«Mellom prosjekter»

Året 2019 kommer til å bli et av de årene da jeg ga ut tre bøker.

Det begynte med en quizbok, deretter boka om Kristne Arbeidere og rett rundt hjørnet en bok med salmehistorier. Alle tre er ferdige både fra min hånd, forlag(ene) og trykkeri(ene). Jeg er med andre ord «mellom prosjekter».
Slik det ser ut nå, blir det også i 2020 tre utgivelser, kanskje også fire. Det tror det er ulike oppfatninger blant forfatterkolleger om det å komme med såpass mange utgivelser hvert eneste år. Hvordan er det blitt slik?

Å skrive bøker er en gammel drøm og/eller ambisjon. Jeg tror jeg fremdeles har liggende et manuskript til en roman jeg skrev som 16-åring. Den skal få lov til å ligge, ikke minst fordi jeg ikke vet helt hvor den ligger. Jeg satt på gutterommet i fjerde etasje i Eckersbergsgate 19 i Oslo og skrev den på faderens gamle skrivemaskin. Den ble på om lag 25, kanskje 30, A5-sider med enkel linjeavstand. Det var det første manuset av den typen som jeg fullførte. I tillegg har jeg liggende nokså mange påbegynte romanutkast. Men tre av dem ble faktisk ikke bare fullført, men gitt ut.

Det var i 1990 jeg fikk gitt ut den/de første «ordentlige» bøkene – to hefter som begge hadde tilknytning til påsken. Det ene heftet – «…så fikk du den levende møte» - har kanskje vært viktigere enn jeg var klar over den gang. I oppslagsverk der salmen «Å, salige stund uten like» og/eller forfatteren Johan Halmrast nevnes, er det lille heftet alltid nevnt som en kilde.
Jeg konkurrerte derfor ikke så lite med meg selv da jeg 25 år senere ga ut en ny og mer omfattende (og bedre, i all beskjedenhet; enda bedre, kanskje) bok om den samme salmen og den samme salmedikteren. En gammel plan om å skive en roman om Johan Halmrast ble definitivt begravd med den boka.

I 1991 kom en ny bok: «I ferdiglagte gjerninger». Her fortalte jeg historien om mine foreldres tjeneste som misjonærer i Indonesia for Frelsesarmeen. Å skrive om folk som står en så nær, og mens de ennå er i live, er regnet som et hasardiøst prosjekt. Det kan bli bra, men det kan også bli kleint. Jeg tror ikke min bok ble noen av delene, men det blir nok aldri aktuelt å skrive om noe eller noen som jeg har, eller har hatt, så tett innpå meg igjen.
Samme året var jeg medforfatter i en antologi med små biografier over kjente frelsesoffiserer.

I 1995 ble det også to bøker: En roman og en sakprosabok.
I 1998 kom en ny roman, og en ny sakprosabok.
I 2001 kom en sakprosabok.

I 2008 kom jeg for første gang med en bok på det som må kunne kalles «eget forlag». Det var en bok jeg hadde arbeidet med i mange år, vært i møte med flere forlag om, og tilmed fått stipend for å skrive. Til slutt gjorde jeg, nærmest i desperasjon, en avtale med et forlag som ville ta seg av det praktiske rundt utgivelsen, men som ikke tok noe redaksjonelt ansvar for boka. Det finnes etter hvert en rekke slike tilbud.
Samarbeidet var greit nok, selv om løsningen ble forholdsvis kostbar for meg selv, og jeg bestemte meg fort at denne typen samarbeid ville jeg ikke gå inn på flere ganger.

I denne perioden, fra 1998 til 2004, var jeg daglig leder for Kristelig Folkepartis studieforbund. Det meste av det som ble gitt ut av studiemateriell i disse årene, var det jeg som skrev. Jeg står derfor oppført med nokså mange titler fra disse årene i basen bibsys, i tillegg til de ni «ordentlige» bøkene fra disse årene. Og ni utgivelser i løpet av 15-16 år er ikke spesielt lite; det er mange forfattere som kan vise til mindre enn det. I tillegg var jeg bidragsyter i flere utgivelser.

I 2010 «løsnet» det. Igjen var det et prosjekt jeg hadde jobbet med lenge. Tatt fram, lagt til side, tatt fram igjen. Det var boka om Alf Prøysens religiøse landskap: «I milla seg og himlen». Flere forlag, både kristne og profane, fikk det tilsendt, men alle takket høflig nei. Det var interessant, for all del, og godt skrevet, men altså…
Så oppdaget jeg at det fantes et lite forlag i Prøysens hjemkommune. Dit sendte jeg manuset, og der fikk jeg napp. Forlagssjefen, en pensjonert skolelærer, hadde etablert forlaget for å gi ut sine egne fortellinger, og var i utgangspunktet ikke interessert i andre forfattere. Men dette ville han gi ut.
Og boka fikk faktisk en god del oppmerksomhet. I dag har jeg overtatt restopplaget, og det hender fremdeles jeg blir bedt om å komme og kåsere om emnet.

Siden 2010 har det vært utgivelser hvert år.
I 2011 kom ei bok, i 2012 fire, om man regner med den jeg var redaktør for og bidragsyter i, i 2013 kom tre bøker, i 2014 én, i 2015 to og i 2016 ble det i alt fem utgivelser.
I 2017 kom én bok, i 2018 to og i 2019 tre. I 2020 blir det trolig også tre.
Noen av bøkene er «oppdragsprosjekter»; organisasjonshistoriske arbeider, men de krever også en del arbeid.

Og nå er jeg altså «mellom prosjekter», etter å ha fullført tre nokså parallelt.
Det blir litt som å starte på en ny skitur (ikke at jeg har så mye erfaring med skiturer, men noe skal det sammenlignes med!) mens den gamle fortsatt sitter litt i kroppen.
Det er kanskje i slike situasjoner man setter seg litt ned, tar en kopp kaffe eller kakao og ser om man ikke har ei bok eller et blad i sekken?
Eller skriver et blogginnlegg?

Lindtveit, 21. november 2019

Tilføyelse, 23. november:
Et moment som jeg ikke fikk med da jeg skrev denne teksten for to dager siden:
En av årsakene til at jeg holder det enkelte vil betrakte som et litt halsbrekkende tempo med to-tre utgivelser hvert år, har rett og slett med alder å gjøre.
Med en 70-årsdag som blinker i det ikke altfor fjerne, må man ta på alvor at man har langt mer tid bak seg foran seg. Og at man fortsatt har en del på hjertet.
Jeg er foreløpig ikke der hvor Halldór Laxness var da han hadde gitt ut sin siste bok - «Dagar hjá munkum» - i 1988: -Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, og noen av dem er nokså tykke, kommer du til et punkt hvor du ikke lenger har så mye du vil ha sagt.

NPE

Ragnar Forbech - «kommunistpresten» i Domkirken

Ennå finnes det de som husker den litt ærverdige, eldre mannen med den hvite manken, den slipsløse flanellskjorta under jakka og buksene med den knivskarpe pressen. Hver lørdag kveld i sommerhalvåret, når klokka nærmet seg 21, stilte han seg opp på Stortorget i Oslo, sammen med en gruppe frelsessoldater med gitarer, trekkspill og kollektkurv.

Mannen var Ragnar Forbech, residerende kapellan i Domkirken menighet i Oslo fra 1947 til 1964. Da var lørdags-samarbeidet med Frelsesarmeen allerede var en lang og innarbeidet tradisjon som ble den holdt vedlike i ytterligere ti år. Med enke bilder fra hverdagslivet forkynte han evangeliet for kveldsvandrere i Oslo sentrum. En sterk, klar stemme og en framtoning som innga tillit.


Det er kanskje ikke like mange som husker den samme presten fra årene da han dro rundt på industriarbeidsplassene i Oslo – den gang slike ennå fantes! – og holdt andakt for dem i spisepausen. Også her hendte det han hadde frelsessoldatene med seg, eller folk som var knyttet til den organisasjonen han selv var en del av: Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Han var folkelig og enkel både i sin framtoning og sin forkynnelse. Den kompliserte teologi var ikke hans greie. Han forkynte Jesus på korset; Jesus som Frelser. Nei, hvem skulle vel kunne tenke seg at denne milde mannen med det varme vitnesbyrdet var noe annet enn elsket og avholdt av alle? I stedet var han gjennom mange år et stridens eple i så vel Den norske kirke som i den arbeiderbevegelsen han identifiserte seg så sterkt med. Han ble kalt både «den røde kapellan» og «kommunistpresten i Domkirken».

«Vestkantgutt»
Ragnar Forbech ble født i Kristiania 23. juli 1894. Han vokste opp på «beste vestkant», og har selv fortalt at nød var noe han verken hatt sett eller hørt om i oppveksten. Barndomshjemmet var preget av en folkekirkelig fromhet og kristen tro. Han bestemte seg tidlig for å bli prest. I 1918 tok han teologisk embetseksamen ved Universitetet i Kristiania.
Året etter fikk han sin første prestestilling, som residerende kapellan i Vestre Fredrikstad. I 1921 giftet han seg, og ekteparet fikk to barn.
Det var under årene i Fredrikstad at Ragnar Forbechs politiske engasjement ble vakt og hans radikale holdninger vokste fram.
For første gang møtte han en stor arbeiderbefolkning som levde under til dels dårlige kår. Klasseforskjellene i byen gjorde et dypt inntrykk på ham, og han ble sterkt engasjert i de sosiale problemer.
Snart stod han frem i offentligheten med radikale sosialpolitiske synsmåter, noe som slett ikke var vanlig blant prester på den tiden.
Å være radikal og tale de små i samfunnet sin sak, ble en del av Forbechs identitet som prest. For ham var det helt selvsagt at kristendommens kjærlighets- og rettferdighetsideal måtte realiseres i det sosiale og politiske liv.
Den ateistiske marxismen tok han avstand fra. I stedet så han på kristentroen som den kraft som kunne skape et nytt og bedre samfunn.
Forbech fikk et godt forhold til arbeiderbevegelsen i Fredrikstad, og derfor vakte det reaksjoner i blant annet arbeideravisa «Smaalenenes Social-Demokrat» da han ved kommunevalget i 1925 stilte til valg på «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste». Det var slike lister i en rekke kommuner i mellomkrigstida.
Begge lokalavisene i byen var kritiske til lista; Fredrikstad Blad fordi den mente den var radikal, Smaalenenes Social-Demokrat fordi de mente den var for konservativ. Og særlig ille var det at Ragnar Forbech sto på denne lista, mente de.
Men han ble valgt inn både i kommunestyret og formannskapet, og ble også gruppeleder for de fem representantene som lista fikk. Men allerede i 1926 flyttet familien til Oslo, der Forbech var blitt ansatt i Tøyen småkirke som prest. Han engasjerte seg senere aldri i den typen politisk arbeid.

Radikal prest
I Oslo engasjerte Forbech seg i Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon, der han var styreleder i mange år. I 1932 ble han forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo, og i 1947 residerende kapellan i Oslo domkirke. Dette ble hans siste prestestilling.
Omtrent samtidig meldte han seg inn i Norges Kristne Arbeideres Forbund. I 1948 ble han forbundets nestleder.
Ting kan tyde på at forbundsleder Alf Bastiansen, sokneprest på Kampen, gjerne hadde sett at Forbech etterfulgte ham som leder, men i og med at Forbech ikke var medlem av Arbeiderpartiet, og ikke ville bli det heller, var det nestlederposten som ble hans. Den hadde han i mange år. I forbundets lover var det et krav at formannen skulle være medlem av Arbeiderpartiet.
Det var på begynnelsen av 1950-tallet at Forbechs politiske radikalisme begynte å vekke oppsikt. Dette hadde nok sammenheng med at den kalde krigen var blitt stadig kaldere. Forbech nektet å ta stilling til konflikten mellom øst og vest; han var pasifist.
I 1949 var det blitt opprettet en bevegelse som het «Fredens Forkjempere i Norge», og her meldte Forbech seg inn. Haakon Lie oppfattet dette som en (av mange!) kommunistiske dekkorganisasjoner, og omtalte Forbech som «det skiltet kommunistene viser fram» når de drev sin fredspropaganda.
Det var mange fredsbevegelser som ble startet opp etter krigen; noen talte for opprustning, andre for nedrustning. Forbech var helt klart på den sistnevnte linjen.

«Stalins fredspris»
Kritikken mot Forbech toppet seg da han i 1955 ble tildelt Stalins Fredspris av de sovjetiske myndigheter. Prisen var blitt innstiftet i 1949 i forbindelse med Stalins 70-årsdag, og man fortsatte å dele den ut helt il 1990. Fra 1958 het den Lenins Fredspris.
Den ble kun gitt til utlendinger, og forfattere som Halldór Laxness fra Island, Martin Andersen Nexø fra Danmark og Pablo Neruda fra Chile fikk den. Sangeren Paul Robson fra USA var en annen prisvinner.
Ragnar Forbech er den eneste norske prisvinneren.
Prisen var på 180 tusen 1955-kroner; det tilsvarte mellom ti og 15 ganger det gjennomsnittlige lønnsnivået for norske lønnsmottakere det året.
Reaksjonene på at Forbech tok imot prisen var sterke.
Den senere biskopen Per Lønning skrev en lang artikkel i den konservative avisa Morgenposten der han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å «La prisen fare», som var tittelen på innlegget. Forbech fikk også beskjed om at dersom han tok imot prisen, ville han ikke bli gjenvalgt til bymisjonens representantskap, der han hadde vært medlem siden han gikk av som styreleder i 1941.
Saken førte også til at det som til da hadde vært vanlig praksis, at kapellanen i Domkirken også var domprostens stedfortreder, ble endret.
Et offentlig angrep på Forbech i radio fra hans biskop, Johannes Smemo, fikk et etterspill i Stortinget da Henry Hoff, som representerte NKP på Stortinget, ville vite hva regjeringen mente om at en biskop prøvde å tvinge en av sine underordnende «til en ensrettet og uniformert oppfatning av fredsarbeid».
Kirkeminister Birger Bergersen mente ikke noe om det, og mente at Smemo og Forbech begge hadde brukt sin ytringsfrihet i den aktuelle saken.
Men Forbech reiste til Sovjet og tok imot prisen. Om han var en fredsommelig person, kunne han også være nokså sta.
Pengene brukte han blant annet til å ansette den unge teologistudenten Berge Furre som sekretær ved kontoret til Kristent Fredslag, der han selv var formann fram til 1964.
Denne typen oppstyr rundt Ragnar Forbech gjorde at mange ikke fikk med seg hva som var hans egentlig kall og visjon, nemlig å være prest og sjelesørger. Han politiske radikalisme var først og fremst en logisk konsekvens av dette kallet.

«Kommunist»?
Det kan nok være at Ragnar Forbech var «kommunist» i ideologisk forstand, men det var i så fall en naiv form for kommunisme, mer preget av Bergprekenen enn av Marx og Lenin.
Allerede i 1948 hadde han i et foredrag i Calmeyergatens Misjonshus definert kommunisme som «en samfunnsordning hvor produksjonsmidlene er overtatt av staten, hvor rikdom og fattigdom er eliminert; et klasseløse samfunn hvor regelen er «fra enhver etter hans evne – til enhver etter hans behov»».
Det var en kjent sak at han hadde mange venner blant norske kommunister, og han ble ofte bedt om å forrette ved deres begravelser. Selv skal han ha eksplisitt erklært at han ikke var kommunist.

Frelsesarmeen
Da han begynte som prest i Domkirken i Oslo, hadde Forbech lagt merke til at en gruppe frelsessoldater pleide å samle seg på Stortorget hver lørdag kveld og søndag kveld i sommerhalvåret.
Ragnar Forbech var økumen både av legning og overbevisning. Et møte med Oxford-bevegelsen på 1930-tallet hadde betydd mye for ham, og de fromhetsidealene som preget Oxford-bevegelsen, kjente han igjen i Frelsesarmeen.
Dermed tok han kontakt med lederen av armeens menighet i sentrum, Templet korps, som hadde disse friluftsmøtene. Som prest hadde han registrert at det var mange mennesker som ikke kom til kirke og gudshus. Hvorfor kunne ikke han være en del av det gudshuset som stilte seg opp på torget?
Slik tenker en prest som definerer seg som «bredkirkelig», og slik begynte et samarbeid som skulle vare i 25 år; lenge etter at han var gått av med pensjon og nesten helt til han døde i 1975, 81 år gammel.
Da han i 1967 ga ut boka «Prest på allfarvei – og utenfor», var det torgtaleren Ragnar Forbech som ble skildret på omslaget: Forbech på en kasse, henvendt mot en forsamling, domkirken i bakgrunnen og midt i forsamlingen en uniformert frelsessoldat.

Epilog
Friluftsmøtet er over. Frelsessoldatene har pakket gitarene. Presten har takket dem for sangen, og rusler bortover torget. Han merker at en ung mann følger etter ham; trolig en som har stått og hørt både på sangen og appellen.
Presten snur seg mot den unge mannen: «De er kanskje en kristen?»
Svaret kom spontant: «Jeg vil gjerne bli det!»
Og presten tar ham med seg til kontoret han har skaffet seg for nettopp den typen samtaler.
Resten får bli mellom dem.

Litteratur:
Agøy, Nils Ivar: Kirken og arbeiderbevegelsen. Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940 (Bergen, 2011)
Forbech, Ragnar: Prest på allfarvei – og utenfor (Oslo, 1967)

Publisert som kronikk i Dagen 30. september 2019

«Fluenes herre» - en moderne apokalypse

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er nå for lengst etablert som en klassiker. Vi snakker om William Golding, mannen som skrev «Fluenes herre».

Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: «Poems».
I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen.
Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok.
En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen «Lord of the Flies».

«Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel» sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.

KAIN OG ABEL
Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis.
Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen.
Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på.
De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter.
De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.
Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer action-orienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya.
Allerede her kan vi ane en Kain og Abel-situasjonen; jorddyrkeren contra jegeren.
Snart har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet.

GRISEHODET OG KONKYLIEN

Et viktig symbol i fortellingen er konkylien.
Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter.
Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien.
Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.
Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur.
Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe.
Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.
Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.

KONTRASTER
Det er mange kontraster i denne romanen.
Konkylien contra grisehodet er nevnt.
Ralph contra Jack er en annen.
Ralph er høy, lys og dannet - Jack er liten, mørk og brutal.
Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller - Jacks «løytnant» er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.
En tredje kontrast er fornuften contra frykten.
Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret.
Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det.
Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.
Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten.
Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya.
En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt?
Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
«Fluenes herre» er blitt sammenliknet med «Robinson Crusoe», Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne.
Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding det stikk motsatte.
I hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar.
Tittelen «Fluenes herre» er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp «Fluenes herre».
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse.
Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy.
Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser.
Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene.
Han hadde gitt leserne en fortelling.
Hans far hadde vært en overbevist ateist, men Golding selv regnet seg som en kristen, uten at han meldte seg inn i noe kirkesamfunn. I et intervju skal han ha sagt at han trodde ikke på noe liv etter døden, og at han ikke kunne tenke seg å skulle leve med seg selv i tusenvis av år.

KLASSIKER
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid.
Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien.
Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk.
På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Den er bortimot obligatorisk som pensum i engelsk ved norske, videregående skoler.
Den er blitt filmatisert to ganger.
William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur.
Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

Publisert som kronikk i avisa Dagen 25. september 2019

Om å skrive

En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.

Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det.
I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på: Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil. Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.

Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført.
Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien. Selv hadde jeg et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn».

Andre bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner.
En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim.
I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.

Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også av at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd eller en limstift. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært et avansert verktøy.

I mange år nå har pc-en vært mitt arbeidsverktøy.
Det har blitt noen pc-er etter hvert også, selv om jeg tror de maskinene jeg har hatt, har hatt lengre levetid og brukstid enn de ville hatt hos mange andre.
Lenge sverget jeg til programmet Word Perfect i ulike versjoner. 4.1, 4.2, 5.0. Disse kommuniserte med hverandre.
Jeg sa ved noen anledninger at WP etter min mening var skapt i himmelen, og at alt etter det var å tukle med skaperverket.

Jeg har fremdeles tallrike manuskripter liggende på ulike disketter; lagret i en versjon av WP, jeg tar vare på dem i håp om at jeg en dag skal ramle over en pc som fremdeles leser slike disketter, og at jeg i hvert fall kan få gått gjennom dem og lagret det som er «liv laga» av dem.

I mine gjemmer har jeg nok også noen håndskrevne manuskripter. Dikt, fortellinger, kanskje tilmed det som i min tanke skulle bli min første roman, den gang jeg satt på gutterommet i Eckersbergsgate 19 på Frogner og fylte en A5 «Norgesblokk» med en fortelling om Johans vei mot livet.
Så het den; den var i det man må kunne kalle «Rustbøle-tradisjonen», og jeg var vel 16 år.

Kan det ha vært på den tiden jeg klippet ut sitatet som står over disse linjene?
Det er hentet fra bladet «Bindestreken». Det var organ for Den Norske Bokklubben og kom hjem til oss i mange år; først fordi faren min var medlem av Bokklubben; senere fordi også jeg var det.

(En digresjon: Rundt 1970 en gang hadde jeg fått en postgiroanvisning fra et blad; honorar for en liten tekst som hadde stått på trykk. Kan beløpet ha vært så mye som 25 kroner? Da mannen i luka spurte etter legitimasjon, sto jeg litt opprådd; jeg hadde ikke tatt med noe slikt. Men i lommeboka lå medlemskortet til Bokklubben. Det godtok han, og jeg fikk pengene. Digresjon slutt.)

Utklippet med Kumbels gruk har fulgt meg i nærmere 50 år. Jeg limte det opp på en liten kartong og laget et «fot» av en annen kartongbit, etter mønster fra enkle bilderammer.
Jeg har hatt det stående på ulike skrivebord; noen av dem hjemme hos meg selv, andre der hvor jeg jobbet. Når står det på det pensjonerte kjøkkenbordet som jeg bruker som skrivebord her på loftskontoret på Lindtveit.

Det bordet befinner seg i en stolt tradisjon: En liten kjøretur herfra, på Nørholm, var det også et gammelt kjøkkenbord som tjenestegjorde som skrivebord. Han som satt ved det, brukte verken pc eller skrivemaskin. Han skrev for hånd, med en stor tømmermannsblyant.

Håndskriften hans skal ha vært klar og godt lesbar, selv i høy alder. Han tilhørte den generasjonen som hadde «skjønnskrift» som fag i skolen. Men det hadde vi også da jeg gikk i skolen. Jeg har vært både forlagsredaktør og forlagskonsulent og lest håndskrevne manuskripter. Ikke alle har fulgt like godt med i de timene.

For å vende tilbake til Nørholm: Etter hvert hadde mannen ved kjøkkenbordet - hans skal visst ha snekret det sammen selv - skrevet så mye i sitt liv at han skalv i den høyre armen. Han måtte derfor bruke den venstre for å holde den høyre fast mens han skrev.
Den siste setningen han skrev, med sin egen påholdne arm, er gått inn i verdenslitteraturen: «St. Hans 1948. Nu har Høiesteret dømt og jeg ender min skriving».

Jeg har nok ennå noen setninger til gode – jeg håper i hvert fall det.

September 2019

En sjangerdebatt med meg selv

Jeg sitter her og fører en liten sjangerdebatt med meg selv.

I kveld har jeg ansvaret for et arrangement på Frelsesarmeen i Arendal. Temaet er olsok, og jeg skal ha et innlegg om «Når ble Norge et kristent land?»
Slike innlegg kan ha flere former og flere betegnelser.
Det kan kalles en forelesning, men i mitt hode er en forelesning
a) noe som varer i ca 45 minutter og
b) noe som holder en relativt høy, faglig standard. Tilnærmet vitenskapelig.

Den faglige standarden på det jeg har forberedt, er jeg ikke bekymret for.
Dette er stoff jeg har arbeidet med i mange år og skrevet både en bok og en rekke kronikker om. Disse har stått i riksdekkende aviser som Aftenposten og Dagbladet, i tillegg til en rekke regions- og lokalaviser.
Men vitenskapelig?
I akademia bruker man også ordet «paper» (uttales som på engelsk) om faglig stoff som ikke er helt ferdig, gjennomarbeidet ennå.

En annen betegnelse som kan brukes, er «foredrag». Det er liksom hakket under forelesning, og trolig også «paper». Men det er et ord som virker litt traust og sidrumpet. Man kommer ikke til Frelsesarmeen for å høre et foredrag.
Så jeg landet på «kåseri» - litt mindre forpliktende, litt løsere i snippen.

Når det gjelder den oppbyggelige delen, har jeg forberedt en andakt og ikke en preken.
Prekener holder jeg forholdsvis ofte.
Da tar jeg gjerne utgangspunkt i søndagens tekst, og arbeider med den, både teologisk og med tanke på formidling/overføring.
Andakten er – nåvel: litt løsere i snippen.
Kanskje litt kåserende.
Men like forpliktende for andaktsholderen når det gjelder å gi teksten man tar utgangspunkt en tolkning som man kan stå for, og som holder mål.

Det var vel så langt jeg kom i denne sjangerdebatten med meg selv i dag.

24. juli 2019

Da Haakon Lie lærte KrF å drive valgkamp

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Krigen var slutt og samfunnet skulle komme tilbake til normale tilstander. Ikke minst skulle det politiske liv og de demokratiske institusjonene komme i gang. Et av de første partiene som fikk hjulene i gang var Arbeiderpartiet, der den Haakon Lie, hjemvendt fra USA, tok fatt som partisekretær.

En sommerdag fikk han et besøk på sitt kontor.
Gjesten presenterte seg som Olav Bryn, landssekretær i Kristelig Folkeparti.
Han ville gjerne ha noen tips med tanke på hvordan organisere en valgkamp og hvordan bygge opp en partiorganisasjon.
Haakon Lie ba gjesten sitte ned.


Fram til da hadde KrF bare vært representert på Stortinget fra Hordaland, med én representant i 1933 og to i 1936. I 1939 hadde partiet fått startet lag i flere fylker, men var såpass ukjent og anonymt at partiet ble glemt da Einar Gerhardsen skulle danne sin samlingsregjering sommeren 1945. Men nå hadde KrF ambisjoner om å bli representert fra mange fylker.
Haakon Lie hadde sans for gjesten.
Det lå nok partitaktiske vurderinger bak: Et nytt parti på «borgerlig» side ville øke sjansene for et godt resultat for Arbeiderpartiet, mente han.
De ble sittende og prate i flere timer, og Bryn noterte flittig. Da han gikk, takket han for en svært nyttig leksjon i politisk organisasjonsbygging og valgkampstrategi.

Haakon Lie hadde nok ikke så mye tro på det nye partiet, og valgresultatet 8. oktober 1945 ble kanskje en overraskelse for ham: KrF stilte liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Samtidig betraktet Lie KrF som et parti som i verdisyn og praktisk politikk lå nærmere Arbeiderpartiet enn både Høyre og Bondepartiet. Den livslange ateisten Haakon Lie så både i 1945 og senere at KrF hadde et betydelig innslag av velgere fra lavlønnsgrupper.

En annen bevegelse som var på offensiven i 1945 var Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Ved stiftelsen i februar 1939 hadde forbundet hatt to formål: Å være en kristen røst inn i den politiske arbeiderbevegelsen, og å bringe evangeliet ut på arbeidsplassene gjennom bedriftsandakter. Under krigen kunne ikke den politiske siden ved forbundet vises fram, men forankringen var likevel klar.
Lederen i forbundet, sokneprest Alf Bastiansen i Oslo, hadde vært lokalpolitiker for Arbeiderpartiet før krigen.
I løpet av krigsårene hadde mange blitt kristne, og i partiledelsen tenkte man derfor at det nye forbundet kunne være en viktig forbundsfelle, og en buffer mot KrF. På forbundets landsmøte i Oslo i oktober 1945 var både statsminister Einar Gerhardsen og kirkeminister Kaare Fostervold, og Gerhardsen ga «en varm hilsen» ifølge en av de som var til stede.

Publisert i Klassekampen 26. april 2019 - samme dag som KrF åpnet sitt landsmøte

Et manus blir til...

Etter tre dager i et arkiv er det behov for å gå inn og korrigere litt i det som allerede er skrevet. Man har trodd at man hadde kontroll på fakta, ofte med utgangspunkt i andre-hånds kilder, og så viser seg at disse iblant er feil og iblant upresise eller mangelfulle.

Sånn er det nå en gang å skulle skrive ei bok – ikke minst ei bok som skal være en så riktig, historisk framstilling som mulig.
For en del år siden overtok jeg et bokprosjekt etter en forfatter som hadde dødd før manus var klart. «Han har skrevet mye allerede; du trenger bare å supplere det litt», var beskjeden jeg fikk.
Jo, han hadde skrevet mye, men jeg oppdaget fort at han i stor grad bare hadde overtatt og videreført en del myter som hadde fått leve sitt liv i organisasjonen. Litt vanlig, journalistisk research tilsa at her måtte store deler av manus skrives om. Men boka kom ut, og jeg oppfattet – og oppfatter – den som «mitt» verk.

Nå er det et annet prosjekt det gjelder. Også det er en historisk framstilling. Det er nok en del «huller» i de skriftlige primærkildene; de menneskelige er stort sett blitt tause.
Det vil alltid være et spørsmål om forfatterens analyser og vurderinger når en slik bok skal skrives. Det er noen «f-ord» som er nyttige og nødvendige i en slik prosess; jeg nevner «fakta», «fortelling» og «fortolkning». Kanskje er det flere også? Kan «forståelse» være ett av dem?

Ingen av disse begrepene er nøytrale.
Den objektive historieframstillingen finnes ikke.
«Historien» i bestemt form entall finnes heller ikke.
Det som finnes er fortellingene – i flertall.
Og det nærmeste man kommer «historien» er summen av fortellingene, og dels fortellerens dels tilhørerens forståelse av dette.
Jeg bruker ordet «en fortelling» i undertittelen på den boka jeg holder på med akkurat nå.
Det er et meget bevisst valg!

Skriveloftet, Litteraturhuset i Oslo
23. februar 2019