Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Krigen var slutt og samfunnet skulle komme tilbake til normale tilstander. Ikke minst skulle det politiske liv og de demokratiske institusjonene komme i gang. Et av de første partiene som fikk hjulene i gang var Arbeiderpartiet, der den Haakon Lie, hjemvendt fra USA, tok fatt som partisekretær.
En sommerdag fikk han et besøk på sitt kontor.
Gjesten presenterte seg som Olav Bryn, landssekretær i Kristelig Folkeparti.
Han ville gjerne ha noen tips med tanke på hvordan organisere en valgkamp og hvordan bygge opp en partiorganisasjon.
Haakon Lie ba gjesten sitte ned.
Fram til da hadde KrF bare vært representert på Stortinget fra Hordaland, med én representant i 1933 og to i 1936. I 1939 hadde partiet fått startet lag i flere fylker, men var såpass ukjent og anonymt at partiet ble glemt da Einar Gerhardsen skulle danne sin samlingsregjering sommeren 1945. Men nå hadde KrF ambisjoner om å bli representert fra mange fylker.
Haakon Lie hadde sans for gjesten.
Det lå nok partitaktiske vurderinger bak: Et nytt parti på «borgerlig» side ville øke sjansene for et godt resultat for Arbeiderpartiet, mente han.
De ble sittende og prate i flere timer, og Bryn noterte flittig. Da han gikk, takket han for en svært nyttig leksjon i politisk organisasjonsbygging og valgkampstrategi.
Haakon Lie hadde nok ikke så mye tro på det nye partiet, og valgresultatet 8. oktober 1945 ble kanskje en overraskelse for ham: KrF stilte liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Samtidig betraktet Lie KrF som et parti som i verdisyn og praktisk politikk lå nærmere Arbeiderpartiet enn både Høyre og Bondepartiet. Den livslange ateisten Haakon Lie så både i 1945 og senere at KrF hadde et betydelig innslag av velgere fra lavlønnsgrupper.
En annen bevegelse som var på offensiven i 1945 var Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Ved stiftelsen i februar 1939 hadde forbundet hatt to formål: Å være en kristen røst inn i den politiske arbeiderbevegelsen, og å bringe evangeliet ut på arbeidsplassene gjennom bedriftsandakter. Under krigen kunne ikke den politiske siden ved forbundet vises fram, men forankringen var likevel klar.
Lederen i forbundet, sokneprest Alf Bastiansen i Oslo, hadde vært lokalpolitiker for Arbeiderpartiet før krigen.
I løpet av krigsårene hadde mange blitt kristne, og i partiledelsen tenkte man derfor at det nye forbundet kunne være en viktig forbundsfelle, og en buffer mot KrF. På forbundets landsmøte i Oslo i oktober 1945 var både statsminister Einar Gerhardsen og kirkeminister Kaare Fostervold, og Gerhardsen ga «en varm hilsen» ifølge en av de som var til stede.
Publisert i Klassekampen 26. april 2019 - samme dag som KrF åpnet sitt landsmøte
