Aksjehandel og skyggen av Erna

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I kjølvannet av oppmerksomheten rundt alle aksjetransaksjonene Sindre Finne – best kjent som Erna Solbergs ektemann – forsøker både partiet Høyre og Erna Solberg selv nå å bygge opp et narrativ der den tidligere statsministeren framstår som offer og ektemannen som skurk.

Hensikten virker tydelig nok: Det handler om å skape så mye sympati med den tidligere statsministeren at bare det å stille spørsmål om hun bør være kandidat til en ny økt i 2025 framstår som litt utidig og uanstendig.
Men dersom man skreller vekk det man måtte bære på av den slags følelser, står man igjen med faktum: Burde Erna Solberg visst hva ektemannen drev med?
Svaret er ikke bare at «ja, det burde hun», men «ja, det var hennes plikt og ansvar».
Der sviktet hun.
Det har hun i hvert fall delvis innrømmet, selv om innrømmelsen hadde et «men» hengende ved seg. «…men hun hadde ingen grunn» til ikke å stole på ektemannen.

«Burde visst»
Holder man «visste ikke» opp mot «burde ha visst» er det ingen tvil om hva som står sterkest.
Folk er blitt dømt til ubetinget fengsel for saker der de «burde ha visst» hvordan eksempelvis NAV sine regler blir praktisert. Har man fått feil eller uklar informasjon fra NAV-ansatte feies dette vekk med at man har et selvstendig ansvar for å forstå selv innviklede regler korrekt.
Spillereglene når det gjelder aksjehandel for statsråders ektefelle er ikke vanskelig å forstå.
De krever bare at man kan lese innenat.
Å sette seg ut over disse er ikke nødvendigvis kriminelt, selv om det altså er brudd på spillereglene.
Derfor framstår det som en avsporing å knytte resultatet av en eventuell økokrim-etterforskning mot Sindre Finnes opp mot hvorvidt Erna Solberg bør trekke seg som Høyre-leder og statsministerkandidat i 2025.

Trenger tid
Mest sannsynlig vil hun gjøre partiet sitt en tjeneste dersom hun allerede nå gjør det klart at hun vil tre tilbake.
Det er to år til neste valg.
Et parti som har befunnet seg i skyggen av Erna gjennom 20 år trenger den tiden om man vil bygge opp en ny leder og en troverdig statsministerkandidat.

Publisert på Agderpostens nettutgave 22. september 2023 - også sendt andre aviser

Valgets vinner – nok en gang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var avdøde Rolv Wesenlund som ga navn til den grupperingen som i valg etter valg blir den største: Sofademokratene. Omtrent hver fjerde velger gir dette «partiet» sin støtte ved valg etter valg.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 fikk Sofademokratene 38, 8 prosents oppslutning.
I den kommunen der jeg bor og stemmer, var oppslutningen enda høyere: 40 blank.
Oppslutningen er størst i lokalvalg, men også ved stortingsvalgene har Sofademokratene betydelig oppslutning.
Ved stortingsvalget i 2021 lot 27, 8 prosent av de med stemmerett være å bruke denne – det er om lag hver tredje velger.

Lang tradisjon
Allerede ved valgene i 1945, etter fem år med okkupasjon og undertrykkelse, ble Sofademokratene en betydelig, uforløst faktor i norsk politikk.
Ved stortingsvalget i oktober det året fikk denne gruppen oppslutning fra så å si hver fjerde velger. Valgdeltakelsen var på 76, 4 prosent.
Ved kommunevalget to måneder senere var den nede på 65,5.
På 1980-tallet lå oppslutningen om stortingsvalgene på «80-ish», med 1985 som det beste. Da avga 85, 4 prosent av velgerne sin stemme.
Kommunevalget i 1963 er det eneste der oppslutningen har ligget på over 80 prosent (81,0). Det var et dramatisk år i norsk politikk, med King's Bay og to regjeringskriser i løpet av sommeren.
Siden 1987 har valgdeltakelsen i kommunevalgene ligget på 60-tallet hver gang.
Ved fylkestingsvalgene, som ble innført i 1975, har deltakelsen vært enda lavere, med 55,6 i 2003 som det laveste og 71, 3 som det høyeste – det var i 1975.

Fra alle lag
Sofademokratene henter sin oppslutning fra alle samfunnslag og alle aldersgrupper.
Ved tidligere undersøkelser har det vist seg at oppslutningen har vært størst i de yngre årsklassene.
Det er ikke det samme som at en god sofademokrat ikke er opptatt av samfunnet rundt seg. Tvert om, kan det ofte virke som. Det kan vanke både sterke oppfatninger og klare meldinger når sofademokratene ytrer seg om alt som er galt, og kanskje også hvem som er gale, og hva som bør gjøres.
Samtidig unnlater en ekte sofademokrat å møte opp ved de anledningene man har hvert fjerde år til å påvirke det som er valgt ved å velge inn nye ombudspersoner, det være seg på riksplan, lokalplan eller regionalt plan.
Man finner nok hverken det partiet eller den kandidaten man er 100 prosent enig med; det gjør ingen. Løsningen må derfor være å finne det partiet og de kandidatene man er minst uenig med.
Einar Gerhardsen forteller i en av sine bøker om et møte med en velger som kunne fortelle ham at han var enig i 90 prosent av Arbeiderpartiets politikk. -Det er mer enn jeg er, skal Gerhardsen ha svart.
Så var Einar Gerhardsen da også en klok mann.

Problem eller utfordring?
Den stadig lavere valgdeltakelsen er, om ikke et demokratisk problem, så en demokratisk utfordring.
Noen har nok lekt litt med halvfordøyde refleksjoner om at et valg der hver fjerde velger ikke deltar mangler legitimitet.
Det er selvfølgelig bare tull.
Når det fra valgarrangørenes side legges opp til en bred og demokratisk gjennomføring av et valg, er legitimiteten på plass.
Å delta ved valg er den eneste muligheten man har til å påvirke den videre utviklingen av samfunnet.
Velger man sofademokratenes plattform har man strengt tatt ikke noe mandat til å kritisere den utviklingen man ikke bidro til å påvirke.
Professor Frank Aarebrot sa det slik: Å la være å stemme, er å gi en halv stemme til den og de du liker minst.
Sofademokratene har hatt sin tid.

Artikkelforfatteren:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) er tidligere informasjonssjef og opplæringsleder for KrF.
Var lokalpolitiker i Askim på 1990-tallet.

Skrevet 14. september 2023 og sendt ulike aviser

Per og Monica: 50 år med gitar og kontrabass

Etter 50 år er håret gråere, men sanggleden har ikke bleknet for ekteparet Monica og Per de Lange. De reiser fortsatt rundt med både kristne og andre sanger på repertoaret.

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Det startet for alvor i mars 1973 da ekteparet dukket opp på det som da var Norges eneste TV-kanal for første gang – i NRK-klassikeren "Lørdagskveld med Erik Bye" i absolutt beste sendetid. Det var alt som skulle til for å få underholdningskongen Arne Bendiksen til å ringe. Han ville ha dem i platestudio. Det unge ekteparet Monica og Per de Lange drev kristent ungdomsarbeid i Bergen og var et helt nytt bekjentskap for norske fjernsynsseere. Med sin framføring av spirituallåten "Wayfaring Stranger" sang de seg inn i folks hjerter – og altså i Bendiksens.

Fjernsynsopptredener
Det er gått 50 år siden de ble kjendiser over natta, men paret holder det fortsatt gående – alltid med gitaren og kontrabassen som reisefølge. Fremdeles synger de gjerne i så vel kristne menigheter som hos andre som innbyr dem.
Repertoaret er bredt og allsidig, fra salmer og kristne sanger til folkeviser og barnesanger.
Året etter at de hadde sunget hos Erik Bye, ble de invitert til Odd Grythes program "På direkten. Her framførte de "Den himmelske lovsang", og for mange ble dette ekteparets signaturmelodi.
Samme år deltok de i programserien "Ferske fjes" i fjernsyn. Det syngende adventistparet ble etter hvert kjent for mange gjennom konserter og plateinnspillinger.

Og det har vært en lang reise.
Engelske Monica Vine og norske Per de Lange møttes på college i England.
Han var der for å studere teologi, hun studerte musikk med piano som hovedinstrument. Begge deltok i en sanggruppe som reiste rundt for å gjøre colleget kjent, og det medførte at særlig to av gruppens medlemmer ble særlig godt kjent – i første omgang med hverandre.
Bryllupet sto 31. mai 1970.
Året etter flyttet de til Norge. I Bergen fikk de venner i Ten Sing-bevegelsen som blomstret på den tiden. Neste stopp var Mandal, deretter Naustdal, Oslo og senere Mjøndalen.

Sabbat og salat
I dag bor paret på Bjorbekk i Arendal hvor Kristelig Pressekontor møter dem.
Per forteller til KPK hvordan responsen var da han i en samtale nevnte at han tilhørte Adventistsamfunnet: – Adventist? Det er vel sånn sabbat og salat, det?
Replikken traff i hvert fall delvis. Adventistsamfunnet har sin helligdag på lørdag, og kostholdet deres er stort sett vegetarisk.
Per de Lange har da også brukt mange år på folkehelsearbeid, kombinert med pastortjeneste.
De nyeste kostholdsanbefalingene fra Folkehelseinstituttet om å spise mindre rødt kjøtt og å avstå fra alkohol, er etter hans hjerte.
Et av hans siste arbeidsforhold var hos fylkeslegen i Agder der han arbeidet med folkehelsespørsmål. Han har også vært faglig redaktør i adventistenes helseorgan "Sunnhetsbladet", og har skrevet boka "Ha det godt – lenger". Han har holdt mange røykestoppkurs i årenes løp og vært sterkt engasjert i avholdsarbeid.
Ekteparet har også vært engasjert i bibelspredning, og i 2016 ble de tildelt Bibelprisen fra Det Norske Bibelselskap. Den fikk de «for sitt 40-årige engasjement for Bibelen gjennom sang og musikk», som det het i begrunnelsen.

Til USA
Per og Monica de Lange er nå midt i 70-åra.
Siden 1973 har de laget syv album med kristne sanger, barnesanger og folkeviser. Siste utgivelse, dobbeltalbumet "Et liv i sang", kom i 2008. En del av karrieren har funnet sted utenlands.
I 1980 flyttet familien på fire fra Norge til USA. Her ble de i fire år, og brukte tida godt.
Monica tok utdannelse som sykepleier. Per tok først en mastergrad og så en doktorgrad i folkehelse, og familien ble forøkt med et femte medlem, ekteparets tredje sønn.
Før de reiste, spilte de inn sin fjerde LP-plate, "Treet".
– Vi skulle nok hatt med litt flere engelske sanger med tanke på et amerikansk publikum, sier de i ettertid. De fikk uansett produsert en plate i USA også, på Sunset Boulevard. Tittelen var "Flowers on my Path".
Da USA-oppholdet var nesten over, leide de en stor stasjonsvogn og begynte hjemreisen ved å kjøre på tvers av USA. Underveis holdt de 20 avtalte konserter i løpet av 30 dager. – Det var strevsomt, men vi fikk sett mye av det store landet, er deres egen oppsummering.

Hjemvendt
Paret flyttet til Bjorbekk i 2002. Det var her Per vokste opp, så han har vendt hjem. De bor i huset hans morfar fikk bygd i 1915. Han var da amtsgartner i Aust-Agder, men startet så sin egen gartnervirksomhet.
På morssiden er Per i slekt med kjente norske personer som tidligere utenriksminister Hallvard Lange og hans far, fredsprisvinneren Christian Lange.
Familienavnet lyder ikke helt norsk og er heller ikke det. Det stammer fra Pers hugenott-forfedre på farssiden. De slo seg ned i Holland på 1600-tallet og tok da de Lange som slektsnavn.
Ved et merkelig sammentreff var morens slektsnavn Lange.
– Så vi kunne vel kalt oss Lange de Lange, men det ville blitt litt langt, sier Per med glimt i øyet.