tirsdag 9. august 2016

«Kirkens rikdom»



Av Nils-Petter Enstad
Fra gammelt av er datoen 10. august minnedagen for Den hellige Laurentius, diakonen. Dagen kalles «Larsok». Men hvem var denne Laurentius?

Han levde i det tredje århundre.
Ifølge legenden kom han fra Toledo i Spania. Han kom i tjeneste his pave Sixtus II i Roma, og ble erkediakon og skattmester ved pavens administrasjon.
Vi er om ikke i urkirkens tid, så i oldkirken. I martyrkirken. Og i året 258 brøt det ut en forfølgelse mot de kristne, igangsatt av keiser Valerian.
Da som nå visste tyranner hvordan de skulle avlede oppmerksomheten bort fra sitt eget vanstyre. De gjorde de ved å peke på andre. Slik har det vært gjennom hele historien. Man har alltid funnet syndebukker: Jødene, de fargede, de svake, de kristne.
Keiser Valerian pekte på de kristne.
En av dem som ble drept, var biskopen i Roma: Pave Sixtus II.
Det fortelles at da han ble ført bort av soldatene 6. august 258, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager. Deretter ga han ham beskjed om å dele ut kirkens skatter til de fattige.
Da paven var drept, ga keiseren beskjed om at han ville ha kirkens skatter og rikdommer. Da bad Laurentius om en frist på tre dager, slik at han kunne samle dem. Disse dagene brukte han til å dele ut kirkens verdier til de fattige, og deretter samlet han sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle.
«Dette er kirkens skatter», sa han til keiseren.
De syke, de spedalske, de fattige – enkene og de foreldreløse: «Disse er kirkens skatter» - Disse er kirkens rikdom.
Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Slik døde han, om lag 30 år gammel. Merket hans på primstaven er en rist, og alle som heter Lars, Lavrans eller Laurits har sitt navn etter ham.
Kirkens rikdom er de som trenger at noen er der for dem.
Vi som var unge på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet husker kanskje «Jesus-bevegelsen».
En sang jeg forbinder med denne tida, er slik: «Da jeg trengte en neste – var du der? Var du der?»

Er det der vi er? Der hvor kirkens rikdom befinner seg?

Utdrag av «Kveldstanker» under boklansering i Arendal 10. august 2016

Teksten til «Var du der?»

Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg tørstet og sultet,
var du der, var du der?
Da jeg tørstet og sultet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg frøs og var fengslet,
var du der, var du der?
Da jeg frøs og var fengslet,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Da jeg kom som en fremmed,
var du der, var du der?
Da jeg kom som en fremmed,
var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?

Overalt hvor du ferdes -
jeg er der, jeg er der.
Overalt hvor du ferdes -
jeg er der.
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Jeg er der.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar