Om å skrive

En omfattende ryddeøkt i hyller, mapper, skuffer og esker bringer for dagen så mangt og meget. Gamle brev, mengder av utklipp, manuskripter som aldri ble fullført. Parallelt med disse funnene aktiveres også hukommelsesarkivet, det som bare en selv har adgang til – enn så lenge. Den dagen livet lukker det arkivet, er det slettet for godt.

Betyr det at absolutt alt som befinner seg i dette arkivet skal tas vare på, skrives ned, lagres? Helst ikke.
I biografien om Jens Christian Hauge, norsk politikks grå eminense gjennom mange tiår, fortelles det at han gjorde nettopp det.
I det arkivet han etterlot seg, var absolutt alt tatt vare på: Notater, referater og huskelapper helt ned til handlelister, om jeg ikke husker feil. Skjønt Jens Christian Hauge gikk vel neppe i butikken selv. Han hadde folk han kunne sende: Ektefelle, hushjelp, kontorstab.

Under min ryddesjau finner jeg flere påbegynte manus som aldri ble fullført.
Det meste var nok tenkt å være romaner.
Ett av dem bærer preg av å ha vært jobbet med under mange ulike situasjoner.
Jeg ser det ut fra skrivemaskinstypografien. Selv hadde jeg et par skrivemaskiner den gangen og brukte begge to når ideene meldte seg eller håndskrevne notater ble «ført inn».

Andre bærer preg av å ha blitt til på lånte maskiner.
En av dem husker jeg: Vi var på en ungdomsleir i Finland med noen speidere fra Askim.
I noen dager var vi innlosjert på en skole. På et kontor som sto ulåst var det også en skrivemaskin. Her ble noen brokker av den aldri fullførte romanen til.

Jeg finner også det som trolig var mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok.
Igjen dette preget av å ha blitt skrevet på ulike skrivemaskiner, men også av at deler av manuset består av tekst fra bøker eller blader, avfotografert på en kopimaskin, klippet ut og limt inn i manus med limbånd eller en limstift. «Copy and paste» var ikke noe som kom med datateknologien. Vi kalte det vel forresten «klipp og lim».
Den «kunsten» lærte jeg da jeg var ansatt på Krigsropet. Det var også før datateknologien tid. Da var elektrisk skrivemaskin med muligheter for å rette – «kulehode med rettetast» - ennå regnet som svært et avansert verktøy.

I mange år nå har pc-en vært mitt arbeidsverktøy.
Det har blitt noen pc-er etter hvert også, selv om jeg tror de maskinene jeg har hatt, har hatt lengre levetid og brukstid enn de ville hatt hos mange andre.
Lenge sverget jeg til programmet Word Perfect i ulike versjoner. 4.1, 4.2, 5.0. Disse kommuniserte med hverandre.
Jeg sa ved noen anledninger at WP etter min mening var skapt i himmelen, og at alt etter det var å tukle med skaperverket.

Jeg har fremdeles tallrike manuskripter liggende på ulike disketter; lagret i en versjon av WP, jeg tar vare på dem i håp om at jeg en dag skal ramle over en pc som fremdeles leser slike disketter, og at jeg i hvert fall kan få gått gjennom dem og lagret det som er «liv laga» av dem.

I mine gjemmer har jeg nok også noen håndskrevne manuskripter. Dikt, fortellinger, kanskje tilmed det som i min tanke skulle bli min første roman, den gang jeg satt på gutterommet i Eckersbergsgate 19 på Frogner og fylte en A5 «Norgesblokk» med en fortelling om Johans vei mot livet.
Så het den; den var i det man må kunne kalle «Rustbøle-tradisjonen», og jeg var vel 16 år.

Kan det ha vært på den tiden jeg klippet ut sitatet som står over disse linjene?
Det er hentet fra bladet «Bindestreken». Det var organ for Den Norske Bokklubben og kom hjem til oss i mange år; først fordi faren min var medlem av Bokklubben; senere fordi også jeg var det.

(En digresjon: Rundt 1970 en gang hadde jeg fått en postgiroanvisning fra et blad; honorar for en liten tekst som hadde stått på trykk. Kan beløpet ha vært så mye som 25 kroner? Da mannen i luka spurte etter legitimasjon, sto jeg litt opprådd; jeg hadde ikke tatt med noe slikt. Men i lommeboka lå medlemskortet til Bokklubben. Det godtok han, og jeg fikk pengene. Digresjon slutt.)

Utklippet med Kumbels gruk har fulgt meg i nærmere 50 år. Jeg limte det opp på en liten kartong og laget et «fot» av en annen kartongbit, etter mønster fra enkle bilderammer.
Jeg har hatt det stående på ulike skrivebord; noen av dem hjemme hos meg selv, andre der hvor jeg jobbet. Når står det på det pensjonerte kjøkkenbordet som jeg bruker som skrivebord her på loftskontoret på Lindtveit.

Det bordet befinner seg i en stolt tradisjon: En liten kjøretur herfra, på Nørholm, var det også et gammelt kjøkkenbord som tjenestegjorde som skrivebord. Han som satt ved det, brukte verken pc eller skrivemaskin. Han skrev for hånd, med en stor tømmermannsblyant.

Håndskriften hans skal ha vært klar og godt lesbar, selv i høy alder. Han tilhørte den generasjonen som hadde «skjønnskrift» som fag i skolen. Men det hadde vi også da jeg gikk i skolen. Jeg har vært både forlagsredaktør og forlagskonsulent og lest håndskrevne manuskripter. Ikke alle har fulgt like godt med i de timene.

For å vende tilbake til Nørholm: Etter hvert hadde mannen ved kjøkkenbordet - hans skal visst ha snekret det sammen selv - skrevet så mye i sitt liv at han skalv i den høyre armen. Han måtte derfor bruke den venstre for å holde den høyre fast mens han skrev.
Den siste setningen han skrev, med sin egen påholdne arm, er gått inn i verdenslitteraturen: «St. Hans 1948. Nu har Høiesteret dømt og jeg ender min skriving».

Jeg har nok ennå noen setninger til gode – jeg håper i hvert fall det.

September 2019