tirsdag 27. februar 2018

«Metoo» i litteraturen: Fra Hulda Garborg til J.F. Løvgren


Av Nils-Petter Enstad

«Metoo»-kampanjen har satt søkelyset på et fenomen som i hvert fall til tider også har preget litteraturen: Situasjoner der menn med makt bruker denne for å oppnå sex med yngre kvinner som enten beundrer dem eller er avhengige av dem. Debatten har vist at dette forekommer i praktisk talt alle typer miljøer: Politikk, idrett, organisasjoner eller menigheter.


I denne artikkelen vil to romaner som begge kan defineres inn i «metoo»-problematikken bli omtalt. Ingen av dem er spesielt godt kjent i dag, og har trolig heller ikke vært lest i nevneverdig grad på mange år. Begge vil nok kunne defineres som en type nøkkelromaner.


«Et frit Forhold»
I 1892 debuterte Hulda Garborg som forfatter med romanen «Et frit Forhold». Hun hadde da vært gift med Arne Garborg i fem år, etter at hun/de var kommet i den situasjonen som helt til vår tid ble omtalt som å «bli nødt til å gifte seg». Hun levde fra 1862 til 1934. Bok kom ut anonymt i Bergen da forfatteren var 30 år.
Hovedpersonen i «Et frit Forhold» er den unge Dina Halvorsen fra Sandefjord. Hun kommer til hovedstaden og får seg jobb i en manufakturforretning. Etter kort tid innleder hun et forhold til den gifte sjefen i forretningen.
Det er dette forholdet romantittelen er en ironisk referanse til. For selv om det i utgangspunktet er snakk om et såkalt «fritt forhold», utvikler det seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. I forholdet mellom en ung, fattig kvinne fra provinsen og en eldre, gift besteborger fra storbyen er det duket for både lidenskap og overgrep.
Dinas uskyld, naivitet og fascinasjon for det forbudte på den ene side og forretningsmannen erfarne kynisme på den andre. Det oppstår både undertrykkelse og maktbruk når representanter for to så ulike samfunnslag – kall det gjerne klasser – møter hverandre. I lidenskapen er det også et element av tragedie, i og med at barnet som blir avlet i forholdet dør.

Paralleller
Hulda Garborg selv kom også til Kristiania fra en mindre by, nemlig Hamar. Her hadde hun vokst opp hos min mor som det for den tiden uvanlige fenomen skilsmissebarn. I hovedstaden fikk hun jobb i den senere så kjente konfeksjonsforretningen Brødre Dobloug.
Parallellene blir nesten påfallende tydelige: Ung jente fra provinsen kommer til hovedstaden, får jobb i en konfeksjonsforretning og blir sjefens elskerinne.
For leseren blir fortellingen hele tiden vist fra hennes side.


«Under bann»
Mens Hulda Garborg var en ung kvinne på 30 år da hun ga ut sin bok, var frikirkeforkynneren og forfatteren J.F. Løvgren blitt 70 år da han ga ut en roman som har flere likhetstrekk med Hulda Garborgs bok.
Romanen heter «Under bann» og kom ut i 1953. Det var Løvgrens tolvte og siste bok. Forfatteren levde fra 1883 til 1959.
I motsetning til i «Et frit Forhold», er det mannen i forholdet som er hovedpersonen i «Under bann».
Forretningsmannen Erik Alling er en velstående forretningsmann i en by av ubestemmelig størrelse. Han er gift og har fire barn. Samtidig er han sentral i ledelsen av den kristne frimenigheten «Elim». Her nyter han stor tillit. Han regnes som en solid, økonomisk støttespiller for menigheten, og brukes også som forkynner.
Men han lever et dobbeltliv.

Betsy
I mange år har han hatt et forhold til en av de ansatte i forretningen sin. Det er den ugifte Betsy Ryving, en kvinne i 30-årsalderen som tilhører samme menighet som familien Alling.
I det romanen begynner, er det som måtte ha vært av følelser og eventuell lidenskap mellom de to helt borte. Likevel holder de forholdet gående på en klinisk, nesten kald måte. Alt skjer på Allings premisser. Han bestemmer når og hvor de skal møtes. Det skjer enten på hans kontor etter arbeidstid, eller på et hotellrom. Her gjennomfører de så sine samleier og skilles til neste gang.
Så blir Betsy rammet av kreft og hun får vite at hun bare har kort tid igjen å leve. Før hun dør, sender hun bud på menighetens pastor og forteller ham om forholdet til Alling.
Forfatteren framstiller dette som noe hun gjør fordi hun ikke ønsker å dø med en uoppgjort synd på sin samvittighet. Men samtidig vet Betsy Ryving hvordan menighetens ledelse vil reagere når hun forteller sin historie. Bekjennelsen blir derfor i praksis like mye en hevn over mannen som har ødelagt livet hennes, som et oppgjør med Gud. Hun gir også pastoren de brevene hun har fått fra Alling i den tiden de har vært elskere.

Konfrontasjon
Trolig har Betsy også vært klar over hvordan Alling vil reagere når han blir konfrontert med det hun har fortalt. Han nekter for alt, både i møtet med pastoren på tomannshånd og i møte med styret i menigheten. Konfrontert med ett av sine egne brev reagerer han med en teatralsk gestus der han – tilsynelatende full av forakt – kaster brevet på varmen. Neste steg er da at saken tas opp i et møte med hele menigheten der Alling får en siste mulighet til å bekjenne.
Den bruker han ikke, og dermed ender saken med at menigheten ikke bare utstøter Alling fra fellesskapet, men den nedkaller regelrett Guds forbannelse over ham. Romanens tittel skal forstås helt bokstavelig.
Etter at Betsy er død og historien kjent i menigheten, er det mange som forstår hvorfor Betsy alltid hadde et hånlig smil om munnen når Alling sto på talerstolen: Hun visste hva slags person han egentlig var.

Forsonet slutt
Løvgren var ikke fremmed for å skrive romaner som ender med forferdelse, som at den ubotferdige synder tar sitt eget liv.
«Under bann» får en slags forsonet slutt: Etter at Allings yngste sønn er omkommet ved en drukningsulykke, innser faren at forbannelsen han lever under også får konsekvenser for andre enn ham selv, og han bekjenner sin synd for menighetens ledelse.
Da har det gått flere år siden Betsy døde. Han kan igjen innta sin plass i kirkebenken, men blir aldri mer brukbar i Guds rike, som forfatteren skriver: «Stille og vemodig vandret han inn i livskveldens skygge.»

Overgriper og offer
I Løvgrens roman, og trolig også i hans oppfatning av denne typen relasjoner, er det ingen forståelse for at det i forholdet mellom Alling og Betsy er snakk om en overgriper og et offer. Slik forfatteren ser det, og menigheten han skriver om forholder seg, har begge har like mye skyld i et slikt forhold.
Slik vil ikke en moderne sjelesørger verken tenke eller handle.
Forholdet mellom Erik Alling og Betsy Ryving er et klassisk «metoo»-scenario med både aldersforskjell og maktforskjell. En eldre, gift sjef som legger an på en yngre ansatt i en underordnet stilling, med de muligheter for både avansement og sanksjoner som ligger i det, og får viljen sin.
Når det gjelder reaksjonen fra menighetens ledelse, er den relativt «moderne» med tanke på tida handlingen er lagt til. I mange sammenhenger – det være seg menigheter eller verdslige fellesskap – ville strategien vært neddyssing og til nød litt refs på kammerset. Man behøver ikke gå 65 år bakover i tid for å se slike reaksjoner.
Men i «Elim» velger man å «kaste boka» både på mannen og personen, nærmest bokstavelig.

Kontroversiell

Løvgrens romaner ble ofte oppfattet som kontroversielle da de kom ut, ikke minst innenfor hans eget kirkesamfunn. Handlingen dreide seg ofte om emner som familieplanlegging, abort, utroskap og om kristent lederskap. Mye av dette var tema det var sterke meninger om og heftig engasjement. Det kan det nok være fremdeles, men på helt andre premisser.
En annen grunn til at mange var kritiske til bøkene hans, var at de som leste dem ofte syntes de kunne kjenne igjen både folk, hendelser og miljøer i handlingen. Om en av romanene skal en lokalavis ha skrevet at «J.F. Løvgren kommer i disse dager med en bok om frikirkens menighet i (byen)».
Det er derfor grunn til å tro at også «Under bann» har en kjerne av en slik «sann» bakgrunn i seg. Gjenkjennelighet er fremdeles et tema i den litterære debatten. Det er gjerne i samtid dette er mest aktuelt. Hva som eventuelt måtte ha vært av episoder av denne typen i frikirkesammenheng for 65 år siden er det neppe noen som kan gjøre rede for i dag. Ikke er det interessant heller.
Da er det mer interessant at en gammel predikant satte seg ned og skrev en dramatisk, og på mange måter uhyggelig roman om en slik hendelse.

Litteratur:
Garborg, Hulda: Et Frit Forhold (Bergen, 1892)
Løvgren, J.F.: Under bann (Oslo, 1953)

Publisert i avisa Dagen 28. februar 2018

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar