Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som i 1888 tok initiativet til at 1. mai skulle markeres som en kampdag for arbeidernes rettigheter. Året etter tok Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp det samme på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer i ulike land. Én av disse var Kristiania.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag.
Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen og dens særpreg.
Fram til da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid.
Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen.
I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
Gudstjenester
I mange lokalsamfunn er det lange tradisjoner for at programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Forhåpentligvis vil den tradisjonen kunne tas opp igjen når vi kommer til en post-korona tidsalder.
Denne tradisjonen gjør at det er naturlig for meg å gjøre meg noen tanker rundt nettopp dette: Å markere en kampdag med en gudstjeneste.
Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter.
En utfordring kan være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det.
En annen utfordring har rett og slett kunnet være det å finne en egnet prekentekst.
I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte. Man kunne velge mellom to tekster fra Lukas som begge handler om denne «regelen», og om å elske sine fiender.
Som 1. mai-predikant oppfatter jeg begge disse tekstene som lite spennende.
De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre.
Litt Kardemommelov, liksom.
Det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.
«En refser av Guds nåde»
De tekstene som er utgangspunk for det følgende, er av et litt annet slag. De er også hentet fra tekstrekkene for gudstjenester 1. mai.
I evangelieteksten er det Jesu utfordring til betingelsesløs gjestfrihet som er tema: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde» (Luk 14, 12-13).
Enda mer kraft er det i teksten fra profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, som refser de kommersielle kreftene i samfunnet, de som bare venter på at høytidene og helligdagene skal ta slutt, slik at de kan begynne å kjøpe og selge igjen, for «Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn» (Amos 8, 5-6).
Begge disse tekstene kan med letthet anvendes på mange aktuelle situasjoner, selv i vår tid.
Tilleggsteksten man kan velge, er den hvor Jesus forteller liknelsen om den rike mann og Lasarus.
Dette er det som har ført til følgende overskrift for disse tankene: «Fra Amos til Lasarus».
Amos
La oss begynne med profeten Amos – refseren i den gamle pakt – en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene.
«Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem!»
Slik åpner han sine profetier.
Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen.
Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet generelt og partiledelsen spesielt for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans skal ha endt med at han pekte mot rekka der sentralstyret i partiet satt og ropte ut: «Herren er trøtt av dere!»
Deretter forlot han møtet.
Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag?
I nær sagt hvilket som helst parti?
Herren skal tordne fra Sion!
Herren er trøtt av dere!
Lasarus
Så har vi den fattige Lasarus i Jesu liknelse – han som ble utnyttet, oversett og glemt.
Liknelsen om den rike mann og Lasarus er ikke noen enkel tekst å fortolke.
Den kan veldig lett forstås dit hen at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt.
Evangeliet er ikke slik.
Jeg leser derfor liknelsen om den rike mann og Lasarus som en liknelse om forvalterskap.
Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar.
Det var der den rike mannen trådte feil.
Vi ser det samme i en annen liknelse; den om den rike bonden. «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»
Profeten Amos igjen: «Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet! Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget? Da gjør vi målet for lite og prisen for høy og fusker med falske vekter. Da kjøper vi småkårsfolk for penger, en fattig for et par sandaler, og selger avfallskorn!»
Og konklusjonen: «Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Aldri vil jeg glemme noe av det de har gjort!»
Det er en kort vei fra profeten Amos til frelsessoldaten og politikeren Fabian Månsson: «Herren er trøtt av dere!»
Kort vei
Det er også en kort vei både fra Jesus og profeten Amos til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge.
Jesu ord hos Lukas virker – i hvert fall for denne predikant! – høyst relevant med tanke på debatten om asylbarna, og det substansielle i refsen fra Amos kan være relevant for noe så prosaisk som åpningstidsdebatt og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid. Dette presset møter både ansatte og kunder.
At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet.
Men selvfølgeligheter bør også utfordres og etterprøves.
For noen av oss vil «politikk og religion» da høre nesten organisk sammen.
Troverdig?
Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos?
Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet?
Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen oppfordrer til å forvalte?
Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.
Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien, det finnes mange.
Det finnes fortellinger om kirken som en opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester.
Begge disse fortellingene er «sanne», isolert sett, men ingen av dem er det dersom man bare velger den ene versjonen.
I tillegg har man den tredje fortellingen, nemlig den om at kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus.
På mange måter er det den mest pinlige.
Fremdeles er det mange steder der 1. mai-feiringen blir åpnet med en gudstjeneste.
Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er i Frelsesarmeen.
Det har neppe vært de partipolitiske markeringene som har preget disse samlingene sterkest i historiens løp, selv om mange frelsessoldater har vært politisk aktive og i partier over praktisk talt hele det politiske spekter.
Samtidig har Frelsesarmeen hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser.
Frelsesarmeens slumsøstre var blant pionerne både i hjemmesykepleien og eldreomsorgen her i landet.
Og Frelsesarmeen er vel ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.
William Booth sa det slik: «Man kan ikke forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult.»
En sterkere preken for 1. mai kan man vel knapt tenke seg?
