Året 2019 kommer til å bli et av de årene da jeg ga ut tre bøker.
Det begynte med en quizbok, deretter boka om Kristne Arbeidere og rett rundt hjørnet en bok med salmehistorier. Alle tre er ferdige både fra min hånd, forlag(ene) og trykkeri(ene). Jeg er med andre ord «mellom prosjekter».
Slik det ser ut nå, blir det også i 2020 tre utgivelser, kanskje også fire. Det tror det er ulike oppfatninger blant forfatterkolleger om det å komme med såpass mange utgivelser hvert eneste år. Hvordan er det blitt slik?
Å skrive bøker er en gammel drøm og/eller ambisjon. Jeg tror jeg fremdeles har liggende et manuskript til en roman jeg skrev som 16-åring. Den skal få lov til å ligge, ikke minst fordi jeg ikke vet helt hvor den ligger. Jeg satt på gutterommet i fjerde etasje i Eckersbergsgate 19 i Oslo og skrev den på faderens gamle skrivemaskin. Den ble på om lag 25, kanskje 30, A5-sider med enkel linjeavstand. Det var det første manuset av den typen som jeg fullførte. I tillegg har jeg liggende nokså mange påbegynte romanutkast. Men tre av dem ble faktisk ikke bare fullført, men gitt ut.
Det var i 1990 jeg fikk gitt ut den/de første «ordentlige» bøkene – to hefter som begge hadde tilknytning til påsken. Det ene heftet – «…så fikk du den levende møte» - har kanskje vært viktigere enn jeg var klar over den gang. I oppslagsverk der salmen «Å, salige stund uten like» og/eller forfatteren Johan Halmrast nevnes, er det lille heftet alltid nevnt som en kilde.
Jeg konkurrerte derfor ikke så lite med meg selv da jeg 25 år senere ga ut en ny og mer omfattende (og bedre, i all beskjedenhet; enda bedre, kanskje) bok om den samme salmen og den samme salmedikteren. En gammel plan om å skive en roman om Johan Halmrast ble definitivt begravd med den boka.
I 1991 kom en ny bok: «I ferdiglagte gjerninger». Her fortalte jeg historien om mine foreldres tjeneste som misjonærer i Indonesia for Frelsesarmeen. Å skrive om folk som står en så nær, og mens de ennå er i live, er regnet som et hasardiøst prosjekt. Det kan bli bra, men det kan også bli kleint. Jeg tror ikke min bok ble noen av delene, men det blir nok aldri aktuelt å skrive om noe eller noen som jeg har, eller har hatt, så tett innpå meg igjen.
Samme året var jeg medforfatter i en antologi med små biografier over kjente frelsesoffiserer.
I 1995 ble det også to bøker: En roman og en sakprosabok.
I 1998 kom en ny roman, og en ny sakprosabok.
I 2001 kom en sakprosabok.
I 2008 kom jeg for første gang med en bok på det som må kunne kalles «eget forlag». Det var en bok jeg hadde arbeidet med i mange år, vært i møte med flere forlag om, og tilmed fått stipend for å skrive. Til slutt gjorde jeg, nærmest i desperasjon, en avtale med et forlag som ville ta seg av det praktiske rundt utgivelsen, men som ikke tok noe redaksjonelt ansvar for boka. Det finnes etter hvert en rekke slike tilbud.
Samarbeidet var greit nok, selv om løsningen ble forholdsvis kostbar for meg selv, og jeg bestemte meg fort at denne typen samarbeid ville jeg ikke gå inn på flere ganger.
I denne perioden, fra 1998 til 2004, var jeg daglig leder for Kristelig Folkepartis studieforbund. Det meste av det som ble gitt ut av studiemateriell i disse årene, var det jeg som skrev. Jeg står derfor oppført med nokså mange titler fra disse årene i basen bibsys, i tillegg til de ni «ordentlige» bøkene fra disse årene. Og ni utgivelser i løpet av 15-16 år er ikke spesielt lite; det er mange forfattere som kan vise til mindre enn det. I tillegg var jeg bidragsyter i flere utgivelser.
I 2010 «løsnet» det. Igjen var det et prosjekt jeg hadde jobbet med lenge. Tatt fram, lagt til side, tatt fram igjen. Det var boka om Alf Prøysens religiøse landskap: «I milla seg og himlen». Flere forlag, både kristne og profane, fikk det tilsendt, men alle takket høflig nei. Det var interessant, for all del, og godt skrevet, men altså…
Så oppdaget jeg at det fantes et lite forlag i Prøysens hjemkommune. Dit sendte jeg manuset, og der fikk jeg napp. Forlagssjefen, en pensjonert skolelærer, hadde etablert forlaget for å gi ut sine egne fortellinger, og var i utgangspunktet ikke interessert i andre forfattere. Men dette ville han gi ut.
Og boka fikk faktisk en god del oppmerksomhet. I dag har jeg overtatt restopplaget, og det hender fremdeles jeg blir bedt om å komme og kåsere om emnet.
Siden 2010 har det vært utgivelser hvert år.
I 2011 kom ei bok, i 2012 fire, om man regner med den jeg var redaktør for og bidragsyter i, i 2013 kom tre bøker, i 2014 én, i 2015 to og i 2016 ble det i alt fem utgivelser.
I 2017 kom én bok, i 2018 to og i 2019 tre. I 2020 blir det trolig også tre.
Noen av bøkene er «oppdragsprosjekter»; organisasjonshistoriske arbeider, men de krever også en del arbeid.
Og nå er jeg altså «mellom prosjekter», etter å ha fullført tre nokså parallelt.
Det blir litt som å starte på en ny skitur (ikke at jeg har så mye erfaring med skiturer, men noe skal det sammenlignes med!) mens den gamle fortsatt sitter litt i kroppen.
Det er kanskje i slike situasjoner man setter seg litt ned, tar en kopp kaffe eller kakao og ser om man ikke har ei bok eller et blad i sekken?
Eller skriver et blogginnlegg?
Lindtveit, 21. november 2019
Tilføyelse, 23. november:
Et moment som jeg ikke fikk med da jeg skrev denne teksten for to dager siden:
En av årsakene til at jeg holder det enkelte vil betrakte som et litt halsbrekkende tempo med to-tre utgivelser hvert år, har rett og slett med alder å gjøre.
Med en 70-årsdag som blinker i det ikke altfor fjerne, må man ta på alvor at man har langt mer tid bak seg foran seg. Og at man fortsatt har en del på hjertet.
Jeg er foreløpig ikke der hvor Halldór Laxness var da han hadde gitt ut sin siste bok - «Dagar hjá munkum» - i 1988: -Når du har skrevet mellom 50 og 60 bøker, og noen av dem er nokså tykke, kommer du til et punkt hvor du ikke lenger har så mye du vil ha sagt.
NPE
