Bevares – jeg hadde allerede publisert mange tekster.
Noen få i eksterne aviser, men de aller fleste i Frelsesarmeens publikasjoner; først og fremst Krigsropet, men også Frelsesoffiseren, som jeg hadde redigert (og preget) i flere år. Dette var likevel noe annet.
I
Hvor var jeg da denne teksten sto på trykk i det som jeg både da og nå betraktet som den viktigste, kristne avisa i Norge?
Jeg var en snart 33 år gammel småbarnsfar som hadde hatt sin siste arbeidsdag som frelsesoffiser 31. desember 1985 – om noen uker er det nøyaktig 40 år siden.
Jeg hadde i noen måneder vært nyhetsredaktør og daglig leder i den felleskristne nærradioen i Oslo, Radio Sentrum, der jeg hadde daglige nyhetssendinger. Det var en jobb som medførte en helt annen tilgang til medier enn jeg hadde hatt til nå. Det hadde stort sett handlet om lokalavisa og én annen avis; det var gjerne Vårt Land. Til nærradioen, som delte kontor med Kristelig Kringkastingslag, kom det mange flere aviser og blader, Det var i seg selv en stimulans.
I boka «Kallets krokveier» (Gaveca, 2024) skriver jeg litt om det å slutte i den type tjeneste/arbeid som offiserskap i Frelsesarmeen representerer. Det innebar blant annet et sorgarbeid.
Kanskje var dette essayet en del av et slikt arbeid?
Jeg husket ikke denne teksten da jeg skrev boka; jeg har vel en kopi av avissida liggende ett eller annet sted i mitt altfor omfattende og u-katalogiserte klipparkiv.
II
Blant tidligere kolleger ble teksten mottatt med det jeg husker som en blanding av aksept og angst. Det var ikke tilfeldig at problemstillingen i overskriften ble som den ble – kallsforkynnelsen i kristne sammenhenger kunne ofte ha et sterkt element av loviskhet i seg. Så også i Frelsesarmeen.
Å være sliten kunne lett defineres som «et angrep» der botemidlene dels kunne være å «ta seg sammen», dels å «kjempe seg gjennom».
Da teksten ble publisert gikk jeg altså i mitt 33. år.Jeg hadde allerede vært i Frelsesarmeens tjeneste i 13-14 av dem, litt avhengig av hvordan man regner.
Der og da så jeg nok for meg at det kunne – skulle? – bli aktuelt å gå inn i tjenesten igjen.
Slik ble det aldri, og i mesteparten av de 40 årene som har gått, har jeg levd veldig greit med det.
Det har åpnet seg andre veier, for å si det slik, veier som har gitt meg muligheter en gjenopptatt tjeneste som frelsesoffiser ikke kunne eller ville gitt.
III
Publiseringen ble et slags startskudd for en forholdsvis aktiv periode som bidragsyter til Vårt Lands spalter; først og fremst debattsidene, men etter hvert også til kultursidene; noen reportasjer, noen intervjuer og mange bokanmeldelser.
Men aldri noen ansettelser. Husker jeg rett, har jeg to ganger søkt på en stilling i Vårt Land.
Den ene gangen var jeg til et intervju, den andre gangen trakk jeg søknaden.
Et søk i de digitaliserte utgavene av Vårt Land i 1986 gir en del treff utover sommeren og høsten det året; det meste er debattinnlegg/kronikker. Som «Ble nærradio det vi hadde ventet?» (Svar: Det avhenger av hva man hadde ventet. Vekkelse? Nei! Mye god og relevant kristen journalistikk? Ja!) Eller: «Lønnskamp et fremmedord?» (Konklusjon: Det bør det ikke være i kristne sammenhenger, først og fremst fordi menigheter og organisasjoner bør tilby en anstendig lønn i utgangspunktet).
Dessuten en litt ironisk replikk til forhenværende statsminister Kåre Willoch som mente at kirken gjerne måtte mene noe om abort, men ikke om atomvåpen. Argumentet hans var - av alle ting! - at motstand mot atomvåpen ikke kunne begrunnes ut fra Skriften (Bare så det er sagt: Jeg har aldri latt meg imponere av arrogante politikere, er de aldri så forhenværende som statsminister eller ei!).
IV
Det finnes flere snertne formuleringer som det som kanskje kunne blitt oppsummeringen av mitt liv også.
«Heller slites ut enn ruste vekk» - «Trett i tjenesten, men ikke av den».
Jeg har sans for en god formulering, men ingen av disse ville passe for meg.
Lindtveit, 9. oktober 2025
Nils-Petter Enstad
