torsdag 28. september 2017

Ta politisk avstand på alvor


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. Steinar Bergstøl Andersens innlegg i Agderposten 22. september bare bekrefter denne skepsisen.


Bergstøl Andersen er fylkestingsrepresentant for Frp i Vest-Agder, og ser valgresultatet som «en mulighet» for en borgerlig flertallsregjering.
Den «muligheten» hadde man for fire år siden, men verken Venstre eller KrF ville gå med i en slik regjering den gangen. Den skepsisen i hvert fall KrF følte allerede da, er ikke blitt noe mindre i de fire årene.
Enten har ikke Frp-representanten (i likhet med store deler av sitt parti) forstått at denne skepsisen er dyp og ekte i KrF, eller han velger å overse det. Et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, der KrF har vedtatt verken å gå inn i en regjering med Frp, eller inngå noen avtale med en regjering der Frp er med, er ikke noe man bare kan overse. I KrF er det i hvert fall ingen tradisjon på det; situasjonen er nok annerledes for Frp.

Avstand
Bergstøl Andersen erkjenner at det er avstand mellom Frp og KrF, men etter hans oppfatning er ikke avstanden så stor at det ikke er grunnlag for å vurdere et regjeringssamarbeid. Der tar han rett og slett feil. Avstanden er faktisk så stor. Den var så stor for fire år siden, og den er ikke blitt mindre siden da.
At KrF og Frp samarbeider godt i Vest-Agder og Kristiansand, er jo hyggelig for ham. I Aust-Agder og Arendal er situasjonen en annen. Dette bare for å vise hvor håpløst det er å bruke tilfeldige, lokale samarbeidskonstellasjoner som bevis for noe som helst.
Det er i ferd med å feste seg en myte om at valgresultatet viser fornyet tillit til Solberg-regjeringen.
Det er jo helt feil. Snarere viser det en frynsete tillit til regjeringen med et valgresultat der både regjeringspartiene og støttepartiene gikk tilbake og tapte mandater.
Det mest spennende med valgresultatet, sett med KrF-øyne, er det faktum at KrF nå sitter på vippen i Stortinget. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF.
Å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet.
«Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.
Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater.
I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for.


Publisert i Agderposten 29. september 2017

fredag 25. august 2017

Valg og verdier



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!


Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. august 2017 og i Agderposten mandag 28. august.
Tittelen på innlegget er lånt fra et studiehefte denne forfatter redigerte i 2001 som KrFs valgkamphåndbok det året.
Bildet er tatt under KrFs valgvake i Oslo i 1997 og viser forfatteren i lys jakke i første rekke, med ansiktet vendt mot fotografen (Foto: Privat).

mandag 31. juli 2017

Potetprestene - bedre enn sitt rykte



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid med både lokale og nasjonale potetfestivaler fortjener den yrkesgruppen som bidro til å introdusere poteten i det norske kostholdet en liten honnør.


Det vakte sterk skepsis da poteten ble introdusert i Norge for 250 år siden. Ikke minst var man skeptisk til å skulle spise noe som hadde ligget i jorden. Det som lå der var «djevelens frukt», var det enkelte som mente.
Da var det mange norske prester som i folkeopplysningens navn og tjeneste talte poteten sak.
Ikke bare snakket de varmt om den fra kirkenes prekestoler, men de ga praktiske råd og anbefalte at bøndene dyrket den.
Dette skapte uttrykket «potetprester».
De lyktes med sitt prosjekt.
I dag er poteten noe av det norskeste man kan tenke seg på et norsk matbord.

Autoritet
I vår tid er det vanskelig å se for seg den autoriteten som prestene hadde i bygde-Norge på denne tiden.
De var gjerne den eneste med nevneverdig boklig kunnskap i mils omkrets.
De representerte, både formelt og reelt, «øvrigheten» i samfunnet.
Når presten gikk god for dette nye påfunnet med å spise «jordepler» (et ord som ennå brukes i enkelte dialekter), skulle man ha gode argumenter for ikke å lytte til det.
Samtidig var nok enkelte som tenkte at de kom vel ikke til kirken for å bli lært opp i jordbruk?
Hadde ikke presten viktigere ting å snakke om?
Det var ikke tilfeldig at introduseringen av poteten til det norske kjøkken skjedde i den såkalte opplysningstiden, og i det teologiske klima som kalles rasjonalismen.
Dette var ikke en tid for himmelstormende forkynnelse og brennende åpenbaringsteologi i norske kirker. Det var fornuften som satt i forsetet, også i kirken. Dermed ble det naturlig for mange prester å snakke om poteten.

Dobbel klang
Ordet «potetprest» har en dobbel klang i manges ører.
Noen tenker på det som en hedersbetegnelse. Potetprestene var menn som var opptatt av å utvikle samfunnet, fremme kunnskap og avhjelpe nød.
For andre er det et skjellsord, og betegner en prest som forsømmer forkynnelsen og sjelesorgen og heller engasjerer seg i de jordiske ting.
En kjent «potetprest» var Niels Griis Astrup Dahl (1779-1852).
Han var prest i Eivindvig i Hordaland, og Henrik Wergeland, som selv var rasjonalistisk teolog og folkeopplysningsmann, skrev et hyllingsdikt til Astrup Dahl. I diktet roser Wergeland Astrup Dahl for at han «Brød av Steen og Aand af Striler i Eivindvigen tvang».
«Brød av stein» er en referanse til prestens arbeid for å fremme potetdyrkingen.
Men det er Herman Ruge (1706-64) som skal ha vært den første presten i Norge som fikk tilnavnet «potetprest».
Han var sogneprest i Slidre i Valdres, og var en begavet prelat med allsidige interesser. Blant annet førte hans medisinske interesser til at han drev sin egen sykestue i prestegården i Slidre. Det hevdes at de fleste av pasientene hans klarte seg.
Som teolog tilegnet han seg opplysningstidens idéer på et tidlig tidspunkt. Han var en produktiv skribent, men ikke alt ble like godt mottatt. Noe ble også holdt tilbake av sensuren.
Det gjaldt blant annet hans skrift «Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over Halvtresindstyve Aar», som ikke ble gitt ut før flere år etter hans død.
Budskapet hans var at det ikke burde være lov for kvinner over 50 år å gifte seg – eller å gifte seg med slike.
I dag virker problemstillingen absurd, men var alvorlig nok for datidens unge prester: Det var nemlig en sterk forventning om at dersom den nye presten var ugift, måtte han gifte seg med enken etter forgjengeren. Ofte var bruden eldre enn brudgommens mor.
Det sier seg selv at dette systemet måtte skape personlige tragedier.
Samtidig var det en grei pensjonsordning for preste-enker – man skal ikke se bort fra dette var en viktig side av sensurnemndens vurderinger.
I 1762, to år før sin død, ga Ruge ut avhandlingen «Forslag til Plandteringer til at lære at lætte Hungers Nød».
Den boka handler stort sett om potetdyrking og om tilberedelse av poteter.
Boka er overraskende moderne i sine anbefalinger, som når den advarer mot et altfor ensidig kosthold «for av det får man et usunt legeme og blir skabbete».
I perioder med hungersnød kan man imidlertid ikke ta slike hensyn, skriver han videre. Da handler det om å overleve.

Wilse
En annen kjent potetprest var Jacob Nicolai Wilse (1736 – 1801). Han var fra Lemvig på Nord-Jylland, men er mest kjent som sokneprest i Spydeberg i Østfold fra 1768 til 1785. Da ble han sokneprest i Eidsberg, også Østfold, der han ble til sin død.
Han var gift tre ganger og hadde i alt 19 barn.
For ettertiden huskes Wilse best som naturvitenskapsvitenskapsmann. Han var både etnograf og meteorolog, og var en ivrig talsmann for at Christiania skulle få sitt eget universitet. Det skjedde ti år etter hans død.
I Spydeberg kan man fremdeles studere det vakre hageanlegget han anla i prestegården. At det å dyrke potet var et av hans mange prosjekter passer derfor inn i det man ellers vet om mannen.

Viktig ernæringskilde
At poteten kan være det som står mellom et folk og sultedøden fikk ikke minst Irland erfare midt på 1800-tallet.
Da slo potethøsten feil flere år på rad. Det førte både til massedød og masseutvandring. Den tappingen av arbeidskraft som det irske samfunnet der opplevde, brukte det mer enn 100 år på å hente inn igjen.
Innsikten som den norske 1700-tallspresten hadde, er nå anerkjent vitenskap og storpolitikk, og det er moderne ernæringseksperter som mener at poteten faktisk kan bli fremtidens viktigste ernæringskilde.
Potetplanten er den som gir mest næring per kvadratmeter dyrket areal, og FN mener at ved å dyrke mer potet kan man lette matvarekrisen i verden.
Wergelands poetiske ord om «brød av stein» står derfor fast, og man må kunne slå fast at som poteten selv, var også potetprestene langt bedre enn sitt rykte.

Publisert i Agderposten 31. juli 2017

fredag 28. juli 2017

Helligkåring som politisk sjakktrekk



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imidlertid like mye om politikk som om tro.


Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks kong Knud. Høvdingene i bondehæren som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark.
Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den ti år gamle frillesønnen Svein og hans mor, den meget maktlystne Alfiva til Norge, der guttungen ble satt inn som konge.
Alfiva, som styrte på sønnens vegne, gjorde seg forhatt på rekordtid.
At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot hennes. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor.
En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de.
Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Hellig?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.
Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre.
Heller ikke blant de kristne i kongens hær var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var aldri noe annet enn en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Kongen hadde flyktet ut av landet to år før.
Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil – minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig.
Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år.
For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

Politisk situasjon
Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon.
Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyllet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake.
Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger.
Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn.
Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, bekreftet dette de krav man etter datiden tro stilte for å slå fast at man hadde med en hellig mann å gjøre: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den.
Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rødt, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd.
Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.

Vitnene
Snorres beretning viser at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve.
Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to.
Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord.
Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest var å be dronningen holde kjeft.Så trygg var han blitt på seg selv og sin posisjon.

Kirkelig ansvar
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk.
Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop.
Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen.
Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Helgenkongens sønn
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og
hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein.
I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på ti år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn.
Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene.
Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor.
Kort tid etter døde han.
Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Kongens skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var i kongens varetekt, først hos kong Magnus, og deretter hos hans onkel, kong Harald Hardråde.
Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen.
Kongen var alltid alene om dette.
Omtrent det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
Han hadde også sønner som skulle arve helgenkongens krone.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre
Oslo, 2008


Publisert som kronikk i avisa Dagen 31. juli 2017

tirsdag 25. juli 2017

De glemte kristningskongene


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen!» Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.


Å «kristne» et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler.
Men i den grad et land kan «kristnes» gjennom politiske vedtak, var disse fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, som er utgangspunktet for olsok-markeringen.
Vedtaket ble gjort på tinget på Moster i 1024, der kristenloven ble vedtatt. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakte seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles «sverdmisjon», og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen.

Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon «den gode», og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket.
Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en kappe av sølvrevskinn som han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne.
De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.

Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at høvdingen nærmest var personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet «den gode» henger sammen med dette, og var ikke ment som noen attest til hans karakter.
I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkon hadde vært med sin åpne og imøtekommende måte å være på.

At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet, og som skyldtes kristen påvirkning både fra personer som kom til Norge og fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Publisert i Agderposten 25. juli 2017

mandag 17. juli 2017

La Kåre Kristiansen få hvile i fred


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Finn Henrik Friis Larsen avslutter sin elendighetsbeskrivelse av KrF med et hjertesukk: Han savner Kåre Kristiansen «og hans tydelige ledelse i KrF» (Dagen 11. juli). Det kunne vært interessant å få vite mer om hva dette savnet bunner i.


Var Finn Henrik Friis Larsen aktiv i KrF i den tiden Kåre Kristiansen var partileder?
Hvilken kjennskap har han til hans lederskap og hvordan det fungerte?
Uansett: Bør ikke en politiker som har vært død i 12 år, og som gikk ut av rikspolitikken 15 år før det, få hvile i fred?
Men siden dette ropet på Kåre Kristiansen og hans lederskap er noe som dukker opp fra tid til annen, bør man kanskje se litt nærmere på det.

Storhetstid?
En av mytene som dette ropet bunner i, er at det var under Kåre Kristiansens lederskap at KrF hadde sin «storhetstid».
Dette er historisk feil.
Når det gjelder oppslutning, har KrF hatt to «glansperioder».
Begge disse varte i to påfølgende valg. Først ved valgene 1973 og 1977, deretter ved valgene i 1997 og 2001.
Ikke i noen av disse periodene var Kåre Kristiansen leder i KrF.
Ved stortingsvalget i 1973 fikk KrF 12, 3 prosent av stemmene og 20 stortingsrepresentanter.
Det var seks representanter mer enn i perioden før.
I 1973 var Kåre Kristiansen nestleder i partiet, men det var Lars Korvald som var partiets ubestridte frontfigur. Han var partileder og hadde vært statsminister for landets første sentrumsregjering fram til valget.
Kåre Kristiansen hadde ikke vært stortingsrepresentant i perioden før, men ble nå valgt inn fra Oslo.
Ved valget i 1977 gikk KrF ytterligere fram, både i oppslutning og mandater: 12, 4 prosent og 21 representanter. Igjen var Lars Korvald frontfigur og partiets beste kort.
Kåre Kristiansen var blitt valgt til leder i KrF i 1975, men hadde i 1977 trukket han seg både som leder og stortingskandidat.
Ved stortingsvalgene mellom 1981 til 1997 lå oppslutningen om KrF mellom 7,9 som det svakeste og 9,4 som det sterkeste. Det var i disse årene Kåre Kristiansen hadde sin andre periode som partileder (1979-83).

Ved valgene i 1997 og 2001 var KrFs oppslutning på henholdsvis 13, 7 og 12,4 prosent, med henholdsvis 25 og 22 stortingsrepresentanter. Etter begge valgene dannet Kjell Magne Bondevik ny regjering.

En del av lederskapet
At Kåre Kristiansen var en del av lederteamet i KrF i mange år, er et ubestridt faktum.
Han ble valgt som nestleder i 1961, med daværende stortingsrepresentant Einar Hareide som partileder. I 1965 gikk partilederen ut av Stortinget, men fortsatte i sitt lederverv fram til 1967.
Kristiansens yrkesliv utenom politikken var knyttet til NSB, der han etter hvert ble driftsdirektør. Men fra 1965 til 1967 hadde verken lederen eller nestlederen i KrF noen annen politisk plattform enn sitt partiverv.
Partiets «ansikt utad» ble derfor Lars Korvald, som ble parlamentarisk leder i 1965, etter Kjell Bondevik.
Kåre Kristiansen skriver i sin selvbiografi skriver han at han for sin del hadde håpet at Egil Aarvik skulle blitt gruppeleder i 1965. Det skal man ikke se bort fra at Korvald også hadde ønsket, hadde det ikke vært for en detalj: Egil Aarvik ble ikke valgt inn på Stortinget i 1965.
Det mandatet han hadde holdt for Oslo glapp.
I stedet ble han sosialminister i Borten-regjeringen, og Kåre Kristiansen ble hans statssekretær.
På partiets landsmøte i 1967 skulle det velges ny partileder. Kåre Kristiansen hadde vært nestleder i seks år, og mange så for seg ham som ny partileder. Valgkomiteen i partiet foreslo imidlertid Lars Korvald, med Kåre Kristiansen fremdeles som nestleder.
Det kan ha vært flere årsaker til at valgkomiteen innstilte slik.
Den viktigste var trolig at Kristiansen ikke satt på Stortinget i 1967.
Hadde det kommet benkeforslag på ham som leder, kunne han nok ha fått flertall, men det var ikke – og er ikke – tradisjon i KrF for kampvoteringer ved valg av partileder.
Dermed ble Korvald ny partileder.

Delt lederskap
Kåre Kristiansen var prinsipiell motstander av at samme person er både partileder og parlamentarisk leder.
Lars Korvald så det ikke slik, og beholdt begge vervene fram til 1975, bortsett fra det året han var statsminister (1972-73). Da var Asbjørn Haugstvedt leder for stortingsgruppa.
Fra valget i 1969 til Borten-regjeringen gikk av i 1971 møtte Kristiansen på Stortinget som vara for Egil Aarvik fra Akershus.
I 1973 ble han valgt inn som representant fra Oslo.
Lars Korvald gikk av som partileder i 1975 etter eget ønske.
Det var også etter hans ønske at Kåre Kristiansen overtok ansvaret. De to hadde da vært partiets lederduo i åtte år. Korvald skriver i sin selvbiografi: «Vi var blitt «parhester» i Kristelig Folkeparti. Det var et enestående samarbeid. Jeg ser tilbake på det i glede og takknemlighet.»
Hadde det vært opp til Lars Korvald, ville dette blitt stående som oppsummeringen av samarbeidet mellom de to.
Det er senere kommet fram at da Korvald skrev sin selvbiografi, drøftet han alle de «vanskelige» sakene med Kåre Kristiansen først. Det Kristiansen ikke likte, ble strøket.
Slike hensyn tok ikke Kristiansen da han skrev sin to-binds selvbiografi noen år senere.

EF-saken
Det var saken om norsk medlemskap i EF som gjorde at samarbeidet skar seg.
Her sto Korvald og Kristiansen på hver sin side.
Det er etter dette at Kristiansen begynner å skrive om Korvalds «myndige» ledelse, hans autoritære tendenser, hans ambisjoner og hvordan han kunne være «på grensen til det hensynsløse» når han ville ha ting gjennom.
Det er ingen tvil om at Korvald mente at som leder måtte han også kunne være sjef. Før eller senere må det tas en beslutning, og er den tatt, må den også gjennomføres.
Det mente Kåre Kristiansen også.
Det er mange som vil mene at uttrykk som «myndig», «autoritær», «ambisiøs» og «på grensen til det hensynsløse» passer like godt på ham som på Korvald.
Samtidig må det sies at mens Korvald gjerne var løsningsorientert, var Kåre Kristiansen ofte konfliktorientert. Han spilte på et stort register av hersketeknikker, og brukte disse i så vel interne partifora som i den offentlige debatt. At han i mange år omtalte sin etterfølger som partileder som «unge Bondevik» er bare ett eksempel på dette.

To omganger
Kåre Kristiansen var altså partileder i KrF i to omganger, fra 1975 til 1977, og fra 1979 til 1983.
Hva som lå bak at han i 1977 plutselig trakk seg både som partileder og stortingskandidat, har det vært spekulert mye rundt, og det skal ikke komme noe nytt bidrag til disse i denne sammenheng.
I 1979 var han tilbake som partileder og i 1981 var han tilbake i Stortinget.
Kjell Magne Bondevik, som nå var nestleder i partiet, skriver i sin selvbiografi at det var «betydelige» spenninger mellom Korvald og Kristiansen i denne perioden.
I 1981 forlot Lars Korvald Stortinget og ble fylkesmann i Østfold. I etterkant sa han at han ikke hadde savnet Stortinget én dag.
Bondevik var parlamentarisk leder til 1983, da han og Kristiansen «byttet plass» som henholdsvis partileder og gruppeleder.

«Skjøvet ut»?
Det har blitt etablert en myte om at Kåre Kristiansen ble «skjøvet ut» av partiledelsen i KrF.
Denne myten er ikke forankret i virkeligheten. Foran landsmøtet i 1983 var det utbredt misnøye i partiet med Kristiansens lederskap. «Rollebyttet» som landsmøtet foretok vakte irritasjon i stortingsgruppa. Den syntes ikke det var noen god idé med en landsmøtevalgt gruppeleder (SV hadde gjort det samme grepet i 1976, og det hadde ikke vært særlig vellykket). Hensikten med det var å unngå en opprivende kampvotering om ledervervet på landsmøtet. Kåre Kristiansen var heller ikke særlig begeistret for dette, men hadde godtatt opplegget. Bare noen måneder senere ble Willoch-regjeringen omdannet, og Kåre Kristiansen ble statsråd i det meget viktige Olje- og energidepartementet.
Kåre Kristiansen hadde ønsket at KrF skulle gå inn i regjeringen Willoch alt i 1981, etter en forholdsvis klar, «borgerlig» valgseier. Men på landsmøtet det året hadde KrF fattet det såkalte «Tønsberg-vedtaket», som gikk ut på at KrF ikke kunne delta i en regjering som ikke forpliktet seg til å endre abortloven, som var blitt vedtatt i 1977.
Vedtaket var nok delvis ment som et forsøk på å få Høyre «på plass» etter at de hadde fristilt sine representanter i abortsaken i 1980.
I stedet fikk det som effekt at velgere som ville ha en «borgerlig» regjering heller stemte Høyre enn KrF.
KrFs stortingsgruppe ble redusert fra 22 til 15 representanter.
I dag er nok de fleste enige om at Tønsberg-vedtaket ikke var noe klokt vedtak. Men det var landsmøtets vedtak, og forpliktende for partiet.
Ikke desto mindre tok Kåre Kristiansen, som partiets leder, til orde for at man burde se bort fra dette vedtaket nærmest i det øyeblikket valgresultatet forelå.
I 1983 ble vedtaket tonet noe ned, og noen måneder senere var Kåre Kristiansen statsråd.

Siste periode
Da Willoch-regjeringen gikk av i 1986, vendte både Bondevik og Kristiansen tilbake til Stortinget.
Den nye gruppa som var blitt valgt inn i 1985 følte seg ikke bundet av pakkeløsningen fra 1983, og valgte Bondevik som gruppeleder.
Dette ble Kåre Kristiansens siste periode på Stortinget.
De tre årene som var igjen av perioden ble vanskelige for hele gruppa.
Kåre Kristiansen følte seg plassert på sidelinjen, en følelse som nok ikke var ubegrunnet, men samtidig en realitet som langt på vei var selvforskyldt.
Hans konfliktorienterte arbeidsform ga seg stadig nye utslag, preget av personangrep på så vel partileder som hans medarbeidere, gjerne kamuflert som politisk uenighet.
Ingen kan ta fra Kåre Kristiansen at han gjorde en betydelig, politisk innsats gjennom mange år, både i og gjennom sitt parti, og på ulike rikspolitiske arenaer.
Men han var en mann av sin tid, på godt og vondt, og uansett hvordan man vurderer ham, kritisk eller begeistret, bør man la ham hvile i fred nå.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Fra bedehuset til Kongens bord (Askim, 2016)
Korvald, Lars: Politikk og kall (Stavanger, 1982)
Kristiansen, Kåre: Når sant skal sies (Oslo, 1989)
Kristiansen, Kåre: Stå på, Kåre K (Oslo, 1990)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 17. juli 2017

onsdag 12. juli 2017

Min oppvekst - min fortelling



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen


Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid. En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. –Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.


Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene.
Til det kan jeg bare si ja og amen.
Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Romslig og raust
Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer (Dagen 30. juni).
Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet. Kanskje også pinsebevegelsen, som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover.
Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra.
Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen.
Det må jeg forholde meg til og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.
Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Bøker
Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året.
Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».
Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; pinsebevegelsen.
Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».
Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler.
Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Fortellingene
Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt.
Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette.
Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen.
Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.
Ingen av oss velger vår egen oppvekst.
Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med.
Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med. Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.
Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom.
Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene.
Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers.
Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg først det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus.
Ikke minst liknelsene.
Den fortapte sønn.
Den barmhjertige samaritan.
Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene.
Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne».
Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer.
Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.
Jeg tror jeg setter punktum her.

Publisert i avisa Dagen 12. juli 2017
Portrettet er et utsnitt fra et gruppebilde av Templets juniorhornmusikkorps i Oslo, 1967


lørdag 17. juni 2017

«Kristenfolkets hjerter»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers. Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» - en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham.


Diktet begynner slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød
om den kommer som en Gjest (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...».


Jødeparagrafen
Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.
Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.
Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.
Diktet ble senere åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844.
Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død.
Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet.
Det skjedde i 1956. I 1897 hadde punktet om munkeordener blitt fjernet.
Det hadde ikke manglet på advarsler forut for noen av disse endringene.
Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker og munker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet.
Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Aktuelt
Samtidig føles Wergelands dikt fra 1842 ubehagelig aktuelt fremdeles.
Det er verken jøder eller katolikker som det advares mot i vår tid, men det er mennesker som bekjenner seg til den tredje av de såkalte «bokens religioner»: islam.
Og selv om det heldigvis ikke er presteskapet som fører an i skepsis og skremsler, er det mange av de som skulle representere «kristenfolkets hjerter» på grunnplanet som gjør det.
Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» kan man finne igjen både i avisinnlegg og på sosiale medier i form av påstander, konspirasjonsteorier og ren bløff, gjerne servert både med follede hender og bibelsitater på kjøpet.

Dialog
Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling.
Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» i forhold til det vi i dag vil kalle religionsdialog.
Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme».


Budskapet hans må kunne tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre.
Men også at «kristenfolkets hjerter» skal være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.
Etter 175 år er det en utfordring som fremdeles står seg.


Skrevet på Henrik Wergelands 109-årsdag - 17. juni 2017. Publisert i Agderposten fredag 23. juni 2017

mandag 12. juni 2017

Haakon Lie og Israel


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Redaktør Vebjørn Selbekk skriver fredag 9. juni om Haakon Lie og hans forhold til seksdagerskrigen i 1967. Artikkelen er relativt anekdotisk, og tar bare for seg junidagene for 50 år siden. Men Haakon Lies forhold til Israel fortjener en grundigere omtale enn som så.


Som for nordmenn flest, kom omfanget av nazistenes forbrytelser mot jødene som et sjokk for Haakon Lie da krigen var over i 1945. Under krigen hadde Haakon Lie vært i USA, og der hadde han kommet i kontakt med en rekke representanter for de jødiske miljøene i landet, blant andre den senere statsminister Golda Meir.

Jødisk koloni?
Tanken om at det burde opprettes egne kolonier for de overlevende jødene oppsto i løpet av kort tid, og fikk tilslutning fra de nye makthaverne i Norge, Einar Gerhardsen, hans regjering og hans parti, der Haakon Lie samme året ble valgt som partisekretær. At disse «koloniene» skulle plasseres i Midt-Østen hadde man foreløpig ikke konkludert med. Det ble i stedet snakket om «oversjøiske» kolonier. Madagaskar skal ha vært ett av de landene man vurderte.
Dette var også norsk offisiell politikk i 1946, en linje partisekretæren støttet.
Den historiske utvikling kjenner vi. FN gjorde sitt vedtak i 1947 og 15. mai 1948 ble staten Israel erklært. I 1949 anerkjente Norge den nye staten diplomatisk, og i 1949 ble landet medlem av FN.
Anerkjennelsen av staten Israel var en politisk beslutning. Embetsverket i UD var sterkt imot at Norge skulle anerkjenne den nye staten, noe historikeren Hilde Henriksen Waage skriver om i sin hovedfagsoppgave.

Entusiasme
I Arbeiderpartiet var entusiasmen for den nye staten stor. Sentrale aktører fra statsministeren selv støttet denne tapre, nye staten som mot alle odds var blitt etablert og hadde overlevd. Andre navn som kan nevnes er redaktøren i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, stortingsrepresentant Aase Linonæs og LO-leder Konrad Nordahl. Og selvsagt Haakon Lie. Etter den tragiske flyulykken på Hurum i november 1949, der 27 jødiske barn omkom, stilte Lie seg i spissen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk kibbutz i Israel, kalt «Moshav Norge». Den ble da også etablert, og til tross for at Norge ennå hadde et sterkt etterslep når det gjaldt boligbygging etter krigen, ble materialer til hus i kibbutzen sendt fra Norge.
Kibbutz-fenomenet var nok en viktig årsak til Israel-entusiasmen i Arbeiderpartiet. Den første kibbutzen ble etablert alt i 1914, men etter krigen skjøt denne typen etableringer fart. I Arbeiderpartiet ble kibbutzene oppfattet som en type sosialisme i praksis, basert på likhet og solidaritet.
Dette er noe av den bakgrunnen man må se Haakon Lies engasjement i juni 1967 mot.

1967
Den kan også godt ses mot en bakgrunn som lå mye nærmere i tid for ham: 23. mai 1967 hadde Einar Gerhardsen gått på talerstolen i Arbeiderpartiets landsmøte og levert det både Lie selv og andre oppfattet som et bakholdsangrep. Han hadde i sterke og følelsesladede ord satt ord på det svært mange i salen nok både følte og hadde erfaring med: Haakon Lies rabiate og temperamentsfulle måte å takle uenighet på. Selv om Haakon Lie ble gjenvalgt som partisekretær på møtet, uten motkandidat, men også mot mer enn en tredel blanke stemmer, visste både han og landsmøtet at dette var siste gang.
Under landsmøtet klarte han stort sett å holde masken, men det er må ha kokt sterkt under fasaden hos den temperamentsfulle mannen. «Innkallingen» fra Tel Aviv to uker senere må derfor ha vært en glimrende anledning til å få ut en del damp.
Når enkelte vil ha det til at det var hans Israel-engasjement som gjorde Haakon Lie omstridt i Arbeiderpartiet, er dette positivt galt. Den politiske saken som gjorde dette, var hans ukritiske støtte til den amerikanske krigføringen i Vietnam; igjen et forhold som kan forklares med Haakon Lies egen livshistorie: Han kom til USA som flyktning i 1941 og ble tatt godt imot der. Han knyttet forbindelser både til amerikansk fagbevegelse og amerikansk etterretningstjeneste. Han var gift med en amerikansk kvinne og var ofte på besøk i landet. Som pensjonist bodde han der store deler av året.
Man kan godt si det slik: Haakon Lie var omstridt i Arbeiderpartiet lenge før Israel ble det.

Minneskog
En annen myte om Haakon Lie og Israel, er det var han som sørget for at Israel fikk kjøpt norsk tungtvann i 1958. Dette stemmer ikke. Den som førte an i den prosessen var en annen Israel-venn i Arbeiderpartiet, advokaten Jens Chr. Hauge.
Haakon Lie er, i likhet med både Trygve Bratteli og Kåre Kristiansen, hedret med en «minneskog» i Israel. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Haakon Lies Israel-vennskap varte livet ut – han levde til han var nesten 104 år. Men han mente nok også at ekte vennskap tåler og takler uenighet. Han syntes muren mellom Israel og de palestinske områdene var en skammens mur – verre enn Berlin-muren.
Han kritiserte også Israels bruk av militærmakt og etableringer av nye bosettinger. Samtidig var han tydelig på at Israel etter folkeretten hadde og har en grunnleggende rett til trygghet og sikkerhet innen egne grenser.
Han visste med andre ord at «ikke enhver er din uvenn som sårer deg, og ikke enhver er din venn som skåner deg».

Litteratur:
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009)
Waage, Hilde Henriksen: Da staten Israel ble til. Et stridsspørsmål i norsk politikk 1945-49 (1989)

Publisert i avisa Dagen tirsdag 13. juni 2017 - bildet viser Haakon Lie sammen med Israels første statsminister, David Ben-Gurion

tirsdag 16. mai 2017

«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.


Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde». Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen. Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa». Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet. Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk. Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert.
Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem.
Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890. Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet. Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889.
Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den.
Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien
Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

fredag 12. mai 2017

Johan Falkberget - møtte Gud i den fjerde nattevakt



Av Nils-Petter Enstad

Sammen med diktere som Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenwey, regnes han
med i «generasjonen av 1907». Alle fire debuterte dette året, og de leses fremdeles, om enn i varierende grad. I år er det 50 år siden den siste av dem, «Bergstadens dikter», pressemannen og politikeren Johan Falkberget gikk bort.

Johan Falkberget kalles gjerne for «Bergstadens dikter». Lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedriften der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Han var født i 1879. Hans familie hadde vært bergverksarbeidere i 300 år, og selv begynte han allerede som sjuåring å arbeide i gruva «Christianus Sextus». Den ble senere rammen rundt ett av hans store romanverk.
Allerede i 1902 ga han ut sin første fortelling. Den het «Mot lys og grav», og gikk som føljetong i lokalavisa «Fjell-Ljom». Etter at føljetongen var avsluttet, ble fortellingen trykket i bokform, i et opplag på 100 eksemplarer.
Både denne og et par andre avisføljetonger er senere blitt samlerobjekter av stor verdi. Men det er romanen «Svarte Fjelde» fra 1907 som regnes som Falkbergets egentlige debut, til tross for at dette var hans sjette fortelling.

Politikk
Johan Falkberget identifiserte seg med bergmannen hele livet, men sitt yrkesliv utfoldet han hovedsakelig i pressen.
Politisk tilhørte han arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. Han var også politisk aktiv og hadde viktige, folkevalgte verv.
På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Men om han brant for arbeiderbevegelsens grunntanke, program og idé, var det først og fremst gjennom sitt arbeid som forfatter han fremmet disse verdiene.

Kristendom
Johan Falkberget sa om seg selv at han alltid hadde vært kristen. Troen var noe som hadde fulgt ham fra barndommen, og som alltid hadde vært en del av hans identitet.
Sturle Kojen skriver i sin biografi om Falkberget at selv da han var på sitt politisk sett mest radikale, og sto langt ute på venstre fløy, var han «barnetroens forsvarer».
For ham hang nestekjærlighetsbudet og solidaritetskravet nøye sammen. Men i årene rundt første verdenskrig kom han i det som må kunne betegnes som en religiøs krise.
I 1923 skrev han om dette i misjonsbladet «Hyrden»: «Da jeg våren 1920 skrev min fortelling «Naglerne – eller jernet fra Norden», var jeg etter årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter atter kommet tilbake til ordet som «var Gud». Og i lyset fra dette ord skrev jeg legenden om smeden Ela, smeden med den visne hånd, den Jesus helbredet, - og den som senere smidde naglene til mesterens kors. Jeg var, som aldri før, dypt grepet av Kristi bud, det største av alle bud: Elsk dine fiender».

Nattevakt
I 1922 var Falkbergets mor død etter langvarig sykdom, og samme år ble datteren Aasta gjenstand for det både hun og foreldrene oppfattet som en guddommelig helbredelse.
Høsten 1923 ga Falkberget så ut romanen som ble hans gjennombrudd som forfatter, og som samtidig er en av de sterkeste, kristne romanene som er gitt ut på norsk. Den heter «Den fjerde nattevakt».
Tittelen er inspirert av Bibelens beretning om stormen på Genesaretsjøen. Det dramatiske høydepunktet er når evangelisten forteller: «Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen» (Matt 14, 25).
I kristen sammenheng er «den fjerde nattevakt» et uttrykk for når det ser som mørkest og vanskeligst ut, da kommer Herren. Salmedikteren H.A. Tandberg brukte det samme bildet da han i 1909 skrev salmen «Jeg er en seiler på livet hav». Her heter det i ett av versene:
«…og når jeg nær tror mitt skip begravet
da kommer Jesus på bølgehavet
om enn i siste nattevakt».


Falkberget, som hadde et godt hjerte for Frelsesarmeen, har høyst sannsynlig kjent til denne salmestrofen. Tittelen på romanen kan også godt leses som en henvisning til dikterens egen livserfaring.
Det var forøvrig på denne tiden at «Jeg er en seiler» kom med i Landstads Reviderte Salmebok.

Tvil og tro
Men også i en lang rekke av de andre og mindre kjente romanene av Johan Falkberget, er kampen mellom tro og tvil et sentralt tema.
I romanen «Av Jarleætt» fra 1914 kan man i historien om den håpløse kjærligheten
mellom den fromme prestedatteren Ragnhild og den intellektuelle ateisten Inge finne anslag til historien om forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt».
I en annen roman fra disse årene, «Brennoffer» (1917), munner hele fortellingen ut i Jesu ord: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».

Store romanverk
Etter gjennombruddet med «Den fjerde nattevakt», konsentrerte Falkberget seg om de store romanverkene «Christianus Sextus», som kom i tre bind i årene mellom 1927 og 1935, og «Nattens Brød» – firebindsromanen om An-Magritt som kom ut i perioden fra 1940 til 1959.
Da siste bind kom ut, var dikteren blitt 76 år.
Det var ikke minst disse verkene som gjorde at Falkbergets navn ble en gjenganger i de årlige diskusjonene om hvem som burde få Nobels Fredspris. Debatten bar nok mer preg av spørsmål om når han fikk den, enn om han kom til å få den. Men hvert år var det noen andre som fikk prisen, til stor skuffelse for Falkbergets støttespillere, og kanskje også for ham selv.
I et brev til kulturjournalisten Haagen Ringnes skrev han rundt 1960: «En bergmann skal ikke ha blomster. Han har for harde hender til å holde dem.»
Men så føyde han, litt underfundig, til: «Men jeg byttet som voksen bort min hammer i en penn».
Johan Falkberget fikk aldri Nobelprisen i litteratur.
Han døde i 1967, nær 88 år gammel. Sin siste bok ga han ut så sent som i 1964.
Han ble begravd på Statens bekostning.

Publisert som artikkel i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2-2017

torsdag 13. april 2017

Romanen om Jesu kappe


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den nevnes i nesten samme åndedrag som «Quo Vadis» og «Ben Hur». I år er det 75 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen «The Robe», der handlingen er lagt til tida rundt korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.


På norsk er romanen kjent under tittelen «Men jeg så ham dø». Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Handlingen
Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.»
Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Han vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Det er han ikke noe glad for. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.

Kappe
At det å ta i Jesu kappe har en helbredende virkning, er et motiv man kjenner igjen fra Markus-evangeliets beretning om kvinnen som hadde vært plaget av blødninger i 12 år.
Om henne heter det: «Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen» (Mark 5, 27-29).
Både i forkynnelsen og i kristen sangtradisjon møter vi det samme motivet, om å berøre Jesu kappe.

Oversettelser til norsk
Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang.
Senere har også Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Den foreløpig siste utgaven av «Men jeg så ham dø» kom ut i 1999, på Terje Nærlands forlag i Rakkestad.
Ifølge Bibsys var det forfatteren Finn Halse (1910-80) som sto bak oversettelsene på Nationalforlaget.
Finn Halse skal være den eneste norske forfatter som har skrevet over 300 bøker alene; de fleste av disse var innen kiosksjangeren.
Når det gjelder utgavene fra Ansgar forlag, er ekteparet Lalli (1906-80) og Fritjof (1894 – 1961) Knutsen oppført som oversettere. De var også mest kjent som krim-forfattere. Det er også denne oversettelsen som er brukt i 1999-utgaven.
Som litterære verk kan heller ikke Douglas sine romaner regnes som spesielt viktige eller verdifulle. Men de traff store lesergrupper med sin kombinasjon av historisk bakgrunn, kristelig fromhet og romantikk.
Andre romantitler av Lloyd C. Douglas på norsk er «Bruk hjertet, doktor!», «Forlat oss vår skyld», «Og hjelpen kom» og «Grønt lys».

Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910.
Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. «The Great Obsession» (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet.
Det store gjennombruddet fikk han med «The Robe» drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen «The Big Fisherman» som en oppfølger til «The Robe».
Avslutningsscenen i «The Robe» er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til «Fiskeren», eller apostelen Peter.
Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen «Jeg kjenner ham ikke».
Også for denne er både Finn Halse og ekteparet Knutsen oppført som oversettere i de norske utgavene fra henholdsvis Nationalforlaget og Ansgar forlag.

Filmer
Begge romanene er senere filmet.
«The Robe» hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. Den fikk imidlertid noen andre Oscar-priser det året
«The Big Fisherman» hadde premiere i 1959 med musikalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.

lørdag 8. april 2017

Jakob Sande: Frå Betlehem til Getsemane


Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande vart berre så vidt 60 år, og i år er det 50 år sidan han gjekk bort. Han var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.


Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg. I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.
I biografien om Sande, som kom til 100-årsdagen i 2006, skriv Ove Eide at dette var ei tid då Gudvangen og Aurland var meir eksotiske namn for norske skuleborn enn Judea og Galilea, og dei var meir fortrulege med Genesaretsjøen enn med Mjøsa. «Slik var det nok òg for Sande,» legg han til.
Sande var stolt av å vere sunnfjording, jamvel om han budde i Oslo og Fredrikstad det meste av sitt vaksne liv. Her arbeidde han som lektor i gymnaset. Han treivst lite med det, og elevane treivst vel ikkje så godt med han, dei med.
I 1960 var Sande innstilt til Statens diktarløn. Han gledde seg over det, og såg for seg nokre år der han kunne vera diktar på heil tid. Det var difor eit stort vonbrot at han ikkje nådde opp. Det har vore spekulert i om dette var ein av grunnane til at han stagnerte som diktar.
Den siste samlinga hans, «Det kveldar på Kobbeskjer», fekk ei lunken mottaking hjå kritikarane då ho kom ut i 1961. Sande heldt fast ved dikt med rim og stram rytme, og det var ikkje det modernistane i 1960-åra ville ha. Fram til han døydde ga han difor berre ut samlingar av eldre ting: «Dikt i samling» kom i ny utgåve i 1965 og «Noveller i samling» i 1964.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950). Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta». Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald. Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
Som son av ein sunnfjording veit denne skrivaren av eigen røynsle at det bur mykje «barsk» humor i det sunnfjordske lynnet, ofte kombinert med eit djupt alvor.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus. I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret. Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar. Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt. Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var den for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage. Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han ideer frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til Getsemane?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg. Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
I boka om Jakob Sande som Herbjørn Sørebø ga ut i 2000, samanliknar han Sande med Alf Prøysen, og skriv: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»


Litteratur:

Eide, Ove: Jakob Sande. Liv og dikting (Oslo, 2006)
Sande, Jakob: Dikt i samling. Utvida utgåve (Oslo, 1998)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest. Jakob Sande, veit eg (Oslo, 2000)

Tidelgare publisert i bladet «Stille stunder», april 2017

Likkledet i Torino: DEN KORSFESTEDES ANSIKT?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståligheten nå på vikende front.


Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1981 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så ut, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningekristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer.
Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen?
Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet i bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Flere kleder
Det er ikke uten grunn at mange har vært skeptiske til de mange relikviene som er i omløp i katolsk fromhetsliv. Noen av dem må åpenbart basere seg på bedrag, som eksempelvis høy fra krybben i Betlehem og Jesus-barnets forhud.
Likkledet i Torino kan ikke sammenliknes med disse. Det kan heller ikke den relikvien som kalles svetteduken i Ovideo, og som kan ha vært det tøystykket som lå over Jesu ansikt mens han lå i graven. Denne relikvien befinner seg i en kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostella i Spania.
Et tredje klede i denne kategorien er den såkalte «Veronikas svetteduk».
Veronika skal ha vært en vanlig kvinne som var møtt opp i menneskemengden langs Via Dolorosa for å se de dødsdømte slepe seg frem med korsene som de skulle nagles til på retterstedet. Hun fikk da se hvordan Jesus slet seg frem med det tunge korset sitt, og rakte ham et linklede for at han kunne tørke av seg svetten.
Jesus tok imot tørkldet, strøk seg over ansiktet med det og rakte det tilbake til henne. Da sto det et tydelig avtrykk av ansiktstrekkene igjen på svetteduken.
Tøystykket skal fremdeles finnes i et kloster i Italia, men er verken like godt kjent eller like mye omtalt som kledet i Torino.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter lik-kledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De aller fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til oppstandelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Litteratur:
Andreassen, Jostein: Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid (Oslo, 2011)
Danell, Sven: Kan det være Jesus? Fakta og debatt om likkledet i Torino (Oslo, 1981)


mandag 20. mars 2017

Hamsun og Grimstad


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.


Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.
Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.


Publisert i Agderposten 20. mars 2017


fredag 3. mars 2017

Oppgjør eller «tilgivelse»?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter terrorangrepet 22. juli 2011 kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I Klassekampen onsdag 1. mars er det Torgeir Haave Bentsen som stiller dette spørsmålet i innlegget «Massemord – og tilgivelse?»


I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.

Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen.
I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen.

Journalist Asbjørn Jaklin ga i 2011 ut boka «De dødsdømte». Den rokket – i hvert for denne leser – ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene.
En av mytene er at det bare var «de verste» som ble dømt til døden og henrettet.
I virkeligheten var det nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det.
De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem opp senere. Noen av dem som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

«Testsak»
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff var blitt innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første «testsaken» for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang.
Slik ble listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Flere av dem som ble skutt var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Med henrettelsen av tidligere «minister» Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok.
Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning.

At disse diskusjonene kommer opp i kjølvannet av spesielt stygge saker – Baneheia; Utøya – sier noe om hvor uforsvarlig det vil være å gjøre så dramatiske endringer i rettspleien i et klima der temperaturen og aggresjonsnivået er høyt.
Og debatten vil alltid uansett komme «for sent» når det gjelder de aktuelle sakene. Vi er ikke lenger der at samfunnstopper kan si «så skaff meg en paragraf», slik Terboven forlangte i den såkalte Eilifsen-saken i 1943, og «justisministeren» påpekte at det ikke fantes noen paragraf som politimannen kunne dømmes etter.

Sutring
Det som har utløst Bentsens innlegg i denne omgang, er Breiviks sutring over sine soningsvilkår. Skulle massemorderen vært drept, måtte det ha skjedd under skuddveksling på Utøya. Så skjedde ikke. Dermed unngikk man at de som sympatiserer med hans absurde meninger og hans groteske menneskesyn fikk en martyr.
I stedet har man fått en nokså stakkarslig, sutrete fyr som prøver å skaffe seg en sympati han ikke fortjener.

Man må gjerne mene at han misbruker rettsapparatet til å fremme denne sutring. Til det er vel å si at et system som ikke kan misbrukes, kan heller ikke brukes.
At han får slike muligheter, betyr ikke at det ligger noen mulighet for «tilgivelse» i rettspleien, verken for ham eller andre som dømmes for store og små forbrytelser.
Det ligger ikke i rettsapparatets mandat å «tilgi».
Men det ligger heller ikke i det å foreta handlinger som er uopprettelige ved at man tar livet av den som har forbrutt seg.

Publisert i Klassekamoen 4. mars 2017