Stjernen som aldri klarte å skinne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Da Mona Sahlin i 1994 – den gang 37 år – ble utnevnt til svensk visestatsminister, var det åpenbart for de fleste at hun var påtenkt som Ingvar Carlssons etterfølger.

Det sosialdemokratiske partiet hadde vunnet valget det samme året, og 60 år gamle Carlsson ønsket å ta en sjarmøretappe som statsminister igjen før han overlot ansvaret til andre. En ung, frisk og sjarmerende kvinne burde bli en stemmemagnet også for framtidige valg.

«Toblerone-saken»
Slik gikk det ikke. Allerede året etter måtte Mona Sahlin trekke seg som visestatsminister etter den såkalte «Toblerone-saken», der det kom fram at hun hadde brukt departementets kredittkort til å betale så vel private innkjøp som en ferietur. I kroner og øre var misbruket overkommelig, og ble da også betalt tilbake, men den politiske skaden var skjedd. Hun trakk seg etter en følelsesladet pressekonferanse der hun langet ut mot mediene for det hun oppfattet som en heksejakt.
Hennes egne statsministerambisjoner måtte settes på vent, og slik banet hun veien for Göran Persson, som i 1996 ble statsminister etter Ingvar Carlsson.

Parkeringsrot
Etter valgseieren i 1998 fikk hun muligheten til et politisk comeback, og hun ble statsråd i Göran Perssons regjering. Men igjen rotet hun det til for seg. Bare i løpet av 1999 ble hennes private firma meldt til kemneren 32 ganger for ubetalte parkeringsbøter. Det førte til at hun som den eneste i regjeringen fikk sin egen parkeringsplass.
I 2000 var hun igjen i søkelyset, denne gang fordi hun ikke hadde betalt en restskatt på nesten 40 000 kroner i tide. Først etter purring og inkassovarsel reagerte hun. I 2002 ble det kjent at bilen hennes ikke var EU-godkjent og at hun heller ikke hadde betalt bilavgift. Da seks av hennes regninger igjen havnet hos kemneren samme år, skrev den svenske storavisen Expressen: «Ikke nå igjen, Mona».

Partileder
Göran Persson var en mann som kastet lange skygger, men i 2007 trakk han seg som partileder etter å ha tapt riksdagsvalget året før. Når Mona Sahlin ble hans etterfølger, var det imidlertid like mye fordi ingen andre ville overta som fordi det var så stor oppslutning om henne. Hun skal ha vært valgkomiteens fjerde alternativ som partilederkandidat.
Ved riksdagsvalget i 2010 var hun statsministerkandidat for en rødgrønn allianse etter mønster av den daværende regjeringen i Norge. Men den borgerlige alliansen vant suverent, og da Mona Sahlin gikk av som partileder året etter, var det som den første sosialdemokratiske lederen i Sverige på mer enn 100 år som ikke var blitt statsminister.
Da Stefan Löfven dannet sin regjering i 2014, fikk Mona Sahlin jobben som regjeringens koordinator i kampen mot voldelig ekstremisme. Nå har hun trukket seg fra denne jobben, etter at det ble kjent at hun hadde skrevet ut en falsk lønnsattest for en livvakt, der det var oppgitt for høy lønn. Attesten var utstedt med myndighetenes brevhode, og ble brukt som dokumentasjon i en lånesøknad der livvakten kjøpte en relativt dyr leilighet utenfor Stockholm. Saken anses som såpass alvorlig at politiet har startet etterforskning.

Veis ende?
Mona Sahlin fyller 60 år i 2017. Mye kan tyde på at hennes politiske karriere er ved veis ende. At den aldri ble det både hun og andre hadde forventet, kan hun i bunn og grunn bare takke seg selv for. Som det sies i andre sammenhenger: «En gang kan være et uhell, to ganger er mistenkelig, tre ganger er et mønster.»
At man kan være en dyktig, politisk leder samtidig som man har et kaotisk privatliv eller privatøkonomi, finnes det flere historiske eksempler på. Men de er historiske, og de ligger langt tilbake i tid. I vår medietransparente tid vil den politiske styringsevnen fort bli målt opp mot den personlige.
Mer enn «stjernen som sluknet» vil Mona Sahlin bli husket som stjernen som aldri klarte å skinne.