Forfatter
«Det er sjelden at en norsk regjering har så mange bekjennende kristne medlemmer som i dag.» Slik oppsummerte tidsskriftet Fast Grunn regjeringen Korvald i sitt hefte nummer tre for 1973. Redigeringen av heftet ble avsluttet i mai, fire måneder før stortingsvalget samme året.
Regjeringen Korvald satt med makten nokså på dagen ett år.
Da den gikk av 16. oktober 1973 hadde statsministerens parti gjort sitt beste valg i historien fram til da, med 11, 9 prosent av velgerne i ryggen.
Sammen med det nye Sosialistisk Valgforbund (SV), var KrF valgets desiderte vinner.
Likevel var det valgets desiderte taper, Arbeiderpartiet, som dannet ny regjering. Med en oppslutning på 35, 3 prosent gikk partiet tilbake med 11, 2 prosent.
For 50 år siden var 35,3 et elendig valgresultat, sett fra Arbeiderpartiets side.
Unik
Regjeringen Korvald var en unik regjeringsdannelse i norsk etterkrigshistorie fram til da.
At det var en mindretallsregjering var nok sjeldent i etterkrigs-Norge, uten å være unikt.
Men en regjering med en så smal parlamentarisk basis hadde man ikke sett siden 1930-tallet.
Regjeringspartiene hadde 39 av 150 stortingsrepresentanter bak seg. Disse kom fra KrF, Sp og den tredjedelen av Venstre som ikke hadde brutt ut etter EF-avstemningen i 1972.
EF
Det var folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som ennå het EF som førte til at regjeringen ble dannet.
Trygve Bratteli hadde vært statsminister siden våren 1971, da Borten-regjeringen gikk i oppløsning. Han hadde gjort det uvanlige å stille kabinettspørsmål til velgerne: Ble det nei til regjeringens Europa-prosjekt, ville den gå av.
Den nye regjeringen hadde i utgangspunktet bare ett oppdrag: Å skaffe Norge en handelsavtale med EF.
Da den var på plass, var det de som mente at nå burde regjeringen tre tilbake.
Et halvhjertet forsøk på å skape en situasjon med parlamentarisk mistillit falt dødt til jorden, og regjeringen ble sittende fram til valget.
Sentrum
Regjeringen Korvald var den første norske regjeringen som gikk ut fra det politiske sentrum i etterkrigstiden.
Nøyaktig 25 år senere ble det dannet en regjering som var skåret over den samme lesten, med deltakelse fra de tre partiene KrF, Sp og Venstre.
Når det gjelder oppsummeringen tidsskriftet Fast Grunn gjorde om antallet «bekjennende kristne» blant statsrådene, er det litt uklart hva denne analysen var basert på.
Av regjeringens i alt 16 statsråder (det skjedde et skifte i ett av departementene underveis), kom fire fra KrF. Av de i alt sju statsrådene fra Sp, hadde i hvert fall tre en viss kirkelig/misjons-bakgrunn.
Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (født 1953) har bl.a. gitt ut:
* Sommeren som endret Norge. Om Lyng-regjeringen (2013)
* Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
* Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald (2016)
Publisert i avisa Dagen 4. oktober 2023
--
