Hjemmekontor og hjemmekultur

Etter å ha vært heltids frilansforfatter og -skribent i snart ti år har jeg vendt meg til å ha hjemmekontor.

I korte, hektiske perioder har jeg nok leid meg et kontor, men stort sett blir bøker og artikler produsert på et sørlandsk loftsrom med en katt som selskap på dagtid og en yrkesaktiv ektefelle. Nå har hun også blitt pålagt å ha hjemmekontor, og vi sitter i hver vår etasje. Men vi møtes til alle måltider og etter arbeidstid.

Det er stadig flere som har det som oss, og man må trolig helt tilbake til krigsårene for å finne en situasjon som – om enn med store moderasjoner – kan sammenliknes med dagens.
Joda, den gang fantes det flere kulturtilbud man kunne benytte, og kirker og menigheter var tilgjengelige, men mange hadde mye innetid. Om man ikke hadde hjemmekontor, fikk man mange muligheter til det man kan kalle hjemmekultur.
En del av dette er i ferd med å blomstre opp igjen.
Brettspill selger som aldri før. Det samme gjør puslespill. Det er også mer spørsmål etter bøker, forteller min lokale bokhandler. Det kan virke som om hjemmekulturen er i ferd med å komme til heder og verdighet igjen.

Fra krigsårene fortelles det også om hvordan interessen for å legge kabal økte.
Bøker om ulike kabaler – det skal visst være flere slike enn mange har vært klar over – solgte unna og nye kabaler ble laget. Det var den gang kabaler fremdeles krevde en kortstokk.

Selv merker jeg ikke den store forskjellen.
Det måtte være det med hustruens nærvær, da. Vi spiser alle måltider sammen; tidligere har det stort sett vært til middag og kvelds vi gjorde det.
Husandakten holdes ved frokostbordet, ikke middagsbordet, som har vært det vanlige i de snart sju årene vi har hatt samme adresse.
Så skilles våre veier.
NAV går ned i kjelleren; kulturen opp på loftet.

Årets prioriterte prosjekt – boka om Elevine Heede – er sendt til forlaget, og med den vanlige, lille skrivesperren som alltid oppstår etter et fullført prosjekt, har jeg funnet fram et annet. Det er mer et redigeringsprosjekt enn et skriveprosjekt.
Etter å ha levert miniandakter og søndagsbetraktninger til Kristelig Pressekontor, har et forlag sagt seg interessert i at jeg samler dem til en andaktsbok som følger et kirkeår og ikke et kalenderår.
Selv har jeg egentlig ikke noe forhold til andaktsbøker, selv om jeg/vi faktisk har en hel del av dem i bokhyllene. Men jeg vet at for mange er det å sette seg ned med ei andaktsbok en viktig del av dagens program. Tradisjonen med andaktsbøker kan det sikkert skrives mye om. Den går tilbake til de gamle «postillene» - Luther, Pontoppidan og Rosenius skrev alle slike samlinger.
Rammen på de andaktene jeg jobber med er 900 tegn for de korte hverdagsandaktene og 1700 tegn for søndagstekstene.
Jeg tror de nevnte postille-forfatterne skrev i vesentlig større format.

Lindtveit, 24. april 2020
Nils-Petter Enstad