Medlemskap og identitet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den profilerte metodistpresten Leif S. Jacobsen har for andre gang i sitt liv meldt seg ut av Metodistkirken.

Forrige gang han meldte seg ut gjorde han pastortjeneste i pinsebevegelsen og i trosbevegelsen gjennom mer enn 30 år. Denne gang er det Metodistkirkens nye syn på homofili som er årsaken. Dette synet er han uenig i.

Slektskap
Som en som har tilhørt Frelsesarmeen i mer enn 70 år føler jeg et visst slektskap med metodismen og Metodistkirken.
Frelsesarmeen ble grunnlagt av en metodist.
Jeg har nære slektninger som er metodister.
Jeg kunne kanskje like gjerne endt opp som metodist selv, og ikke som salvasjonist?
Slik ble det ikke, og Frelsesarmeen er ikke bare det kirkesamfunnet jeg tilhører rent nominelt, men en viktig del av min identitet.

Identitet
Det har vært mange situasjoner i årenes løp der det har vært både strategier, beslutninger og annet ved Frelsesarmeen som jeg har vært uenig i, som jeg har vært provosert av eller irritert meg over.
Ikke noen av disse sakene har endret på dette: For meg er det å tilhøre Frelsesarmeen ikke bare et spørsmål om medlemskap, men om identitet.
Min forståelse av hva kristendom er, er knyttet til Frelsesarmeens teologi og troslære.
Mine tanker om hvordan kristen tjeneste skal utøves er preget av Frelsesarmeens historie og Frelsesarmeens praksis.

Gjest
Jeg har ofte – og med stort utbytte – deltatt i gudstjenester i andre kirkesamfunn, både fra kirkebenken og på talerstolen.
Men jeg er gjest ved slike anledninger.
«Hjemme» er i lokalene med flagg, krone og botsbenk.
Jeg ser ikke for meg hva det skulle være som kunne endre på dette.

Sendt avisene Dagen og Norge Idag 28. juni 2025

Kristne og andre katolikker - et møte med en gammel bokomtale

Av Nils-Petter Enstad

I kjølvannet av pavevalget i Roma tidligere i år, har det oppstått det som kanskje kan kalles en «debatt» i avisa Dagen sine spalter.

De følger et velkjent, kjedsommelig mønster der klassisk norsk, lavkirkelig katolikkhets og -fobi får utfolde seg.
Den katolske kirke er selvfølgelig «vranglærere», men foreløpig har vel ingen henfalt til den vulgære demagogien man har sett i tidligere, liknende debatter, der paven gjerne blir utpekt som Antikrist og Den katolske kirke som den store skjøge.
Jeg for min del kan ikke fatte og begripe at ikke en kristen avis har bedre ting å bruke spalteplassen sin på.

Mye verdifullt
Selv synes jeg det er mye som verdifullt ved den katolske kirke og ved katolsk fromhet.
Alle mine tre sønner gikk på katolsk skole i oppveksten, og har vært glade for det som voksne.
Jeg har respekt for at antallet katolske kristne er større enn antallet kristne i alle andre kirkesamfunn til sammen.
Det er saktens sider ved katolsk lære som jeg ikke deler, men det samme gjelder sider ved eksempelvis luthersk lære.
Så er jeg da ikke katolikk, og så er jeg da heller ikke lutheraner, men har funnet min kristne identitet i et annet hjørne av Vårherres store og omfattende hage.

Et gammelt klipp
Under ryddig har jeg funnet denne artikkelen som sto i Krigsropet nr. 37 i 1986.
Det betyr vel at bladet var datert i august/september.
Jeg var den gang nyhetsredaktør i den felles-kristne nærradiostasjonen Radio Sentrum i Oslo, og laget et innslag om boka som her er omtalt.
Så vidt jeg husker gikk forfatteren med på å bli intervjuet etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hans Bratteruds radio jeg representerte – han hadde vel sine grenser, han også, den ellers meget økumenisk innstilte teologiprofessor og kirkehistoriker.
Da jeg kunne fortelle at både Frelsesarmeen, Indremisjonen, Misjonssambandet, pinsebevegelsen og Misjonsforbundet sto bak Radio Sentrum, ble han rent jovial. Senere fikk jeg god kontakt med Nils Bloch-Hoell både da jeg var ansatt i Ansgar Forlag og ved MF, men det lå litt fram i tid.
Basert på nærradiointervjuet skrev jeg så en omtale av boka som daværende redaktør Elsie Soelberg raust ga plass til i Krigsropet.
Det var lav terskel for å komme på for en som inntil bare noen måneder tidligere hadde vært medarbeider i det samme bladet.

Å få tak i?
Jeg vet ikke om boka ennå er å få tak i.
Jeg vil tro mitt eksemplar fremdeles står i mine hyller et sted, i det jeg tenker på som «den katolske avdelingen».
Der står også bøker av Morris West, Åge Rønning og Vera Henriksen.
Sigrid Undset har fått sine egne hyller.
Nesten 40 år senere sier jeg meg fornøyd med oppsummeringen av omtalen:
«En bok for økumenisk interesserte?
Jo, saktens! Men også for de økumenisk skeptiske og de økumenisk engstelige.
Naboen er som regel ikke så farlig som en tror!»

Arendal, 12. juni 2025