Tittelen er inspirert av en roman av den tyske forfatteren Hans Fallada: «Den som en gang har spist av blikkfatet». Det er en roman som handler om utfordringen ved å skulle integreres i samfunnet igjen etter å ha sonet en fengselsdom.
Hvorfor brukte jeg akkurat den metaforen som tittel på en roman som – blant annet - handlet om å vokse opp i Frelsesarmeen?
Det spørsmålet svarer jeg ikke på i romanen, og har heller ikke tenkt å svare på det nå, snart 25 år senere. Hans Fallada er ellers mest kjent for romanen «Lille mann, hva nå?»
Novelle
Det første utkastet til denne romanen hadde jeg på trykk som en novelle i bladet «Frelsesoffiseren»; et blad jeg selv var redaktør for den gangen.
Før publiseringen valgte jeg å kjøre en liten prosess i forkant, slik at både «TC» og «CS» (dette er interne Frelsesarmé-koder!) hadde lest den på forhånd.
Den eneste kommentaren jeg fikk, var fra daværende TC som lurte på om jeg ville beholde ordet «jævli» i en replikk.
Det ville jeg.
Det godtok han.
Først 13 år senere hadde jeg romanen klar. «J-replikken» er med der også.
Genesis Forlag ville gi den ut, og slik ble det. Boka fikk ikke så mange anmeldelser, og den i Krigsropet var kanskje den mest spennende. Jeg ramlet over den forleden, og tok en utskrift.
Noen av refleksjonene stusser jeg vil litt over i dag, men det er en spennende omtale.
Jeg har scannet den og den kan ses i dette innlegget.
Om å bruke seg selv
I ettertid har jeg hørt at noen har lurt på om romanen er selvbiografisk.
Det korte svaret er nei, men jeg ser jo, når jeg har hentet den fram igjen, at det er noen av mine egne opplevelser som er blitt med. Hvilke det er skal jeg ikke røpe, bortsett fra denne: Et sted sitter det fortellende «jeg» og blar i Vårt Land. Der finner han en kronikk med tittelen «Er det synd å være sliten?»
Det var vel en form for metatekst. «Er det synd å være sliten?» var tittelen på den første kronikken jeg hadde i Vårt Land, året må ha vært 1986 eller 1987. Jeg/vi sluttet i Frelsesarmeens tjeneste 31. desember 1985. Det var vel ikke først og fremst fordi vi var «slitne», men det var samtidig en del av et større bilde.
Samtidig: I en roman som er skrevet i «jeg»-form, sier det nesten seg selv at man må «låne» litt fra eget liv og egne erfaringer.
I 2012 ga jeg ut en annen roman i «jeg»-form; det samme kan sies om den, men heller ikke den er «selvbiografisk».
Reaksjoner?
«Blikkfatet» solgte relativt godt til å være en norsk roman gitt ut på et kristelig forlag. Så ble jeg i hvert fall fortalt. Men samtidig har jeg ikke vært spesielt opptatt av hvor mye de bøkene jeg har skrevet har solgt. Det har alltid vært slik at jeg har vært mest opptatt av å få boka ut, så fikk salget blir som det ble.
Noen ga meg litt respons på fortellingen. Jeg kan bare huske en som var direkte negativ; den kom fra en som ikke hadde lest den og ikke hadde tenkt å gjøre det. Nok sagt om den reaksjonen.
Jeg vet ikke hvor stort opplaget på boka var, men etter en tid overtok jeg mesteparten av restopplaget på den. Dette har jeg fortsatt stående, så hvis noen er interessert i å kjøpe og lese romanen, er det bare å si fra.
Jeg selger den for 100 kroner, og så kommer porto i tillegg. Det runder jeg også opp/av til en hundrelapp.
Gi beskjed via messenger eller epost, så får du info om vipps eller andre betalingsformer.
Så kan jeg jo runde av med et lite latinsk sitat: «Quod scripsi, scripsi».
Jeg er blitt fortalt at det betyr «Det jeg skrev, det skrev jeg».
Jeg forutsetter at opprinnelsen er kjent for de fleste.
