En framtid for KrF?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

Selv om KrF av og til og snuser på fire-tallet, ser det ut til oppslutningen har stabilisert seg der det trolig blir liggende i overskuelig framtid: Mellom to- og tre-tallet.

For oss som husker valgene i 1997 og 2001, som begge førte til en KrF-ledet regjering, er det tragisk å se disse tallene. Trolig startet nedturen med Kjell Magne Bondeviks andre regjering i 2001.
Entusiasmen for denne regjeringen var vesentlig mindre enn den hadde vært for «Sentrumsregjeringen» fire år før.
Valget i 2003 bekreftet da også dette, og oppslutningen ble halvert i forhold til to år tidligere.

Nødskrik
De neste valgene ga resultater på fire- og fem-tallet, og med stadig synkende tendens.
I 2017 klarte KrF sperregrensen med et nødskrik. Men dette nødskriket ga samtidig en vippeposisjon som potensielt kunne være svært innflytelsesrik.
Daværende partileder Knut Arild Hareide var da også innstilt på å bruke denne. Det viste han i mars 2018 da Sylvi Listhaug måtte gå som justis- og beredskapsminister etter en grov ytring på Facebook.
Hadde ikke hun fått silkesnoren fra statsministeren, ville KrF sikret flertall for mistillit mot Listhaug, noe som ville ført til regjeringens avgang.
Noen måneder senere lanserte Hareide forslaget om at KrF burde søke regjeringssamarbeid mot venstre. For første gang på mange år kunne man merke tilløp til begeistring både i partiet og blant potensielle velgere. Mange meldte seg inn; gallupen steg.

Grisete prosess
I partiet var meningene delte, men ingen forutså den grisete prosessen som Hareides nestledere nå initierte.
I oppkjøringen til det ekstraordinære landsmøtet ble delegasjonene fra enkelte lag direkte kuppet av den «blå» siden, og nestleder Ropstad kjørte knallhardt ut med noe både han og de fleste andre måtte vite var en bløff: At det nå forelå «en historisk sjanse» til å endre abortloven, basert på noe som i ettertid framstår som litt uforpliktende pludring mellom Ropstad og statsminister Solberg.
Alle vet hva det endte med: En kosmetisk endring uten praktisk betydning og som lever på lånt tid.

Nøytralisert
I disse dager er det ett år siden KrF ble nøytralisert som politisk maktfaktor i bytte mot tre statsrådsposter.
Så effektiv er denne nøytraliseringen at den statsråden som nesten skapte regjeringskrise i mars 2018, ikke bare er tilbake i regjeringen, men har fått et av regjeringens viktigste departementer.
Tydeligere kan man ikke vise hvor ubetydelig KrF er blitt. Innad i partiet har en rekke medarbeidere sluttet og mange nåværende og tidligere tillitsvalgte har meldt seg ut. Partiets nye generalsekretær mener at KrF må godta at Frp får noen politiske seire i regjeringen. Han burde kanskje heller utfordret Frp til å godta at KrF får noen slike seire, uten at man fra Frp-styrte departementer skal dels trenere, dels sabotere disse seirene?
Ropstad selv, som nå er partileder, har tidligere sagt at en viss avskalling er verd gevinsten med å være i regjering, selv om han også, i det som framstår som både den 13. og 14. time, medgir at sårene i partiet går dypere enn han var forberedt på.

Ny ledelse
KrF har landsmøte i valgåret 2021.
Men allerede nå bør partiet ta en debatt om man er tjent med dagens ledelse. Med målingene de siste månedene vil KrF få maksimum to, til nød tre stortingsrepresentanter i 2021.
Nå har små stortingsgrupper avgjort regjeringens skjebne før, og tilmed vært med i regjering, men å satse på det vil skje igjen, er ikke bare å gamble, men å spille russisk rulett med bare ett tomt kammer.

Tilføyelse:
Denne kronikken ble publisert på Verdidebatt mandag 20. januar - samme dag som Frp bestemte seg for å gå ut av Solberg-regjeringen. Det kunne man ikke vite da artikkelen ble skrevet.
De foreløpige signalene fra regjeringen er at den vil fortsette med de tre gjenværende partiene, og regjere på basis av Granavold-erklæringen.
Frp har på sin side erklært at den er ikke de forpliktet på lenger - om de da noen gang var det.
Å regjere på grunnlag av en erklæring et parti utenfor regjeringen har vært med på å utforme, og som de dertil ikke kjenner seg forpliktet på, er nokså unikt i den politiske historie. Det minner mest av alt om det som ble kalt "finlandisering" i Den kalde krigens dager.
Alt dette bekrefter vel bare at Solberg-regjeringen ikke bare lever på lånt tid, men at den knapt nok kan sies å leve i det hele tatt.
21. januar 2020

Bildet viser et glimt fra valgvaka i 1997 - artikkelforfatteren ses midt på bildet, i lys jakke og vendt mot fotografen

Påskuddet

Det har lenge vært tydelig at sterke krefter innen Frp har vært på jakt etter et påskudd til å trekke partiet ut av Solberg-regjeringen.

Den viktigste talspersonen for dette har vært Christian Tybring Gjedde; stortingsrepresentanten fra Oslo som i desember jublet over sitt første politiske gjennomslag: Menyen på Stortingets juletrefest var blitt endret fra kalkun- og kyllingpølse til pølser med svinekjøtt.
Det er i møtet med slike ytringer at man innser klokskapen i de visdomsordene som tillegges den gamle rikskansleren Otto von Bismarck: «Den som vet hvordan pølser og politikk lages, vil aldri få en god natts søvn mer i livet».

Nå kan det virke som om Frp har funnet det påskuddet de trenger.
Det er – betegnende nok – en sak der resten av regjeringen har bestemt seg for å vise et snev av humanitet og lar en kvinne med et dødssykt barn komme tilbake til Norge.

At Frp tok dissens i en slik sak i regjeringen er sært nok.
Nå truer de med å gå ut av regjeringen.
Det er et klokt valg fra Frps side om de bryter ut på denne saken.
Få, om noen, andre saker er egnet il å demonstrere partiets «sanne ansikt» bedre enn denne.
Det er en sak der partiet oser av ren ondskap.
At en ung mor med to barn, hvorav det ene er alvorlig sykt, skulle representere en sikkerhetstrussel mot Norge, er en argumentasjon så tåpelig at man nesten fristes til å tro de som målbærer det faktisk mener det. Vi har tross alt å gjøre med et parti der klimafornektelse og lurvete rasisme er blant de sikreste kjennetegnene på hva partiet og dets politikere står for.

I skrivende stund har Frp fremdeles ikke konkludert.
De ha lagt fra en «kravliste» over «motytelser».
«Begeret er fullt» er den innøvde klisjeen som fungerer som et mantra for partiets talspersoner.
Metaforen er interessant – et fingerbøl kan vel også kalles «et beger».

Statsminister Erna Solberg har i snart sju år møtt alle Frps rølpestunt med det samme, fårete smilet, og den samme, hjelpeløse kommentaren: «Jeg ville ikke valgt de ordene».
Denne gangen bør hun vise det snevet av lederskap som ligger i at man avviser kravet om motytelser.
Hele det politiske liv i Norge vil tjene på om Frp går tilbake til den rollen partiet alltid har behersket mest: Som et bøllete populistparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter