«Gjør det igjen!»

En afrikansk prest kom til Nottingham og besøkte metodistkirken der William Booth var blitt omvendt i sin tid.

Han så seg rundt, og sa til en som sto i nærheten: - Kan man be en bønn her?
- Selvsagt, var svaret. – Dette er en kirke. Her må man gjerne be en bønn!
Afrikaneren falt på kne, løftet hendene og sa: - Herre! Gjør det igjen!

Iblant hører man kristne som ber om «gammeldags vekkelse».
Profeten Habakkuk i Det gamle testamente så lenger: «Herre, jeg hørte gjetord om deg, jeg så, Herre, det du har gjort. Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» (3,2)!
Gud gjentar ikke seg selv, men han griper inn og oppreiser de vitner man til enhver tid trenger: En William Booth på 1800-tallet, en Billy Graham på 1900-tallet. En Hans Nielsen Hauge i Norge, andre i andre land.
«Gjør det igjen» ba den afrikanske presten.
«Gjenta det i vår tid, gjør det kjent i vår tid» var profetens bønn.

Denne teksten står i boka «Bedre med bønner. Enkle hverdagsbetraktninger i fastetiden» (Gaveca, 2022)

Oppvekstens lydspor: Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Rent fonetisk er det litt «smell» i setningen «Fra Prøysen til Presley». Begge navnene vekker gode minner hos meg. Begge ble en del av oppvekstens «lydspor».

La oss ta Alf Prøysen først.
Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med folkeeventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.

Lag på lag
I Alf Prøysens tekster kan man finne lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I 2014 var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Han tidlige bortgang, bare 56 år, var et stort tap, samtidig som han etterlot seg et formidabelt livsverk.

Hektet på Elvis
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis.
Det var ikke noe sjakktrekk i skolegården på Oslos vestkant midt på 60-tallet. Der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, hadde gospelsanger på repertoaret: Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».

Rock’n’Gospel
Men Elvis var jo ikke regnet som noen countryartist den gang. Han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel, sammen med en annen sørstatsgutt: Johnny Cash.
Da Elvis skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg tror jeg vet litt om halleluja-stemning.
Som Alf Prøysen ble heller ikke Elvis Presley noen gammel mann.
Han var 42 år da han døde en augustdag i 1977.
Han burde kunne vært blant oss ennå; han ville vært i 80-årsalderen.
Men lydsporene er der fremdeles.

Litteratur:
Nils-Petter Enstad: I milla seg og himlen - en vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)
Nils-Petter Enstad: Gospelsangeren Elvis Presley (Commentum Forlag, 2015)

Publisert i bl.a. Dagen og Arendals Tidende

«Quod, scripsi scripsi»

Sitatet over denne teksten er, etter hva jeg er blitt fortalt, den latinske versjonen av det litt trassige svaret Pilatus ga jødene da de kritiserte ham for plakaten han hadde slått opp på Jesu kors.

I kirkekunsten er plakaten gjerne markert med fire bokstaver: «I.N.R.I.».
Det er en forkortelse for «Jesus Nazarenus Rex Iudæorum», eller «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». For godt mål sto teksten både på gresk, latin og hebraisk.
- Du kan da ikke skrive det, sa jødene. -Skriv heller «han sa at han var jødenes konge».
Da gikk Pontius i vranglås. – Jeg skrev det jeg skrev, svarte han.

Jeg forstår Pilatus her. Jeg forstår at han ble litt gretten.
Få ting er så irriterende som når noen kommer med semantisk pirk til noe en selv har skrevet. Særlig dersom man faktisk har vært litt bevisst på ordvalget sitt, og så kommer en eller annen besserwisser med et endringsforslag som bare unntaksvis er til det bedre.

Jeg har publisert tekster i mer enn 50 år.
De tekstene omfatter mangt og meget, fra korte meningsytringer, via dikt, noveller, reportasjer, kronikker (som er litt mer omfattende meningsytringer) til etter hvert nærmere 50 bøker.
Alt er selvfølgelig ikke like genialt, enn si strålende.
Det meste er kanskje helt greit, noe er faktisk svært bra (ifølge noen) og noe er både svakt, dårlig og pinlig.
Men er det publisert, så er det publisert.
Da står jeg for det.
«Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Jeg har også forsøkt å ta vare på de tingene jeg har produsert i alle disse årene.
Noe som utklipp, dersom det faktisk har vært publisert, men mye også som manuskripter.
De eldste tingene på etter hvert både gulnet og litt sprøtt papir, men de siste 30-35 årene også digitalt.
Da min foreløpig siste pc med diskettstasjoner brøt sammen, opplevde jeg en slags eksistenskrise.
Jeg satt nemlig med store mengder disketter, både «myke» og «harde», enten med en størrelse på 8 tommer eller på 3,5 tommer.

På disse diskettene hadde jeg mengder med manuskripter, sikkert i opptil mange både dubletter og ulike versjoner, men det tok lang tid – vi snakker om flere år – før jeg fant ut at det var faktisk en måte å få lest dem på.
En prat i terapibassenget på Frolandia bad med en som drev med den slags ga løsningen, og jeg gikk til anskaffelse av en floppyreader. Den tok i hvert fall de «små» diskettene, og selv om mange av dem ikke lot seg lese lenger, klarte jeg å berge en del tekster. Faktisk nokså mange. Forskjellen mellom wp5.1, som de stort sett var lagret i, og word var ikke større enn at det var håndterbart.

Men fortsatt sitter jeg med disse mengdene med disketter. Det som kunne berges, er berget. Det andre må jeg bare erkjenne ikke kan bevares. Hva som eventuelt går tapt ved det verken kan eller vil jeg bruke mer tid på.
Nå har jeg samlet dem og er på jakt etter en måte å bli kvitt dem på.
Er det forsvarlig å ta dem med på fyllingen og dumpe der, eller bør de destrueres på en eller annen måte først?
Jeg kjenner jo på et visst vemod ved tanken på å destruere/kaste dem.
Det er mange timers arbeid som er lagret på dem. «Det jeg skrev, det skrev jeg!»

Lindtveit 12. mars 2022

En ufullført roman

Mandag 15. august 1988 hadde jeg min første arbeidsdag som informasjonskonsulent ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

Jeg var ansatt i 3/5 stilling og arbeidet skulle kombineres med studier, det såkalte "Torsdagsopplegget" der man gikk gjennom grunnfagspensum i kristendomskunnskap i løpet av fire semestre. Kombinasjonen hadde vært utprøvd før av andre.

Jeg ble ønsket velkommen som ny kollega, fikk henvist et midlertidig kontor, men de første dagene var det ikke så mange konkrete arbeidsoppgaver jeg ble tildelt. Imidlertid sto det en skrivemaskin der, og det var rikelig med skrivepapir, så jeg satte et ark i maskinen og begynte å taste.
Bildet viser hva jeg begynte å taste på.

Hvorfor det ble døperen Johannes har jeg ikke noe godt svar på, men han er jo unektelig en av mange fascinerende skikkelser i evangeliene.
I 1988 hadde jeg ennå ikke gitt ut noen bok, om man ser bort fra et hefte om Frelsesarmeens speiderguttforbund (60-årsjubileum i 1984) og Sandvika korps (75-årsjubileum i 1985). Til begge disse sto jeg oppført som "redaktør", men faktum er at jeg hadde skrevet hvert ord i dem begge.
Jeg så kanskje for meg at en roman om Døperen Johannes skulle bli min inntreden i litteraturen, men slik gikk det ikke.
Jeg fortsatte med tastingen en stund; tok det fram og la det vekk; leste og rettet.
Fra årene både som redaksjonssekretær i Krigsropet og året som forlagsredaktør i Ansgar forlag var jeg vant med manuskripter der endringer, tilføyelser og rettelser var gjort med hånd. Noen ganger kunne det bli vel mye av det alt sammen. Olav Kvam, som var min sjef på Krigsropet, ville ikke at vi skulle sende fra oss manus med for mange rettinger av den typen. -Vi skal ikke ha på oss at et manus fra Krigsropet får setteren til å banne, som han sa.

På et tidspunktet ble dette manuset lagt vekk. Da hadde jeg skrevet omlag 20 sider av det.
Jeg har faktisk lett etter det en stund. Jeg visste at jeg hadde tatt vare på det, men husket ikke hvor jeg hadde det. Men i påvente av å komme i gang igjen med noe nytt etter å ha fullført noe annet, har jeg prøvd å gå systematisk gjennom permer, mapper og tidsskriftsbokser for å finne det.

I dag dukket det opp.
Det blir nok ikke prioritert å gjøre noe med denne romanen foreløpig. Jeg har i hvert fall tre andre prosjekter som står foran i køen, men det kan jo være jeg tar dette fram igjen.
Jeg var for øvrig ansatt ved MF i drøyt tre år. Før jeg sluttet ved årsskiftet 1991/92 hadde jeg faktisk fått gitt ut, ikke bare bok, men bøker: To påskerelaterte hefter på Ansgar forlag i 1990, og en om mine foreldres misjonstjeneste i Indonesia i 1991 - den kom på det som da het Nye Luther Forlag.
Det kan vel medgis at i hvert fall deler av disse bøkene ble skrevet i arbeidstida på MF. Tjenesten som informasjonskonsulent vekslet mellom det hektiske og det rolige, og i pakt med luthersk arbeidsetikk gjaldt å bruke tida godt.

Lindtveit, 5. mars 2022

Tilføyelse 30. mars 2022: Ved gjennomlesning i dag, så jeg et par språklige ting jeg ville endre på. Det skjedde ved at jeg gikk inn i den alt publiserte teksten, rettet i den og publiserte den igjen. Ingen skjemmende håndskrift-endringer. Og sånn går verden videre.