Som en som har levd om og rundt bøker i mer enn 65 år kan det bare nikkes gjenkjennende til dette.
I årenes løp har man faktisk selv bidratt til å holde denne strømmen med bøker flytende. Mange av dem er nok glemt, andre huskes og noen av dem dukker opp, enten i egne hyller, i samtaler eller på andre måter. Som i gamle utklipp.
Den teksten som illustrerer dette, er et slikt utklipp som dukket opp. Det sto i Krigsropet i 1995, skrevet av en som noen år senere selv skulle bli redaktør av bladet.
Noe av utfordringen med å skrive bøker, er å finne en god tittel på den.
Det er med boktitler som med overskrifter på artikler: Det er utgiveren som til sjuende og sist bestemmer hva tittelen skal være. For bøker er det forlaget, for artikler er det redaksjonen, eller enda verre: Dette anonyme vesenet som kalles «desken».
Jeg har stort sett – og heldigvis! - sluppet unna konflikter med forlagene om tittelen på de bøkene jeg har gitt ut.
Den boka som omtales i dette klippet er et av de få – det eneste? – unntaket.
Jeg mente veldig sterkt at boka skulle hete «Steg for steg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Det ville ikke Lunde forlag. Så tittelen ble «Han leder meg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Jeg bøyde meg for makta, men mener fremdeles at mitt forslag var bedre og mer i pakt med bokas budskap og innhold.
Når det gjaldt innholdet, var det noe avsnitt – ble det et helt kapittel til sammen? – om nådegaveutrustning og tungetale som heller ikke Lunde Forlag ville stille seg bak.
Så kan jeg vel røpe at da jeg nesten 15 år senere ga ut en ny utgave av det samme manuset på eget forlag, var det med den tittelen jeg ville ha opprinnelig, og med de avsnittene som var tatt ut av førsteutgaven.
Titler, ja!
En kjent, norsk forfatter, Dag Solstad, kalte en av sine bøker «Ellevte roman, bok atten».
Jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken om at jeg, dersom jeg skriver en roman til, skal kalle den «Roman nummer fire», men det er mest fordi jeg har sans for frekkheten i det solstadske stuntet. Og fordi jeg har gitt ut tre romaner tidligere.
Boka det er snakk om her var for øvrig den fjerde boka jeg ga ut.
De to første, to forholdsvis tynne hefter om påske, kom på Ansgar Forlag.
Den neste, en bok om mine foreldres misjonærtid i Indonesia, kom på Nye Luther Forlag, og så altså denne på Lunde.
Den fikk litt omtale i pressen, forholdsvis velvillig, men jeg satte nok mest pris på denne,
Nils-Petter Enstad
