Romanen om Jesu kappe

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den nevnes i nesten samme åndedrag som «Quo Vadis» og «Ben Hur». I år er det 75 år siden den amerikanske presten og forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut romanen «The Robe», der handlingen er lagt til tida rundt korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.

På norsk er romanen kjent under tittelen «Men jeg så ham dø». Bare få uker etter utgivelsen høsten 1942 lå den øverst på bestselgerlista til New York Times, og beholdt denne plassen i to år.

Handlingen
Romanen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes-evangeliet om soldatene som spilte terning om de kappen Jesus hadde hatt på seg før han ble korsfestet. Om kappen heter det at «… den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: - La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.»
Hovedpersonen i fortellingen er den romerske offiseren Marcellus Gallio. Han vinner loddtrekningen om Jesu kappe. Det er han ikke noe glad for. Han har meget motvillig deltatt ved korsfestelsen, ikke fordi han tror på Jesu budskap, men fordi han mener Jesus ikke er skyldig i noe som fortjener døden.
Alle begivenhetene i kjølvannet av korsfestelsen gjør at Marcellus får et psykisk sammenbrudd. Når han kommer hjem igjen, ser han at kappen han vant ligger framme, til tross for at han har gitt beskjed om at den skal ødelegges. Først blir han rasende, men når han tar i kappen, merker han at det skjer noe med ham. Nervene roer seg og han må innse at Jesus var noe mer enn et vanlig menneske.

Kappe
At det å ta i Jesu kappe har en helbredende virkning, er et motiv man kjenner igjen fra Markus-evangeliets beretning om kvinnen som hadde vært plaget av blødninger i 12 år.
Om henne heter det: «Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen» (Mark 5, 27-29).
Både i forkynnelsen og i kristen sangtradisjon møter vi det samme motivet, om å berøre Jesu kappe.

Oversettelser til norsk

Den norske utgaven av romanen er i tre bind og kom ut få etter krigen. Det var Nationalforlaget som ga ut de norske oversettelsene av disse bøkene første gang.
Senere har også Ansgar Forlag gitt dem ut, og de kan fremdeles finnes i bibliotekene.
Den foreløpig siste utgaven av «Men jeg så ham dø» kom ut i 1999, på Terje Nærlands forlag i Rakkestad.
Ifølge Bibsys var det forfatteren Finn Halse (1910-80) som sto bak oversettelsene på Nationalforlaget.
Finn Halse skal være den eneste norske forfatter som har skrevet over 300 bøker alene; de fleste av disse var innen kiosksjangeren.
Når det gjelder utgavene fra Ansgar forlag, er ekteparet Lalli (1906-80) og Fritjof (1894 – 1961) Knutsen oppført som oversettere. De var også mest kjent som krim-forfattere. Det er også denne oversettelsen som er brukt i 1999-utgaven.
Som litterære verk kan heller ikke Douglas sine romaner regnes som spesielt viktige eller verdifulle. Men de traff store lesergrupper med sin kombinasjon av historisk bakgrunn, kristelig fromhet og romantikk.
Andre romantitler av Lloyd C. Douglas på norsk er «Bruk hjertet, doktor!», «Forlat oss vår skyld», «Og hjelpen kom» og «Grønt lys».

Forfatteren
Lloyd C. Douglas var sønn av en luthersk prest i USA, og var også selv prest i mange år. Han ble født i 1877 og ordinert til prestetjeneste i 1910.
Da han var 50 år gammel sluttet han som prest og begynte i stedet å skrive romaner. «The Great Obsession» (på norsk: Mot nye horisonter) fra 1929 handler om en kristen hjernekirurg som får suksess, mye på grunn av sin fromhet.
Det store gjennombruddet fikk han med «The Robe» drøyt ti år senere. I 1948 ga han ut romanen «The Big Fisherman» som en oppfølger til «The Robe».
Avslutningsscenen i «The Robe» er at Marcellus, i det han føres bort sammen med andre kristne for å bli drept, kaster Jesu kappe over til noen andre kristne og sier at de skal gi kappen til «Fiskeren», eller apostelen Peter.
Han er da også hovedpersonen i den neste romanen, som på norsk fikk tittelen «Jeg kjenner ham ikke».
Også for denne er både Finn Halse og ekteparet Knutsen oppført som oversettere i de norske utgavene fra henholdsvis Nationalforlaget og Ansgar forlag.

Filmer
Begge romanene er senere filmet.
«The Robe» hadde premiere i 1953, med Richard Burton i hovedrollen. Han ble Oscar-nominert for rollen, og filmen ble nominert som beste film, men uten å nå opp. Den fikk imidlertid noen andre Oscar-priser det året
«The Big Fisherman» hadde premiere i 1959 med musikalstjernen Howard Keel i rollen som Peter.
Lloyd C. Douglas selv døde i 1951.

Jakob Sande: Frå Betlehem til Getsemane

Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande vart berre så vidt 60 år, og i år er det 50 år sidan han gjekk bort. Han var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.

Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg. I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.
I biografien om Sande, som kom til 100-årsdagen i 2006, skriv Ove Eide at dette var ei tid då Gudvangen og Aurland var meir eksotiske namn for norske skuleborn enn Judea og Galilea, og dei var meir fortrulege med Genesaretsjøen enn med Mjøsa. «Slik var det nok òg for Sande,» legg han til.
Sande var stolt av å vere sunnfjording, jamvel om han budde i Oslo og Fredrikstad det meste av sitt vaksne liv. Her arbeidde han som lektor i gymnaset. Han treivst lite med det, og elevane treivst vel ikkje så godt med han, dei med.
I 1960 var Sande innstilt til Statens diktarløn. Han gledde seg over det, og såg for seg nokre år der han kunne vera diktar på heil tid. Det var difor eit stort vonbrot at han ikkje nådde opp. Det har vore spekulert i om dette var ein av grunnane til at han stagnerte som diktar.
Den siste samlinga hans, «Det kveldar på Kobbeskjer», fekk ei lunken mottaking hjå kritikarane då ho kom ut i 1961. Sande heldt fast ved dikt med rim og stram rytme, og det var ikkje det modernistane i 1960-åra ville ha. Fram til han døydde ga han difor berre ut samlingar av eldre ting: «Dikt i samling» kom i ny utgåve i 1965 og «Noveller i samling» i 1964.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950). Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta». Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald. Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
Som son av ein sunnfjording veit denne skrivaren av eigen røynsle at det bur mykje «barsk» humor i det sunnfjordske lynnet, ofte kombinert med eit djupt alvor.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus. I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret. Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar. Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt. Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var den for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage. Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han ideer frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til Getsemane?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg. Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
I boka om Jakob Sande som Herbjørn Sørebø ga ut i 2000, samanliknar han Sande med Alf Prøysen, og skriv: «Alf Prøysen hadde gitaren, Jakob Sande lutten, og dei hadde det same sosiale synet. Song dei også i den same trua frå botnen av sjela si?»


Litteratur:
Eide, Ove: Jakob Sande. Liv og dikting (Oslo, 2006)
Sande, Jakob: Dikt i samling. Utvida utgåve (Oslo, 1998)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest. Jakob Sande, veit eg (Oslo, 2000)

Tidelgare publisert i bladet «Stille stunder», april 2017

Likkledet i Torino: DEN KORSFESTEDES ANSIKT?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble «slått fast» at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståligheten nå på vikende front.

Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Men er kledet dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Bøker
Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino. Den foreløpig siste på norsk kom i 2011. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter «Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid» (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1981 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet.
Begge bøkene fra 1980-tallet er positivt avventende til det spørsmålet som alle «Torino-debatter» handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydeligere på hva han mener. Han mener kledet er «ekte» i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

Bildet
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegnet i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så ut, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatteren refererer. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann.
I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningekristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer.
Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden er denne «varianten» blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen?
Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at likkledet ble funnet i bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

Flere kleder
Det er ikke uten grunn at mange har vært skeptiske til de mange relikviene som er i omløp i katolsk fromhetsliv. Noen av dem må åpenbart basere seg på bedrag, som eksempelvis høy fra krybben i Betlehem og Jesus-barnets forhud.
Likkledet i Torino kan ikke sammenliknes med disse. Det kan heller ikke den relikvien som kalles svetteduken i Ovideo, og som kan ha vært det tøystykket som lå over Jesu ansikt mens han lå i graven. Denne relikvien befinner seg i en kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostella i Spania.
Et tredje klede i denne kategorien er den såkalte «Veronikas svetteduk».
Veronika skal ha vært en vanlig kvinne som var møtt opp i menneskemengden langs Via Dolorosa for å se de dødsdømte slepe seg frem med korsene som de skulle nagles til på retterstedet. Hun fikk da se hvordan Jesus slet seg frem med det tunge korset sitt, og rakte ham et linklede for at han kunne tørke av seg svetten.
Jesus tok imot tørkldet, strøk seg over ansiktet med det og rakte det tilbake til henne. Da sto det et tydelig avtrykk av ansiktstrekkene igjen på svetteduken.
Tøystykket skal fremdeles finnes i et kloster i Italia, men er verken like godt kjent eller like mye omtalt som kledet i Torino.

Betydning
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter lik-kledet i Torino som et slags «bevis» for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De aller fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli «avslørt»; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til oppstandelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet.
Dette er også grunnen til at millioner av kristne fremdeles hilser hverandre med ordene «Kristus er oppstått» første påskedag, og svarer «Ja, han er sannelig oppstått».

Litteratur:
Andreassen, Jostein: Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid (Oslo, 2011)
Danell, Sven: Kan det være Jesus? Fakta og debatt om likkledet i Torino (Oslo, 1981)