Tidlig på 1980-tallet gikk en slags «time manager»-vekkelse over både kristenliv, organisasjonsliv og næringsliv. «Alle» gikk rundt med noen små, svarte ringpermaktige små bøker som til forveksling kunne minne om en bibel.
Jeg kom også inn i denne vekkelsen, om enn via en omvei.
En kollega av meg hadde falt ut av nåden, for å bruke en kristelig formulering, var gått lei av hele konseptet og ga meg både permen og boksen med «rerfill»-materiale.
Jeg har ikke brukt opp det materialet ennå, og i dag dukket det altså opp. Dette til tross for at det i hvert fall er 30 år siden også jeg droppet «Time Manager»-menigheten – som jeg egentlig aldri var skikkelig medlem av.
Ideen bak konseptet var god, den.
I den bibel-lignende permen hadde man selvfølgelig en almanakk, men også avdelinger for dagsplaner, ukeplaner, månedsplaner og årsplaner.
Det var også god plass til ark med notater.
Ikke minst det siste var nyttig – jeg hadde alltid et lite utvalg andaktsmanuskripter liggende her; som frelsesoffiser kunne det være nyttig oftere enn man gjerne tenkte.
Var man med i en og annen komité, kunne man samle notater man gjorde under komiteens møter i den samme permen.
Systemet hadde også et utvalg merketusjer som man kunne bruke på de forskjellige planene og notatene, farge valgt ut fra vurdering av betydning.
For noen gikk det vel dette siste litt over styr – jeg har sett både dagsplaner og ukeplaner som var så fargerike at man fikk assosiasjoner til en unge med et malerskrin.
Det ble arrangert kurs i hvordan man skulle bruke dette verktøyet. Blant annet skulle man definere «nøkkelområder» for sin virksomhet.
Jeg fulgte et slikt kurs, men fant fort min egen variant av bruksmåte. Til jeg droppet jeg hele konseptet. Permen av plast begynte etter hvert å gå opp i limingen; nye arbeidsforhold gjorde at behovet for en time manager ikke lenger var like stort.
Det var nesten så man savnet den gamle tre-trinns-inndelingen: Haster – Haster Veldig – Haster Ikke Lenger.
I dag sverger jeg stort sett til den gode, gamle almanakken, som min fagforening raust utstyrer meg med hvert år. Og jeg kommer alltid i mål med mine prosjekter innen tidsfristen.
Men kladdepapiret har jeg tatt vare på.
Etter å ha vært et observerende, skrivende, noterende menneske i 60 år har jeg lært at kladdepapir får man aldri nok av.
Takket være et liv i organisasjonsarbeid har jeg fremdeles et lager av den slags, men siden møtene og konferansene blir færre, minker det også på kladdepapiret.
Sånn sett var den nesten fulle boksen med Time Manager-materiale en gave, om ikke fra oven, så fra fortiden.
Lindtveit 16. juli 2020
Nils-Petter Enstad
PS. Er det noen som bruker dette systemet lenger? DS
