Olsok: Hvem var Olav Haraldssons merkesmann?

Av Nils-Petter Enstad

«Og det er det store, og det er det glupe: At merket, det står, om mannen, han stupe’». I denne lett moderniserte formen er sluttakkorden i Per Sivles dikt om Tord Foleson blitt stående som et ordtak i norsk sitatkanon, og kanskje også som en oppsummering av slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Per Sivle (1857–1904) skrev diktet om Tord Foleson i 1901.
Siden den gang er det blitt framført ved tallrike olsok-arrangementer og skoleavslutninger, der en gutt, utkledd som viking, har lært diktet utenat. De generasjonene som vokste opp med Thorbjørn Egners lesebøker ble kjent med diktet der. Der sto det på et normalisert nynorsk, men Sivle selv skrev det på sin hjemlige dialekt, på det man kan kalle «vossamål».

Definerte olsok?
Diktet om Tord Foleson har på mange måter definert forståelsen av hva slaget på Stiklestad gjaldt: Om Norge skulle være et kristent land eller ikke. Ifølge denne tolkningen var det først etter slaget at Norge var blitt et kristent land.
Denne oppfatningen har også lagt grunnlaget for en helt annen oppfatning: At kristendommen var noe som ble innført i Norge med vold og makt, med blod og sverd.
Ikke noe av dette stemmer.
Det var både kristne og åsatroende på begge sider av fronten på Stiklestad, og Norge var for lengst definert som et kristent land i 1030.
Politisk skjedde det seks år før, gjennom vedtaket på Mostratinget.
Kulturelt hadde kristningsprosessen allerede foregått i mer enn 100 år.

Historisk person?
Hvem var så denne Tord Foleson som Per Sivle skrev sitt kjente dikt om?
Det framstår som noe mystisk.
Var han i det hele tatt en historisk person?
Og selv om vi godtar at han er en historisk person, må vi erkjenne at man vet praktisk talt ingenting om når han ble født, hvor han var fra eller noe om slekten hans.
Noen hint finnes likevel.
Det faktum at han var kongens merkesmann, kan tyde på at han kom fra en solid slekt.
Merkesmannen hadde den nest høyeste rangen i kongens hird. I kamp hadde merkesmannen ansvaret for kongens banner, og i fredstid var han en sentral rådgiver for kongen.
Utover i middelalderen ble merkesmannen å regne som en del av kongens kabinett eller regjering.
Tord skal ha vært gift med Ålov Einarsdatter.
Han var dermed svigersønn til den mektige høvdingen Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder. Ålov og Tord hadde en datter som het Gudrun.
Ifølge Snorre var Tord også tippoldefar til en som dukket opp i historien 200 år senere: Skule Bårdsson (1189–1240) – Norgeshistoriens eneste hertug og svigerfar til kong Håkon Håkonsson, men også hans største utfordrer.

Snorre
Det er Snorre Sturlason som er kilde til fortellingen om at Tord i dødsøyeblikket kjørte stanga til kongens banner så langt ned i bakken at det ble stående, mens Tord selv seig sammen.
Da hadde han vært en av kong Olavs menn i mange år.
Drøyt ti år før slaget på Stiklestad skal han ha bidratt til å avverge et mordforsøk mot kongen inne i en kirke i Tunsberg på Kristi himmelfartsdag. Allerede her omtales han som kong Olavs «merkesmann».
Dette vervet hadde han altså drøyt ti år senere også, da slaget på Stiklestad sto, ifølge Snorre.
Mange av dem som hadde vært kong Olavs venner og støttespillere ti år tidligere, var på det tidspunktet blitt hans fiender.
Tord Foleson var ikke en av dem.

Tapte, men vant
Tord var bare en av mange som fant døden på slagmarken på Stiklestad denne julidagen for snart tusen år siden, sammen med kongen han hadde tjent så trofast.
Da han forsto at han hadde fått banesåret, gikk Tord så langt fram i kampens tummel som han kunne komme, og der kjørte han stanga til kongsmerket så langt ned i bakken som han kunne.
Så døde han.
Kongshæren tapte nok slaget rent militært, men i historiens lys vant de krigen. Dette selv om både kampen som sådan og det kampen gjaldt, har fått et helt annet innhold i ettertid enn det hadde der og da.
Selv om Olav ifølge Bjørnstjerne Bjørnsson var den som «malte korset med sitt blod» på Norge, var Tord den som sørget for at korsmerket ble stående fast i bakken.
Sluttstrofen i diktet – om mannen og merket – er risset inn på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen i Tyskland. Dette kan framstå som noe ironisk siden de norske nazistene under krigen forsøkte å bruke den kjente strofen fra Sivles dikt i sin propaganda.
Den kjente strofen står også på sokkelen på Sivle-monumentet i heimbygda Voss.
Tord Folesons navn lever ellers videre både som navn på en ungdomsforening, på en tempelridderlosje i Trøndelag og i et gatenavn i Verdal der Stiklestad ligger.

Publisert på KPK i 2023

«Vesle musling» og andre ungdomsdikt

I sommer ga jeg ut en samling med lyriske tekster – «En salme, en sang og en vise» - som jeg har skrevet i løpet av de siste 25 årene. Det var min egen markering av at jeg er blitt 70 år gammel.

Denne uka har jeg trålet Nasjonalbibliotekets samling av digitaliserte utgaver av «Krigsropet» på jakt etter lyriske tekster fra en tidligere fase i mitt skrivende liv – perioden 1972 – 85, det vil si da jeg var mellom 19 og 32 år gammel.

Høsten 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon for første gang.
Beordringen var nok dels betinget av at redaksjonen trengte en ny medarbeider som hovedsakelig kunne arbeide med oversettelser, dels av at assistenten ved Rjukan korps slet med noen ettervirkninger av en trafikkskade påført to år før.

(Parentes: Den skaden – og følgene av den - ble på mange måter bestemmende for resten av mitt liv. Det har jeg levd godt med; kanskje jeg tilmed vil kalle det en velsignelse? Parentes slutt!)

Høsten 1972 hadde Krigsropet på trykk flere dikt som jeg hadde skrevet.
Det foresvever meg vagt at jeg hadde levert et antall slike tekster til Frelsesarmeens litteratursekretær litt tidligere det året, med et lønnlig håp om at Frelsesarmeens forlag, Salvata, ville gi den ut som en diktsamling.

(Parentes 2: I 1970 hadde jeg også gjort et forsøk på å få gitt ut en diktsamling. Et kristelig forlag – kan det ha vært Lunde? Eller Nomi? – hadde lyst ut en manuskriptkonkurranse. Jeg sendte inn noen dikt – kanskje et 20-tall? Jeg vant ikke, for å si det slik, men det var det heller ingen andre som gjorde. Så vidt jeg husker ble det ikke kåret noen vinnere. Parentes slutt igjen.)

Jeg begynte ved redaksjonen 1. november 1972 og ble der resten av den praksisperioden som inngikk i offisersutdannelsen.
De første diktene sto på trykk i bladet før jeg begynte på kontoret.
Kanskje hadde Per Raubakken, som nå ble min sjef, sett at det var noen kvaliteter i noen av tekstene, og at de kunne stå i bladet, men noen bok var helt uaktuelt. Han visste jo, hva jeg først senere fikk innsikt i, at diktsamlingen stort sett selger veldig dårlig; et salg på 15-20 bøker er regnet for godt.
Riktignok hadde Frelsesarmeens forlag året før gitt ut en samling «bønnedikt» av Flora Larsson («Et øyeblikk, Herre!»), og den solgte rimelig bra, men Flora Larsson var kommandør og gift med Frelsesarmeens leder i Norge; hun var ikke en 19 år gammel kadett ved Frelsesarmeens krigsskole.

I alt var det snakk om et 20-tall dikt/sangtekster som kom på trykk i disse årene.
Det første året, 1972, var faktisk det med flest tekster; i alt fire.
I 1973 hadde jeg én slik tekst i Krigsropet, det samme i 1975.
De andre årene kunne det være snakk om to eller tre.

Teksten som illustrerer dette innlegget sto på trykk høsten 1975.
Da var vi stasjonert på Island.
Arvid Strand hadde avløst Per Raubakken som redaktør; jeg hadde et godt forhold til ham også.
I sommerferien ga jeg ham et ark med teksten til «Vesle musling»; om jeg hadde skrevet det i ferien eller tidligere på året husker jeg ikke i dag, heller ikke hva som ga meg ideen/inspirasjonen til det.
I motsetning til de aller fleste av diktene jeg hadde på trykk i Krigsropet, er ikke dette et «kristent» dikt. Det er bare – et dikt.
Redaktøren likte det – og jeg føler fortsatt at det er et dikt jeg kan vedstå meg.
Skulle jeg endret på noe, ville jeg ha byttet ut akklamasjonen «o», enten med «å» eller kanskje med «du».
Jeg har aldri forstått at «o» skulle være noe spesielt kristelig utbrudd, og jeg synes det er altfor mye av det i den kristelige poesien.

Lindtveit, 26. juli 2023
Nils-Petter Enstad

En arbeidsbenk og et alter

I menigheten der jeg går står det en høvelbenk rett foran plattformen. Den fungerer som et alter der det er plassert lys som man kan tenne når man ønsker å be for noen eller noe.
Jeg ble utfordret til å skrive en tekst som er plassert på dette alteret. Den teksten finner man her:

Jesus og høvelbenken

Han vokste opp som eldste sønn hos en tømmermann i Nasaret. Vi er gjerne blitt fortalt at han, da han vokste opp, var han med og hjalp Josef i verkstedet hans. Kanskje gikk han i lære hos sin far?
I Markus-evangeliet omtales han som tømmermann selv også: «Mange som hørte (Jesus), var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham (Mark 6, 2-3).
I Matteus-evangeliet blir Jesus omtalt som «tømmermannens sønn» (13, 55); her er det Josefs yrke som brukes som identifikasjonsfaktor.
Jesus kalles både snekker og «tømmermann» i den kristelige språkbruken. Det er gode og hederlige håndverk, begge deler. I vår tid brukes kanskje «tømrer» oftere enn «tømmermann».

Unitarpresten William George Tarrant (1853 – 1928) skrev et dikt om Jesus som arbeidsmann.
Frelsesoffiseren Bernhard Fjærestrand (1879 – 1951) oversatte diktet til norsk.
«Min mester var en arbeidsmann» sto blant annet i sangboka til Norges Kristne Arbeideres Forbund, og det første verset er slik:

«Min Mester var en arbeidsmann
som hverdagsbyrder bar.
Og de som mest har lignet ham
dem også båret har.
Sett derfor pris på ærlig flid
og veltjent arbeidslønn,
og der du ser en arbeidsmann
er Tømmermannens sønn.»

Det finnes kunstverk som er ment å skildre Jesus i arbeid i Josefs verksted i Nasaret.
Det er flere ting i Jesu liv som kan gi assosiasjoner til snekkerarbeid og tømring.
Noen laget den krybben han ble lagt i som baby.
Men noen laget også det korset han ble hengt på.
Både krybben og korset minner oss om Jesus, hans liv og hans død.
Høvelbenken kan være med og minne oss på det livet han levde og den tjenesten han gjorde.
I disippelflokken var flere yrker representert, både fiskere og tollere.
Mesteren selv var en tømmermann. Det kan høvelbenken minne oss om.

Arendal, 2. juni 2023
Nils-Petter Enstad