Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
«Kan det være Jesus?» var spørsmålet som møtte meg da redaktøren la ei bok på pulten min en gang i 1980. Boka var skrevet av en svensk biskop og hadde undertittelen «Fakta og debatt om likkledet i Torino».
Jeg leste boka og min omtale/vurdering av den sto i Krigsropet nr. 2 i 1981.
Boka var gitt ut på Luther Forlag og oversatt av Aftenposten-journalisten Svein Johs. Ottosen; en kollega jeg skulle treffe mange ganger senere i livet. Boka av den svenske, lutherske biskopen representert ikke mitt første møte med likkledet i Torino, og skulle ikke bli siste gang jeg skrev om det heller.
I 1983 kom det en ny bok på norsk, denne gang skrevet av to amerikanske forskere.
Den var gitt ut på forlaget Land og kirke, som var et underbruk av Gyldendal Norsk Forlag.
Dette var et forlag med mer økonomiske muskler enn det lille Luther Forlag; noe boka bar preg av.
I Krigsropets påskenummer i 1984 slapp jeg til med en to-siders kronikk om boka og fenomenet. Her ser jeg at jeg i 1984 daterte mitt første møte med likkledet til en bok jeg leste som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole 13 år tidligere (Werner Keller: «…men Bibelen hadde rett»; Dreyers Forlag, 1956).
«Torino-debatt»
«Torino-debatten» har rullet og gått siden den gang.
I en tidsskrift-artikkel fra 2016 leser jeg at likkledet blir beskrevet som «et av de mest intenst utforskede objekt i verdenshistorien», og at «noe mellom 100 og 150 000 vitenskapelige forskningstimer» er brukt på dette, «med de beste, tilgjengelige analysemetoder» (tidsskriftet «Libra», nr. 4). Tar vi utgangspunkt i tallet 150 tusen, vil det, brutt ned på dager, tilsvare 6250 døgn á 24 timer, noe som igjen vil tilsvare mellom 17 og 18 år, dager og netter.
Konklusjonene har da også variert sterkt.
I 1988 ble det lansert en meget bastant konklusjon om at likkledet var et falskneri fra 1300-tallet, og det var nok de som trodde – kanskje håpet også? – at siste ord med dette skulle være sagt.
Etter dette kunne vel ingen tro på Jesu oppstandelse, lenger, var liksom «argumentet».
Men nå har aldri likkledet i Torino vært regnet som noe «bevis» på Jesu oppstandelse, verken teologisk eller historisk.
Den katolske kirke, der troen på relikvier fremdeles er sterk, har tvert om vært meget tilbakeholden med å bruke «Torino-kortet».
Nye bøker – mer debatt
I 2011 ga Jostein Andreassen fra Søgne ut boka «Likkledet i Torino – et tegn for vår tid», etter at kledet året før hadde vært utstilt i katedralen i Torino, og dermed vært mer offentlig tilgjengelig enn tidligere. Senere er han kommet med flere bøker om det samme emnet.
Jeg må medgi at jeg har vært av dem som har bidratt til flommen av artikler og skriverier om likkledet i Torino.
I mitt eget klipparkiv finner jeg kronikker jeg har skrevet om emnet både i Dagen, Agderposten og Fædrelandsvennen.
Min holdning til fenomenet og konklusjon til debatten, har vært den samme, faktisk helt siden jeg skrev om det første gang for snart 25 år siden:
Jeg tror på Jesu oppstandelse som en historisk hendelse.
Det trodde jeg lenge før jeg hørte om likkledet i Torino første gang.
Det er ikke en tro det kan argumenteres for på annen måte enn gjennom den visshet som Den hellige ånd gir den som er tror på Jesus som sin Frelser.
