Bursdagssangen

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han var blitt bedt om å skrive en sang til et fødselsdagsselskap. Siden de fleste av gjestene hadde bakgrunn fra de vestindiske øyer, valgte han en calyopsoaktig melodi. Teksten ble, som de fleste tekster av denne typen, fort glemt, men da opphavsmannen litt senere ble bedt om å skrive en sang til jul, fant han melodien fram igjen. I 1956 ble den spilt inn av Harry Belafonte, og i dag synges den over hele verden som «Mary’s Boy Child».



Sangen om Marias guttebarn er skrevet av den amerikanske komponisten, låtskriveren, korlederen og skuespilleren Jester Hairston (bildet). Han levde fra 1901 til 2000. Han var utdannet innen landbruk, men det var musikk og showbusiness som ble hans liv.
«Mary’s Boy Child» er hans mest kjente sang, sammen med sangen «Amen», som han skrev til filmen «Liljene på marken» fra 1963. Det var for denne filmen skuespilleren Sidney Poitier fikk Oscar for beste, mannlige hovedrolle. Det var første gang en afroamerikansk mannlig skuespiller fikk denne prisen.
Jester Hairstone var i «smårollefaget» som skuespiller, men deltok i kjente filmer som «Drep ikke en sangfugl» og «Natten var het».

Innspillinger
Da Harry Belafonte hørte sangen med den nye teksten, spurte han om tillatelse til å ta den med på sin nye LP i 1956. Det fikk han. Senere ble sangen også sendt ut som singelplate med Belafonte.
Også Mahalia Jackson hadde den med på en plate det samme året.
Lista over artister som har spilt inn denne sangen er svært lang og variert.
Her kan nevnes det danske artistparet «Nina & Frederik», Nat King Cole, Tom Jones, John Denver, Roger Whittaker, Carola, Vikingarna, Kiri Te Kanawa og Jim Reeves.
Den mest kjente versjonen sto kanskje discogruppa Boney M for i 1978.
Det fortelles at Jester Hairston, som var nærmere 80 år på det tidspunktet, var meget begeistret for Boney Ms innspilling.

Oversettelser
Det har vært gjort flere oversettelser av sangen om Marias guttebarn til norsk.
Den første ble laget av Juul Hansen og spilt inn med tvillingene «Randi og Torild» i 1964. Den hadde tittelen «Det var en gang en julenatt».
Andre versjoner av sangen er spilt inn av blant andre Anita Skorgan, Ingjerd Helén og av Helge Borglund i «Frem fra glemselen»-serien.

«Hark!»
I omkvedet på den engelske versjonen skriver Hairston «Hark now, hear the angels sing», en formulering man også kjenner igjen fra Charles Wesleys kjente julesang: «Hark! the herald angels sing». Her har Hairston tydeligvis latt seg inspirere av den kanskje mest kjente julesang på engelsk.
«Hark» er et arkaisk ord for «hør», og hvert år lytter millioner av mennesker til denne enkle bursdagssangen som hyller Marias guttebarn.

Publisert i Agderposten julaften 2018

KrF og veivalgene

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og tidligere informasjonssjef i KrF

Det politiske Norge er satt på vent mens KrF forbereder seg på et ekstraordinært landsmøte der partiets vei framover skal pekes ut. I den forbindelse kan det være nyttig å se hvordan partiets vei fram til nå har vært, og hvor den går akkurat nå. Jeg tror det følgende vil bekrefte at dette stort sett var en vei som ble til mens man gikk.

Da Nils Lavik ble valgt inn på Stortinget i 1933 som KrFs første representant der, sluttet ikke han seg til noen «blokk» på Løvebakken, i den grad slike i det hele tatt fantes. I mange saker stemte han sammen med Arbeiderpartiet, i andre med Venstre, som var hans tidligere parti, eller Bondepartiet.
Det samme var tilfellet da Hans Svarstad ble valgt inn i 1936, og KrFs gruppe ble fordoblet. I mange saker stemte da også de to KrF-representantene ulikt.

Opposisjon
Ved valget i 1945 fikk KrF valgt inn åtte representanter.
Ved det samme valget fikk Arbeiderpartiet rent flertall, i tillegg til at Kommunistpartiet fikk valgt inn en stor gruppe. Med rent flertall hadde ikke regjeringspartiet noe påtrengende behov for å samarbeide til noen kant; ble man enige internt i partiet, hadde man flertall.
I tillegg var norsk politikk i disse årene relativt konsensuspreget, ikke minst i forsvars- og utenrikspolitikken. I den grad det var noen opposisjon i disse sakene, befant den seg innad i regjeringspartiet, særlig etter at Kommunistpartiet i praksis var ute av bildet etter valget i 1949. Riktignok fikk partiet tre mandater i 1953 og ett i 1957, men det ble det ikke mye opposisjonspolitikk av det.
Opposisjonen i Stortinget besto dermed av de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet (fra 1959: Senterpartiet).
Ikke minst John Lyng var en varm talsmann for at disse partiene skulle opptre mest mulig samlet, og hadde en kongstanke om «borgerlig samling».
Det var i Høyre begrepet «borgerlig» oppsto og ble brukt, egentlig til stor irritasjon for de andre tre. Så sent som sommeren 1963, midt under arbeidet med å etablere Lyng-regjeringen, skrev Egil Aarvik, stortingsrepresentant for Oslo KrF og redaktør i partiavisa «Folkets Framtid» en lederartikkel med overskriften «Borgerlig?». Her karakteriserte ordet som «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og skrev: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».
Ordet ble da heller ikke brukt i Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring. I stedet brukte man begreper som «kristne grunnverdier, (…) kulturelle og nasjonale tradisjoner og våre demokratiske institusjoner».

Politisk fold
Med dannelsen av Lyng-regjeringen, og to år senere Borten-regjeringen, var KrF mer eller mindre frivillig ført inn i en politisk fold som kalte seg selv «borgerlig». Med et stort og til tider nokså arrogant Arbeiderparti, måtte de andre partiene finne sammen for i det hele tatt å få innflytelse.
Dette samarbeidet var like mye en dyd av nødvendighet som et uttrykk for noen politisk harmoni eller idyll. Samtidig er det et faktum at disse fire partiene lenge sto for mange av de samme verdipolitiske standpunktene, eksempelvis når det gjaldt abort. Men fra omkring 1980 begynte dette å forvitre etter at først Høyre og så Sp «fristilte» seg i bl.a. abortspørsmålet.
Likevel har ordet «borgerlig» fremdeles en høy status i partiet Høyres retorikk, men den «fyldestgjørende eller entydig(e) definisjon av begrepet» som Egil Aarvik etterlyste for 55 år siden, har man ennå ikke sett noe til.
Med boka «Det tredje alternativ» fra 1994 slo daværende partileder Kjell Magne Bondevik til lyd for at man skulle bruke betegnelsen «kristendemokratiet» om KrFs politikk og ideologi.
Dette har senere fått festet seg mer og mer.

Regjeringer
Siden 1963 har KrF vært i regjering i 19 år i alt i sju forskjellige regjeringer.
I fem av disse årene var ikke Høyre med (Korvald-regjeringen og sentrumsregjeringen).
Noen «bred borgerlig» regjering har ikke landet hatt siden 1971, da Borten-regjeringen gikk av.
Ser vi på KrFs valgresultater, var det i de periodene avstanden til Høyre var størst at partiet gjorde det best.
Av KrFs partiledere var det bare Kåre Kristiansen som man kan si «brant» for at KrF og Høyre skulle finne sammen i flest mulige saker.
Hva man ellers måtte mene om ham som leder: Noen glanstid var ikke hans lederperioder når det gjaldt oppslutning.

«Ikke-sosialistisk»
Et annet ord som også brukes en del om de «borgerlige» partiene, er «ikke-sosialistiske».
Det er vanskelig å se at et slikt garpe-begrep er noe lettere å fylle med et fornuftig innhold.
Man kan ikke definere et ideologisk ståsted ut fra hva det ikke er.
Det blir som å si om en nordmann at han er en «ikke-svenske».
KrF er med andre ord verken et «borgerlig» eller et «ikke-sosialistisk» parti. Det er et kristendemokratisk parti, med en kristendemokratisk ideologi.
Insisterer man likevel på å bruke negasjoner, kan også Arbeiderpartiet, slik det framstår i dag, langt på vei karakteriseres som et «ikke-sosialistisk» parti.
Dette som en overgang til det ideologiske begrepet Arbeiderpartiets egne politikere i stadig større grad bruker om sin egen politikk og ideologi: Sosialdemokratisk.

Berøringspunkter
Legger man den kristendemokratiske ideologien og den sosialdemokratiske ved siden av hverandre, er det lett å se at her er det mange berøringspunkter.
Det er også lett å se at det er langt flere slike punkter mellom dem enn mellom kristendemokratiet og den liberalismen, enten denne er ideologisk begrunnet eller ei, som preger de tre partiene som pr. dags dato sitter i regjering.
Det er det kartet man bør gå etter ved veivalget videre.

Publisert i «Agderposten» og «Dagen» 12. oktober 2018

Stolt KrF-er

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Mandag 15. september 1997 var jeg med på valgvaken til Kristelig Folkeparti i Oslo. Som de fleste som var til stede der, hadde jeg forstått at denne gangen ville KrF få et «godt» valgresultat. Men vi ante nok ikke hvor godt: Mer enn 350 tusen personer, 13, 7 prosent av velgerne stemte KrF; partiet fikk 25 stortingsrepresentanter og var for første gang representert fra alle landets fylker.

Den kvelden var jeg rett og slett veldig stolt over å være medlem i dette partiet.
Siden den gang har det gått 21 år.
Medlemskapet har jeg opprettholdt, men stoltheten over det har nok variert litt.
Helt fram til fredag 28. september i år.
Da satt jeg foran fjernsynet og hørte partileder Knut Arild Hareide tale til partiets landsstyre.
Konklusjonen på den talen er vel kjent nå: Han anbefalte partiet å ta kontakt med Arbeiderpartiet og Senterpartiet med tanke på et regjeringssamarbeid.

Tid for å være lei
Hareide siterte tidligere Høyre-leder Jan Petersens egentlige begrunnelse for å utløse en tidenes mest upopulære og unødvendige regjeringskrise i 2000: Han var «lei av» å være redningsbøye for Sentrumsregjeringen.
Nå er det KrFs tur til å være lei, både av å være redningsbøye og av ikke å bli kreditert for å holde Solberg-regjeringen i live. Fredningstida er over.
Der og da var det nesten som å være på valgvaken i 1997 igjen: Så stolt av å tilhøre samme parti som en så visjonær leder har jeg ikke vært siden den gang.

Visjonært lederskap
Det vil alltid være ulike måter å håndtere et visjonært lederskap på.
Noen blir engstelige; andre blir sinte.
Men noen av oss blir begeistret. Det blir også andre. I løpet av en drøy uke har partiet fått 1500 nye medlemmer.
Den som er opptatt av hva grasrota mener, bør se på de tallene.
Den som lurer på hva slags potensial KrF har, bør se på de tallene.
Det kan også de gjøre som lurer på hvorfor noen av oss er stolte av vår partileder i disse dagene.

Bildet viser artikkelforfatteren, midt i bildet med lys jakke, på KrFs valgvake i 1997 (Foto: Privat).

Olsok: HELLIGKÅRING SOM POLITISK SJAKKTREKK

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som tro. Det ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.

Kong Olavs død skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Da Olav flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.

Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse. Kalv var en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad. Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom». Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.
Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet. Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.

Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)

Publisert i papirutgaven av Agderposten 28. juli 2018

Anna Berentine Anthonis vei

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Det var to steder der ungdom fra arbeiderklassen kunne komme inn gratis i Bergen. Det var på Folkets Hus og i Frelsesarmeen!» Det er tidligere statsråd Grete Knutsen som skal ha sagt dette i sin tid. Tekstilarbeidersken Anna Berentine Anthoni Olsen (1884-1951) valgte i første omgang Frelsesarmeen.

I 11 år, fra 1905 til 1916, arbeidet hun som frelsesoffiser en rekke steder i landet.
Da hun vendte tilbake til hjembyen i 1925, vendte hun også tilbake til tekstilarbeideryrket.
Her engasjerte hun seg straks i fagforeningsarbeidet, og bidro til at den lokale tekstilarbeiderforeningen nær sagt «sto opp fra de døde».
Det var ikke noen spøk å være fagorganisert i mellomkrigstidens Norge. Det fikk Anna Berentine erfare: I 1927 ble hun sagt opp fra fabrikken der hun arbeidet. Bedriftsledelsen oppfattet henne som en bråkmaker.

«Agitator»
Kanskje var det dette ryet som gjorde at Tekstilarbeiderforbundet ansatte henne som «agitator» samme år?
Der gjorde hun en god jobb.
Som det heter i en artikkel om henne i bladet «Fri Fagbevegelse» i 1955: «Noe hadde hun nok lært i Frelsesarmeen om hvorledes en kunne skape vekkelse.»
Disse erfaringene fikk hun bruk for igjen da hun begynte i rengjøringsbransjen i 1937.
Det eksisterte ikke det noen fagorganisasjon for denne gruppen, men Anna tok grep og stiftet Bergen Vakt- og Renholdsbetjenters Forening hjemme på sitt eget kjøkken.
Alt året etter klarte hun å forhandle fram en lønnsøkning på ei krone timen for sine medlemmer.
Utgangspunktet var seks kroner, og det var 12 timers arbeidsdag.

Politikk
Fra 1934 og fram til sin død var hun medlem av Bergen bystyre og formannskap, og leder for flere kommunale utvalg.
Ved stortingsvalget i 1949 ble hun første vararepresentant for Arbeiderpartiet i Bergen.
Siden Nils Langhelle var statsråd, var det hun som møtte som representant nummer én fra Bergen da Stortinget kom sammen i januar 1950.
Hun ble samtidig den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Bergen noen gang.
Stortingskarrieren ble kortvarig: Hun døde i mars 1951 etter et kort sykeleie, ennå ikke 67 år gammel.
Det skal ha bodd både temperament og engasjement i den forholdsvis vevre skikkelsen.
Hun var av dem som vokste når hun grep ordet, ble det skrevet om henne da hun var gått bort.
I debatten om kvinner som bør få gater oppkalt etter seg i Bergen, er Anna Berentine Anthoni et navn som bør komme høyt på lista.

Publisert i «Klassekampen» 21. juli 2018 - Foto: Stortinget

Musikk til Guds ære

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Til korlederen. Etter Gittit. En Davids-salme» (Salme 8, 1).

Denne typen teknisk informasjon finner man i Salmenes Bok i Bibelen i alt 18 ganger.
Andre ganger finner man beskjed om at salmen skal framføres til strengespill eller fløytespill.
Når salmisten har føyd til «Etter Gittit» eller «Liljer» i forkant av teksten, blir dette av de fleste bibelfortolkere oppfattet som en referanse til hvilken melodi teksten skal synges på.
I moderne salmebøker finner man en rekke tekster som er skrevet til, eller blir sunget til, gamle folkemelodier.

«Folketoner»
«Folketoner» kan de også kalles, den typen musikk som Frelsesarmeen med større eller mindre rett har fått æren av å innføre i moderne sang- og salmetradisjon.
Det er en tradisjon som fikk sitt definitive «go» under et møte byen Worcester i Midt-England 22. januar 1882.
Denne januarkvelden besøkte general William Booth byen og det store lokalet var fullt til siste plass. Det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen.
Et av innslagene i møtet var en solosang ved frelseskapteinen George Fielder. Han var kjent for sin sterke stemme. Teksten var forholdsvis ny, og i omkvedet het det «Bless His Name, He sets me free». Da William Booth likte sangen, og spurte møtelederen hva dette var for en melodi.
Den andre skal ha ristet oppgitt på hodet: – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».
- Det avgjør saken, skal generalen ha sagt. - Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?

Opphavsjus
I 1882 var ikke jussen om opphavsrett det den er nå.
Kjente melodier var fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster.
Sangen på «Champagne-Charlie» var heller ikke det første eksemplet på slik bruk av melodier i Frelsesarmeen.
Alt i 1880, da en invasjonsstyrke på seks personer ble sendt til USA for å starte arbeidet der, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere.
I en sangsamling Frelsesarmeen ga ut i 1879 fant man teksten «Ye sons of God, awake to glory», som gikk på melodien til den franske nasjonalsangen Marseilliasen.

Gammel praksis
Praksisen med å sette kristne tekster til kjente, «verdslige» melodier ble lagt merke til, og både kritisert og latterliggjort, selv om den stort sett ble akseptert av Frelsesarmeens egne folk.
Praksisen var likevel ikke så unik som mange kanskje har tenkt i ettertid.
I middelalderen var det ikke uvanlig at kjente, verdslige melodier ble innarbeidet i kirkemusikken.
Martin Luther mente i sin tid at man heller enn den gregorianske musikken skulle bruke de sangene vanlige mennesker brukte når de arbeidet, hygget seg, eller kom sammen til bryllup og begravelse, og bruke disse til sang i kirkene. Han skrev: «Man kan prise Gud like godt med den ene melodien som den andre, og det er synd dersom vakre sanger ikke skal kunne brukes i Skaperens tjeneste».
William Booth skrev så tidlig som i 1880, altså før han fikk høre den nye teksten til «Champagne-Charlie»: «Dersom det er så at den verdslige musikken tilhører djevelen, skal vi rane den fra ham, for han har ikke krav på en eneste note. Hver tone, hver akkord og hver harmoni er gudgitt, og derfor vår eiendom».
Og ting kan altså tyde på at salmedikteren kong David mente det samme som både Luther og Booth.

Instrumenter
Noe av argumentasjonen som ble brukt mot den praksisen som generalen nå talte så varmt for, var at disse melodiene ville minne de nyfrelste om det livet de hadde forlatt, med fyll og annen syndig moro.
Senere er dette blitt brukt også mot ulike instrumenter: Fele, trekkspill, slagverk og ikke minst: elektriske gitarer.
Gjennom et litt usystematisk søk i Salmenes Bok dukker disse instrumentene opp: strengespill, fløyte, pauke, horn, lyre, ti-strenget harpe, gjallende horn.
Her finner man rett og slett det meste.
Så finnes det ulike musikkformer og tonearter: Viser, sørgesanger, seierssanger – i Salmenes bok og urmenigheten som i de fleste kristne sammenhenger i dag.
All musikk er ikke like vakker og all musikk er ikke like velegnet til all slags bruk.
Likevel blir det absurd når noen i denne typen debatter bruker uttrykk som «uren musikk».
Og det er hovmod når mer eller mindre selvbestaltede «autoriteter» mener de kan skifte sol og vind mellom de ulike musikkformene og ende opp med konklusjoner som nærmest går ut på at den musikken Gud har behag i, er den musikken jeg tilfeldigvis liker.

Publisert i avisa «Dagen» 3. mai 2018
Artikkelforfatteren er tidligere offiser i Frelsesarmeen, og er representert med to tekster i Frelsesarmeens sangbok (2010).

Norske arbeiderdiktere: «Rulle» og «Dorian Red»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Begge ble født i 1901 og vennskapet deres varte så lenge begge levde. Men politisk skiltes deres veier etter hvert. I litteraturhistorien står Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen som to av de fremste eksponentene for norsk arbeiderdiktning, i hvert fall i poesiens verden.

Det vil likevel være urettferdig, egentlig mot dem begge to, å nevne dem i samme åndedrag. Det er ingen tvil om at Rudolf Nilsen ruver høyere og er langt viktigere i norsk litteraturhistorie enn Arne Paasche Aasen. Dette til tross for at Rudolf Nilsens samlede produksjon er tre tynne diktsamlinger, mens Paasche Aasen ga ut mer enn 20 diktsamlinger.

Arne Paasche Aasen

Begge var født inn i arbeiderbevegelsen. Arne Paasche Aasen som sønn av en typograf, mens Rudolf Nilsens far var møbelsnekker.
Arnes mor var Augusta Aasen, en av de første markante kvinneskikkelsene i norsk arbeiderbevegelse.
Arne hadde allerede som 12-åring hatt sin første tekst på trykk. Den sto i bladet «Klassekampen», som var et sosialistisk blad for ungdom. «Arne Aasen, 12 år» var signaturen.
Åtte år senere kom debutsamlingen «Sigd og hammer» ut på Det Norske Arbeiderparti Forlag. I diktene solidariserer han seg tydelig med den russiske revolusjon, og hyller Lenin som en av tidens store ledere.

Som «arbeiderdikter» huskes Arne Paasche Aasen i dag først og fremst for sanger som «Frihetens forpost», «Seiren følger våre faner», «Sleggene synger» og «Vi bygger landet». Dette var en tid da sangen hadde en sterk posisjon som «bindemiddel» innad i arbeiderbevegelsen, og hans tekster, ofte til toner av Jolly Kramer-Johansen, møtte et behov. Han fikk forholdsvis raskt en uformell posisjon som Arbeiderpartiets «husdikter» framfor noen, og produserte prologer ved partiarrangementer og jubileer på løpende bånd.
I mange år leverte han også et daglig «rimkåseri» til Arbeiderbladet, der han kommenterte aktuelle hendelser under merket «Dorian Red».
Kjølv Egeland, som selv var forankret i arbeiderbevegelsen, sier om disse tekstene i Norges Litteraturhistorie: «De gledet mange lesere og var ofte muntre og treffsikre. Men de kan også illustrere faren for en lyriker ved å skrive fort og glatt på fast ansettelse».
Også andre litteraturvitere har vært tunge på labben i sine analyser av Arne Paasche Aasens poesi.
Philip Houm mener at Paasche Aasen lenge holdt seg på det han kaller «halleluja-nivået», og at mange av diktsamlingene hans er «fylt til randen av hule og bombastiske vers».
Mer enn kampsangene er det derfor visetekstene hans som huskes og synges i dag. Duoen Kurt Foss og Reidar Bøe hadde stor suksess med «Jeg går og rusler på Ringerike», «Blåveispiken» og – ikke minst! – «De nære ting». Inger Lise Rypdal hadde suksess med hans tekst «Den stille gaten», sunget på en melodi av Franz Schubert.
Arne Paasche Aasen døde i 1978.

Rudolf Nilsen

En av dem som så faren ved sin venns enorme produksjon av tekst, var Rudolf Nilsen.
Blant venner gikk han under navnet «Rulle», og brukte dette også som signatur ved noen anledninger.
I 1927 skrev han i en anmeldelse av samlingen «Den dag i morgen»: «Nå gjelder det å være omhyggelig med at versene ikke drypper altfor lett fra pennen, det gjelder alltid å finne det ene, nye skinnende uttrykk som dekker stemningen eller tanken».
Det var moren og bestefaren som preget enebarnet Rudolf oppvekst. Faren hadde alkoholproblemer og foreldrene ble tidlig skilt. De første åtte årene av guttens liv bodde familien flere steder på østkanten av hovedstaden.
En av adressene var Heimdalsgata 26. Den ble senere skildret i diktet «Nr. 13».
Morfaren er beskrevet som «en stillfarende sliter med religiøse interesser».
Hans store ønske for dattersønnen var at han skulle bli prest. Han sørget for at gutten kunne ta eksamen artium på Hammersborg skole i 1920.
Han engasjerte seg i KFUM, men etter hvert som den politiske bevisstheten hans vokste, ble tanken om å bli prest lagt vekk. Det var en sorgens beskjed for bestefaren, men de to hadde likevel et godt forhold hele livet.
Bestefaren skal ha vært meget stolt da dattersønnen fikk gitt ut sin første bok i 1925.
I mange av diktene er Rudolf Nilsen nokså krass i sine beskrivelser av kirken og prestene, men som hans enke Ella Hval skrev mange år senere: Han var aldri blasfemisk.

Revolusjonens røst
Rudolf Nilsens mest kjente dikt er «Revolusjonens røst», med åpningslinja «Gi meg de rene og ranke…». Diktet ble publisert første gang lørdag 19. juni 1926 i Norges Kommunistblad. Samme dag sto «Nr. 13» på trykk i Arbeiderbladet.
Ved partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 hadde Rudolf Nilsen fulgt med inn i kommunistpartiet, mens Paasche Aasen forble i Arbeiderpartiet.
I 1927 kom den andre diktsamlingen: «På gjensyn».
I 1924 hadde han giftet med den unge Ella Quist Kristoffersen. Hun var 20 og han var 23, men som han svarte da noen ga uttrykk for at de var i yngste laget: -Til sammen er vi over 40 år. Og det haster!
Det skulle vise seg å stemme. I 1929 ble han rammet av tuberkulose mens han var på reise i Europa. En aprildag døde han i Paris, 28 år gammel. Hans enke og en venn fikk gitt ut samlingen hadde han arbeidet med, men ikke fått fullført. Den heter «Hverdagen»; en tittel han selv hadde valgt.

«Rulle» og Dorian
Selv om Paasche Aasen debuterte før og ga ut langt flere samlinger, er det Rudolf Nilsen som ifølge Sigurd Hoel bør kalles Norges «første proletardikter». Men som Hoel føyer til: «Hans politiske dikt er alltid mer enn propaganda».
Også Rudolf Nilsen har bidratt til viseskatten i Norge.
For mange var «Gartnerløkka», som sto i Thorbjørn Egners lesebøker, vårt første møte med Rudolf Nilsens diktning.
Og hvem har vel ikke merket det rykke i seg når Lillebjørn Nilsen stemmer i med «Gategutt»?

Publisert i Agderposten 30. april 2018; en lett forkortet versjon av en artikkel som står i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2018

Når politikere skriver bøker

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

KrF-leder Knut Arild Hareide har skrevet en bok der han har samlet sine politiske erfaringer og tanker om partiets vei videre.

Forfatteren selv sier at den ikke er «et KrF-prosjekt», men et «Knut Arild-prosjekt», og at innholdet «vil være tett koblet til det jeg mener bør være KrFs vei fremover», som han sier til avisa Vårt Land.
I samme nyhetsmelding sier Hareide at dette blir en bok om hans politiske engasjement, hva han brenner for, og de utfordringene samfunnet står overfor.
Han håper boka vil kunne bidra i partiets strategiske arbeid framover.
Boka foreligger ikke ennå, så en eventuell vurdering av innholdet får vente til den er lansert og lest.
Men bare det at en politiker tar seg tid til å skrive det som sjangermessig må kunne beskrives som en debattbok, er et godt tegn.

Debattbøker
Når politikere skriver bøker, er det som oftest om seg selv og sitt liv; selvbiografier eller memoarer.
Ofte bærer disse bøkene preg av at forfatteren ønsker å definere sitt eget ettermæle, til dels i mange bind.
De tidligere statsministrene Einar Gerhardsen og Kåre Willoch er kanskje de tydeligste eksemplene på dette.
En som har vært et godt eksempel på en politiker som ga ut debattbøker mens han ennå var aktiv politiker, er Thorbjørn Jagland.
Allerede som sekretær i Arbeiderpartiet ga han ut en debattbok om Europa, og som stortingsrepresentant har han gitt ut i hvert fall tre slike debattbøker om ulike tema.
Debattbøker blir sjelden bestselgere og får også ofte kort levetid, men samtidig representerer de en form for dokumentasjon som er viktig, både «der og da», men også for framtiden.
Det fikk en statssekretær i justisdepartementet erfare på nyåret da media gravde fram en bok han hadde gitt ut i 1994.

Eksempler
Produksjonen av debattbøker signert aktive politikere har tatt seg noe opp i de senere årene.
Ap-politikere som Jonas Gahr Støre og Trond Giske har skrevet slike, det samme har KrF-lederne Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten.
Også politikere fra andre partier, både statsråder og stortingsrepresentanter, har gitt ut debattbøker.
Knut Arild Hareide er for ung til å skrive sine memoarer på lenge ennå.
Men som leder i det partiet som til enhver tid holder nøkkelen til stortingsflertallet i sine hender, er en debattbok fra ham noe man bør imøtese med spenning.


Publisert i avisene Dagen og Fædrelandsvennen fredag 20. april 2018

«Metoo» i litteraturen: Fra Hulda Garborg til J.F. Løvgren

Av Nils-Petter Enstad

«Metoo»-kampanjen har satt søkelyset på et fenomen som i hvert fall til tider også har preget litteraturen: Situasjoner der menn med makt bruker denne for å oppnå sex med yngre kvinner som enten beundrer dem eller er avhengige av dem. Debatten har vist at dette forekommer i praktisk talt alle typer miljøer: Politikk, idrett, organisasjoner eller menigheter.

I denne artikkelen vil to romaner som begge kan defineres inn i «metoo»-problematikken bli omtalt. Ingen av dem er spesielt godt kjent i dag, og har trolig heller ikke vært lest i nevneverdig grad på mange år. Begge vil nok kunne defineres som en type nøkkelromaner.


«Et frit Forhold»
I 1892 debuterte Hulda Garborg som forfatter med romanen «Et frit Forhold». Hun hadde da vært gift med Arne Garborg i fem år, etter at hun/de var kommet i den situasjonen som helt til vår tid ble omtalt som å «bli nødt til å gifte seg». Hun levde fra 1862 til 1934. Bok kom ut anonymt i Bergen da forfatteren var 30 år.
Hovedpersonen i «Et frit Forhold» er den unge Dina Halvorsen fra Sandefjord. Hun kommer til hovedstaden og får seg jobb i en manufakturforretning. Etter kort tid innleder hun et forhold til den gifte sjefen i forretningen.
Det er dette forholdet romantittelen er en ironisk referanse til. For selv om det i utgangspunktet er snakk om et såkalt «fritt forhold», utvikler det seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. I forholdet mellom en ung, fattig kvinne fra provinsen og en eldre, gift besteborger fra storbyen er det duket for både lidenskap og overgrep.
Dinas uskyld, naivitet og fascinasjon for det forbudte på den ene side og forretningsmannen erfarne kynisme på den andre. Det oppstår både undertrykkelse og maktbruk når representanter for to så ulike samfunnslag – kall det gjerne klasser – møter hverandre. I lidenskapen er det også et element av tragedie, i og med at barnet som blir avlet i forholdet dør.

Paralleller
Hulda Garborg selv kom også til Kristiania fra en mindre by, nemlig Hamar. Her hadde hun vokst opp hos min mor som det for den tiden uvanlige fenomen skilsmissebarn. I hovedstaden fikk hun jobb i den senere så kjente konfeksjonsforretningen Brødre Dobloug.
Parallellene blir nesten påfallende tydelige: Ung jente fra provinsen kommer til hovedstaden, får jobb i en konfeksjonsforretning og blir sjefens elskerinne.
For leseren blir fortellingen hele tiden vist fra hennes side.

«Under bann»
Mens Hulda Garborg var en ung kvinne på 30 år da hun ga ut sin bok, var frikirkeforkynneren og forfatteren J.F. Løvgren blitt 70 år da han ga ut en roman som har flere likhetstrekk med Hulda Garborgs bok.
Romanen heter «Under bann» og kom ut i 1953. Det var Løvgrens tolvte og siste bok. Forfatteren levde fra 1883 til 1959.
I motsetning til i «Et frit Forhold», er det mannen i forholdet som er hovedpersonen i «Under bann».
Forretningsmannen Erik Alling er en velstående forretningsmann i en by av ubestemmelig størrelse. Han er gift og har fire barn. Samtidig er han sentral i ledelsen av den kristne frimenigheten «Elim». Her nyter han stor tillit. Han regnes som en solid, økonomisk støttespiller for menigheten, og brukes også som forkynner.
Men han lever et dobbeltliv.

Betsy
I mange år har han hatt et forhold til en av de ansatte i forretningen sin. Det er den ugifte Betsy Ryving, en kvinne i 30-årsalderen som tilhører samme menighet som familien Alling.
I det romanen begynner, er det som måtte ha vært av følelser og eventuell lidenskap mellom de to helt borte. Likevel holder de forholdet gående på en klinisk, nesten kald måte. Alt skjer på Allings premisser. Han bestemmer når og hvor de skal møtes. Det skjer enten på hans kontor etter arbeidstid, eller på et hotellrom. Her gjennomfører de så sine samleier og skilles til neste gang.
Så blir Betsy rammet av kreft og hun får vite at hun bare har kort tid igjen å leve. Før hun dør, sender hun bud på menighetens pastor og forteller ham om forholdet til Alling.
Forfatteren framstiller dette som noe hun gjør fordi hun ikke ønsker å dø med en uoppgjort synd på sin samvittighet. Men samtidig vet Betsy Ryving hvordan menighetens ledelse vil reagere når hun forteller sin historie. Bekjennelsen blir derfor i praksis like mye en hevn over mannen som har ødelagt livet hennes, som et oppgjør med Gud. Hun gir også pastoren de brevene hun har fått fra Alling i den tiden de har vært elskere.

Konfrontasjon
Trolig har Betsy også vært klar over hvordan Alling vil reagere når han blir konfrontert med det hun har fortalt. Han nekter for alt, både i møtet med pastoren på tomannshånd og i møte med styret i menigheten. Konfrontert med ett av sine egne brev reagerer han med en teatralsk gestus der han – tilsynelatende full av forakt – kaster brevet på varmen. Neste steg er da at saken tas opp i et møte med hele menigheten der Alling får en siste mulighet til å bekjenne.
Den bruker han ikke, og dermed ender saken med at menigheten ikke bare utstøter Alling fra fellesskapet, men den nedkaller regelrett Guds forbannelse over ham. Romanens tittel skal forstås helt bokstavelig.
Etter at Betsy er død og historien kjent i menigheten, er det mange som forstår hvorfor Betsy alltid hadde et hånlig smil om munnen når Alling sto på talerstolen: Hun visste hva slags person han egentlig var.

Forsonet slutt
Løvgren var ikke fremmed for å skrive romaner som ender med forferdelse, som at den ubotferdige synder tar sitt eget liv.
«Under bann» får en slags forsonet slutt: Etter at Allings yngste sønn er omkommet ved en drukningsulykke, innser faren at forbannelsen han lever under også får konsekvenser for andre enn ham selv, og han bekjenner sin synd for menighetens ledelse.
Da har det gått flere år siden Betsy døde. Han kan igjen innta sin plass i kirkebenken, men blir aldri mer brukbar i Guds rike, som forfatteren skriver: «Stille og vemodig vandret han inn i livskveldens skygge.»

Overgriper og offer
I Løvgrens roman, og trolig også i hans oppfatning av denne typen relasjoner, er det ingen forståelse for at det i forholdet mellom Alling og Betsy er snakk om en overgriper og et offer. Slik forfatteren ser det, og menigheten han skriver om forholder seg, har begge har like mye skyld i et slikt forhold.
Slik vil ikke en moderne sjelesørger verken tenke eller handle.
Forholdet mellom Erik Alling og Betsy Ryving er et klassisk «metoo»-scenario med både aldersforskjell og maktforskjell. En eldre, gift sjef som legger an på en yngre ansatt i en underordnet stilling, med de muligheter for både avansement og sanksjoner som ligger i det, og får viljen sin.
Når det gjelder reaksjonen fra menighetens ledelse, er den relativt «moderne» med tanke på tida handlingen er lagt til. I mange sammenhenger – det være seg menigheter eller verdslige fellesskap – ville strategien vært neddyssing og til nød litt refs på kammerset. Man behøver ikke gå 65 år bakover i tid for å se slike reaksjoner.
Men i «Elim» velger man å «kaste boka» både på mannen og personen, nærmest bokstavelig.

Kontroversiell
Løvgrens romaner ble ofte oppfattet som kontroversielle da de kom ut, ikke minst innenfor hans eget kirkesamfunn. Handlingen dreide seg ofte om emner som familieplanlegging, abort, utroskap og om kristent lederskap. Mye av dette var tema det var sterke meninger om og heftig engasjement. Det kan det nok være fremdeles, men på helt andre premisser.
En annen grunn til at mange var kritiske til bøkene hans, var at de som leste dem ofte syntes de kunne kjenne igjen både folk, hendelser og miljøer i handlingen. Om en av romanene skal en lokalavis ha skrevet at «J.F. Løvgren kommer i disse dager med en bok om frikirkens menighet i (byen)».
Det er derfor grunn til å tro at også «Under bann» har en kjerne av en slik «sann» bakgrunn i seg. Gjenkjennelighet er fremdeles et tema i den litterære debatten. Det er gjerne i samtid dette er mest aktuelt. Hva som eventuelt måtte ha vært av episoder av denne typen i frikirkesammenheng for 65 år siden er det neppe noen som kan gjøre rede for i dag. Ikke er det interessant heller.
Da er det mer interessant at en gammel predikant satte seg ned og skrev en dramatisk, og på mange måter uhyggelig roman om en slik hendelse.

Litteratur:
Garborg, Hulda: Et Frit Forhold (Bergen, 1892)
Løvgren, J.F.: Under bann (Oslo, 1953)

Publisert i avisa Dagen 28. februar 2018

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?

Sju uker
Med «askeonsdag» 14. februar ble årets fastetid innledet.
Den strekker seg over sju uker, fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv. En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Pressmiddel
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik».
En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen.
Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten.
Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Jesus
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang.
Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal proklamere at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap.
De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene.
«Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»

Hjertesukk
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk.
Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.
Det kan gjelde for faste også, ikke minst dersom man gjennomfører den av sur plikt og ikke ut fra et oppriktig ønske om å bli mer i harmoni med seg selv, sine verdier og sin Gud.

Publisert i Dagen 21. februar 2018 - har tidligere stått, i litt ulike versjoner, i andre aviser

Lønnkammeret

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Ord som «lønndom» og «lønnkammer» er nok gått ut av språket. I dag, da vi leste dagens tekst ved frokostbordet, merket jeg at jeg savnet dem.

I teksten vi leste, heter det «Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Matt 6, 6).
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, og som ble en grunnleggende, kulturell referanseramme, viktigere enn senere bibelutgaver, heter det: «Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare».

Det var disse ordene «lønnkammer» og «lønndom».
Jeg kan ennå huske at jeg stusset over et av versene i «Et barn er født i Betlehem» da jeg var gutt: «En fattig jomfru satt i lønn…». Fant jeg noen forklaring på hva det betydde? Eller lot jeg bare den språklige undringen ligge der?
Ordet «lønnkammer» var kanskje et vanlig ord i språket tidligere? For meg, og kanskje for de fleste som vokste opp med bibeloversettelsen av 1930, er «lønnkammeret» et sakralt rom; et hellig rom.
Det er et ord som innbyr til poesi, ja, salmediktning. Det rimer på «bønn» og det rimer på «sønn», slik Grundtvig gjorde det da han gjendiktet denne gamle julesangen fra latin. «En fattig jomfru satt i lønn/og fødte himlens kongesønn».
Ordet «lønn» er fortsatt med i Norsk Salmeboks bokmålsversjon av «Et barn er født…».
I nynorskversjonen har Bernt Støylen droppet dette verset og gått rett på at barnet ble lagt i krybben.

Også «lønnkammeret» er et ord som innbyr til poesi.
En forholdsvis godt kjent bedehussang heter «Lønnkammerkroken». Omkvedet er slik:
«Lønnkammerkroken – hellige sted
der du meg skjenker glede og fred.
Der jeg får kraft til tjenesten her
der jeg får kjenne Jesus er nær».

Språklig sett kan det godt være at «gå inn i rommet ditt og lukke døren» er en like god, og kanskje enda bedre, oversettelse av grunnteksten enn «gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør».
Kanskje er det først og fremst poeten i meg som savner lønnkammeret?
Det er et ord som hever seg over det fysiske.
Mer enn et sted, er det en tilstand.
Den amerikanske frelsesoffiseren Samuel Brengle skal ha skrevet: «I mer enn 30 år har jeg båret med meg en botsbenk i mitt hjerte. Der kan jeg alltid knele ned og utøse mitt hjerte for Herren».

Lønnkammeret var ikke først og fremst et sted han oppsøkte.
I stedet oppsøkte det ham og han bar det alltid med seg.

Men jeg savnet det ordet da jeg leste bibelteksten i morges.

Arendal, 13. februar 2018

«Din bok skal finne deg»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Statssekretær Torkil Åmland (Frp) har blitt konfrontert med en bok han skrev for snart 25 år siden. I den hevdet han blant annet at «Djevelen påvirker styringen av Norge». Boka heter «Reformasjon: Guds plan for Norge» og kom ut på Livets Ords Forlag. Forfatteren var den gang 28 år.

Det var Nettavisen som fant fram til boka, noe den kristne avisa Dagen har fulgt opp og laget en sak på. Dette er kurant journalistikk både for Nettavisen og Dagen, og Åmland svarer da også relativt greit på utfordringen. Boka står for synspunkter han ikke lenger har, sier han, og som han har tatt et oppgjør med for lengst.

Reaksjonene på at Dagen skrev om boka ble som forventet: Personer som fort går i svart dersom Frp-politikere blir konfrontert med noe, gjør det også denne gangen. Apologien blir til tider nokså absurd.

Forfatter
Torkil Åmland har skrevet flere bøker i årenes løp, blant annet om Israel og FN.
Boka fra 1994 kan man finne i Bokskyen og lese om man vil.
Jeg har brukt et par formiddagstimer på det.
Boka er sterkt preget av det apokalyptiske tankesettet som ikke minst preget en del trosmiljøer både på 1980- og 1990-tallet, med en påfallende tendens til å ville demonisere alt man enten ikke liker eller er uenig i.
Så også med den åmlandske prosa fra 1994.
Djevelen nevnes flittig, og får ansvaret for det meste.
På side 29 i boka skriver den senere statssekretæren relativt hånlig om demokratiets begrensninger og andre steder i boka er han nokså bombastisk på at grensene mellom de ulike nasjonene nærmest er gudgitte.

«Oppgjør»?
Når Åmland nå hevder at han har tatt avstand fra de tankene som preget boka fra 1994, kunne det være interessant å se om det finnes dokumentasjon på dette.
I 2017 var Torkil Åmland en av bidragsyterne til boka «Kristendom og politikk», som kom ut på Lunde forlag. Her begrunner han hvorfor han har valgt Frp som sitt politiske ståsted. Dette partiet meldte han seg inn i på slutten av 1990-tallet, altså flere år etter at boka om Guds plan for Norge kom ut.
Representerer så teksten fra 2017 noe «oppgjør» med tankene fra 1994?
Både ja og nei.
Argumentasjonen er annerledes, og stemmebruken adskillig mer dempet.
Men samtidig er det mer interessant å se hva Åmland ikke skriver om i boka fra 2017 enn hva han faktisk tar opp.
I 1994 hadde han sterke meninger om partnerskapsloven; i 2017 mener han tilsynelatende ingenting som likekjønnede ekteskap.
Den verdimessige spagaten som hans partis ruspolitikk må representere for enhver kristen, nevner han ikke med et ord.
Han skriver varmt om staten Israel, men nevner ikke med et ord at han tilhører et parti som har programfestet forbud mot omskjæring.
Heller ikke partiets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp synes han det er grunn til å nevne i ei bok om kristendom og politikk, utgitt på et kristent forlag.

Nyansering
Boka fra 1994 er skrevet av en kristelig radikal 28-åring som tilhørte en karismatisk trosmenighet.
Teksten fra 2017 er skrevet av en 51 år gammel statssekretær og stortingskandidat som har meldt seg ut av menigheten han tilhørte på 90-tallet.
De fleste av oss nyanserer holdninger og synspunkter i løpet av et kvart århundre.
Noen ganger endrer vi dem fullstendig.
Det betyr ikke at de holdningene man engang hadde og talte til dels høyt om, er uinteressante.
I 1953 ga Indremisjonsforlaget ut en liten bok på 50 sider som het «Vekkelse».
Den var skrevet av emissæren Peder Ramsrud. Boka var dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av strategier og metoder fra en 30 år gammel mann som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.
Fire år senere sluttet han som predikant; han følte seg utbrent.
Senere var han ikke aktiv i kristent arbeid, men da han i 1989 ble innvalgt på Stortinget for Frp i Oppland, ble både fortida som predikant og boka om vekkelse hentet fram igjen.
Det var han nok bare sånn passe glad for, men samtidig var dette en del av hans cv og bagasje, på samme måte som Torkil Åmlands bok fra 1994 er det.

Litteratur:
Åmland, Torkil: Reformasjon: Guds plan for Norge (1994)
Ottosen, Espen (red.): Kristendom og politikk (Torkil Åmlands bidrag) – (2017)

Publisert i papirutgaven av avisa «Dagen» tirsdag 30. januar 2018 - portrettet er lastet ned fra Justisdepartementet