Olsok: De glemte kristningskongene

Av Nils-Petter Enstad

Olsok, 29. juli, feires til minne om Olav den hellige og slaget på Stiklestad, men Olav var slett ikke alene blant de norske kongene om å bidra til innføringen av kristendommen i Norge.

Om to år, i 1024, er det tusen år siden det kanskje viktigste, politisk vedtaket i norsk historie, nemlig innføringen av den såkalte «kristenretten» på Mostratinget. Som kirkepolitisk begivenhet var dette vedtaket langt viktigere enn slaget som sto seks år senere. Om lag 30 år før Mostratingets vedtak hadde Olav Tryggvasson fått satt opp det som mange regner som den første kirken på norsk jord. Men forut for både kirkebygging og lovvedtak hadde det gått en langvarig, kulturell prosess som kan ha strukket seg over mer enn 200 år.

Dominerende tro
Vedtaket på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var blitt kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav Haraldsson hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet.
Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Langt viktigere var den politiske strategien to andre konger hadde fulgt flere tiår før, nemlig Håkon Adalsteinsforstre («den gode»), og hans nevø Harald Eiriksson («Gråfell»).
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.

Håkon den gode
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner.
Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Han satte straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne.
Denne strategien var stort sett vellykket.
Det kunne bare skje fordi den kulturelle kristningsprosessen i store deler av landet allerede var kommet svært langt. Utgravninger har vist at det fantes kirker i Norge så langt tilbake som på 700-tallet.
Rundt 950 forsøkte derfor Håkon å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget.
Det var et dristig grep.
I Trøndelag sto den norrøne troen ennå meget sterkt. Forsøket førte da heller ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen.
Dette er dypt urettferdig mot ham både som konge og som menneske.
Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Harald Gråfell
Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem.
Brødrene var alle blitt døpt som unge, sammen med sine foreldre. De var i hvert fall nominelle kristne. De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men Harald satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.
Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene.
Det er ingen tvil om at det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene.
Som politisk strategi var den faktisk langt mer utfordrende enn den kong Håkon hadde valgt.

Aggressiv politikk
Da Harald ble felt, ble Håkon Ladejarl «den sterke mann» i Norge.
Han satt med makten i 20 år og førte en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk, men han klarte ikke å svekke den posisjonen som troen på «Kvite-Krist» hadde fått.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet.
Den prosessen besto først og fremst i en langvarig kristen påvirkning, dels fra personer som kom til Norge og dels fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Litteratur:
Birkeli, Fridtjov: Norge møter kristendommen (Oslo, 1979)
Birkeli, Fridtjov: Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge (Oslo, 1995)
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)

Om «Bibelverket» og andre kommentarer

Av Nils-Petter Enstad

Som ung frelsesoffiser begynte jeg på et tidspunkt å samle på bøkene i serien «Bibelverket». Utgivelsen av verket strakte seg over om lag 25 år og omfattet om lag 35 bind.

Jeg har nok de fleste av disse bøkene, men ikke alle.
Den eldste jeg har er den Johannes-kommentaren som Olaf Moe og Fredrik Wisløff skrev i fellesskap, og som kom ut i 1969. Det ser ut til jeg har fått den som gave til min 19-årsdag i 1972. Det ligger nemlig et kort i boka med gratulasjon og hilsen til nettopp 19-årsdagen. Da var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.
Jeg ser at boka den gang kostet 32 kroner.
I 1990 kom en ny Johannes-kommentar i det samme verket; den kostet 325 kroner ser jeg det står i boka. Jeg har vel kjøpt den på et tidspunkt. Den var skrevet av Anfinn Skaaheim. Jeg hadde begge framme i dag - derav bildet til denne teksten.

Også kommentaren til Lukas-evangeliet ble «byttet ut».
Den opprinnelige – og den jeg har i hylla – var skrevet av Tormod Vågen, mens den nye ble skrevet av Tormod Engelsviken og Svein Granerud i fellesskap.
At det ble skrevet nye kommentarer til disse evangeliene var «ikke et uttrykk for mistillit til de tre forfatterne som skrev de opprinnelige utgavene, men skyldes at disse bøkene kom på et såpass tidlig tidspunkt at verkets profil som teologisk verk ikke var endelig fastsatt», som daværende forlagssjef i det daværende Nye Luther Forlag, Aage Ringerike, sa på forlagets pressekonferanse høsten 1989. Disse bøkene bar mer preg av å være oppbyggelsesbøker enn fagteologiske verk, sa han ifølge det referatet fra pressekonferansen som jeg skrev for Krigsropet. Så langt jeg har observert, er det en korrekt analyse.

Jeg skrev litt ennå frilans for Krigsropet på den tiden,
samtidig som jeg jobbet med informasjon på MF.
Trolig var referatet i Krigsropet en form for gjenbruk av noe jeg hadde skrevet i MF-bladet «Lys og liv», som jeg var redaksjonssekretær for.
Jeg var ellers en gjenganger på forlagenes pressekonferanser på den tiden.
Det eneste jeg kan si jeg savner etter å ha flyttet til Sørlandet for ti år siden, er muligheten til å gå på forlagenes pressekonferanser.

I «Lys og liv»
hadde jeg forøvrig litt senere et større intervju med professor Hans Kvalbein, som hadde skrevet det som var ment å være avrundingen av «Bibelverket», en to-binds kommentar til Matteus-evangeliet.
Overskriften på intervjuet – «Guds rike er et bakvendtland» - fant vi fram til i fellesskap.

Det hender forholdsvis ofte at jeg finner fram «Bibelverket»
når jeg jobber med bibeltekster, det være seg andakter jeg skriver eller prekener jeg skal holde.
Det er ikke alltid jeg finner noe jeg kan bruke der, men det hender. Og den lille researchen gir også sine gleder.
Dette er ikke bøker man setter seg ned og leser fra a til å; jeg gjør det i hvert fall ikke.

Jeg trodde jeg hadde «Bibelverket» komplett,
men oppdaget i dag at det er en del bibelske skrift jeg ikke har kommentarer på fra denne serien.
Profetene Sefanja og Malaki fra Det gamle testamente har jeg ikke, heller ikke bind 2 av kommentaren til Salmenes bok.
Fra det nye testamentet mangler jeg den nye kommentaren til Lukas-evangeliet, kommentaren til 2 Kor og dessuten Peters-brevene, Johannes-brevene og brevet til Filemon. Kanskje noen av dem aldri ble skrevet?

Det jeg derimot har, er det vesle heftet med kommentarene til Ruts bok.
Rut ble glemt mellom alle profetene og kongene, noe forlagene som sto bak verket, Luther og Lunde, oppdaget i innspurten.
Rut fikk derfor et hefte på 34 sider som står klemt mellom de vesentlig tykkere bøkene om alle de andre bibelske skriftene i «Bibelverket».

I mange år hadde jeg også serien «Hjemmenes bibelkommentar» stående i hylla.
Dette var en serie som Filadelfiaforlaget ga ut på 1960-tallet. Bøkene var oversatt fra engelsk av pinsepredikanten og redaktøren Oddvar Nilsen.
Jeg fikk dem mens jeg gikk på Frelsesarmeens krigsskole av en som sluttet som offiser på den tiden. I den er alle Bibelens bøker kort kommentert i ti forholdsvis små bøker.
Da jeg var ansatt i Ansgar Forlag på 1980-tallet fikk jeg med meg serien «Din daglige studiebibel» av William Barclay og ryddet plass til den også i hylleme. Dette er en kommentar til skriftene i Det nye testamente.
Jeg ga bort begge seriene til biblioteket til Frelsesarmeens offisersskole i forbindelse med en flytting.
Der håper jeg de fortsatt er til nytte for noen.

Skriveloftet, 7. juli 2022