Medlemskap og identitet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den profilerte metodistpresten Leif S. Jacobsen har for andre gang i sitt liv meldt seg ut av Metodistkirken.

Forrige gang han meldte seg ut gjorde han pastortjeneste i pinsebevegelsen og i trosbevegelsen gjennom mer enn 30 år. Denne gang er det Metodistkirkens nye syn på homofili som er årsaken. Dette synet er han uenig i.

Slektskap
Som en som har tilhørt Frelsesarmeen i mer enn 70 år føler jeg et visst slektskap med metodismen og Metodistkirken.
Frelsesarmeen ble grunnlagt av en metodist.
Jeg har nære slektninger som er metodister.
Jeg kunne kanskje like gjerne endt opp som metodist selv, og ikke som salvasjonist?
Slik ble det ikke, og Frelsesarmeen er ikke bare det kirkesamfunnet jeg tilhører rent nominelt, men en viktig del av min identitet.

Identitet
Det har vært mange situasjoner i årenes løp der det har vært både strategier, beslutninger og annet ved Frelsesarmeen som jeg har vært uenig i, som jeg har vært provosert av eller irritert meg over.
Ikke noen av disse sakene har endret på dette: For meg er det å tilhøre Frelsesarmeen ikke bare et spørsmål om medlemskap, men om identitet.
Min forståelse av hva kristendom er, er knyttet til Frelsesarmeens teologi og troslære.
Mine tanker om hvordan kristen tjeneste skal utøves er preget av Frelsesarmeens historie og Frelsesarmeens praksis.

Gjest
Jeg har ofte – og med stort utbytte – deltatt i gudstjenester i andre kirkesamfunn, både fra kirkebenken og på talerstolen.
Men jeg er gjest ved slike anledninger.
«Hjemme» er i lokalene med flagg, krone og botsbenk.
Jeg ser ikke for meg hva det skulle være som kunne endre på dette.

Sendt avisene Dagen og Norge Idag 28. juni 2025

Kristne og andre katolikker - et møte med en gammel bokomtale

Av Nils-Petter Enstad

I kjølvannet av pavevalget i Roma tidligere i år, har det oppstått det som kanskje kan kalles en «debatt» i avisa Dagen sine spalter.

De følger et velkjent, kjedsommelig mønster der klassisk norsk, lavkirkelig katolikkhets og -fobi får utfolde seg.
Den katolske kirke er selvfølgelig «vranglærere», men foreløpig har vel ingen henfalt til den vulgære demagogien man har sett i tidligere, liknende debatter, der paven gjerne blir utpekt som Antikrist og Den katolske kirke som den store skjøge.
Jeg for min del kan ikke fatte og begripe at ikke en kristen avis har bedre ting å bruke spalteplassen sin på.

Mye verdifullt
Selv synes jeg det er mye som verdifullt ved den katolske kirke og ved katolsk fromhet.
Alle mine tre sønner gikk på katolsk skole i oppveksten, og har vært glade for det som voksne.
Jeg har respekt for at antallet katolske kristne er større enn antallet kristne i alle andre kirkesamfunn til sammen.
Det er saktens sider ved katolsk lære som jeg ikke deler, men det samme gjelder sider ved eksempelvis luthersk lære.
Så er jeg da ikke katolikk, og så er jeg da heller ikke lutheraner, men har funnet min kristne identitet i et annet hjørne av Vårherres store og omfattende hage.

Et gammelt klipp
Under ryddig har jeg funnet denne artikkelen som sto i Krigsropet nr. 37 i 1986.
Det betyr vel at bladet var datert i august/september.
Jeg var den gang nyhetsredaktør i den felles-kristne nærradiostasjonen Radio Sentrum i Oslo, og laget et innslag om boka som her er omtalt.
Så vidt jeg husker gikk forfatteren med på å bli intervjuet etter å ha forsikret seg om at det ikke var Hans Bratteruds radio jeg representerte – han hadde vel sine grenser, han også, den ellers meget økumenisk innstilte teologiprofessor og kirkehistoriker.
Da jeg kunne fortelle at både Frelsesarmeen, Indremisjonen, Misjonssambandet, pinsebevegelsen og Misjonsforbundet sto bak Radio Sentrum, ble han rent jovial. Senere fikk jeg god kontakt med Nils Bloch-Hoell både da jeg var ansatt i Ansgar Forlag og ved MF, men det lå litt fram i tid.
Basert på nærradiointervjuet skrev jeg så en omtale av boka som daværende redaktør Elsie Soelberg raust ga plass til i Krigsropet.
Det var lav terskel for å komme på for en som inntil bare noen måneder tidligere hadde vært medarbeider i det samme bladet.

Å få tak i?
Jeg vet ikke om boka ennå er å få tak i.
Jeg vil tro mitt eksemplar fremdeles står i mine hyller et sted, i det jeg tenker på som «den katolske avdelingen».
Der står også bøker av Morris West, Åge Rønning og Vera Henriksen.
Sigrid Undset har fått sine egne hyller.
Nesten 40 år senere sier jeg meg fornøyd med oppsummeringen av omtalen:
«En bok for økumenisk interesserte?
Jo, saktens! Men også for de økumenisk skeptiske og de økumenisk engstelige.
Naboen er som regel ikke så farlig som en tror!»

Arendal, 12. juni 2025

«Ingen ende på de bøker som skrives»

Det er, om ikke en bibelsk sannhet, så i hvert fall et bibelsk utsagn, at det er ingen ende på de bøker som skrives (Fork 12,12).

Som en som har levd om og rundt bøker i mer enn 65 år kan det bare nikkes gjenkjennende til dette.
I årenes løp har man faktisk selv bidratt til å holde denne strømmen med bøker flytende. Mange av dem er nok glemt, andre huskes og noen av dem dukker opp, enten i egne hyller, i samtaler eller på andre måter. Som i gamle utklipp.
Den teksten som illustrerer dette, er et slikt utklipp som dukket opp. Det sto i Krigsropet i 1995, skrevet av en som noen år senere selv skulle bli redaktør av bladet.

Noe av utfordringen med å skrive bøker, er å finne en god tittel på den.
Det er med boktitler som med overskrifter på artikler: Det er utgiveren som til sjuende og sist bestemmer hva tittelen skal være. For bøker er det forlaget, for artikler er det redaksjonen, eller enda verre: Dette anonyme vesenet som kalles «desken».
Jeg har stort sett – og heldigvis! - sluppet unna konflikter med forlagene om tittelen på de bøkene jeg har gitt ut.
Den boka som omtales i dette klippet er et av de få – det eneste? – unntaket.
Jeg mente veldig sterkt at boka skulle hete «Steg for steg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Det ville ikke Lunde forlag. Så tittelen ble «Han leder meg. Den Hellige Ånds ledelse i praksis».
Jeg bøyde meg for makta, men mener fremdeles at mitt forslag var bedre og mer i pakt med bokas budskap og innhold.
Når det gjaldt innholdet, var det noe avsnitt – ble det et helt kapittel til sammen? – om nådegaveutrustning og tungetale som heller ikke Lunde Forlag ville stille seg bak.
Så kan jeg vel røpe at da jeg nesten 15 år senere ga ut en ny utgave av det samme manuset på eget forlag, var det med den tittelen jeg ville ha opprinnelig, og med de avsnittene som var tatt ut av førsteutgaven.

Titler, ja!
En kjent, norsk forfatter, Dag Solstad, kalte en av sine bøker «Ellevte roman, bok atten».
Jeg må innrømme at jeg har lekt med tanken om at jeg, dersom jeg skriver en roman til, skal kalle den «Roman nummer fire», men det er mest fordi jeg har sans for frekkheten i det solstadske stuntet. Og fordi jeg har gitt ut tre romaner tidligere.
Boka det er snakk om her var for øvrig den fjerde boka jeg ga ut.
De to første, to forholdsvis tynne hefter om påske, kom på Ansgar Forlag.
Den neste, en bok om mine foreldres misjonærtid i Indonesia, kom på Nye Luther Forlag, og så altså denne på Lunde.
Den fikk litt omtale i pressen, forholdsvis velvillig, men jeg satte nok mest pris på denne,

Nils-Petter Enstad

«Den kvinnelige paven» - gammel kirkehistorisk skrøne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Historien om at det har eksistert en kvinnelig paven er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske skrøner som finnes. Hun dukker fra tid til annen opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann hovedrollen i filmen «Pope Joan», og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv her i Norge gjennom tegneseriebladet «Fantomet». Så sent som i 2011 kom en roman basert på denne historien.

Forestillingen om at det hadde levd en «pavinne» Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som «bevis» på romerkirkens forfall i anti-katolsk propaganda.
Som argumentasjon har det vært henvist til at det skal finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.

1200-tallet
De første skriftlige kildene som omtaler en kvinnelig pave, er fra siste halvdel av 1200-tallet.
Tidsangivelsene disse opererer med, varierer fra sent 800-tall, tidlig 900-tall til sent 1000-tall.
Kjernen i dem er den samme: En begavet kvinne hadde, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal.
At det var snakk om en kvinne ble avslørt ved at paven under en prosesjon fødte et barn.
Prosesjon gikk fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde den gang. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemente-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd.
Dette skal ha skjedd i gaten som paven – etter sigende – aldri senere har passert gjennom.
I de fleste kilder kalles kvinnelige paven Johanna, andre kaller henne Agnes, Gilberta eller Jutta, og noen lar henne være navnløs.

Uimotsagt
Myten eller skrønen om den kvinnelige paven fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer.
Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på henvisningen.
Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Tidlig på 1600-tallet begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.

Ingen «hvite flekker»
I vår tid er ikke historien om «pavinne» Johanna interessant som annet enn en kuriøs skrøne. Ingen tror på den lenger, selv om noen har hentet den fram etter pavedødsfallet i påsken.
Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen «hvite flekker» der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien.
At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv
Det er også interessant at det skulle være en barnefødsel som avslørte den kvinnelige paven. Da kan hun jo ikke ha klart å lure riktig alle.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.
Man hadde paver og mot-paver. På det verste var det både to og tre paver i virksomhet samtidig, men ingen av dem var kvinner.

Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998

Illustrasjon: Liv Ullmann i rollen som kvinnelig pave i en film fra 1972
Publisert i Fædrelandsvennen 2. mai 2025

Veldig kristen?

Av Nils-Petter Enstad

Forfatter av boka «Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste» (2024)

-Er du sånn veldig kristen?
Vi hadde fulgt det samme studieopplegget noen uker, og når det falt naturlig hadde jeg nok «røpet meg», sagt noe om hvor jeg sto, referert til bibelske tekster og fortellinger. Det var nesten så kunne ane at det lå en bekymring bak spørsmålet: Er du sånn veldig kristen?
Minnet er mer enn 20 år gammelt.
Det var oppmerksomheten rundt boka «Litt kristen?» av Åste Dokka som hentet det fram, selv om jeg verken har lest boka eller fulgt debatten særlig nøye.
Jeg husker ikke helt hva jeg svarte min medstudent.
Jeg ble litt overrasket over problemstillingen; kanskje prøvde jeg å tone det med en litt spøkefull bemerkning, samtidig som jeg bekreftet at det å være kristen er - og har vært - en viktig del av min identitet hele livet.

- Du ble frelst i går, du?
Bemerkningen falt i skolegården i Majorstua skole i Oslo; det må ha vært i april 1967.
Noen måneder senere flyttet jeg fra denne skolen til Kristelig Gymnasium, fra sjuende klasse til «første real».
Han som spurte, eller kanskje helst kommenterte, hadde vært på det samme ungdomsarrangementet i Frelsesarmeen som jeg, i Templet i Pilestredet 22.
I gudstjenesten søndag formiddag var jeg en av de mange som gikk fram til botsbenken.
Jeg kan den dag i dag, nesten 60 år senere, hente fram både stemningen i møtet og en del av de tankene som fylte meg den formiddagen.
Var jeg blitt «frelst»?
Jeg hadde gjort en markering; kanskje tatt et valg også. Men frelst?

Det er som sagt snart 60 år siden.
Jeg har gjort mange religiøse/åndelige erfaringer på disse årene; noen sterkere enn andre.
Opplevelsen ved botsbenken i Templet i april 1967 var ikke spesielt sterk, men dersom jeg blir bedt om å peke på et sted og en dato, er det den jeg velger, litt kanskje bare for å ha pekt på noe.
Mitt åndelige liv har aldri basert seg på sterke opplevelser eller store åpenbaringer.
Det har basert seg på hverdagslighet.
I de senere år har jeg kommet inn i en annen rytme enn jeg var i før med daglig bibellesning og bønn.
Tidligere kunne begge deler være nokså sporadisk, selv om både de bibelske referansene og bønn alltid var en del av et slags åndedrett.

Veldig kristen?
I grunnen er problemstillingen like absurd som å være «litt kristen».
Å være kristen handler verken om mengde eller volum.
Det handler om en enkel tillit og en enkel tro på at Jesus er min frelser.
Ikke mer – ikke mindre.

Publisert på Dagens nettutgave 14. april 2025

En bokmelding - og litt om veien fram til den

Den bokomtalen som illustrerer disse tankene sto i det siste nummeret av bladet «Frelsesoffiseren» for 1987. Da var ikke jeg lenger i den direkte målgruppa for bladet, men mine foreldre var det, og det hendte vel fremdeles at jeg fikk eksemplarer av et blad som jeg fram til drøyt to år tidligere hadde vært redaktør for.

Å være redaktør for Frelsesoffiseren var en oppgave jeg hadde stor glede av i de fem-seks årene dette var mitt ansvar, og som jeg fremdeles ser tilbake på med glede og takknemlighet.
Jeg sluttet som frelsesoffiser ved årsskiftet 1985/86, og da dette nummeret kom ut til leserne, det er datert «nov.-des. 1987», var jeg allerede i mitt tredje arbeidsforhold etter offisertjenesten.
Noen tolket dette hyppige skiftet av jobber som et uttrykk for rastløshet, at jeg «egentlig» ville begynne som offiser igjen.
Slik var det ikke, men som jeg blant annet skriver i boka «Kallets krokveier» lå det et visst sorgarbeid i det å gå ut av en slik tjeneste.

Da vi sluttet som offiserer, gikk jeg i mitt 33. år; jeg måtte finne ut av hva jeg ville bli «når jeg ble stor». En del av den personlige prosessen rundt det å slutte var å skrive leserbrev og kronikker i Vårt Land.
Det satte ikke alle like stor pris på, uten at det gjorde noe særlig inntrykk på meg.
De tre arbeidsforholdene i løpet av de første to årene fordelte seg slik:
Året 1986 var jeg daglig leder/nyhetsredaktør i den felleskristne nærradioen Radio Sentrum i Oslo; fra januar til august 1986 var jeg forlagsredaktør i Ansgar Forlag, og i august begynte jeg som journalist i lokalavisa i Askim.
Det ble ett år der også, før jeg begynte på MF i en kombinert studie- og arbeidsrolle som informasjonsmedarbeider.

Jeg bevarte et godt forhold til mine tidligere arbeids- og oppdragsgivere.
Jeg skrev fortsatt for Krigsropet, jeg laget innslag for nærradioen, jeg gjorde konsulent- og korrekturjobber for Ansgar og jeg frilanset for lokalavisa lenge etter at jeg hadde sluttet der.
Etter fire år på MF begynte jeg som informasjonsmedarbeider i KrF – da roet det seg mer ned, der ble jeg i 12-13 år; omtrent like lenge som jeg hadde vært frelsesoffiser.

De radioinnslagene jeg laget i denne tiden handlet ofte om nye bøker, enten som intervju med forfattere eller som omtaler. Jeg vil tro denne teksten ble skrevet til et slikt innslag. Men siden jeg alltid har vært mer opptatt av det som står på trykk enn det som surrer i eteren, sendte jeg teksten til Frelsesarmeens litteraturavdeling. Kanskje tenkte jeg den kunne komme i Krigsropet, men den endte altså i Frelsesoffiseren.

Boka gikk inn i en debatt som rullet og gikk i kristen-Norge på slutten av 1980-tallet om det mange kalte «karismatikk» og «herlighetsteologi».
Jeg skriver litt om dette i min bok også («Kallets krokveier. Essays om tro, liv og tjeneste», 2024).
Det var ofte lav terskel for å bli stemplet som «herlighetsteolog», det være seg i Frelsesarmeen som i andre miljøer.
Det ble skrevet, om ikke mange, så flere bøker om emnet, og de hadde lett for å havne i grøfter som «altfor kritisk» eller «altfor ukritisk».

Så var ikke alt som ble sagt og skrevet like klokt bestandig, men det var noe som fordelte seg nokså likt på hver side av det som måtte finnes av en skillestrek mellom «herlighetsteologene» og «de andre» (noen kalte dem «elendighetsteologene»; jeg henfalt aldri til slike ufinheter).
Hvor jeg sto?
Ett av kapitlene i min bok om kallets krokveier heter «Fra en karismatikers nedtegnelser» - det er kanskje svar nok?

Lindtveit, 18. mars 2025
Nils-Petter Enstad

Hvem var apostelen Mattias?

Av Nils-Petter Enstad
Det er ikke mye som fortelles om hva disiplene foretok seg i de ti dagene mellom Jesu himmelfart og pinsen. Slike «svarte hull» i en fortelling appellerer alltid til fantasien. Men vi kjenner bare én begivenhet fra denne perioden: At disiplene valgte en ny apostel.

Det var viktig for Peter og de andre disiplene at kollegiet var «fulltallig», og tallet 12 var viktig fordi det minte om de 12 stammene i Israel.
I Det gamle testamente kan man lese om at da Benjamins stamme i praksis ble utryddet (Dom 20-21), måtte de andre stammene finne en utvei, slik at det fremdeles var 12 stammer i Israel. Løsningen ble at Josefs stamme ble delt i to, og man fikk henholdsvis Efraims og Manasses stammer, oppkalt etter Josefs to sønner.

Judas' arvtaker
I vår sammenheng var det Peter som tok initiativet til at 12-tallet skulle gjenopprettes i disippelflokken. Han talte derfor til de 120 – også et antall som går opp i 12 - som var samlet, og refererte til Judas og hans forræderi.
Ut fra en tekst i Salmenes bok argumenterte han for at det skulle velges en ny apostel; en som hadde vært sammen med Jesus og de resterende 11 fra Jesus ble døpt av Johannes og til han ble hentet opp til himmelen (Apg 1, 20-22). Ut fra disse kriteriene satte man opp to kandidater: Josef Barsabbas med tilnavnet Justus og Mattias.
Etter bønn om Guds ledelse, ble det trukket lodd mellom de to, og da falt valget på Mattias. «Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve» (Apg 1, 26). Loddtrekning var ellers noe som hørte den gamle pakt til, dersom en ville vite Guds vilje (2 Mos 28, 30). I Det nye testamente leser man bare om dette ene tilfellet der loddtrekning ble praktisert.

Taushet
Etter dette blir det taust om Mattias. Han nevnes ikke mer i Apostlenes Gjerninger, det blir aldri referert til ham i noen av brevene.
For mange år siden leste jeg en bok som het «Nåde pluss ingenting» (Forlaget Bibel og Misjon, 1973), skrevet av en dr. M. R. de Haan. Han bruker harde ord om fremgangsmåten ved valget av Mattias.
Hans poeng er at det var Paulus som var sett ut av Gud til å være den 12. apostel, og hevder at valget av Mattias skjedde «direkte i strid med de instrukser Jesus hadde gitt dem. Jesus hadde bedt dem ikke å gjøre noe før etter at den Hellige Ånd var blitt utgydt. Det var en befaling».
Forfatteren kaller beretningen om Mattias «trist lesning», og bruker sterke ord om Peter, som han mener var altfor utålmodig, og at han nærmest tok seg til rette. Han skriver også at når disiplene trakk lodd mellom de to, var det fordi Gud ikke ville svare på bønnen deres om å vise dem hvem han hadde valgt, og derfor var de «tvunget» til å bruke den framgangsmåten.
Det er friske synspunkter, men ikke så mye mer.
Mattias var ikke noen «hvem som helst» i gruppen av Jesu etterfølgere. Han hadde vært vitne til Jesu gjerninger og lyttet til hans forkynnelse i tre år.
Om forfatteren de Haan er å fortelle at han opprinnelig var en amerikansk lege som levde fra 1891 til 1965, men som avbrøt sin legekarriere og ble pastor og forfatter av kristne bøker. På 1930-tallet grunnla han en radiobibelskole.
Legender
Nettstedet katolsk forteller at det er flere overleveringer om Mattias sitt liv.
«De fleste i den vestlige tradisjonen går ut på at han først gjorde underverk i Judea, en sier at han led martyrdøden der», heter det, og nettstedet refererer flere ulike legendetradisjoner om både hans tjeneste og hans død.
I kirkekunsten er en øks og en bokrull det som brukes som hans kjennetegn.
Denne rike legendetradisjonen står i kontrast til det vesle som sies - eller ikke sies - om ham i Bibelen.
Denne frodigheten er nok dels et uttrykk for en folkelig appell, men også for at det har stimulert både nysgjerrigheten og kreativiteten at det faktisk sies så lite om ham som tilfellet er.
Apostelen Mattias er tatt med blant den katolske kirkes helgener, og han er blant annet skytshelgen for bakere, slaktere, smeder, tømmermenn, snekkere og skreddere, og mot kikhoste, kopper, mot ekteskapelig ufruktbarhet, for barnas skolestart.
Navnet hans ligger år om annet blant de mest populære guttenavnene i Norge.I Tarjei Vesaas' roman «Fuglane» heter hovedpersonen Mattis.

Kjente personer som heter Mattias:
Matias Orheim (1884 – 1958) – norsk predikant og salmedikter
Mathias Skard (1846 – 1927) – norsk språkforsker og nynorskforkjemper
Per-Mathias Høgmo (f. 1959) – norsk landslagstrener i fotball
Mattias Faldbakken (f. 1973) – norsk forfatter og bildekunster