelsen.
De første diktene sto på trykk i bladet før jeg begynte på kontoret.
Kanskje hadde Per Raubakken, som nå ble min sjef, sett at det var noen kvaliteter i noen av tekstene, og at de kunne stå i bladet, men noen bok var helt uaktuelt. Han visste jo, hva jeg først senere fikk innsikt i, at diktsamlingen stort sett selger veldig dårlig; et salg på 15-20 bøker er regnet for godt.
Riktignok hadde Frelsesarmeens forlag året før gitt ut en samling «bønnedikt» av Flora Larsson («Et øyeblikk, Herre!»), og den solgte rimelig bra, men Flora Larsson var kommandør og gift med Frelsesarmeens leder i Norge; hun var ikke en 19 år gammel kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.

I alt var det snakk om et 20-tall dikt/sangtekster som kom på trykk i disse årene.
Det første året, 1972, var faktisk det med flest tekster; i alt fire.
I 1973 hadde jeg én slik tekst i Krigsropet, det samme i 1975.
De andre årene kunne det være snakk om to eller tre.

Teksten som illustrerer dette innlegget sto på trykk høsten 1975.
Da var vi stasjonert på Island.
Arvid Strand hadde avløst Per Raubakken som redaktør; jeg hadde et godt forhold til ham også.
I sommerferien ga jeg ham et ark med teksten til «Vesle musling»; om jeg hadde skrevet det i ferien eller tidligere på året husker jeg ikke i dag, heller ikke hva som ga meg ideen/inspirasjonen til det.
I motsetning til de aller fleste av diktene jeg hadde på trykk i Krigsropet, er ikke dette et «kristent» dikt. Det er bare – et dikt.
Redaktøren likte det – og jeg føler fortsatt at det er et dikt jeg kan vedstå meg.
Skulle jeg endret på noe, ville jeg ha byttet ut akklamasjonen «o», enten med «å» eller kanskje med «du».
Jeg har aldri forstått at «o» skulle være noe spesielt kristelig utbrudd, og jeg synes det er altfor mye av det i den kristelige poesien.

Lindtveit, 26. juli 2023
Nils-Petter Enstad

En arbeidsbenk og et alter

I menigheten der jeg går står det en høvelbenk rett foran plattformen. Den fungerer som et alter der det er plassert lys som man kan tenne når man ønsker å be for noen eller noe.
Jeg ble utfordret til å skrive en tekst som er plassert på dette alteret. Den teksten finner man her:

Jesus og høvelbenken

Han vokste opp som eldste sønn hos en tømmermann i Nasaret. Vi er gjerne blitt fortalt at han, da han vokste opp, var han med og hjalp Josef i verkstedet hans. Kanskje gikk han i lære hos sin far?
I Markus-evangeliet omtales han som tømmermann selv også: «Mange som hørte (Jesus), var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham (Mark 6, 2-3).
I Matteus-evangeliet blir Jesus omtalt som «tømmermannens sønn» (13, 55); her er det Josefs yrke som brukes som identifikasjonsfaktor.
Jesus kalles både snekker og «tømmermann» i den kristelige språkbruken. Det er gode og hederlige håndverk, begge deler. I vår tid brukes kanskje «tømrer» oftere enn «tømmermann».

Unitarpresten William George Tarrant (1853 – 1928) skrev et dikt om Jesus som arbeidsmann.
Frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand (1879 – 1951) oversatte diktet til norsk.
«Min mester var en arbeidsmann» sto blant annet i sangboka til Norges Kristne Arbeideres Forbund, og det første verset er slik:

«Min Mester var en arbeidsmann
som hverdagsbyrder bar.
Og de som mest har lignet ham
dem også båret har.
Sett derfor pris på ærlig flid
og veltjent arbeidslønn,
og der du ser en arbeidsmann
er Tømmermannens sønn.»

Det finnes kunstverk som er ment å skildre Jesus i arbeid i Josefs verksted i Nasaret.
Det er flere ting i Jesu liv som kan gi assosiasjoner til snekkerarbeid og tømring.
Noen laget den krybben han ble lagt i som baby.
Men noen laget også det korset han ble hengt på.
Både krybben og korset minner oss om Jesus, hans liv og hans død.
Høvelbenken kan være med og minne oss på det livet han levde og den tjenesten han gjorde.
I disippelflokken var flere yrker representert, både fiskere og tollere.
Mesteren selv var en tømmermann. Det kan høvelbenken minne oss om.

Arendal, 2. juni 2023
Nils-Petter Enstad

Å bygge parti stein på stein

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Jeg var en av dem som reagerte positivt, kanskje tilmed begeistret, da Partiet Sentrum ble dannet i 2020. Etter å ha vært en relativt trofast KrF-velger i mer enn 40 år, hadde partiet gjort seg selv uaktuelt for meg ved å bryte det mest konkrete valgløftet fra 2017, nemlig ikke å gå i regjering med Frp. Ved valget i 2021 var jeg derfor en av de 7836 som ga Sentrum sin stemme. Vi utgjorde 0, 2 prosent av velgerne.

Ville Partiet Sentrum i det hele tatt blitt dannet om KrF hadde gjort et annet retningsvalg enn det gjorde? Det får man selvsagt aldri vite, akkurat som man aldri får vite hva resultatet hadde blitt for KrF om man hadde fulgt daværende partileder Hareides råd om å gå i samarbeid med Arbeiderpartiet.
At det kunne blitt stort dårligere enn det faktisk ble er det vanskelig å se for seg.

Nøkternt
I motsetning til de fleste nye partidannelser, var – og er - Sentrum preget av både nøkternhet og seriøsitet. Det er mye politisk kompetanse i partiet, ikke alle «nye» partier har det.
Partiets talspersoner har da også i stor grad vært folk med en fortid, enten i KrF eller Arbeiderpartiet.
At partiet ikke har «fenget» mer enn det har gjort kan rett og slett ha sammenheng med det framstår som så seriøst at det nesten blir litt kjedelig.
Mange spør seg med stor rett: Hva er det Partiet Sentrum står for som ikke også mange andre partier står for? Bærekraftmålene til FN har nok ikke all verdens appell, så gode, sunne og sanne som disse måtte være.
Da treffer nok klimaskepsisen og virkelighetsvegringen til et parti som Konservativt (tidligere PDK) bedre, selv om også de fikk bare 0,2 prosent ved valget i 2021.

Valgår
Nå er vi inne i et nytt valgår.
Partiet Sentrum stiller liste i 23 kommuner og i alle fylker med unntak av to. Blant de 23 kommunene er åtte av de største byene i landet. Det betyr at nærmere 50 prosent av landets velgere har mulighet til å bruke Sentrums liste.
Partiets nestleder, Irene Solli, sier at man bygger partiet «stein på stein» (Vårt Land 8. juni).
Også det viser en nøkternhet som står i skarp kontrast til den hybrid andre «småpartier» viser, som når man eksempelvis til stortingsvalg setter opp lister der samme kandidat er nominert fra opptil fem-seks ulike fylker.
Å bygge en organisasjon «stein på stein» krever både tålmodighet og planlegging. Man skal derfor ikke konkludere verken slik eller sånn med tanke på hvordan byggverket vil bli seende ut.

Publisert i Vårt Land 12. juni 2023

Bernhard Fjærestrands pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Bernhard Brynhildsen Fjærestrand (1879 – 1951) var knyttet til Krigsropets redaksjon det meste av sitt voksne liv. Han kom til hovedstaden fra hjembyen Porsgrunn, der han var blitt med i Frelsesarmeen allerede som 14-åring. Han begynte tidlig å interessere seg for journalistikk, og var både frilanser og etter hvert fast medarbeider i ulike aviser i Porsgrunns- og Skiens-området.

Han begynte tidlig å sende tekster til Krigsropet og hadde de første på trykk allerede i 1897; da var han 18 år.
Det kunne være korte rapporter, men først og fremst lyriske tekster; dikt og sanger på kjente melodier.
Som 20-åring flyttet han til hovedstaden, der han ble med i det som da het «Kristiania 8. korps», som lå på Majorstua. Hans første forsøk på å få en ansettelse i Krigsropet skal ha blitt avvist, men han fortsatte å sende tekster, og i 1902 kan man finne en notis om at «sersjant Bernhard Fjærestrand» er ansatt som medarbeider i bladet.
Sersjant-tittelen var knyttet til hans ansvarsområde i den lokale menigheten, slik at formelt sett var han en sivilt ansatt medarbeider. Det forhindret ikke at han alt i 1906 ble konstituert som redaktør mens sjefredaktøren var på et studieopphold i England.
I 1913 giftet han seg med korpsets juniorsersjantmajor, Aslaug Nøra. Selv var han på det tidspunktet sersjantmajor i Majorstua korps.
Samme år ble både han og Aslaug utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen.

Redaksjonssekretær
Hva hans formelle posisjon i redaksjonen var, er litt uklart, men i praksis har han nok vært redaksjonssekretær; en tittel som i mange redaksjoner betyr at man er redaktørens stedfortreder. Han redigerte flere av Frelsesarmeens underliggende flora av bladet, så som barnebladet «Den Unge Soldat» og det mer interne tidsskriftet «Frelsesoffiseren».
Han hadde ingen formell utdannelse utover folkeskolen, men var, som så mange autodidakter fra hans generasjon, uhyre kunnskapsrik på en rekke områder.
Som frelsesoffiser var hans tjeneste så å si utelukkende knyttet til det litterære arbeidet, om man ser bort fra en kort periode som ungdomssekretær i Midt-Norge og tre år som sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Han tjenestegjorde under flere redaktører, men lengst under H.A. Tandberg. Da han ble pensjonert i 1937 rykket Fjærestrand opp og var redaktør fram til 1944. Da ble han pensjonert.

Salmedikter
Det er først og fremst som salmedikter Fjærestrand huskes i dag.
Teksten «Hans navn skal være Jesus» står i Norsk Salmebok 2013.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Guds nåde er hver morgen ny».
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med sju egne sangtekster; i sangboka fra 1977 er han representert med 15 tekster, i den fra 1948 med 21 tekster pluss en rekke oversettelser.

«De himmelske skurer»
I de to sistnevnte sto pinsesalmen «De kommer, de himmelske skurer».
Teksten sto, sammen med melodien, på trykk første gang i februar 1930, og da med tittelen «Felttogssang».
I Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står det sangen er skrevet i 1939, men både tekst og melodi var altså publisert nesten ti år før.
Signaturen «B.F.» kan forstås slik at det er samme person som står bak både tekst og melodi.
Det er en kjent sak at Fjærestrand, som etter eget utsagn ikke var spesielt musikalsk, laget melodier selv, og var også i perioder leder for hornmusikkgruppa i Majorstua korps.

Bibelsk fortelling
Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime. Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al, ble det slutt på tørken.
Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn». Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.
Resten av fortellingen kjenner vi.

«Felttogssang»
At teksten ble publisert som «Felttogssang» tyder kanskje på at den ble skrevet med tanke på at den skulle brukes i en vekkelseskampanje. Februar var gjerne regnet som «felttogsmåned» i Frelsesarmeen på denne tiden.
Det er en sang som godt kan finnes fram igjen, ikke minst når det går mot pinsetider.
Sangen har fire vers.

Teksten:
De kommer, de himmelske skurer,
Guds vær høres suse på ny.
Hans regn over ploglandets furer
skal strømme fra bristende sky.

Omkved:
Å, må vederkvegelsens floder
få flyte, vår Gud, fra ditt hus,
og bringe de himmelske goder
ned til oss i ørkenens grus.

Den golde, vansmektende ørken,
der tistler og torner helst gror,
skal blomstre igjen etter tørken,
og marken stå fagert i flor.

De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.

Velkommen, livgivende strømmer
fra Allfaders hjerte oss sendt!
Ei bare om grotid vi drømmer,
snart lengsel til visshet er vendt.

Publisert i avisa Dagen (nettutgaven) 23. mai 2023

«Påskekrim» i 100 år: Fra markedsføringsstunt til ferietradisjon

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Lørdag 24. mars 1923, dagen før palmesøndag, kunne man lese på første side av Aftenposten: «Bergenstoget plyndret i natt!» Det så ut som en nyhetsoverskrift, men var i virkeligheten en annonse. Og trolig startskuddet til en særnorsk, litterær tradisjon: Påskekrimmen.

Boka var skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv.
Bak det sto to blakke studenter: Nordahl Grieg og Nils Lie.
Begge ble senere kjente navn i det litterære Norge, Grieg som lyriker og dramatiker, Lie som konsulent i Gyldendal Norsk Forlag.
Det var dette forlaget som ga ut boka, der Nordahl Griegs eldre bror Harald, hadde blitt sjef kort før.
Boka har senere kommet i en rekke utgaver. Den ble filmatisert alt i 1928, som stumfilm.

Fridager, mer enn mysterier
Fenomenet «påskekrim» er eldre enn ordet «påskekrim». Det dukket ikke opp før NRK begynte å ha først hørespill, senere fjernsynsserier som en del av sitt programtilbud i påsken fra 1950-tallet.
I romanen «Nattmennesket» fra 1941 omtalte forfatteren André Bjerke beskjedent sitt alter ego Bernhard Borge som «den faste leverandør til alle ryggsekker i påskehelgen».
Det har vært gjort mange forsøk på å forklare hvorfor den kristne høytiden påske samtidig er høysesong for kriminalfortellinger på mange plattformer.
Forfatteren Atle Næss sa i et intervju med KPK for noen år siden at han trodde det var de mange fridagene i påsken som er den viktigste forklaringen. At den kristne påskefortellingen også kan leses som et rettsdrama er ikke nok til å forklare dette.

Prester og krim
I krim-litteraturen finner man også eksempler på at prester opptrer som detektiver og løser kriminalgåter.
Mest kjent er «Fader Brown»-fortellingene av G.K. Chesterton. Han har fått en slags renessanse i en fjernsynsserie som imidlertid står nokså fjernt fra den egentlige figuren.
I Umberto Ecos roman «Rosens navn» løser fransiskanermunken William fra Baskerville et mordmysterium.
Det finnes også eksempler på prester som skriver krim. Her skal nevnes den norske dominikaneren Aage Hauken og den danske presten Johannes Møllehave.

Bibelske titler
Mange krimforfattere har brukt bibelske utsagn eller referanser som tittel på sine romaner.
Gunnar Staalesen har skrevet krimromaner med titler som «Skriften på veggen», «Som i et speil» og «Ansikt til ansikt», mens Kjetil Try har brukt titler som «La de små barn komme til meg» og «Frels oss fra det onde».
Anne Holts første krimroman het «Salige er de som tørster», mens Jan Mæhlum har «Det annet kinn» som tittel på en av sine kriminalromaner.

Bildetekst:
Med en krimbok-annonse i Aftenposten i 1923, som fremstod som en virkelig nyhet, gikk startskuddet for den særnorske tradisjonen med påskekrim. FOTO: Aftenposten/Faksimile

Det politiske korttidsminnet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg sitter på mitt loftskontor og lurer på om jeg skal prøve å lansere begrepet «politisk demens» i den politiske debatt, men det vil kanskje bli oppfattet som et spark mot noen som verken fortjener det eller trenger det. Så jeg avstår.

Det som imidlertid har gjort at uttrykket har meldt seg, er dette: Jeg vet - delvis av egen erfaring - at når man blir eldre har korttidsminnet en tendens til å svekkes, mens langtidsminnet er mer intakt.
Når jeg hører på utspill og utsagn fra de partiene som holdt Erna Solbergs mange regjeringer gående i åtte år, er det dette inntrykket jeg får: Sterkt svekket korttidsminne.

Med unntak av partiene Rødt og MDG var hele den politiske opposisjonen i Stortinget en del av det flertallet som i åtte år holdt Erna Solberg ved makten.
Likevel er denne fordums maktkoalisjonen veldig på hugget om dagen, enten det gjelder strømpriser, matvarepriser, eldreomsorg og en rekke andre ting som de selv altså hadde åtte år på seg til å gjøre noe med.
Det foreløpig siste er at den svært forhenværende statsminister Solberg mener dagens justisminister «forsøkte å føre Stortinget bak lyset» i den såkalte Tik-Tok-saken.
Når Erna Solberg snakker om å føre Stortinget bak lyset bør man lytte.
Dette har hun kompetanse på.
Ingen norsk statsminister har holdt hånda så lenge over statsråder som hadde et ugreit forhold til Stortinget som nettopp Solberg, enten det gjaldt å komme med direkte usannheter, gå banans på sosiale medier eller bruk av mobiltelefon.
Der alle andre statsministre ville gitt slike statsråder avskjed tvert, nøyde hun seg med å si at hun hadde nok valgt andre ord, men at alle kan gjøre feil i betydningen ikke helt få til det man ønsker.
Dette siste er kanskje en erkjennelse som er blitt borte fra det politiske korttidsminnet?

Sendt diverse aviser 3. februar 2023