Folkelighet og makt

Det ringer på døra. Siden klippen i mitt liv er på jobb kommer jeg, med min reduserte mobilitet, til døra og får åpnet. Utenfor står en hyggelig representant fra Bring og skal levere en pakke. Jeg ser det er en bokpakke, og hadde kanskje regnet med at den ville bli lagt i postkassa, men den kom altså på døra. Jeg kvitterer og tar den med inn.

Pakka rommer ei bok jeg faktisk har gledet meg til å lese: Tore Lis biografi over statsminister Odvar Nordli: Plikten, makten og oppbruddet.
Selv om jeg ikke har noen anmelder-avtale om boka, formulerer jeg en overskrift på omtalen idet jeg står med den tjukke boka i handa: «Den siste folkelige statsministeren vår».

Vi jeg ha dekning for en slik overskrift?
Jeg tror det. Lista over statsministre i min levetid som jeg vil kalle «folkelige» er svært kort.
Einar Gerhardsen var liksom for opphøyd til en slik karakteristikk; Trygve Bratteli for fjern. Lars Korvald? Nja…juryen er fremdeles ute når det gjelder ham.
Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan P. Syse har det til felles at ingen vil tenke på å beskrive dem som folkelige. Ikke Erna Solberg heller.
I bunn og grunn er det vel bare to som passer på en slik liste: Per Borten og Odvar Nordli.
Den eneste statsministeren jeg har hatt noe med å gjøre, er Kjell Magne Bondevik. Men folkelig? Juryen er fortsatt ute her også, hans fotball-iver til tross.
Jonas Gahr Støre har liksom ikke helt meldt sitt kandidatur ennå når det gjelder folkelig.
Men boka om Odvar Nordli gleder jeg meg til å lese.

8. sept. 2015 (valgdagen)
Nils-Petter Enstad
Forfatter og bokanmelder