Å være redaktør for Frelsesoffiseren var en oppgave jeg hadde stor glede av i de fem-seks årene dette var mitt ansvar, og som jeg fremdeles ser tilbake på med glede og takknemlighet.
Jeg sluttet som frelsesoffiser ved årsskiftet 1985/86, og da dette nummeret kom ut til leserne, det er datert «nov.-des. 1987», var jeg allerede i mitt tredje arbeidsforhold etter offisertjenesten.
Noen tolket dette hyppige skiftet av jobber som et uttrykk for rastløshet, at jeg «egentlig» ville begynne som offiser igjen.
Slik var det ikke, men som jeg blant annet skriver i boka «Kallets krokveier» lå det et visst sorgarbeid i det å gå ut av en slik tjeneste.
Da vi sluttet som offiserer, gikk jeg i mitt 33. år; jeg måtte finne ut av hva jeg ville bli «når jeg ble stor». En del av den personlige prosessen rundt det å slutte var å skrive leserbrev og kronikker i Vårt Land.
Det satte ikke alle like stor pris på, uten at det gjorde noe særlig inntrykk på meg.
De tre arbeidsforholdene i løpet av de første to årene fordelte seg slik:
Året 1986 var jeg daglig leder/nyhetsredaktør i den felleskristne nærradioen Radio Sentrum i Oslo; fra januar til august 1986 var jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, og i august begynte jeg som journalist i lokalavisa i Askim.
Det ble ett år der også, før jeg begynte på MF i en kombinert studie- og arbeidsrolle som informasjonsmedarbeider.
Jeg bevarte et godt forhold til mine tidligere arbeids- og oppdragsgivere.
Jeg skrev fortsatt for Krigsropet, jeg laget innslag for nærradioen, jeg gjorde konsulent- og korrekturjobber for Ansgar og jeg frilanset for lokalavisa lenge etter at jeg hadde sluttet der.
Etter fire år på MF begynte jeg som informasjonsmedarbeider i KrF – da roet det seg mer ned, der ble jeg i 12-13 år; omtrent like lenge som jeg hadde vært frelsesoffiser.
De radioinnslagene jeg laget i denne tiden handlet ofte om nye bøker, enten som intervju med forfattere eller som omtaler. Jeg vil tro denne teksten ble skrevet til et slikt innslag. Men siden jeg alltid har vært mer opptatt av det som står på trykk enn det som surrer i eteren, sendte jeg teksten til Frelsesarmeens litteraturavdeling. Kanskje tenkte jeg den kunne komme i Krigsropet, men den endte altså i Frelsesoffiseren.
Boka gikk inn i en debatt som rullet og gikk i kristen-Norge på slutten av 1980-tallet om det mange kalte «karismatikk» og «herlighetsteologi».
Jeg skriver litt om dette i min bok også («Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste», 2024).
Det var ofte lav terskel for å bli stemplet som «herlighetsteolog», det være seg i Frelsesarmeen som i andre miljøer.
Det ble skrevet, om ikke mange, så flere bøker om emnet, og de hadde lett for å havne i grøfter som «altfor kritisk» eller «altfor ukritisk».
Så var ikke alt som ble sagt og skrevet like klokt bestandig, men det var noe som fordelte seg nokså likt på hver side av det som måtte finnes av en skillestrek mellom «herlighetsteologene» og «de andre» (noen kalte dem «elendighetsteologene»; jeg henfalt aldri til slike ufinheter).
Hvor jeg sto?
Ett av kapitlene i min bok om kallets krokveier heter «Fra en karismatikers nedtegnelser» - det er kanskje svar nok?
Lindtveit, 18. mars 2025
Nils-Petter Enstad
