Villdyret i litteraturen - Jack London 100 år etter

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. november 2016 var det 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack London døde, ennå ikke 41 år gammel. Hans foreldre var ikke gift med hverandre. Det hevdes at faren, en omstreifende sjarlatan innen filosofi og antroposofi, jaget moren på dør da hun nektet å få utført en abort på deres felles barn. Hun kvitterte med et mislykket selvmordsforsøk, og sønnen ble født 12. januar 1876. Noen år senere giftet hun seg med handelsmannen John London, og sønnen hennes tok stefarens etternavn.

Jack London etterlot seg en formidabel litterær produksjon: 49 romaner i løpet av 20 år, i tillegg til en lang rekke noveller. Alt er ikke like bra, for å si det dannet, men det beste er veldig bra.
Mitt første møte med Jack London var gjennom romanen «Når villdyret våkner», eller «The Call of the Wild» fra 1903. Den handler om en hund som blir stjålet fra sine eiere i det solfylte California, og ender opp som trekkhund i Klondyke i Alaska. Til slutt rømmer han, og blir stamfar til en ny type ulver i villmarken – villere og modigere enn alle andre.
I dag ville vi kalt slike hunder/ulver «hybrider», og det er ikke uvanlig at de er mindre sky enn rene, ville ulver.

Variert liv
Jack London var innom flere yrker i løpet av sitt korte liv: Sjømann, landstryker, gullgraver, journalist. Alle disse karrierene kan man lese om i bøkene hans: «En sneens datter» (1902), «En klondykehelt» (1910), «Ulvehunden» (1906), for å ta noen av «gullgraverbøkene».
«Rundt Kapp Horn», «På langtur med Snarken» og «En solens sønn» handler om å seile.
Det gjør også romanen «Ulf Larsen», eller «The Sea Wolf» fra 1914. Den norskklingende tittelen refererer seg til hovedpersonen, en råbarket norsk selfanger og skipper.
Jack London utviklet tidlig et tungt alkoholproblem, og brukte etter hvert også andre rusmidler. Hans død har alltid vært omgitt med en viss uklarhet; var det selvmord eller var det «bare» en overdose morfin, satt i vanvare?
I boka «Kong Alkohol» (1914) skriver han åpent om dette.

Produktiv
Jack London skrev for å leve. Han var ærlig langt inn i kynismen om dette.
Han hadde som program å skrive tusen ord om dagen. Ble fortellingen god, sendte han den fra seg. Ble den ikke god, sendte han den fra seg.
Hans store problem som forfatter var at han hadde stoff, men ikke «plots». Det finnes flere fortellinger om hvordan han kjøpte «plots» av andre forfattere som kunne ha det motsatte problemet.
Som noen har påpekt: En slik forfatter kan iblant være bedre i oversettelse enn på originalspråket.
En av dem som oversatte Jack London til norsk, var Nordahl Grieg.
I et brev til sin bror, forlagsdirektøren Harald Grieg, sammenliknet han det å oversette «Hr. London» med hvordan det måtte føles for selfangere å overvintre med kameratens lik i soveposen.

«London-periode»
Jeg hadde min Jack London-periode fra 1967/68 til 1972/73.
I denne tiden leste jeg de fleste bindene i en London-serie som Gyldendal ga ut.
Ei bok som gjorde inntrykk på meg den gang var «Tvangstrøyen» fra 1915. Den handler vel rett og slett om virkelighetsflukt, men denne flukten blir «en spennende reise», for å bruke et uttrykk jeg ellers ikke kan fordra.
Andre bøker jeg kan anbefale med forholdsvis god samvittighet, er «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner», om villmarksbøker ellers ikke har noen høy prioritet i min lesning.
Den siste Jack London-boka jeg skaffet meg, var «Avgrunnens folk» fra 1903.
Det er en landstryker-roman, og i et av kapitlene forteller han nokså beskt om et møte med ett av Frelsesarmeens suppekjøkken et eller annet sted i USA. Jeg var vel kadett på Frelsesarmeens krigsskole den gang, og jeg likte ikke det jeg leste.
Slik jeg husker det i dag, nesten 45 år senere, var det en mistenkeliggjøring av motiver og holdninger som jeg ikke likte, selv om det selvfølgelig også kan ha vært slik at møtet mellom landstrykeren London og frelsesoffiseren ved suppekjøkkenet – han kalles bare «adjutanten» - var av den typen der to personer instinktivt ikke liker hverandre.

Exit London
Samlingen av Jack London-bøker fulgte meg likevel på mange flyttelass, men på et eller annet tidspunkt har de nok havnet på et loppemarked.
Som forlagsredaktør i Ansgar Forlag på 1980-tallet ble jeg bedt om å redigere en serie med «Jack Londons beste».
Jeg klarte nok ikke helt å skjule min labre entusiasme for prosjektet, og dessuten var jeg på vei ut av forleggeriet på det tidspunkt.
I dag er det mange år siden sist jeg leste en bok av Jack London, selv om 100-årsdagen for hans død frisket opp noen gamle møter og refleksjon.
Den politisk radikale Jack London - han skal ha vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet - gikk under min radar den gangen, og har ikke dukket opp igjen senere heller.

En forfatters årsrapport

«Men ellers, min sønn, ta deg i vare: Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett».

Slik står det i den gamle boka – Bøkenes Bok, som den kalles (Fork 12,12). Sitatet er hentet fra visdomslitteraturen i Bibelen, og ifølge tradisjonen skal det være kong Salomo som har skrevet både denne og boka som i nyere oversettelser bare heter «Ordspråkene». Tidligere het den «Salomos ordspråk» og det som i dag het «Forkynnerens Bok» ble kalt «Predikerens bok».

Men det var dette med denne endeløse rekken av bøker som skrives. I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det om dette: «Det er ingen ende på all bokskrivningen». Det kjenner jeg meg kanskje litt igjen i?

I hvert fall har jeg gjort det dette året.
I begynnelsen av november var jeg med på lanseringen av enda en ny bok, skrevet av meg selv. Det var den femte i rekken dette året. Det er nok rekord når det gjelder antall bøker i løpet av ett år. I 2012 ga jeg ut fire bøker, tre som forfatter og én som redaktør, og i 2013 tre bøker, alle som forfatter.

To bøker i løpet av et år har jeg gitt ut flere ganger. Jeg begynte faktisk med å gi ut to bøker det året jeg debuterte; to små bøker om påske. Det var i 1990. I 1995 skjedde det samme; én roman og en oppbyggelsesbok. Og i 2008: En organisasjonshistorie og en sakprosabok.
Slik ruslet og gikk det med ei bok nå og ei bok da, fram til 2010. Da kom boka om Alf Prøysens religiøse landskap ut, og siden har det vært noe eller noen hvert år. Med 2016 som en slags «topp» med fem titler.

Blir det noen i 2017? Det vet jeg ikke ennå, men det kan skje.
Hva er det så som fører til at man gir ut fem bøker i løpet av ett kalenderår?
Det er nok litt tilfeldig. Ikke alle bøkene er like omfattende; det er det ene. Og flere av dem har vært underveis i lang tid.

Årets første utgivelse representerte et slags møte med min aller første bok.
I 1990 skrev jeg et lite hefte om Johan Halmrast og hans salme: «Å, salige stund uten like». Det var ikke noen stor og pretensiøs sak, men var det første – og lenge det eneste – som var skrevet om denne skribenten – en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Det uttrykket brukte jeg da årets bok ble lansert. Den handler også om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like».
Boka fra 1990 hadde en slags begrunnelse i at det da var 100 år siden salmen ble publisert; årets bok at det var 150 år siden Halmrast ble født. Boka ble lansert på Oasen i Grønland korps, og fikk en del presseoppmerksomhet

Neste bok var et jubileumshefte i forbindelse med at Grimstad korps kunne feire sitt 125-årsjubileum. «Frelseskrig i en sørlandsby» - en nokså upretensiøs sak, men en dokumentasjon på at et trofast arbeid har vært gjort gjennom mange år.

Bok nummer tre var også en forholdsvis beskjeden sak i omfang og handlet om en – på sett og vis i hvert fall – beskjeden mann: «Fra bedehuset til Kongens bord. Et biografisk essay om statsminister Lars Korvald». Det var Østfold KrF som på den måten markerte at fylkets mangeårige stortingsrepresentant ville fylt 100 år.

Ved St. Hans-tider kom så boka om Reinert Gundersen – Frelsesarmé-pioner fra Tvedestrand og grunnleggeren av Fretex – ut. Den ble gitt ut av Frelsesarmeens Historiske Selskap, og fikk også en del medieoppmerksomhet.

Den siste ble så lansert i forbindelse med MS-forbundets jubileumslandsmøte første helga i november. Boka heter ««Den glemte sykdom» lot seg ikke glemme. MS-forbundet i Norge 1966-2016». Det er en bok som jeg har arbeidet med lenge, og som jeg tror også vil kunne være en viktig dokumentasjon over et verdifullt arbeid.

Og slik gikk nå året.
Nå er det litt blanke ark. Men ikke helt blanke. Jeg har en del ideer fremdeles…