Av Nils-Petter Enstad
Tirsdag 22. november 2016 var det 100 år siden den amerikanske forfatteren Jack London døde, ennå ikke 41 år gammel. Hans foreldre var ikke gift med hverandre. Det hevdes at faren, en omstreifende sjarlatan innen filosofi og antroposofi, jaget moren på dør da hun nektet å få utført en abort på deres felles barn. Hun kvitterte med et mislykket selvmordsforsøk, og sønnen ble født 12. januar 1876. Noen år senere giftet hun seg med handelsmannen John London, og sønnen hennes tok stefarens etternavn.
Jack London etterlot seg en formidabel litterær produksjon: 49 romaner i løpet av 20 år, i tillegg til en lang rekke noveller. Alt er ikke like bra, for å si det dannet, men det beste er veldig bra.
Mitt første møte med Jack London var gjennom romanen «Når villdyret våkner», eller «The Call of the Wild» fra 1903. Den handler om en hund som blir stjålet fra sine eiere i det solfylte California, og ender opp som trekkhund i Klondyke i Alaska. Til slutt rømmer han, og blir stamfar til en ny type ulver i villmarken – villere og modigere enn alle andre.
I dag ville vi kalt slike hunder/ulver «hybrider», og det er ikke uvanlig at de er mindre sky enn rene, ville ulver.
Variert liv
Jack London var innom flere yrker i løpet av sitt korte liv: Sjømann, landstryker, gullgraver, journalist. Alle disse karrierene kan man lese om i bøkene hans: «En sneens datter» (1902), «En klondykehelt» (1910), «Ulvehunden» (1906), for å ta noen av «gullgraverbøkene».
«Rundt Kapp Horn», «På langtur med Snarken» og «En solens sønn» handler om å seile.
Det gjør også romanen «Ulf Larsen», eller «The Sea Wolf» fra 1914. Den norskklingende tittelen refererer seg til hovedpersonen, en råbarket norsk selfanger og skipper.
Jack London utviklet tidlig et tungt alkoholproblem, og brukte etter hvert også andre rusmidler. Hans død har alltid vært omgitt med en viss uklarhet; var det selvmord eller var det «bare» en overdose morfin, satt i vanvare?
I boka «Kong Alkohol» (1914) skriver han åpent om dette.
Produktiv
Jack London skrev for å leve. Han var ærlig langt inn i kynismen om dette.
Han hadde som program å skrive tusen ord om dagen. Ble fortellingen god, sendte han den fra seg. Ble den ikke god, sendte han den fra seg.
Hans store problem som forfatter var at han hadde stoff, men ikke «plots». Det finnes flere fortellinger om hvordan han kjøpte «plots» av andre forfattere som kunne ha det motsatte problemet.
Som noen har påpekt: En slik forfatter kan iblant være bedre i oversettelse enn på originalspråket.
En av dem som oversatte Jack London til norsk, var Nordahl Grieg.
I et brev til sin bror, forlagsdirektøren Harald Grieg, sammenliknet han det å oversette «Hr. London» med hvordan det måtte føles for selfangere å overvintre med kameratens lik i soveposen.
«London-periode»
Jeg hadde min Jack London-periode fra 1967/68 til 1972/73.
I denne tiden leste jeg de fleste bindene i en London-serie som Gyldendal ga ut.
Ei bok som gjorde inntrykk på meg den gang var «Tvangstrøyen» fra 1915. Den handler vel rett og slett om virkelighetsflukt, men denne flukten blir «en spennende reise», for å bruke et uttrykk jeg ellers ikke kan fordra.
Andre bøker jeg kan anbefale med forholdsvis god samvittighet, er «Ulvehunden» og «Når villdyret våkner», om villmarksbøker ellers ikke har noen høy prioritet i min lesning.
Den siste Jack London-boka jeg skaffet meg, var «Avgrunnens folk» fra 1903.
Det er en landstryker-roman, og i et av kapitlene forteller han nokså beskt om et møte med ett av Frelsesarmeens suppekjøkken et eller annet sted i USA. Jeg var vel kadett på Frelsesarmeens krigsskole den gang, og jeg likte ikke det jeg leste.
Slik jeg husker det i dag, nesten 45 år senere, var det en mistenkeliggjøring av motiver og holdninger som jeg ikke likte, selv om det selvfølgelig også kan ha vært slik at møtet mellom landstrykeren London og frelsesoffiseren ved suppekjøkkenet – han kalles bare «adjutanten» - var av den typen der to personer instinktivt ikke liker hverandre.
Exit London
Samlingen av Jack London-bøker fulgte meg likevel på mange flyttelass, men på et eller annet tidspunkt har de nok havnet på et loppemarked.
Som forlagsredaktør i Ansgar Forlag på 1980-tallet ble jeg bedt om å redigere en serie med «Jack Londons beste».
Jeg klarte nok ikke helt å skjule min labre entusiasme for prosjektet, og dessuten var jeg på vei ut av forleggeriet på det tidspunkt.
I dag er det mange år siden sist jeg leste en bok av Jack London, selv om 100-årsdagen for hans død frisket opp noen gamle møter og refleksjon.
Den politisk radikale Jack London - han skal ha vært medlem av det amerikanske kommunistpartiet - gikk under min radar den gangen, og har ikke dukket opp igjen senere heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar