«Kristenfolkets hjerter»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers. Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» - en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham.

Diktet begynner slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød
om den kommer som en Gjest (...)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel...».

Jødeparagrafen
Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.
Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.
Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.
Diktet ble senere åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844.
Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død.
Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet.
Det skjedde i 1956. I 1897 hadde punktet om munkeordener blitt fjernet.
Det hadde ikke manglet på advarsler forut for noen av disse endringene.
Først ville Norge bli invadert av jøder, deretter av katolikker og munker i sin alminnelighet og så av jesuitter i særdeleshet.
Som de fleste vil kunne konstatere: Slik har det ikke gått.

Aktuelt
Samtidig føles Wergelands dikt fra 1842 ubehagelig aktuelt fremdeles.
Det er verken jøder eller katolikker som det advares mot i vår tid, men det er mennesker som bekjenner seg til den tredje av de såkalte «bokens religioner»: islam.
Og selv om det heldigvis ikke er presteskapet som fører an i skepsis og skremsler, er det mange av de som skulle representere «kristenfolkets hjerter» på grunnplanet som gjør det.
Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» kan man finne igjen både i avisinnlegg og på sosiale medier i form av påstander, konspirasjonsteorier og ren bløff, gjerne servert både med follede hender og bibelsitater på kjøpet.

Dialog
Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling.
Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» i forhold til det vi i dag vil kalle religionsdialog.
Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme».

Budskapet hans må kunne tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre.
Men også at «kristenfolkets hjerter» skal være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.
Etter 175 år er det en utfordring som fremdeles står seg.


Skrevet på Henrik Wergelands 109-årsdag - 17. juni 2017. Publisert i Agderposten fredag 23. juni 2017