Av Nils-Petter Enstad
Sammen med diktere som Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenwey, regnes han
med i «generasjonen av 1907». Alle fire debuterte dette året, og de leses fremdeles, om enn i varierende grad. I år er det 50 år siden den siste av dem, «Bergstadens dikter», pressemannen og politikeren Johan Falkberget gikk bort.
Johan Falkberget kalles gjerne for «Bergstadens dikter». Lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedriften der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Han var født i 1879. Hans familie hadde vært bergverksarbeidere i 300 år, og selv begynte han allerede som sjuåring å arbeide i gruva «Christianus Sextus». Den ble senere rammen rundt ett av hans store romanverk.
Allerede i 1902 ga han ut sin første fortelling. Den het «Mot lys og grav», og gikk som føljetong i lokalavisa «Fjell-Ljom». Etter at føljetongen var avsluttet, ble fortellingen trykket i bokform, i et opplag på 100 eksemplarer.
Både denne og et par andre avisføljetonger er senere blitt samlerobjekter av stor verdi. Men det er romanen «Svarte Fjelde» fra 1907 som regnes som Falkbergets egentlige debut, til tross for at dette var hans sjette fortelling.
Politikk
Johan Falkberget identifiserte seg med bergmannen hele livet, men sitt yrkesliv utfoldet han hovedsakelig i pressen.
Politisk tilhørte han arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. Han var også politisk aktiv og hadde viktige, folkevalgte verv.
På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag. Men om han brant for arbeiderbevegelsens grunntanke, program og idé, var det først og fremst gjennom sitt arbeid som forfatter han fremmet disse verdiene.
Kristendom
Johan Falkberget sa om seg selv at han alltid hadde vært kristen. Troen var noe som hadde fulgt ham fra barndommen, og som alltid hadde vært en del av hans identitet.
Sturle Kojen skriver i sin biografi om Falkberget at selv da han var på sitt politisk sett mest radikale, og sto langt ute på venstre fløy, var han «barnetroens forsvarer».
For ham hang nestekjærlighetsbudet og solidaritetskravet nøye sammen. Men i årene rundt første verdenskrig kom han i det som må kunne betegnes som en religiøs krise.
I 1923 skrev han om dette i misjonsbladet «Hyrden»: «Da jeg våren 1920 skrev min fortelling «Naglerne – eller jernet fra Norden», var jeg etter årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter atter kommet tilbake til ordet som «var Gud». Og i lyset fra dette ord skrev jeg legenden om smeden Ela, smeden med den visne hånd, den Jesus helbredet, - og den som senere smidde naglene til mesterens kors. Jeg var, som aldri før, dypt grepet av Kristi bud, det største av alle bud: Elsk dine fiender».
Nattevakt
I 1922 var Falkbergets mor død etter langvarig sykdom, og samme år ble datteren Aasta gjenstand for det både hun og foreldrene oppfattet som en guddommelig helbredelse.
Høsten 1923 ga Falkberget så ut romanen som ble hans gjennombrudd som forfatter, og som samtidig er en av de sterkeste, kristne romanene som er gitt ut på norsk. Den heter «Den fjerde nattevakt».
Tittelen er inspirert av Bibelens beretning om stormen på Genesaretsjøen. Det dramatiske høydepunktet er når evangelisten forteller: «Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen» (Matt 14, 25).
I kristen sammenheng er «den fjerde nattevakt» et uttrykk for når det ser som mørkest og vanskeligst ut, da kommer Herren. Salmedikteren H.A. Tandberg brukte det samme bildet da han i 1909 skrev salmen «Jeg er en seiler på livet hav». Her heter det i ett av versene:
«…og når jeg nær tror mitt skip begravet
da kommer Jesus på bølgehavet
om enn i siste nattevakt».
Falkberget, som hadde et godt hjerte for Frelsesarmeen, har høyst sannsynlig kjent til denne salmestrofen. Tittelen på romanen kan også godt leses som en henvisning til dikterens egen livserfaring.
Det var forøvrig på denne tiden at «Jeg er en seiler» kom med i Landstads Reviderte Salmebok.
Tvil og tro
Men også i en lang rekke av de andre og mindre kjente romanene av Johan Falkberget, er kampen mellom tro og tvil et sentralt tema.
I romanen «Av Jarleætt» fra 1914 kan man i historien om den håpløse kjærligheten
mellom den fromme prestedatteren Ragnhild og den intellektuelle ateisten Inge finne anslag til historien om forholdet mellom presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt».
I en annen roman fra disse årene, «Brennoffer» (1917), munner hele fortellingen ut i Jesu ord: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».
Store romanverk
Etter gjennombruddet med «Den fjerde nattevakt», konsentrerte Falkberget seg om de store romanverkene «Christianus Sextus», som kom i tre bind i årene mellom 1927 og 1935, og «Nattens Brød» – firebindsromanen om An-Magritt som kom ut i perioden fra 1940 til 1959.
Da siste bind kom ut, var dikteren blitt 76 år.
Det var ikke minst disse verkene som gjorde at Falkbergets navn ble en gjenganger i de årlige diskusjonene om hvem som burde få Nobels Fredspris. Debatten bar nok mer preg av spørsmål om når han fikk den, enn om han kom til å få den. Men hvert år var det noen andre som fikk prisen, til stor skuffelse for Falkbergets støttespillere, og kanskje også for ham selv.
I et brev til kulturjournalisten Haagen Ringnes skrev han rundt 1960: «En bergmann skal ikke ha blomster. Han har for harde hender til å holde dem.»
Men så føyde han, litt underfundig, til: «Men jeg byttet som voksen bort min hammer i en penn».
Johan Falkberget fikk aldri Nobelprisen i litteratur.
Han døde i 1967, nær 88 år gammel. Sin siste bok ga han ut så sent som i 1964.
Han ble begravd på Statens bekostning.
Publisert som artikkel i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2-2017
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar