Forfatter
Da Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet det like mye om politikk som tro. Det ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.
Kong Olavs død skapte ingen ny, politisk situasjon i Norge, snarere tvert om. Da Olav flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Med kongens fall risikerte ikke lenger at Olav skulle dukke opp og kreve makten tilbake. En død konge var ingen utfordring, må man ha tenkt. Det skulle vise seg å være feil.
Flere norske stormenn hadde ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnason, begge med base i Trøndelag, var to av disse. Kalv var en av de tre som ga Olav banesår på Stiklestad. Men kong Knud hadde andre planer. Han sendte den ti år gamle frillesønnen Svein og satte ham inn som konge i Norge. Med seg hadde gutten sin høyst oppegående og meget maktlystne mor, Alfiva. Det nye regimet innførte noen forhatte bestemmelser som ble kalt «Alfiva-lovene». Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. De er blitt oppsummert slik: «Enhver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom». Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.
Kong Olav ble ikke oppfattet som «en hellig mann» da slaget på Stiklestad sto. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Begge oppfattet slaget som en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet.
Men nå var kongen død. Det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
Når Snorre skriver at helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er dette trolig feil. Minst to eller tre år etter Stiklestad er mer sannsynlig. Det er lite trolig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.
Det er to fortellinger om hva som skjedde rundt helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagaene som er bevart heter det at kongens lik, som hadde ligget i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
De to fortellingene er like ved det at de bekrefter kong Olavs hellighet. I den legendariske sagaen er mirakelaspektet tydeligere enn hos Snorre. Her er det kongen selv som dokumenterer sin hellighet ved å «stå opp» fra graven. Hos Snorre er de politiske sidene ved helligkåringen langt tydeligere. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet. Slik Snorre framstiller det, er det tydelig at man til en viss grad har møtt opp med ferdige konklusjoner: Alfiva mente å kunne gi en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Den forklaringen interesserte ikke de som hadde en annen agenda.
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen konkludert etter å ha brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble «sentralisert», og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente Olavs eneste sønn, ti år gamle Magnus. Ham sluttet nordmennene seg til, mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som måtte flykte tilbake til Danmark med sin mor, der han døde kort etter. Dermed var det klar bane for Magnus – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem.
Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors?
Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)
Publisert i papirutgaven av Agderposten 28. juli 2018
