En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.
Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det. I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på. Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil.
Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.
Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført. Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien.
Selv disponerte jeg over et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn». Andre deler av manuskriptet bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner. En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim. I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.
Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært avansert.
Det samme kan vel sies om kommunikasjons-teknologien.
Da jeg var ansatt ved Krigsropets redaksjon ble bladet trykket hos Aktietrykkeriet. De hadde bud som tok noen runder rundt i byen til de ulike kundene et par ganger om dagen. Noen av budene var pratsomme; andre veldig tause.
En av dem kalte vi internt for «Ånden som går».
Hadde vi ting som det hastet å få av gårde, gikk vi med konvolutten til nærmeste drosjeholdeplass og overlot den til drosjesjåføren. «Du får oppgjør i resepsjonen».
Det må ha vært en ikke helt ubetydelig inntektskilde for drosjenæringen, disse oppdragene.
Så kom telefaxen.
Da kunne man sende både tekst og tegninger via telefonlinjer.
Noen prøvde å sende fotografier også; det var aldri vellykket.
Min arbeidsgiver utstyrte meg en gang med et slikt apparat. Det var både moro og nyttig så lenge det varte, men så var faxen passé.
Min fax endte i et østeuropeisk land og skulle være en del av et demokratibyggingsprosjekt, om jeg husker rett.
Nå går alt på «data» - manuskripter og illustrasjoner. Jeg sitter på mitt sørlandske, ikke spesielt sentralt plasserte loftskontor, med skanner, printer og nettilgang og trykker på noen knapper, enten det er blad jeg redigerer eller en bok jeg skriver.
Bøker, ja!
Drømmen om å være forfatter oppsto veldig tidlig. Jeg vil tro i åtte-ni-årsalderen.
Jeg hadde mine første tekster på trykk i 13-14-årsalderen. Det var små meningsytringer om dette og hint som jeg sendte til ukeblader og aviser.
Klasseavis og skoleavis hørte selvsagt med til ens tenårings-CV.
Som 19 år gammel frelsesarmé-kadett fikk jeg min første «ordentlige» journalistjobb, som assistent ved Krigsropets redaksjon.
Men selv om «journalist og forfatter» er et ordpar som ofte nevnes i samme åndedrag, lå siste del av ordparet ennå noen år fram i tid.
Hvor mange år er kanskje et definisjonsspørsmål.
«Debuten» er et nøkkelbegrep når man snakker om forfattere.
Man debuterer som kjent bare en gang i livet, uansett hva det er snakk om.
Så var hva min «debut» som forfatter?
I 1983 ble jeg bedt om å skrive/redigere et hefte om Frelsesarmeens Speiderkorps i forbindelse med at de var 60 år.
Heftet ble greit nok, selv om det ble laget på hovedkvarterets hustrykkeri, men noen «bok» var det jo ikke.
Det samme må kunne sies om det forholdsvis enkle heftet som ble laget til 75-årsjubileet til Sandvika korps i 1985. Her sto jeg oppført som leder i redaksjonskomiteen; det kan vel avsløres at det var jeg som skrev hvert ord.
Så jeg lander på at «debuten» var det som skjedde fem år senere, da jeg til påske i 1990 kom med ikke mindre enn to titler samtidig. Det ene var et andaktshefte, basert på Jesu sju ord på korset, og det andre en historisk sak om Johan Halmrast og hans salmetekst «Å, salige stund uten like».
Begge kom ut på Ansgar Forlag.
I 1990 var jeg 37 år, og det var en gammel drøm som da fikk en slags oppfyllelse.
Året etter kom jeg med en bok til; denne gang på det som da het Nye Luther Forlag.
Siden den gang er det blitt mange bøker.
Den første tida kunne det gå år mellom hver utgivelse, men fra 2010 «løsnet» det.
Fra da har det vært utgivelser hvert år, og gjerne flere i løpet av året.
Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men barndomsdrømmen må vel kunne sies å ha gått i oppfyllelse.
Men ennå er det lenge til jeg er der islandske Halldór Laxness sa at han var kommet etter å ha gitt ut mange bøker: Han hadde ikke mer på hjertet.
Jeg tror jeg har det ennå.
Lindtveit 25. april 2020
NPE
Bildet er fra 1995, da jeg ga ut min første roman: «Dager som kom og gikk». Det var en journalist fra Krigsropet, Anne Sekkelsten, mener jeg hun het, som gjorde intervjuet, som ble veldig bra. Bildet er vel også greit nok.
