Jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon, og ble av redaktøren oppfattet som den som var best egnet til en slik oppgave: Å intervjue en forfatter om en roman der Frelsesarmeen hadde en viss plass.
Forfatteren var Gerd Grønvold Saue og romanen het «Hemmeligheten».
Gerd var den første «ordentlige» forfatteren jeg møtte, for ikke å si intervjuet.
Det ble en interessant prat, og jeg fikk en hyggelig tilbakemelding på intervjuet da det hadde stått på trykk.
Intervjuet med Gerd ble en slags «debut» - i løpet av kort tid fikk jeg i oppdrag å intervjue både Odd Eidem og Brett Borgen; også de for Krigsropet. Også det to interessante møter, om enn på litt ulike premisser.
Et års tid senere var jeg på jobbsøkermarkedet
og trengte referanser.
Jeg svelget dypt, tok en sjanse og ringte Gerd. Å skulle gi en referanse basert på ett enkelt møte, kan ha sine utfordringer, men Gerd løste den godt. Jeg fikk i hvert fall jobben.
«Jobben» i dette tilfellet var som nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo.
Og da jeg trengte et intervjuobjekt – kan det ha vært til sendingen 1. mai? – var Gerd den jeg kontaktet.
Hun var da leder i det som ennå het Norges Kristne Arbeideres Forbund, ved siden av å være redaktør for avisa «Brorskap», og dessuten den som tok seg av kontoret.
I 1990 krysset våre veier seg nok en gang.
Jeg følte at jeg hadde litt arbeidskapasitet til overs, så da Norges Kristne Arbeideres Forbund søkte etter redaktør i halv stilling for «Brorskap», meldte jeg meg. I mellomtiden hadde Gerd trappet litt ned, og var nå «bare» redaktør.
Men også det ansvaret ville hun fritas for, og det ble min anledning.
Jeg fikk jobben, og det ble innledningen til et langt og nært forhold både til bladet og forbundet – og til et verdifullt vennskap med Gerd. Selv ønsket Gerd å prioritere eget forfatterskap i 1990-årene, etter at tiåret før var blitt et slags «organisasjonstiår» for henne.
Som redaktør kunne jeg glede meg over Gerds engasjement på mange måter.
Hun ble med i redaksjonsutvalget, hun leverte tekster, dikt, betraktninger og reportasjer.
Hun kom med oppmuntringer da jeg selv begynte å gi ut bøker. Hun anmeldte også flere av dem på en hyggelig, men samtidig profesjonell måte.
Med utgangspunkt i intervjuet for Krigsropet,
kjente jeg Gerd i nærmere 40 år.
Om kvelden 22. juni kom meldingen om at hun hadde sovnet inn; hun ble mer enn 92 år.
Siste gang vi møttes, var til hennes 90-årsdag.
Senere hadde vi kontakt én enkelt gang; hun syntes jeg hadde vært litt unøyaktig da jeg refererte noe hun hadde fortalt.
Slik var hun – raus, men nøye.
Det er med både vemod og takknemlighet
jeg ser tilbake på et langt vennskap og mange gode samtaler.
Nils-Petter Enstad
