En statue langs veien

Denne statuen så jeg første gang under en av mine utallige vandringer i Vigelandsmuseet på Frogner i Oslo – det er like ved Frognerparken, eller Vigelandsparken, som den også kalles. Jeg vokste opp i dette strøket.

Det var gratis adgang i Vigelandsmuseet, og jeg kunne utstillingen stort sett utenat. Noen få variasjoner var det vel i løpet av de åtte-ti årene jeg gjorde mine vandringer her, men det meste var som det pleide.
Noen favoritter: Statuen av Snorre Sturlason, som jeg senere så igjen i Reykjavík, og statuen av den litt drømmende Henrik Wergeland, som er plassert i Kristiansand; byen der Wergeland ble født.
Figurene fra broa i Vigelandsparken var selvsagt på plass, livshjulet og modeller av både fontenen og monolitten.
Og så denne.
Den litt skremmende framstillingen av en mann med skjegg som var – slik det fortonte seg for meg den gang – i ferd med å kaste et barn i bakken.

Peder Claussøn Friis
Statuen viser presten Peder Claussøn Friis (1545-1614), og det er ikke et barn, men en helgenfigur han er i ferd med å ødelegge, enten han nå knuste den eller kastet den i fossen.
Peder Friis var prost i Lista prosti i nærmere 50 år, fra han var 21 og fram til han døde. Da overtok sønnen embetet. Også Peder var prestesønn – en av følgene av den lutherske reformasjonen var at prestestillinger kunne gå i arv fra far til sønn og sønnesønn.
Statuen står utenfor Valle kirke i det som nå er Lindesnes kommune. Det er noen år siden jeg ble oppmerksom på at det var der den sto, støtten jeg hadde sett så mange ganger som gutt. Forleden svingte jeg nedom og tok et bilde av den, på vei fra Karmøy til Arendal. Veistubben fra hovedveien og ned til kirken het – passende nok – Peder Claussøns vei. Dette for å skille den fra Peder Claussøns gate, som ligger i Oslo, like ved Frelsesarmeens hovedkvarter.

Huskes
I historien huskes nok Peder mer for sitt forfatterskap enn sin helgenknusing. Han tilhørte de eldste generasjoner lutherske prester, og hadde en målsetting om å utrydde alt som minte om katolisisme i Norge; den varianten av kristendom som i sin tid sto for det store kulturskiftet i Norge mellom åsatro og kristentro.
Som prest var han avholdt; trolig den typen farsskikkelse som prestene fungerte som til langt opp mot vår egen tid.
Som kulturhistorisk innsats var hans oversettelse av kongesagaene og hans beskrivelse av den norske topografi lang viktigere enn bildeknusingen.
Men det ville nok ikke gitt stoff til en så dramatisk statue.

Tekst og foto: Nils-Petter Enstad