Fastetid

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter i første bind av trebindsverket av samme navn. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller.
Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?

40 dager
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.

Rense sinn og tanker
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik».
En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten.
Når han tok til seg noen dadler, pustet man lettet.

Jesu eksempel
Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om da Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang.
Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess.
Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.
Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap.
De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det nok slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.
Det handler om motivasjonen.

Lindtveit, fastelavnssøndag 14. februar 2021

Et bilde på veggen

Dette maleriet hang på veggen i mitt/mine barndomshjem i alle år.

De ti årene da vi bodde på Frogner – en stor leilighet med mange rom; blant dem to store stuer – hang det på veggen i den ene av disse, og hang vel på en slags hedersplass.
Jeg har aldri fått helt klarhet i hvordan det endte hos mine foreldre, utover at det var en gave min far hadde fått på et eller annet tidspunkt.
Etter hvert endte det hos meg/oss, sammen med det andre av de to store maleriene vi hadde hjemme.
Da jeg flyttet til Lindtveit i 2013, ble maleriet med på lasset.
Nå henger det i stua ved siden av det som er blitt mitt skriveloft her i det sørlandske.

Det var altså en gave min far hadde fått.
Det kan være det ble fortalt hvem han hadde fått det av og ved hvilken anledning, men det har jeg glemt i så fall.
Jeg vil tro det er et bilde han har fått mens han ennå var alene. Mine foreldre giftet seg i desember 1951.

Signaturen på bildet tolker jeg til å være «S. Langer ‘50», eventuelt er det 51.
Om bildet er en kopi av et annet bilde eller originalt, vet jeg ikke.

Jeg synes det byr på en fortelling, men vet ikke helt hva fortellingen går ut på.
Er det et brev som skrives? Et dikt? En fortelling?
Hun som skriver ser ut til å ha funnet seg et slags gjemmested der hun kan få sitte i fred, i et uthus, kanskje?
På låven?
Et sted der hun kan stjele seg til noen minutters ro og fred, enten til å drømme litt eller skrive ned noen tanker som hun kan dele med andre på et senere tidspunkt?

Det er noe i meg som kjenner seg igjen i det maleriet.

Lindtveit, 9. februar 2021