fredag 17. november 2017

Myten om KrF som et «borgerlig» parti



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Fra KrF fikk som gjennombrudd som landsparti og fram til Lyng-regjeringen ble dannet i 1963 reserverte man seg i partiet mot å bli betegnet som et «borgerlig» parti. I valget mellom å være «borgerlig» og «sosialistisk», ville KrF framstå som et tredje alternativ; et uttrykk Kjell Magne Bondevik hentet fram igjen i sin bok fra 1994.


Ved alle valg mellom 1945 og 1961 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. I tillegg hadde Kommunistpartiet representanter i de fleste av disse periodene, uten at det betydde noe for maktforholdet i Stortinget.
Opposisjonen besto av Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet/Senterpartiet.
Uttrykket «borgerlig» som en fellesbetegnelse på disse partiene ble lansert av Høyre. De andre tre var ikke særlig komfortable med den betegnelsen, men Ap kastet seg begjærlig over den.
For dem fungerte det som en bekreftelse på den klassekampretorikken som til langt ut på 1960-tallet var en viktig del av partiets selvbilde: Arbeiderklassen mot borgerskapet.

Ny situasjon
I 1961 fikk man en helt ny, politisk situasjon. Stortinget ble delt i to nøyaktig like store blokker, 74/74, med et nytt, radikalt parti i vippeposisjon. Sosialistisk Folkeparti var blitt dannet samme vår av utbrytere fra Ap.
I stedet for den elskverdige og harmløse Emil Løvlien fra NKP, fikk man nå den offensive, aggressive og polemiske Finn Gustavsen å hanskes med.
I august 1963 stemte SF sammen med resten av opposisjonen for et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen, som dermed ble felt.
John Lyng dannet så den bredeste koalisjonsregjeringen Norge hadde hatt i fredstid av partiene H, V, Sp og KrF. Den satt i tre uker.
Etter stortingsvalget to år senere dannet de samme fire partiene regjering nok en gang, nå med Per Borten som statsminister.
Den satt i fem og et halvt år, og det var siste gang en norsk regjering var så bredt sammensatt.

Sammenheng
Det er en klar sammenheng mellom oppslutningen om KrF fra 1965 og fram til i dag på den ene siden og partiets regjeringsstrategier på den andre.
Borten-regjeringen gikk av i 1971 og ble avløst av Trygve Brattelis første mindretallsregjering.
Året etter gikk den også av, og Lars Korvald ble statsminister i en koalisjonsregjering med KrF, Sp og deler av Venstre. Denne regjeringen satt til valget i 1973.
Dette valget ble KrFs beste til da, men fordi en ny aktør, SV, også gjorde det bra, fikk Stortinget et knepent sosialistisk flertall, og Bratteli dannet nok en mindretallsregjering. Ap hadde regjeringsmakten fram til 1981, under tre ulike statsministre.
Både i 1977 og 1981 lanserte H, KrF og Sp seg selv som et regjeringsalternativ til Ap.
Valget i 1977 ble en ny suksess for KrF og i noen timer lå det faktisk an til at det skulle dannes en ny Korvald-regjering.
Valget i 1981 ble en suksess for Høyre, men nedtur for KrF. Lars Korvald var ikke lenger aktuell som statsminister, og Kåre Kristiansen, som nå framsto som KrFs «sterke mann», hadde ikke på langt nær samme appell til velgerne.
Det var han som etablerte som en slags sannhet at KrF og H nærmest hørte organisk sammen i politikken. I begge hans formannsperioder hadde det å holde sammen med Høyre førsteprioritet. Han er også en av de få KrF-lederne som har insistert på at KrF var et «borgerlig» parti. Både Korvald og Bondevik foretrakk å snakke om KrF som et «ikke-sosialistisk» parti, og etter hvert som kristendemokratisk.

Verdisaker
Gjennom hele 1970-tallet fungerte abortsaken som en katalysator for det ulike verdisynet og dermed skillet mellom Ap og de «borgerlige» partiene. Fram til 1981 hadde disse partiene et noenlunde sammenfallende syn på dette.
Hadde Lars Korvald dannet regjering i 1977, ville abortloven av 1975 sannsynligvis ha blitt reversert. Men abortsynet var under sterkt press i Høyre, og på landsmøtet i 1981 valgte Høyre å «fristille» seg i denne saken. Dermed ble det heller ingen koalisjonsregjering i 1981, noe statsminister Kåre Willoch skal ha uttrykt at han var glad til for.
Verken i 1981 eller 1985 gjorde KrF spesielt gode valg, sammenliknet med de to foregående.
Først i 1997 gjorde partiet igjen et «brakvalg», og Kjell Magne Bondevik dannet Sentrumsregjeringen. I valgkampen det året hadde det vært skarpe fronter mellom H og først og fremst Sp, men tonen var ikke spesielt hjertelig mellom H og KrF heller. Man hadde ikke lenger et felles verdisyn. Der KrF framsto som et ideologisk verdiparti, framsto Høyre som et kremmerparti.
I 2001 gjorde KrF igjen et meget godt valg. Man hadde gått til valg på en ny sentrumsregjering, men fordi Sp trakk seg ut av konseptet, ble Bondevik II dannet av partiene KrF, H og V.
Entusiasmen innad i KrF var lunken, og den var ikke større blant velgerne. I 2005 ble oppslutningen om KrF halvert, og denne nedturen fortsatte ved valgene i 2009, 2013 og 2017. Felles for alle disse valgene var at KrF både framsto som og ble oppfattet som en del av «Team Høyre». Mange av de som hadde stemt for det verdibaserte, sentrumsorienterte partiet KrF i 1997 og 2001 valgte da å gå til andre partier. Ikke minst har rollen som støtteparti for en regjering som består av Høyre og Frp kostet KrF dyrt.
Denne historiske gjennomgangen viser dermed to ting: Samarbeidet mellom KrF og Høyre kom i stand, mer som en dyd av nødvendighet enn fordi kjemien var så god. Det hører også med til bildet at det Høyre som John Lyng representerte, er et helt annet enn det Høyre Erna Solberg representerer. Ikke minst gjelder dette i verdipolitiske saker.
Det andre historien bekrefter, er at koblingen mellom Høyre og KrF er blitt en kvernstein, om ikke rundt halsen, så rundt føttene for KrF. Det viser resultatene fra samtlige valg siden 2003. Hopehavet med Frp har bare forsterket dette.

Fristilt

I denne stortingsperioden har KrF fristilt seg fra avtalen de hadde med regjeringen. I tillegg har partiet en unik vippeposisjon i Stortinget. Den kan brukes til to ting: Enten å holde Erna Solbergs regime i stramme tøyler, eller rett og slett velte regjeringen.
Tre ganger i nyere tid har relativt små partier brukt vippeposisjonen til å få fram et regjeringsskifte: SF to ganger i 1963 og Frp i 1986. Det er fullstendig i pakt med parlamentarismens lover at «vippe-partier» sikrer flertall for eller mot en sittende regjering.
KrF har ikke noen forpliktelse til å holde en blå-blå regjering ved makten eller for å holde myten om seg selv som et «borgerlig» parti ved like.
Derimot har man en forpliktelse overfor sine velgere, overfor sitt program og overfor sine ideologiske verdier.

Publisert i Dagen 17. november 2017 - har tidligere vært publisert i "Verdidebatt"

tirsdag 24. oktober 2017

To endetidsromaner: «Våre lamper slokner» og «Syndens natt»


Av Nils-Petter Enstad
Den er kommet i mange opplag og utgaver. I år er det 75 år siden frikirkepredikanten J.F. Løvgren ga ut romanen «Våre lamper slokner». Det er den første av to svært ulike «endetidsromaner» av samme forfatter
.

Tilsynelatende er «Våre lamper slokner» en roman om tiden før Jesu gjenkomst, men den er like mye en beskrivelse av det forfatteren oppfatter som sin egen samtids forfall i menigheten. I dag virker det fremmed når det framstilles som endetidstegn at jentene i menigheten klipper håret sitt kort, eller at kristne mennesker hører underholdningsprogram i radio.

Frafall i menigheten
Handlingen er lagt til en ikke nærmere definert, frikirkelig menighet i en ikke nærmere definert norsk ny. Men siden en av hovedpersonene i romanen er en båtbygger, er det logisk å tenke at handlingen skjer i en kystby.
Løvgren selv bodde store deler av sitt voksne liv i Larvik og Moss. De som leste bøkene hans, var ikke i tvil om at det var Den Evangelisk-Lutherske Frikirke han hadde som «modell» for de miljøene han skildret. Så også i denne, der den aktuelle menigheten omtales som «den største av de som sto utenfor Storkirken».
Løvgren skildrer det han må ha betraktet som en frafallen menighet. Slik skriver han om hvordan menighetens sangkor gjør seg klar under en gudstjeneste: «Navnet på sangen de skulle synge, gikk som et stikkord mellom sangerne. De unge menn bladde i bøkene med nikotinmerkede fingrer. Sopransolisten aket seg fram foran de andre. Hun var søt og tynn, og det var en anelse av rødt på leppene hennes.
Dirigenten løftet taktstokken.
Så sang de krøllete minimumskledde damer, og de tobakksduftende unge menn sitt store halleluja ut – om Lammet som bar verdens synd.»


Motpolene
Motpolene i så vel fortellingen som menigheten, er båtbyggeren Ansgar Lyngeid og forretningsmannen Arnstein Mobekk. Begge driver næringsvirksomhet, begge har folk fra menigheten i sitt brød.
Men der båtbyggeren er en faderlig leder med omsorg for både det timelige og det åndelige, er grossereren bare opptatt av å få mest mulig arbeid ut av minst mulig lønn. Når han oppdager at kona til kontoristen Stian Røst allerede var gravid da de giftet seg, bruker han dette som argument for å holde kontoristens lønn på det samme nivået som den har vært på i 12 år – han kan jo ikke «belønne umoral».
Menighetens pastor er den nokså svake Trygve Bjørnås, som lar grossererens vilje styre alle sine avgjørelser.
Så går intrigene i menigheten sin gang fram mot den store jubileumsfesten.
Midt under denne festen kommer så Jesus igjen og bare om lag halvparten av menigheten blir tatt med: Alle barna og alle som var i kretsen rundt båtbyggeren.
Pastoren, mesteparten av styret, halvparten av sangkoret og grosserer Mobekks venner blir ikke med.
De var dårlige jomfruer – lampene deres hadde sloknet.

Liknelse
Det bærende motivet i fortellingen er hentet fra Jesu liknelse i Matteus-evangeliet om de ti brudepikene.
Om dem heter det at «Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene» (Matt 25, 2-5).
Fordi brudgommen drøyde med å komme, sloknet alle lampene, men fordi de kloke hadde olje med seg, kunne de tenne sine lamper.
Det kunne ikke de uforstandige, og derfor fikk de heller ikke bli med inn til festen.
I tidligere bibeloversettelser ble brudepikene omtalt som «jomfruer» og delt inn i «gode» og «dårlige» jomfruer. Dette bruker Løvgren som et bilde på den åndelige situasjonen i menigheten han forteller om.
«Våre lamper slokner» er kommet i mange opplag, og er solgt i mer enn 50.000 eksemplarer. Flere ulike forlag har gitt den ut. I utgangspunktet kom den på Norsk Luthersk Forlag; senere er den blant annet kommet på Antikkforlaget.
Mitt eksemplar ble gitt ut på Norsk Luthersk Forlag i 1967. I kolofonen opplyses det at dette er sjuende opplag, og med dette er boka gitt ut i fra 34 til 37 tusen eksemplarer.

«Syndens natt»
«Lampene» kom ut under krigen, mens Norge ennå var okkupert av tyskerne.
Sett mot det bakteppet, virker en del av de «frafallstegnene» Løvgren skildrer som litt gått ut på dato. Han refser de unge menns røyking i en tid da tobakk omtrent ikke var å få tak i, og han refser kristenfolks glede over underholdningsprogrammer i radio i en tid da radioapparatene stort sett var beslaglagt.
Endetiden framstilles rett og slett litt puslete i denne romanen.
Da er det annerledes med den romanen han ga ut seks år senere: «Syndens natt».
Det er også en apokalyptisk roman, men den går utenpå «Våre lamper slokner» mange ganger, både litterært og teologisk. Likevel virker det som det er «lampene» som ennå leses og selges i antikvariater og på nett.
Handlingen i «Syndens natt» kulminerer med en stor fest til ære for den nye verdensherskeren – Antikrist – der folkemengden skriker ut sitt nye mantra: «Seks! Seks! Seks!» mens alle bibler i verden blir kastet på et enormt bål.
Dette er bokas siste linjer: «Det var da dansen var blitt vill og vanviddet truet med å ta makten over folket, mens den klare ildsøylen fra bålet sto til vers, og det knitret som best i de mange biblene, at larmen fra menneskemassen begynte å stilne av. For det var plutselig blitt et annet slags fyrverkeri på himlen. Skydekket hadde revnet. Et blendende lyn skinte fra himmelbryn til himmelbryn. Tordener rullet i den gryende morgenen. Et lys klarere enn dagen brøt fram over verden og tok glansen bort fra den strålende festen. Jubelen døde hen. Ansiktene bleknet og ble gule. Øynene stirret fulle av vanvidd.
Så steg det et skrik. Stort og forferdelig fylte det lufta.
Jordas millioner skrek i redsel.»


Her har forfatteren sett for seg en tekst fra Johannes’ åpenbaring: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!» (1,7).

Apokalyptisk
De to romanene tar utgangspunkt i to ulike, apokalyptiske tolkningsmodeller: Enten den at Jesus kommer igjen når vi minst venter det – slik man blant kjenner det fra sangen «Kongen kommer» som Evie Thornquist sang på 1970-tallet – eller at Jesus kommer for å gjøre slutt på den store trengsel.
Forskjellen kan enten skyldes at Løvgren hadde endret syn i spørsmålet om hvordan Jesu gjenkomst kommer til å skje; kanskje hadde krigsårene bidratt til dette. Men det kan også ha hatt sammenheng med tidspunktet for de to utgivelsene.
«Våre lamper slokner» kom ut i 1942, mens Norge var okkupert av tyske tropper. Å gi ut en roman, om den var aldri så kristelig, som tolket et totalitært, politisk regime inn i et endetidsperspektiv, ville neppe verken forfatter eller forlag kommet særlig godt fra.
«Syndens natt» ble gitt ut i 1948. Da hadde Norge lagt okkupasjonsårene bak seg, selv om de var en del av den felles bagasjen. Samtidig mente mange man kunne se konturene av et annet, like totalitært regime, vokse fram i nabolandet Sovjetunionen. Dette var et regime som, i motsetning til naziregimet, var erklært ateistisk.
Forskjellen kan oppsummeres slik: Mens «Våre lamper slokner» så på endetiden i et kristelig-moralsk perspektiv, så «Syndens natt» den i et historisk-politisk perspektiv.
Rent litteraturfaglig kan de beskrives slik: Mens «Våre lamper slokner» er den mest leste, er «Syndens natt» uten tvil den beste.

Litteratur:
Løvgren, J.F.: Våre lamper slokner (1942)
Løvgren, J.F.: Syndens natt (1948)

Faktaboks:
J.F. Løvgren (1883 – 1959).
Forfatter og frikirkepredikant. Utdannet glassblåser.
Ga i perioden 1936 – 56 ut 13 bøker: 11 romaner, én novellesamling og én barnebok.
Mest kjente bok: «Våre lamper slokner» (1942).
Siste roman: «Under bann» (1956) – om seksuelle overgrep og utroskap i kristen sammenheng.

Publisert i avisa Dagen 13. november 2017

torsdag 28. september 2017

Ta politisk avstand på alvor


Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i KrF


Jeg blir alltid skeptisk når talspersoner for andre partier viser en tilsynelatende «omsorg» for KrF, og gir råd som de selv har en åpenbar interesse av blir fulgt. Steinar Bergstøl Andersens innlegg i Agderposten 22. september bare bekrefter denne skepsisen.


Bergstøl Andersen er fylkestingsrepresentant for Frp i Vest-Agder, og ser valgresultatet som «en mulighet» for en borgerlig flertallsregjering.
Den «muligheten» hadde man for fire år siden, men verken Venstre eller KrF ville gå med i en slik regjering den gangen. Den skepsisen i hvert fall KrF følte allerede da, er ikke blitt noe mindre i de fire årene.
Enten har ikke Frp-representanten (i likhet med store deler av sitt parti) forstått at denne skepsisen er dyp og ekte i KrF, eller han velger å overse det. Et enstemmig landsstyrevedtak, bekreftet av et enstemmig landsmøte, der KrF har vedtatt verken å gå inn i en regjering med Frp, eller inngå noen avtale med en regjering der Frp er med, er ikke noe man bare kan overse. I KrF er det i hvert fall ingen tradisjon på det; situasjonen er nok annerledes for Frp.

Avstand
Bergstøl Andersen erkjenner at det er avstand mellom Frp og KrF, men etter hans oppfatning er ikke avstanden så stor at det ikke er grunnlag for å vurdere et regjeringssamarbeid. Der tar han rett og slett feil. Avstanden er faktisk så stor. Den var så stor for fire år siden, og den er ikke blitt mindre siden da.
At KrF og Frp samarbeider godt i Vest-Agder og Kristiansand, er jo hyggelig for ham. I Aust-Agder og Arendal er situasjonen en annen. Dette bare for å vise hvor håpløst det er å bruke tilfeldige, lokale samarbeidskonstellasjoner som bevis for noe som helst.
Det er i ferd med å feste seg en myte om at valgresultatet viser fornyet tillit til Solberg-regjeringen.
Det er jo helt feil. Snarere viser det en frynsete tillit til regjeringen med et valgresultat der både regjeringspartiene og støttepartiene gikk tilbake og tapte mandater.
Det mest spennende med valgresultatet, sett med KrF-øyne, er det faktum at KrF nå sitter på vippen i Stortinget. Med eller uten avtale er derfor regjeringen – uansett statsminister - nødt til å ta hensyn til KrF.
Å gjøre valget mellom de to blokkene i Stortinget til et spørsmål om å velge mellom «borgerlig» eller «sosialistisk» side er en ren meningsløshet.
«Borgerlig» er en ideologisk helt ubrukelig term, og det er i grunnen «sosialistisk» også, i hvert fall i en norsk kontekst.
Det er svært få i Arbeiderpartiet som bruker «sosialistisk» som betegnelse på seg selv; i stedet kaller man seg sosialdemokrater.
I KrF er vi kristendemokrater, og man skal ikke ha mye ideologisk kunnskap for å se at det er langt flere berøringspunkter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet enn mellom kristendemokratiet og den rå populisme/liberalisme som ikke minst Frp er eksponent for.


Publisert i Agderposten 29. september 2017

fredag 25. august 2017

Valg og verdier



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere informasjonsmedarbeider i KrF


Det var sent på dagen, mandag 15. september 1997. For å rekke KrFs valgvake tok jeg drosje fra et annet møte. Sjåføren begynte å snakke om valget, som foregikk samme dag. Jeg hørte bare halvveis etter, helt til han sa: - Denne gangen har jeg gjort noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg har stemt på Kristelig Folkeparti!


Jeg innrømte at det hadde jeg også gjort.
– Jeg har sagt det til kona, fortsatte sjåføren, - nå må vi for f… se å få noen verdier i dette landet.
Mange tenkte nok som denne drosjesjåføren den dagen.
Da stemmene var talt opp, hadde KrF fått 353 082 stemmer, 13, 7 prosents oppslutning og stortingsrepresentanter fra hvert eneste fylke.
KrF var valgets soleklare vinner.
Valgresultatet fra Hedmark-kommunen Engerdal ble et slags symbol på det som hadde skjedd: Her stemte 10,8 prosent av velgerne på KrF – det var en framgang på 10,6 fra valget fire år før; i en kommune der KrF ikke hadde noe lokallag og aldri hadde stilt liste ved kommunevalg.

Verdidebatt-valget
Stortingsvalget 1997 er gått inn i historien som verdidebatt-valget.
Den første kimen til at det ble slik, fikk man allerede høsten før, da Thorbjørn Jagland, som landets nye statsminister, lanserte uttrykket «Det norske hus» i sin regjeringserklæring.
Uttrykket «Det norske hus» ble gjenstand for både latterliggjøring og harselas i media, og dermed i folkevittigheten.
Mye av dette var urettferdig.
Metaforen var god, men var nok ennå litt uferdig da den ble lansert.
I regjeringserklæringen ble bildet forklart slik: «Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er: Nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk».
De fleste vil se at i dette konseptet lå kimen til mye god verdidebatt, men statsministeren lot den ballen ligge som Kjell Magne Bondevik egentlig la pent til rette for ham da han i erklæringsdebatten foreslå at regjeringen burde sette ned en «verdikommisjon». Dermed var det mer eller mindre fritt for KrF å overta hele verdidebatten.

På dagsorden
Det er liten tvil om at det å sette verdier på dagsorden bidro sterkt til KrFs valgresultat i 1997.
Enkelte forsøkte nok å gi inntrykk av at dette med en verdidebatt var et framstøt som utelukkende gjaldt de klassiske, kristne verdiene, og derfor ikke var noe å bry seg om.
Andre var mer reflekterte.
Som en kjent humanetiker skrev i Arbeiderbladet etter valget, der han begrunnet hvorfor han hadde stemt KrF: «Heller kristne verdier, enn ingen verdier». Han betraktet verdi-nihilisme som en større risiko enn verdipluralisme.
Noe av det første man tok fatt på da Kjell Magne Bondeviks første regjering tiltrådte, var derfor å utarbeide et mandat og en sammensetning av det som ble kjent som «Verdikommisjonen».

Forsøkt latterliggjort
Som «Det Norske Hus», ble også verdikommisjonen forsøkt latterliggjort, men det er ingen tvil om at så vel dens arbeid som dens blotte eksistens genererte mange verdidebatter både i det offentlige rom og rundt mange middagsbord.
Da kommisjonen la fram sin sluttrapport, var det Jens Stoltenberg som var statsminister.
Han tok imot rapporten med en litt hjelpeløs kommentar om at kommisjonen i hvert fall «ikke hadde gjort noen skade».
Denne tafattheten var betegnende for hvordan mange miljøer, ikke minst på den såkalte venstresiden, taklet den utfordringen som verdidebatten representerte.
Men mange vil nok mene at både samtalen og kommisjonen faktisk hadde bidratt med mye – ja, nettopp: verdifullt.

Beste valg
Det kan langt på vei argumenteres for at KrF har gjort sine beste valg i situasjoner der verdispørsmål sto på agendaen.
Etterkrigsvalget i 1945, valgene i 1973 og 1977, da abortsaken var en stor debatt, og valgene i 1997 og 2001.
«Verdistemplet» skulle bli et kjennemerke på fortellingen om Sentrumsregjeringen i norsk historie.
Da statsministeren i 1998 «sto fram» og fortalte om den depressive reaksjonen han hadde fått, og som gjorde at han var sykmeldt en periode, satte han nytt mot i tusenvis av nordmenn som hadde opplevd det samme, og ikke våget å snakke om det.
Da regjeringen gikk av i 2000, var det også på en verdisak.
Statsministeren hadde bedt om en forsikring fra Stortinget om at forurensningsloven ikke skulle svekkes om miljøpolitisk instrument. En slik forsikring ville ikke Høyre og Arbeiderpartiet gi. Høyre, fordi de hadde irritert seg lenge nok over at Sentrumsregjeringen var så populær; Arbeiderpartiet, fordi de trodde at nå som Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat, sto folket bare og trippet forventningsfullt og ville ha ham som statsminister.
Det ble han, og ved valget i 2001 ga velgerne klar beskjed om hva de syntes om dette spillet: Arbeiderpartiet gjorde tidenes dårligste valg fram til da. Høyre slapp ufortjent lett unna sitt maskepi, mens KrF nærmest tangerte rekorden fra 1997.

Brunost og Kvikk-lunsj
Foran årets valg er «verdier» igjen blitt et tema, men skal det bli et viktig tema, trenger det å bli fylt av noe mer substansielt enn brunost, Kvikklunsj og «tur i skog og hei».
Verdidebatten anno 2017 bør heller handle om de gamle, klassiske verdiene som solidaritet, ansvar for medmennesker, omsorg for medmennesker. Dette er verdier som først og fremst har vært kjennetegn på de to store folkebevegelsene som henholdsvis kristenfolket og arbeiderbevegelsen har representert – om enn med litt ulike begrunnelse mange ganger.
Solidariteten er nok ikke alltid forankret i nestekjærligheten, men nestekjærlighet vil alltid ha et sterkt element av solidaritet i seg. Når disse to finner sammen, er grunnlaget lagt for så vel verdifulle debatter som verdifulle beslutninger.
En verdidebatt er ikke noe som lar seg organisere fram. Den må komme som en konsekvens av et behov i folks bevissthet.
Det behovet vekkes først og fremst ved at noen begynner å snakke om behovet for verdier, og om behovet for å snakke om verdier.
Det er ennå tid til å starte den samtalen.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. august 2017 og i Agderposten mandag 28. august.
Tittelen på innlegget er lånt fra et studiehefte denne forfatter redigerte i 2001 som KrFs valgkamphåndbok det året.
Bildet er tatt under KrFs valgvake i Oslo i 1997 og viser forfatteren i lys jakke i første rekke, med ansiktet vendt mot fotografen (Foto: Privat).

mandag 31. juli 2017

Potetprestene - bedre enn sitt rykte



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I en tid med både lokale og nasjonale potetfestivaler fortjener den yrkesgruppen som bidro til å introdusere poteten i det norske kostholdet en liten honnør.


Det vakte sterk skepsis da poteten ble introdusert i Norge for 250 år siden. Ikke minst var man skeptisk til å skulle spise noe som hadde ligget i jorden. Det som lå der var «djevelens frukt», var det enkelte som mente.
Da var det mange norske prester som i folkeopplysningens navn og tjeneste talte poteten sak.
Ikke bare snakket de varmt om den fra kirkenes prekestoler, men de ga praktiske råd og anbefalte at bøndene dyrket den.
Dette skapte uttrykket «potetprester».
De lyktes med sitt prosjekt.
I dag er poteten noe av det norskeste man kan tenke seg på et norsk matbord.

Autoritet
I vår tid er det vanskelig å se for seg den autoriteten som prestene hadde i bygde-Norge på denne tiden.
De var gjerne den eneste med nevneverdig boklig kunnskap i mils omkrets.
De representerte, både formelt og reelt, «øvrigheten» i samfunnet.
Når presten gikk god for dette nye påfunnet med å spise «jordepler» (et ord som ennå brukes i enkelte dialekter), skulle man ha gode argumenter for ikke å lytte til det.
Samtidig var nok enkelte som tenkte at de kom vel ikke til kirken for å bli lært opp i jordbruk?
Hadde ikke presten viktigere ting å snakke om?
Det var ikke tilfeldig at introduseringen av poteten til det norske kjøkken skjedde i den såkalte opplysningstiden, og i det teologiske klima som kalles rasjonalismen.
Dette var ikke en tid for himmelstormende forkynnelse og brennende åpenbaringsteologi i norske kirker. Det var fornuften som satt i forsetet, også i kirken. Dermed ble det naturlig for mange prester å snakke om poteten.

Dobbel klang
Ordet «potetprest» har en dobbel klang i manges ører.
Noen tenker på det som en hedersbetegnelse. Potetprestene var menn som var opptatt av å utvikle samfunnet, fremme kunnskap og avhjelpe nød.
For andre er det et skjellsord, og betegner en prest som forsømmer forkynnelsen og sjelesorgen og heller engasjerer seg i de jordiske ting.
En kjent «potetprest» var Niels Griis Astrup Dahl (1779-1852).
Han var prest i Eivindvig i Hordaland, og Henrik Wergeland, som selv var rasjonalistisk teolog og folkeopplysningsmann, skrev et hyllingsdikt til Astrup Dahl. I diktet roser Wergeland Astrup Dahl for at han «Brød av Steen og Aand af Striler i Eivindvigen tvang».
«Brød av stein» er en referanse til prestens arbeid for å fremme potetdyrkingen.
Men det er Herman Ruge (1706-64) som skal ha vært den første presten i Norge som fikk tilnavnet «potetprest».
Han var sogneprest i Slidre i Valdres, og var en begavet prelat med allsidige interesser. Blant annet førte hans medisinske interesser til at han drev sin egen sykestue i prestegården i Slidre. Det hevdes at de fleste av pasientene hans klarte seg.
Som teolog tilegnet han seg opplysningstidens idéer på et tidlig tidspunkt. Han var en produktiv skribent, men ikke alt ble like godt mottatt. Noe ble også holdt tilbake av sensuren.
Det gjaldt blant annet hans skrift «Brev om Ægteskabs Ulovlighed med Fruentimmer over Halvtresindstyve Aar», som ikke ble gitt ut før flere år etter hans død.
Budskapet hans var at det ikke burde være lov for kvinner over 50 år å gifte seg – eller å gifte seg med slike.
I dag virker problemstillingen absurd, men var alvorlig nok for datidens unge prester: Det var nemlig en sterk forventning om at dersom den nye presten var ugift, måtte han gifte seg med enken etter forgjengeren. Ofte var bruden eldre enn brudgommens mor.
Det sier seg selv at dette systemet måtte skape personlige tragedier.
Samtidig var det en grei pensjonsordning for preste-enker – man skal ikke se bort fra dette var en viktig side av sensurnemndens vurderinger.
I 1762, to år før sin død, ga Ruge ut avhandlingen «Forslag til Plandteringer til at lære at lætte Hungers Nød».
Den boka handler stort sett om potetdyrking og om tilberedelse av poteter.
Boka er overraskende moderne i sine anbefalinger, som når den advarer mot et altfor ensidig kosthold «for av det får man et usunt legeme og blir skabbete».
I perioder med hungersnød kan man imidlertid ikke ta slike hensyn, skriver han videre. Da handler det om å overleve.

Wilse
En annen kjent potetprest var Jacob Nicolai Wilse (1736 – 1801). Han var fra Lemvig på Nord-Jylland, men er mest kjent som sokneprest i Spydeberg i Østfold fra 1768 til 1785. Da ble han sokneprest i Eidsberg, også Østfold, der han ble til sin død.
Han var gift tre ganger og hadde i alt 19 barn.
For ettertiden huskes Wilse best som naturvitenskapsvitenskapsmann. Han var både etnograf og meteorolog, og var en ivrig talsmann for at Christiania skulle få sitt eget universitet. Det skjedde ti år etter hans død.
I Spydeberg kan man fremdeles studere det vakre hageanlegget han anla i prestegården. At det å dyrke potet var et av hans mange prosjekter passer derfor inn i det man ellers vet om mannen.

Viktig ernæringskilde
At poteten kan være det som står mellom et folk og sultedøden fikk ikke minst Irland erfare midt på 1800-tallet.
Da slo potethøsten feil flere år på rad. Det førte både til massedød og masseutvandring. Den tappingen av arbeidskraft som det irske samfunnet der opplevde, brukte det mer enn 100 år på å hente inn igjen.
Innsikten som den norske 1700-tallspresten hadde, er nå anerkjent vitenskap og storpolitikk, og det er moderne ernæringseksperter som mener at poteten faktisk kan bli fremtidens viktigste ernæringskilde.
Potetplanten er den som gir mest næring per kvadratmeter dyrket areal, og FN mener at ved å dyrke mer potet kan man lette matvarekrisen i verden.
Wergelands poetiske ord om «brød av stein» står derfor fast, og man må kunne slå fast at som poteten selv, var også potetprestene langt bedre enn sitt rykte.

Publisert i Agderposten 31. juli 2017

fredag 28. juli 2017

Helligkåring som politisk sjakktrekk



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom hele kirkens historie i Norge har olsok vært en viktig fest. Dagen feires til minne om slaget på Stiklestad, der kong Olav Haraldsson ble drept, 35 år gammel. Året etter ble han, ifølge sagaen, erklært hellig, og ble en sentral helgen i så vel norsk som nordisk fromhet. Prosessen som førte til at kongen ble erklært hellig, handlet imidlertid like mye om politikk som om tro.


Olavs viktigste motstander på Stiklestad var en som ikke selv deltok i slaget: Danmarks kong Knud. Høvdingene i bondehæren som sloss mot kongshæren, var formelt i kong Knuds tjeneste. Flere av dem hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark.
Men kong Knud hadde andre planer. I stedet for å la noen av de norske stormennene regjere på vegne av seg selv, sendte han den ti år gamle frillesønnen Svein og hans mor, den meget maktlystne Alfiva til Norge, der guttungen ble satt inn som konge.
Alfiva, som styrte på sønnens vegne, gjorde seg forhatt på rekordtid.
At menn som Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson hadde klare, politiske ambisjoner, bidro til å forsterke motstanden mot hennes. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor.
En åpen, militær kamp hverken våget de eller ønsket de.
Men det fantes en annen arena: Ettermælet til den døde kongen.

Hellig?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann.
Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre.
Heller ikke blant de kristne i kongens hær var det noen utbredt oppfatning av at kongen var en hellig mann. Slaget var aldri noe annet enn en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Kongen hadde flyktet ut av landet to år før.
Nå var han tilbake og ville også ha makten tilbake.
Men etter at kongen var død, begynte det å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil – minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig.
Det er tvilsomt at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle blitt så massiv og koordinert i løpet av bare ett år.
For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.

Politisk situasjon
Olavs fall på Stiklestad innebar egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var heller en avklaring av den eksisterende situasjon.
Da Olav flyktet i 1028 var den danske kong Knud blitt hyllet som norsk konge. Den eneste endringen slaget på Stiklestad medførte, var at man ikke lenger risikerte at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake.
Det skulle imidlertid vise seg at den døde kongen representerte en langt større trussel mot danskekongens maktposisjon enn en levende utfordrer ville gjort.

Legitim kåring
Kåringen av Olav som helgen var helt legitim etter datidens regler, selv om denne kåringen aldri ble stadfestet av paven i Roma. På 1000-tallet var det fremdeles den lokale biskopen som tok slike beslutninger.
Det er heller ingen grunn til å tro at biskopen hadde noen politiske baktanker med prosessen. Han brukte sitt kirkelige og teologiske skjønn.
Slik kongens lik er blitt beskrevet etter at man hadde åpnet kisten, enten dette skjedde ett eller tre år etter slaget på Stiklestad, bekreftet dette de krav man etter datiden tro stilte for å slå fast at man hadde med en hellig mann å gjøre: Veden i kisten fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den.
Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rødt, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd.
Alt dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.

Vitnene
Snorres beretning viser at de som hadde en politisk interesse i helligkåringen, var tungt til stede: Der var både dronning Alfiva og stormenn som Einar Tambarskjelve.
Da kisten var åpnet, ble det diskusjon mellom disse to.
Alfiva mente det var en forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord.
Einar Tambarskjelve ga henne et svar som nærmest var å be dronningen holde kjeft.Så trygg var han blitt på seg selv og sin posisjon.

Kirkelig ansvar
Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, ikke et politisk.
Om biskopen ikke var helt ufølsom for den politiske stemningen som var rundt kongens kiste, har han vært mest opptatt av sitt ansvar som biskop.
Og selv om helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble kongen raskt en populær og folkekjær helgen.
Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.

Helgenkongens sønn
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og
hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein.
I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente en gutt på ti år. Han het Magnus, og var helgenkongens eneste sønn.
Da de kom tilbake med ham, sluttet folk seg til ham og mot danskene.
Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor.
Kort tid etter døde han.
Dermed var det klar bane for Hellig Olavs sønn – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Kongens skrin
Nøkkelen til kong Olavs skrin var i kongens varetekt, først hos kong Magnus, og deretter hos hans onkel, kong Harald Hardråde.
Begge åpnet kisten hvert år og stelte liket, klippet neglene på det og låste så igjen.
Kongen var alltid alene om dette.
Omtrent det siste kong Harald gjorde før han i 1066 satte kursen mot England og slaget ved Stamford Bridge, var å stelle kong Olavs lik. Men under overfarten til England kastet han nøkkelen til Olavs skrin i havet.
Helgenkongen hadde da vært død i 35 år. Harald tok tydeligvis ikke sjansen på at noen andre enn ham selv skulle åpne skrinet og se hva slags forfatning liket nå var i.
Han hadde også sønner som skulle arve helgenkongens krone.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad:
Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre
Oslo, 2008


Publisert som kronikk i avisa Dagen 31. juli 2017

tirsdag 25. juli 2017

De glemte kristningskongene


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Så skal borgerskapet feire Olav Digre igjen!» Slik kommenterte den politisk radikale historieprofessoren Edvard Bull Stiklestadjubileet i 1930. Men om kommentaren var sur, var analysen god nok. Olav Digre, som var samtidens oppnavn på kong Olav Haraldsson, har altfor lenge fått altfor mye av æren for det kulturskiftet som skjedde her i landet rundt det første tusenårsskiftet.


Å «kristne» et land – eventuelt å avkristne det – er langvarige prosesser som ikke lar seg tidfeste til et årstall eller en dato. Historien viser eksempler på begge deler.
Men i den grad et land kan «kristnes» gjennom politiske vedtak, var disse fattet allerede seks år før slaget på Stiklestad, som er utgangspunktet for olsok-markeringen.
Vedtaket ble gjort på tinget på Moster i 1024, der kristenloven ble vedtatt. Men forut for disse politiske vedtakene, gikk den langvarig, kulturprosess som strakte seg over kanskje mer enn 200 år.

Vedtakene på Moster kom som en konsekvens av at Norge allerede var kristnet i den forstand at kristendommen var den dominerende tro i landet, og åsatroen på vikende front.
Dette var ikke noe Olav hadde oppnådd i løpet av de drøyt ti år han hadde vært konge på det tidspunktet. Det var heller ikke noe forgjengeren hans, Olav Tryggvasson hadde klart i løpet av sine fem år som konge, fra 995 til 1000.
Begge var representanter for den misjonsstrategien som kalles «sverdmisjon», og som besto i å gi folk valget mellom dåpen og døden. Ikke så få valgte døden, og enhver kan forestille seg hvor oppriktige de var, mange av dem som valgte dåpen.

Langt viktigere var derfor den politiske strategien to andre konger fulgte, nemlig Håkon Adalsteinsforstre, også kjent som Håkon «den gode», og hans nevø Harald Eiriksson, også kjent som Harald Gråfell.
Den betydningen disse to, og i særdeleshet Håkon, hadde for utviklingen av kristningsverket i Norge, er grovt undervurdert i så vel historieskrivingen som i den kulturelle samtalen.
Håkon (ca. 920 – 961) var den yngste av Harald Hårfagres mange sønner. Han ble oppfostret hos kong Ethelstan (på norsk: Adalstein) i England, der han ble døpt og fikk en kristen opplæring.
Etter at Håkons halvbror Eirik Blodøks hadde gjort seg så upopulær at han var blitt fordrevet fra landet etter bare to år som konge, ble den 15 år gamle Håkon hentet fra England og utropt til norsk konge.
Som konge satte han straks i gang med en kulturpolitikk som la til rette for kristne skikker og tradisjoner parallelt med de klassiske, norrøne. Denne var stort sett vellykket.
Rundt 950 forsøkte han derfor å løfte kristningsprosjektet opp på et høyere, politisk plan ved å ta opp saken på Frostatinget. Det førte ikke fram, og Håkon skrinla deretter kristningen av Norge som politisk prosjekt.
Denne beslutningen gjorde at Håkon i ettertid av mange ble betraktet som en frafallen. Han valgte kongekronen framfor den himmelske kronen, eventuelt martyrkronen, er en argumentasjon som er blitt brukt. Det er dypt urettferdig mot Håkon, både som konge og som menneske. Biskop Fridtjov Birkeli, som også var en betydelig kirkehistoriker, hevder at kong Håkon betydde mer for kristningen av Norge enn Olav den hellige.

Håkon hadde ingen sønn som kunne overta som konge etter ham. Han ble derfor etterfulgt av «Eirikssønnene», som var hans nevøer.
Deres far hadde vært Eirik Blodøks, som var blitt fordrevet fra makten av Håkons parti. Han ble senere konge i Northumberland i England, og ble i den forbindelse døpt. Det ble også sønnene hans.
Da Håkon falt, var fire av Eirikssønnene fremdeles i live, men det var Harald som var den toneangivende blant dem. Han fikk tilnavnet Gråfell, muligens på grunn av en kappe av sølvrevskinn som han pleide å bruke.
Harald og hans brødre var nominelle kristne.
De førte det man må kunne kalle en negativ kulturpolitikk mot åsatroen og for kristendommen. Den gikk ut på at de gamle gudehovene ble revet og at kongen overtok de kostbarhetene som hadde vært i disse hovene. Men han satte aldri spørsmålet om innføring av kristendommen på den politiske dagsorden i den forstand at de tok det opp på noe ting.

Det er likevel for enkelt å hevde – som noen gjør – at grådighet var kongens eneste motiv for å rive og rane gudehovene. Det var både en politisk og religiøs markering fra kongens side å rive disse hovene, og en langt mer utfordrende strategi enn den kong Håkon hadde valgt.
En viktig side ved den norrøne åsatroen var at høvdingen nærmest var personlig ansvar for at det var gode år for landbruket i hans regjeringstid. Det var det i de årene Håkon var konge. Tilnavnet «den gode» henger sammen med dette, og var ikke ment som noen attest til hans karakter.
I Haralds regjeringstid var ikke høsten like god. Dette bidro til å undergrave hans og brødrenes posisjon, i tillegg at Haralds mutte og lukkede vesen gjorde ham mindre avholdt enn Håkon hadde vært med sin åpne og imøtekommende måte å være på.

At kristendommen styrket sin posisjon i folks bevissthet i de ti årene Harald Gråfell var konge i Norge, ser vi av det faktum at hans etterfølger som den sterke mann i Norge, Håkon Ladejarl, ikke klarte å utrydde kristendommen i løpet av de 20 årene han satt med makten, til tross for en meget aggressiv anti-kristendomspolitikk.
Dette skyldtes ikke først og fremst de to kongene Håkon og Harald, men rett og slett den langvarige, kulturelle prosessen som hadde foregått over lang tid – trolig helt tilbake til 700-tallet, og som skyldtes kristen påvirkning både fra personer som kom til Norge og fra nordmenns møter med kristendommen på kontinentet.

Publisert i Agderposten 25. juli 2017

mandag 17. juli 2017

La Kåre Kristiansen få hvile i fred


Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Finn Henrik Friis Larsen avslutter sin elendighetsbeskrivelse av KrF med et hjertesukk: Han savner Kåre Kristiansen «og hans tydelige ledelse i KrF» (Dagen 11. juli). Det kunne vært interessant å få vite mer om hva dette savnet bunner i.


Var Finn Henrik Friis Larsen aktiv i KrF i den tiden Kåre Kristiansen var partileder?
Hvilken kjennskap har han til hans lederskap og hvordan det fungerte?
Uansett: Bør ikke en politiker som har vært død i 12 år, og som gikk ut av rikspolitikken 15 år før det, få hvile i fred?
Men siden dette ropet på Kåre Kristiansen og hans lederskap er noe som dukker opp fra tid til annen, bør man kanskje se litt nærmere på det.

Storhetstid?
En av mytene som dette ropet bunner i, er at det var under Kåre Kristiansens lederskap at KrF hadde sin «storhetstid».
Dette er historisk feil.
Når det gjelder oppslutning, har KrF hatt to «glansperioder».
Begge disse varte i to påfølgende valg. Først ved valgene 1973 og 1977, deretter ved valgene i 1997 og 2001.
Ikke i noen av disse periodene var Kåre Kristiansen leder i KrF.
Ved stortingsvalget i 1973 fikk KrF 12, 3 prosent av stemmene og 20 stortingsrepresentanter.
Det var seks representanter mer enn i perioden før.
I 1973 var Kåre Kristiansen nestleder i partiet, men det var Lars Korvald som var partiets ubestridte frontfigur. Han var partileder og hadde vært statsminister for landets første sentrumsregjering fram til valget.
Kåre Kristiansen hadde ikke vært stortingsrepresentant i perioden før, men ble nå valgt inn fra Oslo.
Ved valget i 1977 gikk KrF ytterligere fram, både i oppslutning og mandater: 12, 4 prosent og 21 representanter. Igjen var Lars Korvald frontfigur og partiets beste kort.
Kåre Kristiansen var blitt valgt til leder i KrF i 1975, men hadde i 1977 trukket han seg både som leder og stortingskandidat.
Ved stortingsvalgene mellom 1981 til 1997 lå oppslutningen om KrF mellom 7,9 som det svakeste og 9,4 som det sterkeste. Det var i disse årene Kåre Kristiansen hadde sin andre periode som partileder (1979-83).

Ved valgene i 1997 og 2001 var KrFs oppslutning på henholdsvis 13, 7 og 12,4 prosent, med henholdsvis 25 og 22 stortingsrepresentanter. Etter begge valgene dannet Kjell Magne Bondevik ny regjering.

En del av lederskapet
At Kåre Kristiansen var en del av lederteamet i KrF i mange år, er et ubestridt faktum.
Han ble valgt som nestleder i 1961, med daværende stortingsrepresentant Einar Hareide som partileder. I 1965 gikk partilederen ut av Stortinget, men fortsatte i sitt lederverv fram til 1967.
Kristiansens yrkesliv utenom politikken var knyttet til NSB, der han etter hvert ble driftsdirektør. Men fra 1965 til 1967 hadde verken lederen eller nestlederen i KrF noen annen politisk plattform enn sitt partiverv.
Partiets «ansikt utad» ble derfor Lars Korvald, som ble parlamentarisk leder i 1965, etter Kjell Bondevik.
Kåre Kristiansen skriver i sin selvbiografi skriver han at han for sin del hadde håpet at Egil Aarvik skulle blitt gruppeleder i 1965. Det skal man ikke se bort fra at Korvald også hadde ønsket, hadde det ikke vært for en detalj: Egil Aarvik ble ikke valgt inn på Stortinget i 1965.
Det mandatet han hadde holdt for Oslo glapp.
I stedet ble han sosialminister i Borten-regjeringen, og Kåre Kristiansen ble hans statssekretær.
På partiets landsmøte i 1967 skulle det velges ny partileder. Kåre Kristiansen hadde vært nestleder i seks år, og mange så for seg ham som ny partileder. Valgkomiteen i partiet foreslo imidlertid Lars Korvald, med Kåre Kristiansen fremdeles som nestleder.
Det kan ha vært flere årsaker til at valgkomiteen innstilte slik.
Den viktigste var trolig at Kristiansen ikke satt på Stortinget i 1967.
Hadde det kommet benkeforslag på ham som leder, kunne han nok ha fått flertall, men det var ikke – og er ikke – tradisjon i KrF for kampvoteringer ved valg av partileder.
Dermed ble Korvald ny partileder.

Delt lederskap
Kåre Kristiansen var prinsipiell motstander av at samme person er både partileder og parlamentarisk leder.
Lars Korvald så det ikke slik, og beholdt begge vervene fram til 1975, bortsett fra det året han var statsminister (1972-73). Da var Asbjørn Haugstvedt leder for stortingsgruppa.
Fra valget i 1969 til Borten-regjeringen gikk av i 1971 møtte Kristiansen på Stortinget som vara for Egil Aarvik fra Akershus.
I 1973 ble han valgt inn som representant fra Oslo.
Lars Korvald gikk av som partileder i 1975 etter eget ønske.
Det var også etter hans ønske at Kåre Kristiansen overtok ansvaret. De to hadde da vært partiets lederduo i åtte år. Korvald skriver i sin selvbiografi: «Vi var blitt «parhester» i Kristelig Folkeparti. Det var et enestående samarbeid. Jeg ser tilbake på det i glede og takknemlighet.»
Hadde det vært opp til Lars Korvald, ville dette blitt stående som oppsummeringen av samarbeidet mellom de to.
Det er senere kommet fram at da Korvald skrev sin selvbiografi, drøftet han alle de «vanskelige» sakene med Kåre Kristiansen først. Det Kristiansen ikke likte, ble strøket.
Slike hensyn tok ikke Kristiansen da han skrev sin to-binds selvbiografi noen år senere.

EF-saken
Det var saken om norsk medlemskap i EF som gjorde at samarbeidet skar seg.
Her sto Korvald og Kristiansen på hver sin side.
Det er etter dette at Kristiansen begynner å skrive om Korvalds «myndige» ledelse, hans autoritære tendenser, hans ambisjoner og hvordan han kunne være «på grensen til det hensynsløse» når han ville ha ting gjennom.
Det er ingen tvil om at Korvald mente at som leder måtte han også kunne være sjef. Før eller senere må det tas en beslutning, og er den tatt, må den også gjennomføres.
Det mente Kåre Kristiansen også.
Det er mange som vil mene at uttrykk som «myndig», «autoritær», «ambisiøs» og «på grensen til det hensynsløse» passer like godt på ham som på Korvald.
Samtidig må det sies at mens Korvald gjerne var løsningsorientert, var Kåre Kristiansen ofte konfliktorientert. Han spilte på et stort register av hersketeknikker, og brukte disse i så vel interne partifora som i den offentlige debatt. At han i mange år omtalte sin etterfølger som partileder som «unge Bondevik» er bare ett eksempel på dette.

To omganger
Kåre Kristiansen var altså partileder i KrF i to omganger, fra 1975 til 1977, og fra 1979 til 1983.
Hva som lå bak at han i 1977 plutselig trakk seg både som partileder og stortingskandidat, har det vært spekulert mye rundt, og det skal ikke komme noe nytt bidrag til disse i denne sammenheng.
I 1979 var han tilbake som partileder og i 1981 var han tilbake i Stortinget.
Kjell Magne Bondevik, som nå var nestleder i partiet, skriver i sin selvbiografi at det var «betydelige» spenninger mellom Korvald og Kristiansen i denne perioden.
I 1981 forlot Lars Korvald Stortinget og ble fylkesmann i Østfold. I etterkant sa han at han ikke hadde savnet Stortinget én dag.
Bondevik var parlamentarisk leder til 1983, da han og Kristiansen «byttet plass» som henholdsvis partileder og gruppeleder.

«Skjøvet ut»?
Det har blitt etablert en myte om at Kåre Kristiansen ble «skjøvet ut» av partiledelsen i KrF.
Denne myten er ikke forankret i virkeligheten. Foran landsmøtet i 1983 var det utbredt misnøye i partiet med Kristiansens lederskap. «Rollebyttet» som landsmøtet foretok vakte irritasjon i stortingsgruppa. Den syntes ikke det var noen god idé med en landsmøtevalgt gruppeleder (SV hadde gjort det samme grepet i 1976, og det hadde ikke vært særlig vellykket). Hensikten med det var å unngå en opprivende kampvotering om ledervervet på landsmøtet. Kåre Kristiansen var heller ikke særlig begeistret for dette, men hadde godtatt opplegget. Bare noen måneder senere ble Willoch-regjeringen omdannet, og Kåre Kristiansen ble statsråd i det meget viktige Olje- og energidepartementet.
Kåre Kristiansen hadde ønsket at KrF skulle gå inn i regjeringen Willoch alt i 1981, etter en forholdsvis klar, «borgerlig» valgseier. Men på landsmøtet det året hadde KrF fattet det såkalte «Tønsberg-vedtaket», som gikk ut på at KrF ikke kunne delta i en regjering som ikke forpliktet seg til å endre abortloven, som var blitt vedtatt i 1977.
Vedtaket var nok delvis ment som et forsøk på å få Høyre «på plass» etter at de hadde fristilt sine representanter i abortsaken i 1980.
I stedet fikk det som effekt at velgere som ville ha en «borgerlig» regjering heller stemte Høyre enn KrF.
KrFs stortingsgruppe ble redusert fra 22 til 15 representanter.
I dag er nok de fleste enige om at Tønsberg-vedtaket ikke var noe klokt vedtak. Men det var landsmøtets vedtak, og forpliktende for partiet.
Ikke desto mindre tok Kåre Kristiansen, som partiets leder, til orde for at man burde se bort fra dette vedtaket nærmest i det øyeblikket valgresultatet forelå.
I 1983 ble vedtaket tonet noe ned, og noen måneder senere var Kåre Kristiansen statsråd.

Siste periode
Da Willoch-regjeringen gikk av i 1986, vendte både Bondevik og Kristiansen tilbake til Stortinget.
Den nye gruppa som var blitt valgt inn i 1985 følte seg ikke bundet av pakkeløsningen fra 1983, og valgte Bondevik som gruppeleder.
Dette ble Kåre Kristiansens siste periode på Stortinget.
De tre årene som var igjen av perioden ble vanskelige for hele gruppa.
Kåre Kristiansen følte seg plassert på sidelinjen, en følelse som nok ikke var ubegrunnet, men samtidig en realitet som langt på vei var selvforskyldt.
Hans konfliktorienterte arbeidsform ga seg stadig nye utslag, preget av personangrep på så vel partileder som hans medarbeidere, gjerne kamuflert som politisk uenighet.
Ingen kan ta fra Kåre Kristiansen at han gjorde en betydelig, politisk innsats gjennom mange år, både i og gjennom sitt parti, og på ulike rikspolitiske arenaer.
Men han var en mann av sin tid, på godt og vondt, og uansett hvordan man vurderer ham, kritisk eller begeistret, bør man la ham hvile i fred nå.

Litteratur:
Bondevik, Kjell Magne: Et liv i spenning (Oslo, 2006)
Enstad, Nils-Petter: Fra bedehuset til Kongens bord (Askim, 2016)
Korvald, Lars: Politikk og kall (Stavanger, 1982)
Kristiansen, Kåre: Når sant skal sies (Oslo, 1989)
Kristiansen, Kåre: Stå på, Kåre K (Oslo, 1990)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt (Oslo, 2008)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 17. juli 2017

onsdag 12. juli 2017

Min oppvekst - min fortelling



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen


Samtalen i bilen handlet om et kristent ungdomsblad der representanter for så vel eiere som foreldregenerasjon var betenkt over den redaksjonelle linja. Blant annet savnet man «bibelsk veiledning» i spørsmålet om bruk av moderne rytmer i kristent ungdomsarbeid. En del foreldre hadde nektet å betale abonnementet for sine barn dersom ikke redaktøren ble sparket. Jeg forsøkte å innvende at jeg heller ville betale for et kristent ungdomsblad som mine sønner ville lese, enn for et jeg ville lese. –Det sier du fordi har bakgrunn i Frelsesarmeen, var svaret jeg fikk.


Samtalen ligger mange år tilbake i tid, og er her gjengitt etter hukommelsen. Grunnen til at hukommelsen ble aktivert, er avisoppslag i den kristne dagspresse der MF-stipendiat Gunhild Hugdal tar til ordet for at det ikke bare er oppvekst i såkalt karismatiske miljøer som fortjener fokus; det gjør også oppvekst i bedehusmiljøene.
Til det kan jeg bare si ja og amen.
Det kan jeg også si til den analysen som lå bak svaret i samtalen jeg refererte ovenfor, nemlig at det er forskjell på kristne miljøer. Men alt er ikke sagt med det.

Romslig og raust
Et av Hugdals anliggender er et ønske om mer romslighet i kristne miljøer (Dagen 30. juni).
Min oppvekst skjedde i et urbant Frelsesarmé-miljø, og som en generell betraktning oppfattes nok Frelsesarmeen ofte som et noe romsligere – kanskje også rausere? – miljø enn eksempelvis Misjonssambandet. Kanskje også pinsebevegelsen, som var det «karismatiske» alternativet da jeg var tenåring fra 1967 og framover.
Jeg kjente – og kjenner – dem begge stort sett utenfra.
Samtidig vet jeg at det også finnes mennesker som bærer med seg sår etter en oppvekst i Frelsesarmeen.
Det må jeg forholde meg til og det må jeg ta på alvor, selv om jeg personlig ikke «kjenner meg igjen» i det de sier.
Derfor blir dette premisset for de følgende, et premiss jeg mener må gjelder uansett hva slags oppvekstmiljø man kommer fra, religiøst, kulturelt eller annet: Min oppvekst – min fortelling.

Bøker
Det er bra at Hugdal vil utvide perspektivet på sine tanker fra de karismatiske miljøene som hittil har vært i fokus i denne typen debatter det siste året.
Dette har selvsagt hatt sammenheng med at det er slike miljøer det er blitt «rapportert» fra, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og boka «Jesus-soldaten».
Også andre bøker har fokusert på det å vokse opp i dette miljøet; pinsebevegelsen.
Det gjelder Levi Fragells «Vi som elsket Jesus» og brødreparet Håkon og Tor Edvin Dahls «Vi som ikke kommer til himmelen».
Jeg har lest begge to, og kjent på den smerten disse bøkene formidler.
Det gjelder også Margret Skjelbreds «Mors bok», der hun forteller om å vokse opp i et strengt, luthersk miljø som hun har brutt med, både miljøet og troen.

Fortellingene
Tema som går igjen i disse bøkene, er dels møtet med de ofte makabre fortellingene fra Det gamle testamente, dels fokuseringen på det å gå fortapt.
Hugdal nevner fortellingen om da Abraham skulle ofre Isak som eksempel på dette.
Andre slike fortellinger brodermordet, syndfloden, Sodoma og Gomorra og kampen mot Goliat – bare for å ha nevnt noen.
Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.
Ingen av oss velger vår egen oppvekst.
Vi velger ikke foreldre, vi velger ikke miljø og vi velger ikke hvilke fortellinger vi vokser opp med.
Vi farges alle av de fortellingene vi vokser opp med. Harry Potter-generasjonene farges av sine fortellinger, akkurat som Ole Aleksander-generasjonen og Tirriltoppgenerasjonen ble farget av sine.
Når jeg hører eller leser om disse opplevelsene, tar jeg meg i å sende sideblikk til min egen barndom.
Jeg vokste opp i et kristent hjem, men min grunnleggende kristendomsopplæring fikk jeg i Frelsesarmeens søndagsskole, der det praktfulle pedagogiske virkemiddelet flanellograf ble brukt for alt det var verd, og vel så det. Flanellografen, kombinert med det store, dramatiske talentet som så mange norske søndagsskolelærere har vært begavet med.
De fortellingene jeg vokste opp med, var Jesus-fortellingene.
Gjetergutten David hadde jeg nok hørt om, men må ha inkludert ham i det nytestamentlige univers.
Første gang jeg hørte noen snakke om Josef, trodde jeg først det var Jesu jordiske far det var snakk om, en fortelling fra hans barndom.
De gammeltestamentlige fortellingene dukket nok fram etter hvert, med all sin bloddryppende dramatikk, men på en eller annen måte må Jesus-fortellingene ha satt standarden: Fortellingene om Jesus og fortellingene av Jesus.
Ikke minst liknelsene.
Den fortapte sønn.
Den barmhjertige samaritan.
Dette er fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

En slags oppsummering
Hva er så mitt anliggende, her jeg sitter og taster på et manus jeg har tatt fram og lagt til side flere ganger i løpet av de siste ukene?
På en måte er jeg glad for «bredden» i de miljøene som tas fram i de ulike oppslagene.
Lenge var det opplest og vedtatt at det var i de karismatiske miljøene folk pådro seg sår og traumer, mens eksempelvis de lutherske miljøene var «sunne».
Som sjelesørger har jeg lyttet til fortellinger fra de fleste typer kristne miljøer.
Miljøene har vært forskjellige, men fortellingene ofte like: Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte «ledere» som sto for dette, eller det var foreldrene.
Jeg tror jeg setter punktum her.

Publisert i avisa Dagen 12. juli 2017
Portrettet er et utsnitt fra et gruppebilde av Templets juniorhornmusikkorps i Oslo, 1967


lørdag 17. juni 2017

«Kristenfolkets hjerter»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers. Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» - en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham.


Diktet begynner slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød
om den kommer som en Gjest (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...».


Jødeparagrafen
Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.
Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.
Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.
Diktet ble senere åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844.
Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død.
Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet.
Det skjedde i 1956. I 1897 hadde punktet om munkeordener blitt fjernet.
Det hadde ikke manglet på advarsler forut for noen av disse endringene.
Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker og munker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet.
Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Aktuelt
Samtidig føles Wergelands dikt fra 1842 ubehagelig aktuelt fremdeles.
Det er verken jøder eller katolikker som det advares mot i vår tid, men det er mennesker som bekjenner seg til den tredje av de såkalte «bokens religioner»: islam.
Og selv om det heldigvis ikke er presteskapet som fører an i skepsis og skremsler, er det mange av de som skulle representere «kristenfolkets hjerter» på grunnplanet som gjør det.
Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» kan man finne igjen både i avisinnlegg og på sosiale medier i form av påstander, konspirasjonsteorier og ren bløff, gjerne servert både med follede hender og bibelsitater på kjøpet.

Dialog
Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling.
Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» i forhold til det vi i dag vil kalle religionsdialog.
Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme».


Budskapet hans må kunne tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre.
Men også at «kristenfolkets hjerter» skal være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.
Etter 175 år er det en utfordring som fremdeles står seg.


Skrevet på Henrik Wergelands 109-årsdag - 17. juni 2017. Publisert i Agderposten fredag 23. juni 2017

mandag 12. juni 2017

Haakon Lie og Israel


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Redaktør Vebjørn Selbekk skriver fredag 9. juni om Haakon Lie og hans forhold til seksdagerskrigen i 1967. Artikkelen er relativt anekdotisk, og tar bare for seg junidagene for 50 år siden. Men Haakon Lies forhold til Israel fortjener en grundigere omtale enn som så.


Som for nordmenn flest, kom omfanget av nazistenes forbrytelser mot jødene som et sjokk for Haakon Lie da krigen var over i 1945. Under krigen hadde Haakon Lie vært i USA, og der hadde han kommet i kontakt med en rekke representanter for de jødiske miljøene i landet, blant andre den senere statsminister Golda Meir.

Jødisk koloni?
Tanken om at det burde opprettes egne kolonier for de overlevende jødene oppsto i løpet av kort tid, og fikk tilslutning fra de nye makthaverne i Norge, Einar Gerhardsen, hans regjering og hans parti, der Haakon Lie samme året ble valgt som partisekretær. At disse «koloniene» skulle plasseres i Midt-Østen hadde man foreløpig ikke konkludert med. Det ble i stedet snakket om «oversjøiske» kolonier. Madagaskar skal ha vært ett av de landene man vurderte.
Dette var også norsk offisiell politikk i 1946, en linje partisekretæren støttet.
Den historiske utvikling kjenner vi. FN gjorde sitt vedtak i 1947 og 15. mai 1948 ble staten Israel erklært. I 1949 anerkjente Norge den nye staten diplomatisk, og i 1949 ble landet medlem av FN.
Anerkjennelsen av staten Israel var en politisk beslutning. Embetsverket i UD var sterkt imot at Norge skulle anerkjenne den nye staten, noe historikeren Hilde Henriksen Waage skriver om i sin hovedfagsoppgave.

Entusiasme
I Arbeiderpartiet var entusiasmen for den nye staten stor. Sentrale aktører fra statsministeren selv støttet denne tapre, nye staten som mot alle odds var blitt etablert og hadde overlevd. Andre navn som kan nevnes er redaktøren i Arbeiderbladet, Martin Tranmæl, stortingsrepresentant Aase Linonæs og LO-leder Konrad Nordahl. Og selvsagt Haakon Lie. Etter den tragiske flyulykken på Hurum i november 1949, der 27 jødiske barn omkom, stilte Lie seg i spissen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk kibbutz i Israel, kalt «Moshav Norge». Den ble da også etablert, og til tross for at Norge ennå hadde et sterkt etterslep når det gjaldt boligbygging etter krigen, ble materialer til hus i kibbutzen sendt fra Norge.
Kibbutz-fenomenet var nok en viktig årsak til Israel-entusiasmen i Arbeiderpartiet. Den første kibbutzen ble etablert alt i 1914, men etter krigen skjøt denne typen etableringer fart. I Arbeiderpartiet ble kibbutzene oppfattet som en type sosialisme i praksis, basert på likhet og solidaritet.
Dette er noe av den bakgrunnen man må se Haakon Lies engasjement i juni 1967 mot.

1967
Den kan også godt ses mot en bakgrunn som lå mye nærmere i tid for ham: 23. mai 1967 hadde Einar Gerhardsen gått på talerstolen i Arbeiderpartiets landsmøte og levert det både Lie selv og andre oppfattet som et bakholdsangrep. Han hadde i sterke og følelsesladede ord satt ord på det svært mange i salen nok både følte og hadde erfaring med: Haakon Lies rabiate og temperamentsfulle måte å takle uenighet på. Selv om Haakon Lie ble gjenvalgt som partisekretær på møtet, uten motkandidat, men også mot mer enn en tredel blanke stemmer, visste både han og landsmøtet at dette var siste gang.
Under landsmøtet klarte han stort sett å holde masken, men det er må ha kokt sterkt under fasaden hos den temperamentsfulle mannen. «Innkallingen» fra Tel Aviv to uker senere må derfor ha vært en glimrende anledning til å få ut en del damp.
Når enkelte vil ha det til at det var hans Israel-engasjement som gjorde Haakon Lie omstridt i Arbeiderpartiet, er dette positivt galt. Den politiske saken som gjorde dette, var hans ukritiske støtte til den amerikanske krigføringen i Vietnam; igjen et forhold som kan forklares med Haakon Lies egen livshistorie: Han kom til USA som flyktning i 1941 og ble tatt godt imot der. Han knyttet forbindelser både til amerikansk fagbevegelse og amerikansk etterretningstjeneste. Han var gift med en amerikansk kvinne og var ofte på besøk i landet. Som pensjonist bodde han der store deler av året.
Man kan godt si det slik: Haakon Lie var omstridt i Arbeiderpartiet lenge før Israel ble det.

Minneskog
En annen myte om Haakon Lie og Israel, er det var han som sørget for at Israel fikk kjøpt norsk tungtvann i 1958. Dette stemmer ikke. Den som førte an i den prosessen var en annen Israel-venn i Arbeiderpartiet, advokaten Jens Chr. Hauge.
Haakon Lie er, i likhet med både Trygve Bratteli og Kåre Kristiansen, hedret med en «minneskog» i Israel. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Haakon Lies Israel-vennskap varte livet ut – han levde til han var nesten 104 år. Men han mente nok også at ekte vennskap tåler og takler uenighet. Han syntes muren mellom Israel og de palestinske områdene var en skammens mur – verre enn Berlin-muren.
Han kritiserte også Israels bruk av militærmakt og etableringer av nye bosettinger. Samtidig var han tydelig på at Israel etter folkeretten hadde og har en grunnleggende rett til trygghet og sikkerhet innen egne grenser.
Han visste med andre ord at «ikke enhver er din uvenn som sårer deg, og ikke enhver er din venn som skåner deg».

Litteratur:
Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009)
Waage, Hilde Henriksen: Da staten Israel ble til. Et stridsspørsmål i norsk politikk 1945-49 (1989)

Publisert i avisa Dagen tirsdag 13. juni 2017 - bildet viser Haakon Lie sammen med Israels første statsminister, David Ben-Gurion

tirsdag 16. mai 2017

«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.


Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde». Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen. Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa». Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet. Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk. Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert.
Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem.
Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890. Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet. Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889.
Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den.
Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien
Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

fredag 12. mai 2017

Johan Falkberget - møtte Gud i den fjerde nattevakt



Av Nils-Petter Enstad

Sammen med diktere som Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenwey, regnes han
med i «generasjonen av 1907». Alle fire debuterte dette året, og de leses fremdeles, om enn i varierende grad. I år er det 50 år siden den siste av dem, «Bergstadens dikter», pressemannen og politikeren Johan Falkberget gikk bort.

Johan Falkberget kalles gjerne for «Bergstadens dikter». Lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedriften der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Han var født i 1879. Hans familie hadde vært bergverksarbeidere i 300 år, og selv begynte han allerede som sjuåring å arbeide i gruva «Christianus Sextus». Den ble senere rammen rundt ett av hans store romanverk.
Allerede i 1902 ga han ut sin første fortelling. Den het «Mot lys og grav», og gikk som føljetong i lokalavisa «Fjell-Ljom». Etter at føljetongen var avsluttet, ble fortellingen trykket i bokform, i et opplag på 100 eksemplarer.
Både denne og et par andre avisføljetonger er senere blitt samlerobjekter av stor verdi. Men det er romanen «Svarte Fjelde» fra 1907 som regnes som Falkbergets egentlige debut, til tross for at dette var hans sjette fortelling.

Politikk
Johan Falkberget identifiserte seg med bergmannen hele livet, men sitt yrkesliv utfoldet han hovedsakelig i pressen.
Politisk tilhørte han arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. Han var også politisk aktiv og hadde viktige, folkevalgte verv.
På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Men om han brant for arbeiderbevegelsens grunntanke, program og idé, var det først og fremst gjennom sitt arbeid som forfatter han fremmet disse verdiene.

Kristendom
Johan Falkberget sa om seg selv at han alltid hadde vært kristen. Troen var noe som hadde fulgt ham fra barndommen, og som alltid hadde vært en del av hans identitet.
Sturle Kojen skriver i sin biografi om Falkberget at selv da han var på sitt politisk sett mest radikale, og sto langt ute på venstre fløy, var han «barnetroens forsvarer».
For ham hang nestekjærlighetsbudet og solidaritetskravet nøye sammen. Men i årene rundt første verdenskrig kom han i det som må kunne betegnes som en religiøs krise.
I 1923 skrev han om dette i misjonsbladet «Hyrden»: «Da jeg våren 1920 skrev min fortelling «Naglerne – eller jernet fra Norden», var jeg etter årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter atter kommet tilbake til ordet som «var Gud». Og i lyset fra dette ord skrev jeg legenden om smeden Ela, smeden med den visne hånd, den Jesus helbredet, - og den som senere smidde naglene til mesterens kors. Jeg var, som aldri før, dypt grepet av Kristi bud, det største av alle bud: Elsk dine fiender».

Nattevakt
I 1922 var Falkbergets mor død etter langvarig sykdom, og samme år ble datteren Aasta gjenstand for det både hun og foreldrene oppfattet som en guddommelig helbredelse.
Høsten 1923 ga Falkberget så ut romanen som ble hans gjennombrudd som forfatter, og som samtidig er en av de sterkeste, kristne romanene som er gitt ut på norsk. Den heter «Den fjerde nattevakt».
Tittelen er inspirert av Bibelens beretning om stormen på Genesaretsjøen. Det dramatiske høydepunktet er når evangelisten forteller: «Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen» (Matt 14, 25).
I kristen sammenheng er «den fjerde nattevakt» et uttrykk for når det ser som mørkest og vanskeligst ut, da kommer Herren. Salmedikteren H.A. Tandberg brukte det samme bildet da han i 1909 skrev salmen «Jeg er en seiler på livet hav». Her heter det i ett av versene:
«…og når jeg nær tror mitt skip begravet
da kommer Jesus på bølgehavet
om enn i siste nattevakt».


Falkberget, som hadde et godt hjerte for Frelsesarmeen, har høyst sannsynlig kjent til denne salmestrofen. Tittelen på romanen kan også godt leses som en henvisning til dikterens egen livserfaring.
Det var forøvrig på denne tiden at «Jeg er en seiler» kom med i Landstads Reviderte Salmebok.

Tvil og tro
Men også i en lang rekke av de andre og mindre kjente romanene av Johan Falkberget, er kampen mellom tro og tvil et sentralt tema.
I romanen «Av Jarleætt» fra 1914 kan man i historien om den håpløse kjærligheten
mellom den fromme prestedatteren Ragnhild og den intellektuelle ateisten Inge finne anslag til historien om forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt».
I en annen roman fra disse årene, «Brennoffer» (1917), munner hele fortellingen ut i Jesu ord: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».

Store romanverk
Etter gjennombruddet med «Den fjerde nattevakt», konsentrerte Falkberget seg om de store romanverkene «Christianus Sextus», som kom i tre bind i årene mellom 1927 og 1935, og «Nattens Brød» – firebindsromanen om An-Magritt som kom ut i perioden fra 1940 til 1959.
Da siste bind kom ut, var dikteren blitt 76 år.
Det var ikke minst disse verkene som gjorde at Falkbergets navn ble en gjenganger i de årlige diskusjonene om hvem som burde få Nobels Fredspris. Debatten bar nok mer preg av spørsmål om når han fikk den, enn om han kom til å få den. Men hvert år var det noen andre som fikk prisen, til stor skuffelse for Falkbergets støttespillere, og kanskje også for ham selv.
I et brev til kulturjournalisten Haagen Ringnes skrev han rundt 1960: «En bergmann skal ikke ha blomster. Han har for harde hender til å holde dem.»
Men så føyde han, litt underfundig, til: «Men jeg byttet som voksen bort min hammer i en penn».
Johan Falkberget fikk aldri Nobelprisen i litteratur.
Han døde i 1967, nær 88 år gammel. Sin siste bok ga han ut så sent som i 1964.
Han ble begravd på Statens bekostning.

Publisert som artikkel i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2-2017

torsdag 13. april 2017

Romanen om Jesu kappe


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den nevnes i nesten samme åndedrag som «Quo Vadis» og «Ben Hur». I år er det 75 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen «The Robe», der handlingen er lagt til tida rundt korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.


På norsk er romanen kjent under tittelen «Men jeg så ham dø». Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Handlingen
Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.»
Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Han vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Det er han ikke noe glad for. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.

Kappe
At det å ta i Jesu kappe har en helbredende virkning, er et motiv man kjenner igjen fra Markus-evangeliets beretning om kvinnen som hadde vært plaget av blødninger i 12 år.
Om henne heter det: «Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen» (Mark 5, 27-29).
Både i forkynnelsen og i kristen sangtradisjon møter vi det samme motivet, om å berøre Jesu kappe.

Oversettelser til norsk
Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang.
Senere har også Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Den foreløpig siste utgaven av «Men jeg så ham dø» kom ut i 1999, på Terje Nærlands forlag i Rakkestad.
Ifølge Bibsys var det forfatteren Finn Halse (1910-80) som sto bak oversettelsene på Nationalforlaget.
Finn Halse skal være den eneste norske forfatter som har skrevet over 300 bøker alene; de fleste av disse var innen kiosksjangeren.
Når det gjelder utgavene fra Ansgar forlag, er ekteparet Lalli (1906-80) og Fritjof (1894 – 1961) Knutsen oppført som oversettere. De var også mest kjent som krim-forfattere. Det er også denne oversettelsen som er brukt i 1999-utgaven.
Som litterære verk kan heller ikke Douglas sine romaner regnes som spesielt viktige eller verdifulle. Men de traff store lesergrupper med sin kombinasjon av historisk bakgrunn, kristelig fromhet og romantikk.
Andre romantitler av Lloyd C. Douglas på norsk er «Bruk hjertet, doktor!», «Forlat oss vår skyld», «Og hjelpen kom» og «Grønt lys».

Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910.
Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. «The Great Obsession» (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet.
Det store gjennombruddet fikk han med «The Robe» drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen «The Big Fisherman» som en oppfølger til «The Robe».
Avslutningsscenen i «The Robe» er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til «Fiskeren», eller apostelen Peter.
Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen «Jeg kjenner ham ikke».
Også for denne er både Finn Halse og ekteparet Knutsen oppført som oversettere i de norske utgavene fra henholdsvis Nationalforlaget og Ansgar forlag.

Filmer
Begge romanene er senere filmet.
«The Robe» hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. Den fikk imidlertid noen andre Oscar-priser det året
«The Big Fisherman» hadde premiere i 1959 med musikalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.

lørdag 8. april 2017

Jakob Sande: Frå Betlehem til Getsemane


Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande vart berre så vidt 60 år, og i år er det 50 år sidan han gjekk bort. Han var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.


Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg. I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.
I biografien om Sande, som kom til 100-årsdagen i 2006, skriv Ove Eide at dette var ei tid då Gudvangen og Aurland var meir eksotiske namn for norske skuleborn enn Judea og Galilea, og dei var meir fortrulege med Genesaretsjøen enn med Mjøsa. «Slik var det nok òg for Sande,» legg han til.
Sande var stolt av å vere sunnfjording, jamvel om han budde i Oslo og Fredrikstad det meste av sitt vaksne liv. Her arbeidde han som lektor i gymnaset. Han treivst lite med det, og elevane treivst vel ikkje så godt med han, dei med.
I 1960 var Sande innstilt til Statens diktarløn. Han gledde seg over det, og såg for seg nokre år der han kunne vera diktar på heil tid. Det var difor eit stort vonbrot at han ikkje nådde opp. Det har vore spekulert i om dette var ein av grunnane til at han stagnerte som diktar.
Den siste samlinga hans, «Det kveldar på Kobbeskjer», fekk ei lunken mottaking hjå kritikarane då ho kom ut i 1961. Sande heldt fast ved dikt med rim og stram rytme, og det var ikkje det modernistane i 1960-åra ville ha. Fram til han døydde ga han difor berre ut samlingar av eldre ting: «Dikt i samling» kom i ny utgåve i 1965 og «Noveller i samling» i 1964.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950). Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta». Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald. Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
Som son av ein sunnfjording veit denne skrivaren av eigen røynsle at det bur mykje «barsk» humor i det sunnfjordske lynnet, ofte kombinert med eit djupt alvor.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus. I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret. Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar. Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt. Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var den for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage. Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han ideer frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til Getsemane?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg. Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
I boka om Jakob Sande som Herbjørn Sørebø ga ut i 2000, samanliknar han Sande med Alf Prøysen, og skriv: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»


Litteratur:

Eide, Ove: Jakob Sande. Liv og dikting (Oslo, 2006)
Sande, Jakob: Dikt i samling. Utvida utgåve (Oslo, 1998)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest. Jakob Sande, veit eg (Oslo, 2000)

Tidelgare publisert i bladet «Stille stunder», april 2017