Langvarige regentperioder

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da den britiske dronningen Elizabeth II døde i september 2022, var det gått 70 år og seks måneder siden hun overtok tronen etter sin far, kong George VI. Det er en av historiens aller lengste regjeringsperioder.

Den eneste som har vært monark i et europeisk land lenger enn henne, er den franske kongen Louis XIV.
Da han døde i 1715, 77 år gammel, hadde han vært konge i Frankrike i 72 år og 110 dager. Han var bare fem år da hans far, Louis XIII, døde.
«Solkongen» selv overlot også tronen til en fem-åring, nemlig sin sønnesønns sønn, Louis XV; han som huskes for utsagnet «Etter oss kommer syndfloden».
Både guttens far og hans farfar døde før oldefaren.
Også Louis XV kunne notere seg for en lang regjeringstid, med nær 59 år som fransk konge.

Victoria

Tippoldemoren til dronning Elizabeth var dronning Victoria.
Hun var dronning over Storbritannia og etter hvert keiserinne av India i til sammen 63 år og sju måneder.
Hun tiltrådte som 18-åring i 1837 og døde i en alder av nærmere 82 år, i 1901.
Hennes bestefar, George III, var britisk konge i 60 år, fra han overtok etter sin far i 1760 og til han døde i 1820.
Han ble etterfulgt av først én sønn (George IV) og så en annen sønn (William IV) før datteren av en tredje sønn kom på tronen.
Med henne ble respekten for kongehuset og kongedømmet omsider gjenopprettet, etter to regimer preget av skandaler og en økende forakt for kongedømmet.


…og hennes slekt
Kong George III hadde 15 barn med sin dronning, og 13 av disse levde opp til voksen alder.
George III var unik på flere måter i den engelske kongerekken. Han var den første kongen på mange hundre år (og lenge etterpå!) som ikke hadde elskerinner.
Kongens barn var imidlertid langt mer vidløftige på dette området.
Både sønner og døtre hadde dels utenomekteskapelige forhold, dels giftet de seg med personer som kongen ikke kunne godta, blant annet fordi de var katolikker.
De produserte mange barn, men ingen av dem kunne arve tronen.
Hadde det ikke vært for at Edward, hertugen av Kent, og hans gemalinne nærmest i den 13. time hadde fått en datter i et ekteskap som kongen kunne godta, ville slekten Hannover dødd ut med denne generasjonen.Edward selv døde før Victoria var ett år gammel.
Slekten Hannover hadde kommet på den britiske tronen etter slekten Stuart.
Den første av de britiske Stuart-kongene het James.
I England ble han James I, men i Skottland, som var hans opprinnelige rike, var han James VI.
Han var skotsk konge i nær 58 år; han var knapt året da han ble utropt til konge etter sin mor, Maria Stuart.

Andre land i Europa
En samtidig av dronning Victoria, og som regjerte lenger enn henne, var keiser Franz Joseph I av Østerrike, senere Østerrike-Ungarn. Han kom på tronen som 18-åring i revolusjonsåret 1848 og regjerte i 67 år, til 1916.

En som også bør tas med her, er den hollandske dronningen Wilhelmina.
Hun ble dronning da hennes far døde i 1890; da var hun ti år gammel. Da hun abdiserte i 1948 hadde hun vært dronning i 58 år.
Hadde hun blitt sittende på tronen til hun døde i 1962, ville hun også kunne notert seg for 72 år som regjerende monark.
Fyrst Rainer III av Monaco var monark i sitt lilleputtrike i 55 år, fram til 2005.

Danmark-Norge
En som var konge i 60 år (på noen dager nær), var dansk-norske Christian IV.
Han ble konge i 1588 og regjerte til han døde i 1648.
Han var den av de dansk-norske kongene som interesserte seg mest for Norge, og besøkte landet svært ofte. Han ga navn til både Kristiania og Kristiansand, mens Kristiansund er oppkalt etter kong Kristian VI.
Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905 ble en 32 år gammel dansk prins, Carl, utropt som norsk konge.
Han tok navnet Haakon VII og var konge fram til sin død i 1957, 52 år senere.

«Europas svigerfar»
En slektning av Haakon, den danske prins Vilhelm, ble utropt til konge av Hellas i 1863. Da var han bare 17 år.

Hans far, den senere kong Christian IX, gikk også under betegnelsen «Europas svigerfar» fordi mange fra hans store barneflokk ble plassert på ulike europeiske troner: En ble dronning av England, en annen keiserinne i Russland og altså en konge i Hellas. Den prins Carl som ble norsk konge i 1905 var hans barnebarn.

Det greske kongedømmet var blitt opprettet i 1832 som en del av den nyordningen i Europa som skjedde i de første tiårene av 1800-tallet, dels som en følge av napoleonskrigene, dels som en vingeklipping av det osmanske riket; i dag bedre kjent som Tyrkia.
En tysk prins (dem var det mange av; denne var fra Bayern!) ble konge under navnet Otto I.


Han var bare 17 år da han ble konge, men med årene viste han mer og mer diktatoriske tendenser og etter 30 år var grekerne lei ham. Da var det duket for en ny 17-åring, nemlig den danske prinsen, som tok navnet Georg I.
Han satt på tronen i 50 år, men i 1913 ble han myrdet på åpen gate i Tessaloniki, 67 år gammel.

Regjeringsperioder
Hvor mange som har hatt tittel som konge, dronning eller fyrste over ulike land i historiens løp har neppe noen oversikt over.
Her har vi konsentrert oss om europeiske land og ikke gått lenger tilbake enn det 16. århundre.
Med unntak av Monaco har vi også sett på land av en viss størrelse.
I tillegg til disse regentperiodene på fra 50 år og oppover, har det vært tallrike fyrster som har sittet 20-30 på sine troner, og noen vesentlig kortere enn det.
Den korteste regjeringstiden – her bør man kanskje sette anførselstegn – tildeler vi tsar Mikael II av Russland.
Da tsar Nicolai II abdiserte 15. mars 1917 var det til fordel for sin bror Mikael.
Dagen etter abdiserte også han, etter å ha tilbrakt hele sin regjeringstid i dekning i en leilighet i St. Petersburg.

Illustrasjonene viser, ovenfra og ned:
Fotografi av dronning Elizabeth II, maleri av dronning Victoria, mynt med dronning Wilhelmina og maleri av kong Christian IX.

Byens største bygning – 100 år siden Frelsesarmeen gjestehjem i Ísafjörður ble åpnet

Sommeren 1922 ble Frelsesarmeens gjesthjem i den islandske byen Ísafjörður innvidd og tatt i bruk.

Ísafjörður, eller «Isafjord» som man gjerne sa på norsk, var den gang en stor by etter islandske forhold. I dag ville man kanskje kalle den «mellomstor»; vi snakker om et land som har færre innbyggere enn eksempelvis Oslo. Ikke desto mindre har jeg hørt Ísafjörður bli referert til som «et fiskevær» i norske medier. Et «fiskevær» i norsk sammenheng er jo gjerne en øy; i den grad man kan snakke om fastland i islandsk sammenhenger, er Ísafjörður en fastlandsby.

«Sjelehjelparmeen»
Frelsesarmeen kom til Island i 1895 og hadde sine første møter i Reykjavik i mai det året.
De to første offiserene var danske adjutant Christian Eriksen og hans dansk-islandske løytnant Þórsteinn Davíðsson.
I første omgang ble bevegelsen kalt «Sálahjálparherinn», trolig et forsøk på å finne et navn der man kunne bruke bokstaven «S» på uniformen, slik man gjorde (og gjør) iblant annet engelskspråklige land.
Men ordet var og ble en kunstig konstruksjon, og snart var betegnelsen «Hjálpræðisherinn» godt innarbeidet.

Fram til 1928 ble Frelsesarmeens virksomhet i Island styrt fra Danmark. Etter den tid hadde det britiske feltet ansvaret for Island.
Det ble åpnet flere korps eller menigheter, blant annet Ísafjörður, Akranes, Akureyri, Siglufjörður, Seydisfjörður og Hafnarfjörður.
Flere norske frelsesoffiserer hadde ordre til Island i disse årene, og de islendingene som ble frelsesoffiserer fikk enten sin utdannelse i Danmark eller i Norge. I 1948 ble arbeidet i Island og på Færøyene ordnet som en egen enhet – en divisjon – som ble ledet fra Norge.

Ísafjörður
I 1895 var Frelsesarmeen i Island først og fremst et Reykjavik-fenomen, men i 1897 ble det åpnet virksomhet i før nevnte Ísafjörður. De første offiserene her var en kaptein N. Andersen (dansk? Het han Niels?) og kadett Kristín Þórsteinsdottir (hans kone?).
Major Svava Gísladóttir (1891 – 1982), som har skrevet sitt navn med ildskrift i Frelsesarmeens historie i Island, var fra Ísafjörður. Hun har selv fortalt at hun ble kjent med armeen som 12-åring, og ble fascinert med det samme. Hun fikk sin offisersutdannelse i Danmark. I 12 år, fram til 1945, var hun divisjonssjef for arbeidet i Island.
I Ísafjörður hadde Frelsesarmeen sine møter på litt ulike steder i byen: Først i lokalet til Godtemplarlosjen, senere i et hjem og fra 1912 i et bedehus som ble kalt Hebron. Dette var lokalet til Brødremenigheten eller Plymouth-brødrene, som lenge var den største frikirkelige bevegelsen både i Island og på Færøyene.

Oddur Ólafsson
I 1915 fikk en ung, islandsk kaptein ved navn Oddur Ólafsson ordre til Isafjord.
Som sine forgjengere drev også han et omfattende barnearbeid, og var også god venn med den lokale presten, som senere ble biskop for Island.
Men Oddur hadde også andre visjoner.
I 1920 ble grunnsteinen lagt til et gjeste- og sjømannshjem i regi av Frelsesarmeen, og i 1922 sto dette ferdig.
Med sine tre etasjer var det byens største bygning. Her var det gjesterom til 35 personer, menigheten fikk sitt lokale i det samme bygget, offiserene fikk sin tjenestebolig her og det ble også plass til et hjem for eldre. I mange år var dette byens eneste hotell.
De lokale myndighetene i byen støttet opp om Frelsesarmeens virksomhet, også økonomisk. Det ble også organisert matutdeling til fattige i regi av Frelsesarmeen.

«Isafjord»
Det er mange norske frelsesoffiserer som har vært stasjonert i «Isafjord», som man stort sett har kalt byen i norske sammenhenger.
Også i de årene da arbeidet ble styrt, dels fra Danmark, dels fra England, ble norske offiserer beordret til «Sagaøya i vest», som også er en formulering som har vært brukt mye. I mange år var beordringene til Isafjord delt opp i henholdsvis leder for menigheten og leder for gjestehjemmet, men etter hvert ble disse oppgavene kombinert, ikke minst fordi det strengt tatt ikke var så mye arbeid knyttet til menigheten at det forsvarte en hel stilling.
Det er også mange norske salvasjonister som ikke var offiserer som arbeidet for Frelsesarmeen i Isafjord. I den forbindelse kan nevnes at én av disse ble innvidd til soldat mens hun var i Isafjord, og at hun senere faktisk ble frelsesoffiser, og er det fremdeles idet dette skrives.
Det var ellers ikke mange frelsessoldater som ble innvidd i Isafjord korps.
En av disse var Jóna Guðmundsdóttir som var soldat i menigheten i mer enn 50 år. Hun ble invalid i ung alder, men fikk et hjem og et arbeid på Frelsesarmeens gjestehjem. Hun døde i 1969, og da denne skribent var leder for arbeidet i Isafjord i perioden 1974-75 ble rommet der hun hadde bodd og arbeidet fremdeles omtalt som «Jóna-herbergið» eller «Jona-rommet», selv om det ble brukt til andre ting.

100 år etter
Når dette skrives, 100 år etter at gjestehjemmet ble innvidd og byens høyeste bygning ble tatt i bruk, har ikke Frelsesarmeen noen virksomhet i Isafjord lenger.
Det er litt vemodig å tenke på, men det er en gammel erkjennelse, referert i selve Bibelen: «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen» (Forkynneren 3, 1).

Nils-Petter Enstad

Bildetekst:
Da dette huset ble tatt i bruk i 1922 var det byens høyeste bygning. Offisersleiligheten var i første etasje - de to vinduene til høyre var til gjestehjemmets salong/TV-stue da artikkelforfatteren bodde der; vinduene til venstre var til frelsesoffiserenes stue (Foto: Krigsropet).