Det er ett av de viktigste, filosofiske verk i vår kulturhistorie, og likevel utgjør den norske utgaven av verket bare en liten bok i pocketformat på 116 små sider. Det kan i seg selv tjene som en beskrivelse av denne mannens liv, gjerne og skjebne som på mange måter var synonymt med filosofi og religiøse tanker gjennom flere hundre år.
Man må si «var», for i våre dagers Norge forbindes navnet hans visst like gjerne med helt andre ting: Et par spisesteder i Oslo og Bergen, og en frisørsalong i Ålgård utenfor Stavanger.
Men i historien vil Blaise Pascal bli stående som en av de virkelig store ånder i fransk og europeisk kulturhistorie.
I
Blaise Pascal levde fra 1623 til 1662. I historien huskes han både fordi han var en banebrytende matematiker og fysiker, og fordi han var filosof. Som matematiker var han minst på høyde med Niels Henrik Abel, som levde nesten 200 år senere. Som 12 åring skal han på egen hånd ha kommet fram til noen av de mest grunnleggende tesene i matematisk teori, som 16 åring skrev han den lærdeste avhandling om kjeglesnittene som er blitt skrevet siden den klassiske oldtid, og som 19 åring konstruerte han en av historiens første regnemaskiner. Det skal ha vært en stor og uhåndterlig sak, og Pascal selv regnet mye raskere uten maskinen enn ved hjelp av den.
Som fysiker lever hans navn videre i noe som kalles «Pascals prinsipp».
Men både som matematiker og fysiker er Pascals navn og verk bare kjent for de innvidde, og for de spesielt interesserte. Som filosof, derimot, angår han mange menneskers hverdag. Det er han som har formulert det resonnementet som han i sin kortform ga denne ordlyden: «Jeg vil heller tro på kristendommens sannhet og ta feil i det, enn ikke å tro at kristendommen er sann, og så ta feil.»
I dagligtale gis resonnementet, som gjerne kalles «Pascals veddemål», i en enda mer komprimert form: «Jeg vil heller tro, og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil.» Denne komprimerte versjonen er selvsagt ikke «gal», saklig sett, men det er viktige sider ved Pascals anliggende som ikke fanges opp av denne versjonen. Det var ikke en hvilken som helst tro Pascal var opptatt av å drøfte, men den kristne tro, slik han kjente den som en from, fransk 1600-talls katolikk.
II
Jeg har et vagt og uklart minne om når jeg skaffet meg boka, og hvorfor. Navnet Blaise Pascal kjente jeg – fra 15-årsalderen hadde jeg mer eller mindre systematisk pløyd meg gjennom verket «Menneskenes liv og historie», det som gjerne kalles «Grimberg». Den gang min far kjøpte det, tidlig på 1960-tallet, utgjorde det 22 bind. Da jeg selv kjøpte det midt på 1980-tallet, hadde det vokst til 33 bind. I det som både da og nå var bind 14 hadde jeg lest om Pascal.
Beretningen om ham må ha festet seg, og et par år senere kom jeg altså over den vesle boka med den ikke helt vellykte gjengivelsen av hans portrett på forsiden, og tittelen «Tanker». Jeg ser boka er trykket i 1970, jeg kjøpte den trolig i 1972 eller noe slikt.
Den var liten og så overkommelig ut, men la ikke det lure deg. Til dags dato har jeg ennå ikke lest hele boka tvers igjennom. Dels bærer den språklig sett fremdeles preg av at første utgave kom i 1915, dels er ikke tankene spesielt enkelt tilgjengelig.
Kanskje kan boka beskrives med en av Pascals egne aforismer: «Hjertet har en forstand som forstanden ikke fatter.»
Boka heter «Tanker» på norsk, og på fransk «Pensees». Dette er imidlertid en kortversjon av tittelen. Da den kom ut på fransk, sju år etter Pascals død, het boka «Tanker av herr Pascal om religionen og om enkelte andre emner».
«Tanker» bekrefter Blaise Pascals posisjon som en av kirkehistoriens store apologeter.
Apologien – «trosforsvaret» – har lang tradisjon i den kristne kirke.
Apostelen Paulus er på mange måter den første kristne apologet, gjennom sine brev til de ulike kristne menighetene i byer som Roma, Korint og Efesos. Kirkefaderen Augustin, som levde på 300-tallet, er en annen.
Fra moderne tid er forfatteren C.S. Lewis en kjent apologet, ikke minst gjennom bøkene om Narnia.
Mange leser også J.R.R. Tolkien inn i en slik rolle, med romanene om «Ringenes Herre», og det er også de som leser William Golding og romanen «Fluenes herre» på samme måte. Men der hvor disse bruker fortellingen som apologetisk virkemiddel, bruker Pascal – for så vidt i tråd med Paulus og Augustin – argumentasjonen.
III
«Tanker» er ikke et avsluttet verk fra forfatterens side.
Allerede mens Pascal levde, var det kjent at han arbeidet med et apologetisk verk.
Men da han var død, fant man ingen skisse eller plan for hvordan han hadde tenkt seg dette verket redigert. I stedet fant man 62 pakker med sammenrullede manuskripter. I disse pakkene fant man alt fra forholdsvis omfattende tekster, til små lapper med notater.
Manuskriptet var milevis unna å være ferdig redigert manus, klart til utgivelse. Trolig har Pascal notert ned tankene, ideene og problemstillingene etter hvert som de dukket opp, og regnet med å kunne sy dem sammen senere.
Man skal heller ikke se bort fra at mye av de fragmentene som i dag er med i boka «Tanker», ville blitt forkastet dersom forfatteren selv hadde redigert boka. Prinsippet «Kill your darlings» er kanskje et moderne begrep, men ikke et moderne fenomen.
Av pietet for den avdøde forfatteren, og med en klar oppfatning av at det her forelå mange viktige tanker og refleksjoner som ettertiden burde kjenne, begynte vennene hans å sortere og redigere de mange fragmentene, og i 1670 forelå altså boka.
Litt hjelp hadde forfatteren gitt dem: For 27 av pakkene sine del, hadde han gjort et visst redigeringsarbeid. De var utstyrt med overskrifter, og notatene var ordnet til en viss grad. Men 35 av pakkene var ikke ordnet på noen som helst måte.
Den første utgaven var dessuten sterkt preget av at utgiverne hadde hatt mange hensyn å ta med tanke på hva de ville risikere og ikke risikere ved å publisere Pascals etterlatte verk. Store avsnitt var derfor rett og slett strøket.
Først på 1840-tallet var hele Pascals tekst tilgjengelig, men da i nokså tilfeldig rekkefølge. Først i midten av forrige århundre oppdaget forskerne at det også fantes en nøyaktig avskrift av Pascals opprinnelige manus der alle tekstene var lagt i den rekkefølge forfatteren hadde lagt dem – i den grad han hadde gjort det.
IV
Av all den teksten Pascal etterlot seg, og som danner grunnlaget for boka «Tanker», er det først og fremst én tekst som fremdeles engasjerer folk. Det er den som gjerne kalles «Pascals veddemål», eller «veddemålsargumentet». Denne teksten ligger i en av de 35 pakkene som Pascal ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Det er dessuten den av alle disse tekstene der det er flest overstrykninger og tilføyelser. Det tyder på at dette er en av de tekstene Pascal har arbeidet mest med, samtidig som det er en av de tekstene han åpenbart ikke følte seg ferdig med.
I den norske utgaven av «Tanker» utgjør veddemålsargumentasjonen totalt åtte sider. Overskriften «Du må være med i spillet», med undertittelen «Uendelig mot intet», er det ikke Pascal som har satt. Som nevnt tidligere, fant man denne delen av «Tanker» i én av de 35 pakkene forfatteren ikke hadde gjort noe redigeringsarbeid med. Sju av sidene er en sammenhengende dialog med en fiktiv samtalepartner, mens den siste siden består av tre nokså korte, avsnitt, nærmest aforismer.
Den ene av disse er den kortversjonen som folk flest kjenner som «Pascals veddemål». Denne aforismen står rett etter at den øvrige argumentasjonen er avsluttet, og kan leses som en oppsummering av hele debatten. Men i så fall er det redaktørens oppsummering, mer enn forfatterens.
Den «lange» versjonen av Pascals veddemål er en dialog om hvor lønnsomt, eller lite lønnsomt, det er å tro på Gud. Det er ikke Pascals mål å bevise at Gud er til – det lar seg ikke bevise, mener han. I stedet vil han utfordre leseren – samtalepartneren – til å treffe et valg, og gjøre det ut fra fornuftsbaserte kriterier. Utgangspunktet er at man uansett må velge, i og med at livet er en kontinuerlig rekke av valg. Selv det å si at man ikke velger, innebærer et valg.
I kortform framstiller han altså dette veddemålet som en «vinn-vinn»-situasjon.
V
Man kan lett bli provosert av å lese den argumentasjonen som vedemålet innebærer, og kanskje enda mer av den konsentrerte oppsummeringen av den. Oppfattet eller brukt på en vrangvillig måte, kan kortversjonen bli et slags «æda-bæda»-postulat.
Men også i den omfattende varianten kan Pascals veddemål lett bli oppfattet som et uttrykk for kynisme, en slags helgardering. Veddemålet kan også beskrives som uttrykk for feighet, et behov for å «sikre seg» mot eventuelle ubehagelige konsekvenser av livet.
Hvordan skal man komme til rette med dette?
For det første: Pascal argumenterer ikke inn i et tomrom. Han har en agenda. Han er en kristen apologet. Han tror på det kristne budskapet, ikke bare som ett av flere mulige svar på livets store spørsmål, men som Svaret i bestemt form entall.
For det andre: Pascal ønsker verken å bevise at Gud finnes – det lar seg ikke bevise, mener han – eller å argumentere noen inn i Guds rike. Det lar seg heller ikke gjøre. Pascals prosjekt er at tilhøreren, leseren, samtalepartneren skal gjøre et valg:
«La oss overveie vinning og tap ved å holde krone mot mynt på at Gud eksisterer. Vi betrakter de to muligheter: Dersom du vinner, vinner du alt; dersom du taper, taper du ingenting. Så vedd på at han eksisterer, og det uten å nøle» (Pascal, her gjengitt etter Per Lønning: «Et veddemål»).
Slik Pascal lar argumentasjonen utvikle seg, er det ikke tanken og intellektet som står i veien for at tilhøreren skal velge troen, men menneskets egen natur. Denne naturen står, ut fra kristen tro og tanke, i opposisjon til Guds vilje som følge av syndefallet, og den behersker mennesket:
«For at vi ikke skal feilbedømme oss selv: Vi er automat like meget som ånd. Hvor få er ikke de ting som er bevist! Bevisene overbeviser bare intellektet, vanen er det som skaper våre sterkeste beviser som blir mest allment trodd (…) Når en bare tror ved overbevisningens styrke og automaten på sin side er tilbøyelig til å tro det motsatte, er det ikke nok» (Pascal, gjengitt etter Per Lønning).
Dette forsterkes ytterligere i en av de tre aforismene som avslutter dette kapitlet:
«Jeg vil gjerne holde opp med den slags for¬nøyelser hvis jeg hadde troen, sier man. Jeg svarer: Du vil snart få troen hvis du holdt opp med den slags fornøyelser. Altså: Du må begynne.
Hvis jeg kunne, ville jeg gi deg troen. Det kan jeg ikke, og derfor kan jeg ikke gjøre prøve på om det du sier er sant. Men du kan godt holde opp med fornøyelsene, og således prøve om det er sant hva jeg sier» (Pascal, her referert etter den norske utgaven av «Tanker»).
Dette siste vil mange kristne ha sterke innvendinger i mot.
Argumentasjonen ligger snublende nær et resonnement som tilsier at bare man velger troen, vil det hellige livet og det man i kristen sammenheng kaller «seier over synd» være noe som kommer av seg selv.
All empiri forteller at slik er det ikke.
VI
«Tanker» er ikke et helhetlig, avsluttet verk, og veddemålsteksten er ikke en helhetlig, avsluttet tekst. Som nevnt ovenfor, er det ingen andre tekster av det Pascal etterlot seg som er så preget av å være underveis som denne, med overstrykninger, rettelser og tilføyelser.
Dette kan ses i en både religiøs og kulturell tradisjon – det å være underveis, forstå bruddvis og stykkevis.
All erkjennelse er egentlig fragmentarisk.
Den er biter av en annen og større erkjennelse.
Apostelen Paulus uttrykte det slik: «For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. (...) Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13, 9-10;12).
Mye litteratur er blitt til på denne fragmentariske måten.
Når Knut Hamsun skrev sine romaner, begynte de alltid som bunker av små lapper på skrivebordet. En replikk, en scene, en idé, en tanke. Etter hvert fant de veien til romanene hans.
Tarjei Vesaas arbeidet på samme måten, men langt mindre systematisk enn Hamsun. Han gjorde gjerne sine notater om morgenen, når han våknet, og det han noterte ned kunne være et løsrevet minne eller en tanke en drøm hadde etterlatt. Derfor hadde han alltid en notisblokk og en penn liggende på nattbordet sitt. Noen av disse lappene ble virkelig til bøker, mens andre ble liggende i ti, 20 og 30 år uten at det skjedde noe med dem.
Slike notater representerer ikke bare bruddstykker av en erkjennelse, men også bruddstykker av en litteratur. Det er kort vei fra lappene til store og små diktere eller filosofer, og det de fleste kjenner som graffiti.
Ett av de eldste, kulturhistoriske vitnesbyrd om graffiti finner vi i Daniels bok i Det gamle testamente. Her fortelles det om kong Belsasar som holdt et stort gjestebud, men midt under festen kom en hånd til syne som skrev noe på veggen. Den eneste som klarte å tyde skriften på veggen, var profeten Daniel, som kunne fortelle at dette var Guds dom over kongen: Dine dager er talte, ditt rike skal bli delt. Du er blitt veid og er funnet for lett. Minst to ordspråk eller metaforer har funnet veien til dagligtalen fra denne beretningen: Skriften på veggen, og «veid og funnet for lett».
Også i Vesaas sitt forfatterskap finner man et eksempel der graffiti blir en nøkkel til forståelse av handlingen. Romanen «Bleikeplassen» handler om einstøingen Johan Tander, venneløs, sær og ikke så lite av en tikkende bombe. Problemet hans er at ingen bryr seg om ham. Men rett før han skal begå en forbrytelse, leser han bokstavelig talt «skriften på veggen». Der står det «Johan Tander har ingen brydd seg om». Men nettopp det at noen har skrevet dette, vier også at det er noen som bryr seg. Og denne erkjennelsen blir redningen for Johan Tander.
Det kan altså føres en tråd fra Pascals veddemål og fram til Johan Tander: På samme måte som det å si at man ikke velger, er å treffe et valg, er det å si at man ikke bryr seg om et menneske, en måte å bry seg om det mennesket på.
VII
Ingen vil noen gang få vite hvordan verket «Tanker» ville sett ut dersom Pascal selv hadde fått leve så lenge at han fikk fullført det.
Man vet heller ikke om han ville kommet til å fullføre det.
Ett av litteraturens stadig tilbakevendende dilemma er nettopp dette: Hva gjør man med en forfatters etterlatte, upubliserte verk?
Journalisten Johan Halmrast (1866-1912) huskes for én eneste tekst: Salmen «Å, salige stund uten like». Den synges hver påske og har sørget for at forfatteren ikke kommer til å bli glemt så lenge det finnes kristne mennesker som feirer påske. De mer enn 30 romanene han skrev, er derimot glemt. Det samme er de tusenvis av dikt og vers han skrev. Da han døde, fant man to sekker med ferdige, upubliserte manuskripter på hybelen hans. De ble brent ulest.
På den andre enden av skalaen har man amerikaneren Ernest Hemingway (1899 – 1961). Nobelprisvinner – litterær trendsetter. Han etterlot seg også mengder med upubliserte manuskripter. Derfor dukker det fremdeles opp «nye» verk av ham fra tid til annen.
Ikke alle er sikre på at hans ettermæle er tjent med det.
Det var kanskje en grunn til at han ikke lot dem publisere mens han levde?
Skrev Pascal ned sine refleksjoner med tanke på publisering eller for sin egen skyld?
Helt sikkert vil vi aldri få vite det, men de forsøkene han hadde gjort på å systematisere og redigere tyder i hvert fall på at tanken om publisering ikke var helt fremmed.
Eller?
Epilog:
«Hva er det Pascal har bevist? Ikke mer og ikke mindre enn dette: De overveielser et menneske uten videre legger til grunn for alle sine handlingsvalg for øvrig, tilsier uten forbehold at de bør vedde for, ikke mot Gud. I og med den andres innrømmelse blir beviset faktisk bevis for én ting til: Det er ikke tanken som sperrer mennesket ute fra gudstroen. Var det utelukkende et spørsmål om resonnement, ville samtalepartneren nå være vel i havn. Han ville vært det i ethvert annet valgspørsmål! Det er altså ikke intellektet som avgjør tro og vantro, men de lyster og impulser som jeg lar kontrollere min praktiske livsførsel. Pascals veddemål fører altså ikke til gudserkjennelse, bare til selverkjennelse»
(Per Lønning: Et veddemål. Universitetsforlaget 1980, side 55).
Litteratur:
Pascal, Blaise: TANKER (ved Ivar Welle, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970)
Lønning, Per: ET VEDDEMÅL. Pascals berømte argument for gudstroen – og 300 års motforestillinger (Universitetsforlaget, 1980)
Grimberg, Carl: LUDVIG 14. (bind 14 i «Menneskenes liv og historie», Den norske bokklubben 1987).
