tirsdag 24. oktober 2017

To endetidsromaner: «Våre lamper slokner» og «Syndens natt»


Av Nils-Petter Enstad
Den er kommet i mange opplag og utgaver. I år er det 75 år siden frikirkepredikanten J.F. Løvgren ga ut romanen «Våre lamper slokner». Det er den første av to svært ulike «endetidsromaner» av samme forfatter
.

Tilsynelatende er «Våre lamper slokner» en roman om tiden før Jesu gjenkomst, men den er like mye en beskrivelse av det forfatteren oppfatter som sin egen samtids forfall i menigheten. I dag virker det fremmed når det framstilles som endetidstegn at jentene i menigheten klipper håret sitt kort, eller at kristne mennesker hører underholdningsprogram i radio.

Frafall i menigheten
Handlingen er lagt til en ikke nærmere definert, frikirkelig menighet i en ikke nærmere definert norsk ny. Men siden en av hovedpersonene i romanen er en båtbygger, er det logisk å tenke at handlingen skjer i en kystby.
Løvgren selv bodde store deler av sitt voksne liv i Larvik og Moss. De som leste bøkene hans, var ikke i tvil om at det var Den Evangelisk-Lutherske Frikirke han hadde som «modell» for de miljøene han skildret. Så også i denne, der den aktuelle menigheten omtales som «den største av de som sto utenfor Storkirken».
Løvgren skildrer det han må ha betraktet som en frafallen menighet. Slik skriver han om hvordan menighetens sangkor gjør seg klar under en gudstjeneste: «Navnet på sangen de skulle synge, gikk som et stikkord mellom sangerne. De unge menn bladde i bøkene med nikotinmerkede fingrer. Sopransolisten aket seg fram foran de andre. Hun var søt og tynn, og det var en anelse av rødt på leppene hennes.
Dirigenten løftet taktstokken.
Så sang de krøllete minimumskledde damer, og de tobakksduftende unge menn sitt store halleluja ut – om Lammet som bar verdens synd.»


Motpolene
Motpolene i så vel fortellingen som menigheten, er båtbyggeren Ansgar Lyngeid og forretningsmannen Arnstein Mobekk. Begge driver næringsvirksomhet, begge har folk fra menigheten i sitt brød.
Men der båtbyggeren er en faderlig leder med omsorg for både det timelige og det åndelige, er grossereren bare opptatt av å få mest mulig arbeid ut av minst mulig lønn. Når han oppdager at kona til kontoristen Stian Røst allerede var gravid da de giftet seg, bruker han dette som argument for å holde kontoristens lønn på det samme nivået som den har vært på i 12 år – han kan jo ikke «belønne umoral».
Menighetens pastor er den nokså svake Trygve Bjørnås, som lar grossererens vilje styre alle sine avgjørelser.
Så går intrigene i menigheten sin gang fram mot den store jubileumsfesten.
Midt under denne festen kommer så Jesus igjen og bare om lag halvparten av menigheten blir tatt med: Alle barna og alle som var i kretsen rundt båtbyggeren.
Pastoren, mesteparten av styret, halvparten av sangkoret og grosserer Mobekks venner blir ikke med.
De var dårlige jomfruer – lampene deres hadde sloknet.

Liknelse
Det bærende motivet i fortellingen er hentet fra Jesu liknelse i Matteus-evangeliet om de ti brudepikene.
Om dem heter det at «Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene» (Matt 25, 2-5).
Fordi brudgommen drøyde med å komme, sloknet alle lampene, men fordi de kloke hadde olje med seg, kunne de tenne sine lamper.
Det kunne ikke de uforstandige, og derfor fikk de heller ikke bli med inn til festen.
I tidligere bibeloversettelser ble brudepikene omtalt som «jomfruer» og delt inn i «gode» og «dårlige» jomfruer. Dette bruker Løvgren som et bilde på den åndelige situasjonen i menigheten han forteller om.
«Våre lamper slokner» er kommet i mange opplag, og er solgt i mer enn 50.000 eksemplarer. Flere ulike forlag har gitt den ut. I utgangspunktet kom den på Norsk Luthersk Forlag; senere er den blant annet kommet på Antikkforlaget.
Mitt eksemplar ble gitt ut på Norsk Luthersk Forlag i 1967. I kolofonen opplyses det at dette er sjuende opplag, og med dette er boka gitt ut i fra 34 til 37 tusen eksemplarer.

«Syndens natt»
«Lampene» kom ut under krigen, mens Norge ennå var okkupert av tyskerne.
Sett mot det bakteppet, virker en del av de «frafallstegnene» Løvgren skildrer som litt gått ut på dato. Han refser de unge menns røyking i en tid da tobakk omtrent ikke var å få tak i, og han refser kristenfolks glede over underholdningsprogrammer i radio i en tid da radioapparatene stort sett var beslaglagt.
Endetiden framstilles rett og slett litt puslete i denne romanen.
Da er det annerledes med den romanen han ga ut seks år senere: «Syndens natt».
Det er også en apokalyptisk roman, men den går utenpå «Våre lamper slokner» mange ganger, både litterært og teologisk. Likevel virker det som det er «lampene» som ennå leses og selges i antikvariater og på nett.
Handlingen i «Syndens natt» kulminerer med en stor fest til ære for den nye verdensherskeren – Antikrist – der folkemengden skriker ut sitt nye mantra: «Seks! Seks! Seks!» mens alle bibler i verden blir kastet på et enormt bål.
Dette er bokas siste linjer: «Det var da dansen var blitt vill og vanviddet truet med å ta makten over folket, mens den klare ildsøylen fra bålet sto til vers, og det knitret som best i de mange biblene, at larmen fra menneskemassen begynte å stilne av. For det var plutselig blitt et annet slags fyrverkeri på himlen. Skydekket hadde revnet. Et blendende lyn skinte fra himmelbryn til himmelbryn. Tordener rullet i den gryende morgenen. Et lys klarere enn dagen brøt fram over verden og tok glansen bort fra den strålende festen. Jubelen døde hen. Ansiktene bleknet og ble gule. Øynene stirret fulle av vanvidd.
Så steg det et skrik. Stort og forferdelig fylte det lufta.
Jordas millioner skrek i redsel.»


Her har forfatteren sett for seg en tekst fra Johannes’ åpenbaring: «Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!» (1,7).

Apokalyptisk
De to romanene tar utgangspunkt i to ulike, apokalyptiske tolkningsmodeller: Enten den at Jesus kommer igjen når vi minst venter det – slik man blant kjenner det fra sangen «Kongen kommer» som Evie Thornquist sang på 1970-tallet – eller at Jesus kommer for å gjøre slutt på den store trengsel.
Forskjellen kan enten skyldes at Løvgren hadde endret syn i spørsmålet om hvordan Jesu gjenkomst kommer til å skje; kanskje hadde krigsårene bidratt til dette. Men det kan også ha hatt sammenheng med tidspunktet for de to utgivelsene.
«Våre lamper slokner» kom ut i 1942, mens Norge var okkupert av tyske tropper. Å gi ut en roman, om den var aldri så kristelig, som tolket et totalitært, politisk regime inn i et endetidsperspektiv, ville neppe verken forfatter eller forlag kommet særlig godt fra.
«Syndens natt» ble gitt ut i 1948. Da hadde Norge lagt okkupasjonsårene bak seg, selv om de var en del av den felles bagasjen. Samtidig mente mange man kunne se konturene av et annet, like totalitært regime, vokse fram i nabolandet Sovjetunionen. Dette var et regime som, i motsetning til naziregimet, var erklært ateistisk.
Forskjellen kan oppsummeres slik: Mens «Våre lamper slokner» så på endetiden i et kristelig-moralsk perspektiv, så «Syndens natt» den i et historisk-politisk perspektiv.
Rent litteraturfaglig kan de beskrives slik: Mens «Våre lamper slokner» er den mest leste, er «Syndens natt» uten tvil den beste.

Litteratur:
Løvgren, J.F.: Våre lamper slokner (1942)
Løvgren, J.F.: Syndens natt (1948)

Faktaboks:
J.F. Løvgren (1883 – 1959).
Forfatter og frikirkepredikant. Utdannet glassblåser.
Ga i perioden 1936 – 56 ut 13 bøker: 11 romaner, én novellesamling og én barnebok.
Mest kjente bok: «Våre lamper slokner» (1942).
Siste roman: «Under bann» (1953) – om seksuelle overgrep og utroskap i kristen sammenheng.

Publisert i avisa Dagen 13. november 2017

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar